Dante dømte pressefolk til helvete

Pressen misbruker språket

Pressefolk misbruker ofte språket
Visse deler av virkeligheten er blitt tabu for ledende pressefolk. Derfor utrykker de seg bevisst i uklare og tilslørende vendinger.

De vet så inderlig vel hva ord betyr og hvilke assosiasjoner de kan skape hos publikum.

Derfor forsøker de på alle måter å hindre at det kan oppstå tanker som kan gi et dekkende og usminket bilde av virkeligheten.

Dante dømte slike skrivere (pressefolk) til helvete.
Det rette ord på rett plass var tidligere en norm for alle pressefolk. Nå har pressefolk tiltatt seg retten til å omskrive virkeligheten. Ellers kan jo noen bli lei seg.  De våger sjelden å bruke klarspråk.

Disse menneskene bruker sine knep for å skape en ny ordbruk og en ny tenkemåte. De tror vel at virkeligheten kan forandres i deres politiske retning på denne måten.

Dante har fordømt slike ved å si :  ”De varmeste steder i helvete er reservert for de som bruker språket til å bedra og villede andre mennesker.”  

Var det bare tabloidpressen Dante forutså ?

 

Klarspråk i staten

Folk fortviler over byråkratspråket

Kaudervelsk fra byråkrater ?

”God kommunikasjon mellom myndighetene og borgerne er en forutsetning for å ivareta rettigheter og rettssikkerhet og dermed hindre en avmaktsfølelse.” Dette klippet fra lederen i en Vestfoldavis er treffende uttrykt, men gjelder et større problem.

Ifm. en nylig brukerundersøkelse om ”Klarspråk i staten” mente 9 av 10 byråkrater at de var gode i rettskrivning. Om dette sier avisens leder: ”Å skrive juridisk korrekt handler som kjent om mer enn rettskrivningsregler.”

Vi minner om to punkter som lett glemmes:
1) De som skal skrive for en større leserkrets bør først ha ryddet i eget hode.
2) De bør utforme teksten ut fra leserens perspektiv.

Kilde: Tønsberg Blad, 7. mai 2017

 

Belastede miljøer – et villedende uttrykk

«Belastede miljøer» er et typisk sosionom-uttrykk som skjuler årsaken til et problem og vil ha oss til å fokusere på virkningen. Dermed et det skapt en villedende term, et hyppig brukt faguttrykk som er glidd inn i dagligtalen. Vi merker ikke engang at vi er utsatt for ordsvindel.

De ansvarlige og aktive parter i dette forholdet er alltid mennesker. Men slik er erkjennelse medfører ubehag og ødelegger sosionomenes og klientenes livsoppfatning.

Årsaken til elendigheten faller som regel innenfor to ulike grupper. De som er selvforskyldte og de som andre mennesker er skyld i. Men altfor ofte ser vi sosionomenes mani for bortforklaring av realitetene.

I deres ordliste finnes det ikke noe som heter ”selvstendig ansvar” for voksne mennesker.  De hevder at mennesker alltid må anses som offer for andres handlinger. Aldri for sin egne.

Her kommer uttrykket ”belastede miljøer” inn som et effektivt vern mot virkeligheten. Slik tilsløres realitetene og samtidig narres vi til å godta et forfalskende uttrykk.

Æresvold som misvisende uttrykk

Æresdrap bør kalles «barbarisk familievold»

Jan Bøhler, Ap. Oslo, har i en nylig artikkel skrevet om ”æresvold” blant innvandrere. Han setter søkelys på en rekke tilfeller av trakassering, trusler, vold og drap av familiemedlemmer. Bøhler skal ha ros og anerkjennelse for sin artikkel.

Men han glemmer at roten til ondet ligger i å akseptere og bruke selve begrepet ”æresvold”. Det er forstemmende at Bøhler (som er stortingsrepresentant) ikke tar seg umaken med å avvise dette villedende uttrykket. Når det assosieres med ”ære” skapes det straks en uklar idé om noe akseptabelt, endog rosverdig. Men i dette tilfelle er uttrykket både ondsinnet og kriminelt villedende. ”Det første trinn i underkastelse er å akseptere motpartens språkbruk. ” (C. Milosz)

Her dreier det seg om ukultur, barbariske skikker og mangel på siviliserte omgangsformer. Det er ikke tale om innvandrere fra vestlige kulturmiljøer. Å nei. Det er tale om innvandrere fra usiviliserte kulturer i Pakistan og lignende land. Ved sin opptreden viser de grov forakt for det land som mottar dem med åpne armer.

Det finnes ikke grunnlag for å si at trusler og drap av familiemedlemmer har noe med ære å gjøre. Den samling av medbragte vrangforestillinger som visse innvandrere prøver å praktisere i Norge skal ikke godtas. Her gjelder norske lover og norske skikker.

Heller ikke skal vi godta deres bedervede begreper knyttet til ære. For nordmenn har begrepet et helt annet meningsinnhold. Akkurat det burde vårt enorme støtte- og omsorgsapparat for innvandrere gjøre tydelig for dem ved ankomst.

