Et tankevekkende nyord: ’kompiskapitalisme’

Bokbransjen tjener på på at staten hindrer fri konkurranse.
Bokbransjen tjener på at staten hindrer fri konkurranse.

Ikke alle nye ord er verd omtale. Men når de er assosiasjonskapende og åpner for nye tenkemåter, stopper vi opp og leser en gang til.

Fra en avisartikkel i september henter vi inn ordet ’kompiskapitalisme’. Det er Vidar Ringstad i Telemarksforskning som har introdusert det leser vi. I vårt avisklipp står det videre ”Han definerte kompiskapitalisme som en tilstand der målene til toneangivende politiske aktører stemmer overens med bransjeaktørenes kapitalistiske interesser.” 

Uttalelsen ble gitt i forbindelse med debatten om ny boklov, bokbransjens kamp for sine egeninteresser osv..

Vår kommentar:
Ordet er dekkende og betegnende for den kompiskjøring som har foregått mellom Arbeiderpartiets kulturpolitikere og de store innen bokbransjen. I den kartelltilstand som er skapt med politikernes samtykke er fri konkurranse en vederstyggelighet.

(At Ringstad ikke er konsekvent i sin bruk av genitiv regner vi her som en tilgivelig lapsus.)

Kilder: Aftenposten, 17.9.2013 / Morgenbladet, 8.2.2013.

Advertisements

Begrepsforvirring gir riktig svar

Begrepsforvirring kan noen ganger gi riktig svar.

I realfag kan man som kjent ikke blande begrepene. Da blir det lett galt. Noe annet er det i politikk og andre obskure virksomheter. Men det finnes noe sjeldne tilfeller hvor lettferdig omgang med inkommensurable størrelser på uforklarlig vis likevel gir riktig svar.
Følg med :

– Hva er forskjellen mellom vannets kokepunkt og en rett vinkel ?

– Ti grader.

– Korrekt. Sitt ned.

Om det korrekte svar kom fra en elev som var like underfundig som læreren eller bare skyldes en heldig kortslutning vites ikke.  Vi må av prinsipielle grunner advare mot å kopiere tankegangen uten hjelp fra drevne sofister.

Sannheten er gjenfunnet, men den må begrunnes

Nødvendig å begrunne, sier Malnes i ny bok

Ja, nå er det endelig klarlagt: Det finnes én sannhet. Men hvor er den ? En ny bok kan kanskje hjelpe oss til å finne svaret.

I gamle dager måtte professorer beherske latin og flere kulturspråk. I dag er det annerledes. Flere av dem behersker knapt sitt morsmål eller folkelig klarspråk. Språktilsynet har ved flere tidligere anledninger kritisert professorer for deres løsaktighet i omgang med ord. Når unntak opptrer, er det desto mer gledelig.

Vi har nylig funnet ett.

I et kort, men poengtert intervju med Raino Malnes har journalist Frank Lynum stilt noen spørsmål av helt prinsipiell karakter. Her er noen utdrag:

Hvorfor må vi begrunne våre meninger ?
Det er viktig å begrunne, for ellers har ikke påstandene våre noen verdi, uansett hvor sterke de er og hvem de kommer fra.
( … )
Intellektuell redelighet er både tid- og plasskrevende, og sosiale medier inviterer til intellektuell løsaktighet.

Finnes det egentlig én sannhet, eller må vi ta alt med en klype salt ?
Ja, det er én sannhet. Alle virkelige fenomener, enten de er naturlige eller sosiale, har en bestemt beskaffenhet, og i den grad vi fordreier tingenes beskaffenhet, bommer vi på sannheten.
( … )
Hvordan henger dette sammen med retorikk ?
Ikke i det hele tatt. Retorikk handler om å tilrettelegge det man sier, slik at man får tilhørerne med seg . Tenk på Twitter og husk at en kjapp og kraftig ytring kan gi intellektuelt overtak som slett ikke er fortjent. Hvem som har størst retorisk ferdighet, har nok mye å si for hva som går for å være sant, men ingenting å si for hva som er sant. (Vår kursivering).

Med denne korte smaksprøven våger Språktilsynet å anbefale boken, ulest.

