Visse tabloidaviser bruker i sine oppslag uttrykket ‘terningkast’ for å gi karakterer til filmer, bøker, plater o.a. de har vurdert for sine lesere. I disse anmeldelsene er ordet terningkast fremhevet ved et bilde av en terning på sentral plass. Ved denne visuelle effekt forsterkes både uttrykket og inntrykket.
Vi tviler ikke på den grundige og objektive vurdering som utføres av disse kyndige anmelderne, men stusser likevel ved deres ordbruk. Resultatet av et terningkast er tilfeldig og uforutsigbart. Det er en enkel form for hasard, hvor utfallet styres av slumpetreff og vilkårlighet.
Da blir det en påfallende motsetning mellom den kjølige og veloverveide vurdering som vi skal belæres om og det uttrykk journalistene benytter for å uttrykke sin konklusjon. Men ordet motsetning er for svakt for å karakterisere dette; her er tale om en ren selvmotsigelse.
Vi er ikke ukjent med at visse journalister trives godt med slik begrepsforvirring, men når dette blir notorisk, bør de stoppes.
Flere forklaringer på fenomenet kan tenkes :
a) Uttrykket terningkast ble innført av en kjent journalist for mange år siden. Ingen våget å påpeke feilen og så bare ballet det på seg.
b) En sommervikar i VG eller Dagbladet har overanstrengt seg i et formuleringsforsøk, men viklet seg inn i en uløselig selvmotsigelse.
Språktilsynet mener :
Ord og uttrykk som utsettes for grov misbruk i redaksjonene bør rehabiliteres. Det kunne kanskje være en ekstra oppgave for Pressens Faglige Utvalg (PFU) ?
Forøvrig: Spesielt interesserte anbefales å lese videre om misbruk av metaforer, inkonsistente formuleringer og contradiction in terms.
Språktilsynet 