Kort sagt skal vårt begrep ”ære” ikke kobles til begrepet ”vold” og andre kriminelle forhold. Det første punktet i å bekjempe dette ondet er derfor å innse at det dreier seg om en kulturkamp. Her føres kampen med semantiske våpen. Det burde Bøhler skjønne. Derfor er det avgjørende at problemet blir nevnt ved sitt rette navn.

Barbarisk familievold er et bedre uttrykk.

Bøhler skriver bl.a. ”vi på venstresiden har et stort ansvar for ikke å vike unna”. Han glemmer påpasselig at nettopp venstresiden har et langt og kullsvart synderegister når det gjelder manipulering av språket.

Her er det nødvendig både med klar tale og handling. Men det hjelper neppe med tilsnakk fra norske sosionomer. Innvandrernes eget presteskap burde motiveres til å starte en omfattende holdningskampanje i sine menigheter.

Kilde: Aftenposten 1.2. 2017

Et leser kommenterer Språktilsynet

Leserbrev til Språktilsynet

Med tillatelse fra en leser gjengir vi følgende epost:

«Hei :)

Bra nettside dere har ! Jeg oppdaget den nettopp, så har ikke fått lest så mye der ennå, men ser at dere argumenterer saklig og korrekt i de eksemplene dere tar frem.

Jeg er opptatt av at kunnskap om språkforurensning, manipulasjon og tankefeil blir spredd, fordi allmennkunskap om dette vil sette folk bedre i stand til å ikke bli ofre for dette. Psykopater og mobbere bruker ofte mye av dette i sitt språk. Folk bør kjenne til de mange metodene som brukes for å skape løgner og bedrag.

Så det er bra dere gjør dette arbeidet. Det er alt for lite fokus på dette i skoleverket og media, -selv terapeuter og psykologer mangler kunnskap, mener jeg, og da kan de ikke heller hjelpe mennesker som blir ofre for dette.»

Undertegnet
Irene T. (pen name)

Babyspråk i NRK

NRK forsvarer babyspråk i programmene.

En engasjert dame har i Aftenposten kritisert NRK for å tillate babyspråk i programmene. Hun reagerer på at NRKs språkkonsulenter forsvarer Østfold-l og skj-lyd som gangbar uttale.

Damen skriver bl.a. «Som lærer har jeg forsøkt å avvende elevene med disse l-lydene og skjempeskjedelige skj-lydene, men NRK har motarbeidet mine forsøk på det sterkeste . . . » ( … ) Hvis det nå reises en ny debatt om høy- og lavstatusspråk, er min påstand at barn som har språkbevisste foreldre vil snakke uten babyspråk når de går ut av videregående og inn i voksenverdenen. Deres måte å snakke på vil gi dem en såkalt høyere status når det blir aktuelt med utdannelse og jobb.»

Vår kommentar:
NRKs språkpolitikk er en fast del av den klassepolitikk som visse kretser i Arbeiderpartiet fortsatt plager sine lyttere med. En av metodene er å slippe frem programmedarbeidere med grove uttalefeil og ubegripelige dialektuttrykk. Det skal liksom være så gildt. Det forsvares av deres politikere som «kampen for mangfoldet».

Det er på tide at NRKs språkkonsulenter begynner å reflektere over hva kvalitet  i talespråk innebærer.

Kilde:Aftenposten, 22.2.2013

Krav om enklere språk i norske lover og regelverk

Stortinget kritiseres for uforståelige lover.

Vi leser i flere aviser at norske lover er så vanskelige å forstå. Den som har forsøkt å få frem meningen i nynorske lovtekster vil ha forståelse for krav om enklere lovspråk. Idag gjelder det nemlig en svært udemokratisk regel om at det er formannen i den aktuelle lovkomitéen som bestemmer hvilket språk loven skal skrives på.

Vi må påny minne om at når folk får velge fritt, vil ca. 92 % foretrekke riksmål/bokmål. Tallet er basert på en omfattende meningsmåling. Men visse språkpolitikere på Stortinget misliker folkets mening og driver derfor grov favorisering av nynorsk overalt hvor de kan komme til.

Når det gjelder såkalt vanskelige lovtekster er det generelt minst to typer. Den ene sorten er skrevet med en bevisst ønske om å være uklar og tvetydig. Den andre sorten er skrevet med en knivskarp presisjon i ordvalg og uttrykksmåte.

Vi bør heller ikke se bort fra at det finnes en tredje type, nemlig en sort tekster som er skrevet av udugelige mennesker, dvs. av en komité – hvilket er det samme. Resultatet kjenner vi.

Når det gjelder å forstå skrevne tekster, er det også her en bergenser som er sannsigeren. “Å lære norsk er å lære å tenke. Å lære en person å tenke er like vanskelig som å helbrede en sinnssyk.”  (prof. Georg Johannesen, Den norske skrivemåten.). Vi vil anta at dette gjelder tekstforfattere i like stor grad som lesere.