Ref. ”Kunsten å begrunne”, Raino Malnes, Gyldendal Akademisk, 2012.
Kilde: A-magasinet, 17.2. 2012.

Ord for dagen: Joseph Brodskys hyldest til poesien

Når leste du et dikt sist ?

”Som vi vet er det tre måter å erkjenne på : analytisk, intuitivt og den måten som Bibelens profeter kjente: åpenbaring. Det som skiller poesien fra andre former for litteratur er at den benytter seg av alle tre måtene samtidig (med en forkjærlighet for den andre og den tredje måten).

For alle tre er gitt i språket og det er stunder da poeten ved hjelp av et enkelt ord, et enkelt rim, makter å trenge seg frem til et sted hvor ingen har vært før ham ( …. ) »

(Utdrag fra Brodskys Nobelprisforedrag 1987)

Kilde: Hvordan lese en bok, Joseph Brodsky, Essays, Aventura, 1995

Riksmålsforbundets språkpris tildelt Sverre Knudsen

Språktilsynet gratulerer med riksmålprisen

I et kortfattet avisoppslag leser vi at Sverre Knudsen er tildelt Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris. Bokens tittel er ‘Aarons maskin.’ Sverre Knudsen er forfatter, oversetter og musiker. Han har tidligere vunnet Spellemannsprisen.

Boken ble utgitt på Cappelen Damm i 2011 og er omtalt i en rekke aviser.  Vi gratulerer forfatteren med prisen. Samtidig etterlyser vi et initiativ fra en av de utallige statsfinansierte institusjonene for å arrangere en priskonkurranse for de beste bøker på bokmål.

Det kunne kanskje være noe for Språkrådet ? Det er sikkert mange bokmålsforfattere som ville hilse et slikt tiltak velkommen. Men hvis Språkrådet skulle være indisponert, kunne det selvsagt være aktuelt at et forlag påtok seg oppgaven. Idéen er herved fremsatt.

Kilde: Aftenposten, 4.2.2012

Ytringsmot – nytt begrep til et lite land

Våger vi å hevde vår oppriktige mening ?
Den verdiskapning som Aftenposten formidler skjer oftest ved leserbrev, innlegg og artikler skrevet av andre. Nylig kunne man lese et innlegg undertegnet  Øyvind Kvalnes. I sin tekst introduserer han et nytt begrep – ytringsmot.

I innledningen skriver han bl.a.:
”Engstelige nordmenn avstår fra å utfordre og kritisere hverandre, av frykt for konsekvensene. Det kan være saklige grunner til å være forsiktig, men i mange tilfeller skyldes tausheten en mangel på alminnelig menneskelig mot.”

Dette er verd noen kommentarer. Uttrykket ’alminnelig menneskelig mot’ leder tanken til civil courage som kanskje kan oversettes til ’borgermot’. Det kan sies litt av hvert om mangel på borgermot her til lands. Vi hemmes og plages av å leve i små forhold, slik Henrik Ibsen påpekte.

Vi siterer videre fra Kvalnes: ( … ) ”Det kan være svært ubehagelig å lufte sine egne oppfatninger blant andre mennesker. Omsorg og taktfullhet brukes derfor gjerne som påskudd for å la være. Hva vi trenger er et større ytringsmot i samfunnet, et mot til å være tydelige på hva vi mener, også når dette innebærer å komme med kritikk og motforestillinger.”

Vi mener Kvalnes med ’ytringsmot’ har skapt et fruktbart begrep og bør krediteres for det. Arne Næss har i en av sine lærebøker poengtert at det ikke er tilstrekkelig at et begrep er fruktbart; det bør også få et hensiktsmessig språklig uttrykk. Dette har Kvalnes klart.

Han avslutter sitt innlegg slik: ”Hva kan gjøres for å senke terskelen for å si fra når noe oppleves som feil ? Hvordan forvandler vi ytringsfeighet til ytringsmot ?”  Forfatterens tegnsetting angir at dette er spørsmål. Vi tolker det som en etterlysing.

Prinsipielt mener Språktilsynet at verdifulle semantiske nyskapninger bør bokføres som økning i nasjonens åndelige formue.