Ditt eget språk i språkåret 2013

NRK tvangsforer oss fortsatt med dialekter og nynorsk.

En pennefør bidragsyter til spaltene i A-magasinet har nylig skrevet  et saftig forsvar for bokmål.

I en tid hvor NRK og andre statsstyrte medier tvangsforer oss med nynorsk og dialekter døgnet rundt er Vetle Lid Larsens tekst forfriskende annerledes.

Her er det såvisst intet forsøk på lefling med statsmål eller andre avarter. Han innleder slik:

«Du skal være stolt over språket ditt, selv om du skriver bokmål. Du skal våge å ta ordet i forsamlinger, selv om du ikke har en interessant dialekt. Du skal ikke stå med lua i hånden, nederst ved bordet, fordi du ikke elsker diftonger, kløyvd infinitiv eller sier «Simit, sjå ka du’ruku svæka meg ta dusis.»

Kilde: Amagasinet, 25.1. 2013

Tvilsomt nivå i kulturdebatten

Klartekst fra Stuart Mill til norsk kulturdebatt

Synne Skouen hadde et innlegg i Aftenpostens kulturdebatt 11. jan. 2013. Hun kritiserte bl.a. en bok utgitt av Civita (Kultur for kulturens skyld). I samme avis kunne man 15.1. lese et tilsvar fra Civita.

«Synne Skouen er et symptom på et problem i kulturlivet. Hun innrømmer at hun liker politikken vår, men hun vil likevel ikke støtte oss – fordi vi representerer høyresiden i norsk politikk.»

Hvorfor er dette interessant for Språktilsynet ?

I norske debatter forekommer det ofte eksempler på utsagn som åpenbart er styrt av følelser i stedet for fakta og fornuftsmessige resonnementer. (Vi forutsetter at referatene er korrekte. ) Begge parter kunne med fordel repetere hva en patentlig filosof har uttalt om denslags:

”En sannhet som burde vært innsett forkastes nemlig med desto større heftighet – fordi den blir fremsatt av personer man betrakter som motstandere. ” (John Stuart Mill)

Utenlandske helsearbeidere som ikke kan norsk

Helsepersonell som ikke kan norsk.

Statens autorisasjonskontor for helsepersonell er bekymret fordi utenlandsk helsepersonell har så dårlige kunnskaper i norsk.

Dårlige språkkunnskaper truer pasientenes sikkerhet – og rimeligvis også deres liv og helse. Dette statlige kontor beklager seg over regelverket; de har ikke muligheter til å stille krav.

Dette eksemplet på byråkratisk galskap er dessverre ikke enestående. Det statlige kontor kunne kanskje ta mot til seg og vise et initiativ ? Var det for meget å be om at de som skal ta hånd om pasienter lærer seg godt norsk slik at de kan kommunisere effektivt og feilfritt med dem ?

Statssekretær Kåss (Ap) kaller denne skandalen for ‘utviklingen’. Forklaringen vi leser i avisen består for det beste av kompliserende utenomsnakk. Det er ikke holdbart for pasientene å bli avspist med komitéer og utredninger.

Det er et minstemål at norske pasienter som tas hånd om av helsepersonell at de møter mennesker som kan norsk og selv kan gjøre seg forstått på en feilfri måte.  Man kan lett forestille seg dramatiske situasjoner som får fatale utfall.

Temaet ‘pasientkommunikasjon’ har mer enn nok av usikkerhet i seg fra før, om ikke utenlandsk helsepersonell skal gjøre det verre. Hvor lenge må pasientene vente på departementet, på statskontoret, på byråkratene ?

Kilde: Aftenposten 10.8.2012

Klarspråk om fakta som ble fortiet.

Raoul Wallenberg (Photo credit: Wikipedia)

Bruk av klarspråk inngår ikke i skolenes pensum. Det er synd, for kunsten å bruke ord på denne måten er viktig. Med klarspråk mener vi her bruk av enkle og tydelige vendinger for å fortelle almenheten noe som myndigheter og politikere kappes om å fortie.

Grunnen til at klarspråk forekommer så sjelden, er kanskje at det kreves en viss porsjon mot, dvs. sivilt mot, for å kommunisere i dette språket. Til forskjell fra andre sider av filologien er det vanskelig å finne kurs eller håndbøker i emnet. Da er det desto mer befriende når noen viser at de behersker det.

Et slikt tilfelle dukket opp i en kronikk av Einar Kr. Steffenak i Aftenposten nylig. Hans tema var historien om Raoul Wallenberg, best kjent for sin innsats under annen verdenskrig ved å redde tusenvis av ungarske jøder fra Hitler.

Wallenberg var en svensk diplomat som ble arrestert av det sovjetiske hemmelige politi i Budapest i 1945. Han er senere ikke gjenfunnet. Det finnes flere teorier om hvordan han ble tatt av dage i sovjetisk fangenskap.

På samme måte som den svenske regjering utmerket seg ved sin ynkelige underdanighet og ettergivenhet overfor Hitler, viste den samme holdning overfor det diktatur som Stalin og hans etterfølgere gjennomførte.

I Steffenaks artikkel kommer det tydelig frem at den daværende svenske utenriksminister Östen Undén spilte en påfallende passiv rolle, grensende inn til motvilje, under forsøkene på å avklare Wallenbergs forsvinning. Den flate og unnvikende holdning som tidligere svenske regjeringer har lagt for dagen overfor sovjetiske myndigheter i denne saken tjener dem til liten ære.

Steffenaks artikkel er skrevet i anledning 100-års minnet for Raoul Wallenbergs fødsel.

Kilde: Aftenposten, 4. 8.2012

Journalist klager over språket

Får samiske stedsnavn forrang foran de norske ?

Kritiske kommentarer til medienes valg av tema kommer sjelden fra journalister. Men nå har det skjedd. En artikkel i venstresidens ledende dagsavis med tittelen ”Vår korrekte samvittighet” er skrevet av Einar Kr. Holtet. Han setter søkelys på en rekke forhold som både gjelder det politisk korrekte og det ømtålelige.

Det ømtålelige består i at det er politisk korrekt å ikke nevne sakene i mediene, ikke engang med skjønnmalende omskrivninger. Vi sakser noen poenger fra Holtets artikkel:

”Svenske skolebarn skal ikke lenger ha lov til å synge nasjonalsangen eller delta i skoleavslutning etter kristen tradisjon.”

”Jeg ser at vår kulturpolitiske elite faktisk undertrykker bokmålet ved å fravriste oss en oppdatert ordbok på hovedmålet vårt. Boken skulle vært ferdig i 2014. Det skjer ikke.”

”Jeg har flertallets korrekt dårlige samvittighet for å mene at norske stedsnavn må få lov til å være som de er, uten at ”noen” på død og liv skal sette samisk navn på stedene – hele veien fra Finnmark til Trøndelag og kanskje enda lenger. Denne krampaktige tendensen er atter en gang politisk korrekt.”

Spørsmålet vi sitter igjen med er dette: Hvilke statlige etater i Sverige og Norge er ansvarlige for disse maktinngrep mot språket ? For dette skjer neppe tilfeldig og utilsiktet.

Kilde: Aftenposten, 26.6.2012

Politikernes besnærende ordbruk

EU politikere dekker gamle lån med nye.

”Nytt program for EU-vekst”

”Vi må satse mer på økonomisk vekst”

”Det er nødvendig å sette fart på økonomien”

Dette er bare et utvalg av de besnærende fraser vi leser i omtalen av den dype økonomiske krisen i Europa. Land etter land må søke om krisehjelp. De klarer ikke sine forpliktelser, mangler penger rett og slett.

Så tror de at problemene løses ved at de låner enorme beløp. Dette kalles ”redningspakker” o.l.. Men lån skal jo betjenes med renter og tilbakebetaling. Siden dette er ulystbetonte tanker blir det fortiet. Det ene lånet betales med et annet. Hittil har det jo gått så bra ….

I en avisartikkel sier sjefsøkonom Juel i Nordea Markets ”Det er ikke mulig å vedta seg til en høyere økonomisk vekst”. Hvis ikke sjefsøkonomen hadde sagt det, ville leserne sikkert ikke innsett det selv. Men hva med politikerne – vil de innse det ?

Eller er de blitt trollbundet av sine egne fraser ? Ved å bruke et språk som systematisk tilslører virkeligheten bidrar de aktivt til å gjøre problemene større og større.

Økonomiske problemer kan bare løses når det er skapt en realistisk og dekkende problembeskrivelse. Først da kan politikerne begynne å vedta.

I mellomtiden svekker de sin troverdighet ved uhemmet bruk av tilslørende fraser.

Kilde: Aftenposten, 28.6.2012

Korrupsjon eller kampfiksing ?

Venstresidens ledende dagsavis fører an i ordsvindelen.

Hederlighet og fair play er kravene innen idretten.

I de siste dagene har avisene vært fulle av reportasjer om en ny form for kriminalitet. Det dreier seg om mistanker om grov korrupsjon innen fotball.  Flere navngitte spillere er mistenkt for å tatt imot bestikkelser for å påvirke utfallet av fotballkamper i ønsket favør av de som betaler bestikkelsene.

Vi har tidligere lest reportasjer om slike  kriminalitet innen italiensk fotball. Nå er det også kommet til Norge. Det som er oppsiktsvekkende er ikke i første rekke at kriminalitet forekommer. Det som er påfallende er at mediene kappes om å bruke lovbryternes formildende uttrykk for å omtale forholdet. Dette viser seg som imøtekommende og tilgivende holdning i form av eufemismer i reportasjene.

Forfallet ytrer seg derved på flere måter. Lovbruddene omtales ikke med sine rette navn (grov korrupsjon), men omskrives til «kampfiksing». Lovbryterne kalles ikke lovbrytere, men»syndere». I kjølvannet av svindel på fotballbanen følger altså ordsvindel i avisredaksjonene.