Kilder:
Øyvind Kvalnes’ innlegg i Aftenposten, 9.1.2012.
Arne Næss, Endel elementære logiske emner.

Språklige nyskapninger i Sverige

Håkan Juholt på presskonferens, direkt efter a...
Håkan Juholt (sos.dem.) er blitt godt kjent for sine forhastede uttalelser.

Også i Sverige har man notert seg en rekke språklige nyskapninger i år.

Etter sine mange forunderlige og problematiske uttalelser i mediene  i løpet av 2011 har sosialdemokratenes (SD) partileder Håkan Juholt fått et slikt nyord oppkalt etter seg.

En Juholtare er blitt betegnelsen på en forhastet uttalelse som man snart tvinges til å gå tilbake på. Den svenske dementiforskningen har med dette fått et nytt uttrykk til rådighet.

Et annet nyord svenskene har fått med seg er arabisk vår. Dette nyordet er de nok ikke alene om. Spørsmålet er om man bør tolke uttrykket som en sesongbasert avvikling av totalitære styreformer eller om det kan være en langvarig politisk årstid.

Kilde: Sveriges Radio

Må kritikk av det offentlige alltid være i et kjedelig språk ?

Kan det nytte å kritisere staten og byråkatiet ?

Enhver som har forsøkt seg med skriftlig kritikk av politikermakt og det offentlige byråkrati har innsett at det raskt blir spørsmål om å velge en form som blir tatt alvorlig. Vil satire, ironi og morsomheter få den ønskede effekt ? Vil poenget bli oppfattet og vil adressaten reagere ? Svaret er alltid uvisst. For et par generasjoner siden skrev en dyktig pressemann en korttekst om akkurat dette.

«Den kjedelige tilgir vi så meget, en morsom mann tar en helst ikke alvorlig. Salig statsråd Løvland ble engang spurt om han hadde lagt merke til et angrep i en Oslo-avis på en av Kirkedepartementets gjerninger. «Vi behøver ikke ta hensyn til den artikkelen,» sa Løvland «den var jo morsomt skrevet

«Han skal sannelig få den kjedelig nok,» sa vedkommende redaktør og skrev en leder som formelig gnistret av talentløshet. Og se! da våknet departementet.

Kilde: Paul Gjesdahl, 1931.

André Bjerke om lærernes kampsaker i gamle dager

Var lærernes IQ høyere før ?

Lærerne har vært i fokus i avisene siste uke. Undersøkelser viser nemlig at deres IQ er redusert markant i de siste årene. Men var lærerne klokere før ? Vi har hentet informasjon fra et oppslagsverk som kan bidra til å kaste lys over spørsmålet.

”Lærer, person som forestår undervisning i folkeskolen. I Norge rekrutteres læreryrket av evnerik bygdeungdom, som gjennom erholdt eksamensvitnesbyrd fra folkeskolens avgangsklasse har dokumentert at de behersker kunnskapsstoffet innenfor denne utdannelse. Den norske lærerstand har gjort seg særlig bemerket ved sin energiske kamp for henholdsvis a) utbredelse av samnorsk og b) forhøyelse av egne lønninger, hvilket samtidig innebærer kravet om c) forlengelse av sommerferien fra 11 til 12 måneder årlig. Lærerne har i dette arbeide forstått å skape seg sine dyktige kamporganisasjoner, hvorav kan nevnes Stortinget, Kirkedepartementet og Norsk Språknemnd (s.d.)”

Vår kommentar: Norsk Språknemnd var en tidligere variant av det som nå heter Språkrådet.

Kilde: ”Den bakvendte familieboken 1955 ved to av dem” (André Bjerke og Carl Keilhau)

Teologisk klartekst fra Island

Sogneprest Geir Waage på Island taler klartekst

Noen få journalister utmerker seg både ved at de kan skrive og at de regelmessig tar for seg vesentlige tema. Å skrive betyr i denne sammenheng mer enn å beherske ortografi, syntaks og vokabular. Halvor Tjønn er en av disse få. Fra hans reportasje om tilstandene på Island har vi sakset følgende fra intervjuet med sogneprest Geir WaageReykholt:

”Samfunnet på Island har et akutt behov for å legge finanskrisen bak seg. De som sto for alt det gale, både kapitalister og politikere, trenger tilgivelse. Men for å få tilgivelse må de først bekjenne det de har gjort galt. Deretter må de angre. Det har de ikke gjort. Derfor er heller ikke tilgivelse mulig.”