Denne tendensen i mediene bidrar til å rettferdiggjøre lovbryternes forvridde språkbruk og minsker derved tapet av sosial fordømmelse.  På denne måten svekker mediene normale menneskers rettsfølelse og den alminnelige respekt for loven.

Det er vanskelig å komme bort fra at slik bevisst misbruk av språket bunner i et ganske spesielt samfunnsyn.

Kilde: Norske aviser i uke 28/2012.

Finnbiff er diskriminering, sier Magga

Noen føler seg belastet av finnbiff. (Photo credit: Wikipedia)

NRK forsyner oss jevnlig med små og store sensasjoner. Nylig kunne man lese en uttalelse av Ole Henrik Magga som hevdet at ordet ’finnbiff’ er belastende. Så belastende er det at han krever produsentene må kvitte seg med betegnelsen. Intet mindre.

Vi hadde regnet med at den som kom med en slik påstand måtte være nynorskprofessor eller likestillingsprofessor, men nei. NRK opplyser at Magga er språkprofessor.

Om det er de finnbiffspisende konsumenter, finnene eller samene som føler dette som en belastning sies det intet om. Det professoren kanskje ikke har tenkt på er de samer og finner som spiser finnbiff, hva med dem ? Føler de seg belastet ?

Hva produsentene skal gjøre med sine lagere av finnbiff sier NRK-meldingen heller intet om. De må kanskje søke statsstøtte fra Likestillings- og diskrimineringsdepartementet ? Da vil det sikkert komme likelydene krav  fra mennesker som føler seg diskriminert av betegnelser som Vestlandslefse, Trøndersodd, Sandefjordspoteter, Løiten Akevitt osv.

En observatør i Aftenposten (vi sier ikke navnet)  har i sin faste spalte for kort tid siden fått trykket sine refleksjoner omkring eiendomsretten til ord. Dette har sammenheng med lovgivning ang. registrering av varemerker. (ref. Varemerkeloven, Lovdata.no )

Det må vel bety at hvis finnbiffprodusentene har fått registrert ordet ’finnbiff’ som lovlig varemerke, kan vi rolig spise videre.

Siden denne melding på NRKs TekstTV  er på nynorsk, ser vi ikke bort fra at det kan forekomme fortolkningsavvik som skyldes fenomenet ”gained or lost in translation”.

Kilde: NRK TekstTV 5.4.2012.

Sannheten er gjenfunnet, men den må begrunnes

Nødvendig å begrunne, sier Malnes i ny bok

Ja, nå er det endelig klarlagt: Det finnes én sannhet. Men hvor er den ? En ny bok kan kanskje hjelpe oss til å finne svaret.

I gamle dager måtte professorer beherske latin og flere kulturspråk. I dag er det annerledes. Flere av dem behersker knapt sitt morsmål eller folkelig klarspråk. Språktilsynet har ved flere tidligere anledninger kritisert professorer for deres løsaktighet i omgang med ord. Når unntak opptrer, er det desto mer gledelig.

Vi har nylig funnet ett.

I et kort, men poengtert intervju med Raino Malnes har journalist Frank Lynum stilt noen spørsmål av helt prinsipiell karakter. Her er noen utdrag:

Hvorfor må vi begrunne våre meninger ?
Det er viktig å begrunne, for ellers har ikke påstandene våre noen verdi, uansett hvor sterke de er og hvem de kommer fra.
( … )
Intellektuell redelighet er både tid- og plasskrevende, og sosiale medier inviterer til intellektuell løsaktighet.

Finnes det egentlig én sannhet, eller må vi ta alt med en klype salt ?
Ja, det er én sannhet. Alle virkelige fenomener, enten de er naturlige eller sosiale, har en bestemt beskaffenhet, og i den grad vi fordreier tingenes beskaffenhet, bommer vi på sannheten.
( … )
Hvordan henger dette sammen med retorikk ?
Ikke i det hele tatt. Retorikk handler om å tilrettelegge det man sier, slik at man får tilhørerne med seg . Tenk på Twitter og husk at en kjapp og kraftig ytring kan gi intellektuelt overtak som slett ikke er fortjent. Hvem som har størst retorisk ferdighet, har nok mye å si for hva som går for å være sant, men ingenting å si for hva som er sant. (Vår kursivering).

Med denne korte smaksprøven våger Språktilsynet å anbefale boken, ulest.

Ref. ”Kunsten å begrunne”, Raino Malnes, Gyldendal Akademisk, 2012.
Kilde: A-magasinet, 17.2. 2012.

SV-statsråd Lysbakkens hemningsløse pengegaver til partikameratene

Kan politikere favorisere sine partikamerater med offentlige midler ?

Kombinasjonen av maksimal fristelse og minimale hemninger har ført til det som foreløbig er en oversiktlig tragedie. Når Stortinget tilslutt har bestemt seg for å granske alle departementer, kan det utvikle seg til en kriminal-politisk føljetong med uforutsigelige konsekvenser for de impliserte.

Det spesielle politikerspråk som vil bli brukt i omtaler og reportasjer sammen med de velkjente politisk korrekte formuleringer vil bli et interessant studium.

I denne situasjonen kan det passe å sitere et fyndord av den britiske forfatteren Oliver Goldsmith: «Ille går det land når velstand vokser og menns moral forfaller.»

Klarspråk mot professorvrøvl om fordeling

Foreldrenes engasjement i barnas skolearbeid gir resultater. Det har vi alltid visst. Nå vet økonomiprofessorene det også.

I en helsides kronikk med stort grafisk utstyr i Aftenposten skriver en økonomiprofessor bekymret om «urettferdig fordeling av muligheter». Teksten innholder så mange fornuftskrenkende formuleringer at det er nødvendig å bruke klarspråk for å imøtegå det verste.

I innledningen skriver hun: «I OECD er Norge et av de beste landene til å fordele inntekt ( … )» Men når vi har betalt vår skatt er jo den resterende netto hver lønnsmottagers egen eiendom. Etter dette er det villedende å tale om «fordeling av inntekt». Fordelingen er allerede foretatt ved at stat og kommune har forsynt seg.

Men dette er ikke alt. Etter å ha fortalt oss at barn med høyt utdannede foreldre har størst sjanser for å lykkes i grunnskolen, skriver økonomiprofessoren  «Denne urettferdige fordelingen av muligheter sto sentralt i arbeidet til fordelingsutvalget ( … ) «.

Vi mener: Det faktum at barn har ulike foreldre har intet med «urettferdig fordeling» å gjøre. Dette er vrøvl i en slik form at det ikke engang finnes fremmedord til å beskrive det.

I lange avsnitt må vi lese at flinke barn gjør det bedre på skolen enn de som ikke er så flinke. Hvordan har vi klart oss så lenge uten slike økonomiprofessorer ?

Resten av kronikken utgjør en omstendelig forklaring på noe vi alle vet,  nemlig at foreldrenes interesse og engasjement i barnas skolearbeid er avgjørende for deres senere fremgang.

Økonomiprofessoren forelår i sitt fordelingsutvalg «gratis kjernetid» i barnehager. Uten at det er sagt med rene ord skinner det gjennom i hele kronikken at det er Gausskurven som viser fordeling av IQ i befolkningen hun er motstander av. Her kan vi se at intelligensen faktisk ikke er likt fordelt. Denne kurven burde vel egentlig forbys – eller ?

Vi har tidligere rettet sterk kritikk mot økonomenes uklare  og flertydige språk. Deres flagrende ordbruk og mangel på troverdig terminologi gjør at slike tekster bare kan appellere til politikernes reklamebyråer.

Kronikkforfatter: Mari Rege, professor i økonomi, Universitetet i Stavanger / UiO

Kilde: Aftenposten, 3.2.2012

Modig redaktør kritiserer Høyesterett

Honnør til Ola Storeng

Språk er mer enn ortografi, syntaks og fonetikk. Ofte er det også tvangsstyrt språkpolitikk og påfølgende språkstrid.

Men i noen forfriskende tilfeller er det rett og slett spørsmål om godt norsk klarspråk. Evnen og viljen til å bruke klarspråk i riktige sammenhenger er ikke like godt utviklet hos alle, ikke engang blant journalister.

Økonomiredaktør Ola Storeng i Aftenposten viser i en artikkel 1. mars (se side 3 i kultursidene) at han har både evnen og viljen. I sin velbegrunnede kritikk av en fersk Høyesterettsdom våger han det formastelige – han retter åpen kritikk mot førstevoterende.

Kritikk av Høyesterett har hittil vært ansett som grensende til ren blasfemi. Resultatet har vært at pressen har anlagt en respektfull servilitet også ved åpenbart tvilsomme dommer. Språktilsynet håper at Storengs artikkel 1. mars innevarsler en nødvendig holdningsendring på dette området.

For Språktilsynet er ikke hovedpoenget om redaktør Storeng har 100 prosent rett i alle sine kommentarer, men det enkle faktum at han overhodet våger å reise kritikk mot en Høyesterettsdom. Om dette ikke er ’civil courage’ i begrepsteknisk betydning, er det ihvertfall ’editorial courage’.

P.S.
Siden vi tidligere har kritisert Aftenposten både for likt og ulikt i rent språklige spørsmål, oversender vi denne gang en digital rose til Storeng som uttrykk for vår anerkjennelse. Den har han fortjent.

Klarspråk om politikeres karakterbrist

Statsråd Lysbakken (SV) får sterk kritikk for misbruk av offentlige midler

Statsråd Lysbakken, statssekretær Kirsti Bergstø og statssekretær Henriette Westhrin, alle Sosialistisk Venstreparti, er i medienes søkelys for anklager om grovt misbruk av offentlige midler.

Statsråd Lysbakkens (bort)forklaringer hittil gjør at han er under gransking av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Saken gjelder Lysbakkens åpenbare favorisering av sine partikamerater ved tildeling av statlige penger til kurs i såkalt selvforsvar.

Guro Slettemark i Transparency International har uttalt at dette er politisk korrupsjon. Hvorfor våger ikke statsrådens politikerkolleger å bruke klarspråk om saken ?

Straffelovens § 275 omhandler bruk av ”uberettiget vinning” og § 276 om korrupsjon gjelder den som gir andre ”en utilbørlig fordel.”

Statsminister Stoltenberg har uttalt at han har tillit til Lysbakken. Med en slik uttalelse håner han vanlige menneskers oppfatning om hva som forventes av redelig oppførsel fra en statsråd.

Kan man vri seg unna slikt ved å servere en ”beklagelse” ? En ting er at statsråden må stå til rette for Stortinget. Men burde han ikke granskes av politiet, på samme vis som andre som misbruker offentlige midler ?

Denne hendelsen forsterker den oppfatning vi lenge har hatt. Systemet for utvelgelse av personer til Storting og Regjering er preget av tilfeldigheter og vilkårligheter. Folket fortjener en mer pålitelig utvelgelsesprosess.

Det bør nå innføres profesjonelle krav og grundig bakgrunnssjekk for personer som skal inneha nasjonens høyeste tillitsverv. Bare da kan personer med åpenbare karakterbrist siles ut på et tidlig stadium.

Kilde : Dagens Næringsliv og  Aftenposten, 23.2.2012.

Urettferdige privilegier uten bærekraft

Hvorfor favoriserer Arbeiderpartiet nynorskfolk ?

Ingunn Økland skrev nylig i en kommentarartikkel i Aftenposten bl.a.: ”Urettferdige privilegier mangler bærekraft i lengden, også i kulturlivet.” Hun kritiserte en tidligere direktør og sa: ”Dessverre viker han unna en prinsipiell drøfting av hovedproblemet.”

Artikkelen handlet egentlig om De norske bokklubbenes dominans i markedet, men siden hennes treffende formulering vekker ettertanke, innser man raskt at dette er en prinsipiell ytring.

Hvis man bare leste ingressen, kunne man lett tro at det dreiet seg om en kraftig kritikk av den grovt urettferdige favorisering som Arbeiderpartiet omgir nynorskfolk og nynorskorganisasjoner med.

Hennes spissformulering rammer nettopp disse politikeres urimelige bruk av offentlige midler til kun å støtte den ene siden i språkspørsmålet. Det er nødvendig å minne om fakta:

Nynorsksiden utgjør bare ca. 8 % av innbyggerne. Tiltross for dette mottar de fra en rekke godt spredte poster i statsbudsjettet over 155.000.000,–  i direkte og indirekte økonomisk støtte (året  2009 ) . De 92 % som representerer bokmål mottar intet,  gjentar kr. 0,00.

Også de politikere som opprettholder denne skjeve ordningen viker unna en prinsipiell drøfting av hovedproblemet.

Det er nok på tide vi krever en folkeavstemning om dette. Hittil har nordmenn aldri fått uttale sin direkte mening i språkspørsmålet.

Kilde: Aftenposten, 13.2.2012

Behov for klarspråk og frispråk i nettdebatter

Nettdebatter bør være for grasrota

La nettdebattene være fora for menigmann !

I et uvanlig poengtert avisinnlegg nylig har Wenche Nøst, Oslo, rettet kritikk mot Aftenpostens holdning til nettdebatter. Avisen vil at flere politikere skal delta.

Nøst imøtegår dette og sier «Men politikerne har allerede alle kanaler. De uttaler seg ikke privat , men ut fra partiprogram og med hensyn til sine egne. ( … ) Men i dag mangler menigmanns røst. Den største samfunnsparten komme nesten ikke til orde.»

Nøst oppfordrer Aftenposten til å gi folkemeningen og anonymiteten en sjanse. Stadig flere avisredaksjoner opptrer slik at vanlige mennesker avstår fra å reagere mot grov urett. Den usaklige personeksponering de blir utsatt for gjør at belastningen blir for stor.

Årsaken er journalistenes uvane med å drive personfokusering når det i stedet gjelder konkrete saker som bør løses. Når kan vi vente oss en annen oppførsel fra avisene ?

Vår honnør til Wenche Nøst.

Ytringsmot – nytt begrep til et lite land

Våger vi å hevde vår oppriktige mening ?

Den verdiskapning som Aftenposten formidler skjer oftest ved leserbrev, innlegg og artikler skrevet av andre. Nylig kunne man lese et innlegg undertegnet  Øyvind Kvalnes. I sin tekst introduserer han et nytt begrep – ytringsmot.

I innledningen skriver han bl.a.:
”Engstelige nordmenn avstår fra å utfordre og kritisere hverandre, av frykt for konsekvensene. Det kan være saklige grunner til å være forsiktig, men i mange tilfeller skyldes tausheten en mangel på alminnelig menneskelig mot.”

Dette er verd noen kommentarer. Uttrykket ’alminnelig menneskelig mot’ leder tanken til civil courage som kanskje kan oversettes til ’borgermot’. Det kan sies litt av hvert om mangel på borgermot her til lands. Vi hemmes og plages av å leve i små forhold, slik Henrik Ibsen påpekte.

Vi siterer videre fra Kvalnes: ( … ) ”Det kan være svært ubehagelig å lufte sine egne oppfatninger blant andre mennesker. Omsorg og taktfullhet brukes derfor gjerne som påskudd for å la være. Hva vi trenger er et større ytringsmot i samfunnet, et mot til å være tydelige på hva vi mener, også når dette innebærer å komme med kritikk og motforestillinger.”

Vi mener Kvalnes med ’ytringsmot’ har skapt et fruktbart begrep og bør krediteres for det. Arne Næss har i en av sine lærebøker poengtert at det ikke er tilstrekkelig at et begrep er fruktbart; det bør også få et hensiktsmessig språklig uttrykk. Dette har Kvalnes klart.

Han avslutter sitt innlegg slik: ”Hva kan gjøres for å senke terskelen for å si fra når noe oppleves som feil ? Hvordan forvandler vi ytringsfeighet til ytringsmot ?”  Forfatterens tegnsetting angir at dette er spørsmål. Vi tolker det som en etterlysing.

Prinsipielt mener Språktilsynet at verdifulle semantiske nyskapninger bør bokføres som økning i nasjonens åndelige formue.

Kilder:
Øyvind Kvalnes’ innlegg i Aftenposten, 9.1.2012.
Arne Næss, Endel elementære logiske emner.

Til minne om Václav Havel

Den tsjekkiske forfatter, dramatiker og tidligere president, Václav Havel, døde den 18. desember 2012. Representanter fra mer enn 50 nasjoners regjeringer viste sin respekt ved å delta i hans begravelse i Praha.

I tillegg til sitt forfatterskap er Havel kjent for sin innsats i frigjøringsbevegelsen Charta 77. I 1989 ble han valgt som president i det frigjorte Tsjekkoslovakia etter kommunistregimets sammenbrudd. Helt frem til sin siste dag sto han i spissen for å bekjempe kommunistdiktaturet på Cuba.

Havel var alltid levende opptatt av språkets muligheter og ulike funksjoner, av ordets makt og avmakt. Det kan passe å gjengi noen utdrag fra hans essays ”Et ord om ordet” fra 1987:

”  –  dette foregikk på en tid da vi ble rammet av et totalitært regime. Det har nemlig fremdyrket en så dyp mistenksomhet i oss mot alle generaliseringer, ideologiske floskler, fraser, slagord, tanke-stereotyper og innsmigrende appeller til de forskjelligste plan av våre emosjoner, fra de laveste til de høyeste, at vi i dag for det meste allerede er immune mot hvilken som helst hypnotiserende lokkemat, om den hadde selv den suggestive skikkelsen som nasjonal eller nasjonalistisk appell tradisjonelt pleier å gi den.”

Kilde: Václav Havel, Forsøk på å leve i sannhet. Essays og taler 1977 – 1990. Gyldendal forlag.

Alle lovtekster bør være på bokmål / riksmål.

Lover bør være på bokmål / riksmål

En jusprofessor har skrevet sine prinsipielle tanker om noe så pretensiøst som språkets funksjonskrav. Vi siterer et utdrag:

”Når folk i offentlige stillinger skal forklare og begrunne sine avgjørelser skaffer de seg autoritet gjennom språket. Når det offentlige språket forblir vanskelig, så skyldes ikke det bare reaksjonære og gjenstridige språkbrukere. Det skyldes også at de bruker språket til mer en å formidle et budskap. ( … ) – hvis vi tror at språket er en nøytral formidler av et budskap, er vi forsvarsløse overfor manipulasjon.” 

For egen regning vil vi tilføye følgende:

Pendelen kan fort slå den andre veien. Det juridiske språket har en uuttalt ambisjon om å være presist og samtidig tydelig om saksforhold. Hvis man for å imøtekomme et folkelig krav avstår fra dette for å imøtekomme leseferdigheten på andre kanter, vil det gå virkelig galt.

Upresise og uklare lover og rettsavgjørelser er det vi mest av alt bør unngå. Vi har nok av tvister fra før.

Forvirringen som er skapt og formidlet via Justisdepartementets lovavdeling er mer enn hva vi behøver. Dette gjelder spesielt når den politiske anfører for et lovforslag, saksordføreren i Stortinget, er nynorskmann. Da kan han kreve at resten av landets befolkning (de 92 %)  skal godta og forstå (!) de merkverdigheter som en nynorsklov regelmessig legger opp til.

En naturlig løsning på dette problemet vil være å offentliggjøre alle lovene i to utgaver, nynorsk og bokmål/riksmål. Dette er fast praksis i alle andre offentlige tekster, så hvorfor ikke også her ?

Kilde: Hans Petter Gravers kronikk i Morgenbladet, sitert etter Juristkontakt, 9/2011.