At teologer betjener seg av logiske resonnementer tilhører sjeldenhetene. Når en teolog i tillegg tar konsekvensen av sitt resonnement og våger å presentere konklusjonen, selv om det er en bitter erkjennelse, blir uttalelsen virkelig interessant.

I denne artikkelen møtte vi to mennesker som mestrer det vanskeligste av alt, nemlig å uttrykke seg i klartekst – uten svada.

Kilde: Aftenposten, 9.10.2011.

Curlingforeldre er ikke interessert i curling

Curlingforeldre er et nytt ord med megetsigende innhold. For å avverge en potensiell misforståelse allerede i starten på denne miniforelesning, vil vi presisere at det ikke dreier seg om foreldre som er uvanlig interessert i curling. Som våre intelligente lesere sikkert har oppfattet ligger ordets betydning i den metaforiske, for ikke å si allegoriske, tolkning.

Foreldre som er overivrig engasjert med å glatte ut enhver tenkelig ujevnhet for sine barn fortjener å bli kalt curlingforeldre. De glemmer at barn trenger trening i å mestre de ujevnheter de møter på livets vei. Overbeskyttende foreldre er derfor neppe heldig for barns utvikling. Av frykt for å bli imøtegått av moderne barnepedagoger, sosionomer o.l. velger vi å stoppe akkurat her.

Vår ros går til konstruktøren(e) av uttrykket. ’Curlingforeldre’ vitner om språklig oppfinnsomhet som kombinerer en treffende karakteristikk med mild ironi.

Ros til to journalister i en viss Oslo-avis

Det finnes fortsatt pressefolk som kan skrive.

Det er ikke vanlig at Språktilsynet roser journalister. Når vi nå gjør et unntak er det godt begrunnet. Uvanlig er det også at vi navngir dem, siden vi tidligere har kritisert en viss Oslo-avis for litt av hvert. Anerkjennelsen kommer post festum, siden deres tekster ble utgitt i juli i år. Dette spiller vel liten rolle, siden «Words are the only things that last forever.»
Ola Henmo skal ha honnør for sin artikkel «Perler for svin ? » Begrunnelsen er at han med enkle og overbevisende grep klarte å blottstille det verbale vrøvl som sk. vinkjennere breier seg med i store aviser. Nå er de latterliggjort slik som de fortjener.

Pål V. Hagesæther skal ha honnør for sin artikkel «Tenker koffert». Begrunnelsen her er at han leverer en tekst som er kjemisk fri for dill og jåleri. Han skriver om et tilsynelatende trivielt tema, men som likevel vokser ved å være klar, enkel, troverdig og tillitvekkende.

Kilde: A-magasinet, 22.7.2011

Filosofen som litteraturanmelder – en gros

Bokselgere bør ikke anmelde bøker

Den engelske filosofen David Hume (1711-1776)  er kanskje mest kjent for sin kritikk av det sk. årsaksbegrepet. Men Hume hadde også andre sider. Siden vi nå går inn i en høysesong for bokutgivelser kan det passe å gjengi hans prinsipielle syn på vurdering av bøker:

”Inneholder boken en eller annen abstrakt tanke om størrelser og tall ? Nei.

Inneholder den da en eller annen tanke om kjensgjerninger eller ting som støtter seg på erfaringer ? Nei.

Så kast den på varmen, for da kan den ikke inneholde annet enn blendverk og skuffelser.”

Kopi av denne anbefaling er oversendt til Den norske forleggerforening og folkebibliotekene i rekommandert post.

Dikt er en personlig gave

Anrop fra scenen

Bak scenen hvem der
Og hvorfor taler du ikke
Hvorfor bruker du ennå ikke
folkets språk hvem der hvem der

Vel er vi uten regissør
men hvor er vår alles tjener
suffløren som både kjenner ordene
og handlingen i dette nattens teater

(Fra Arnold Eidslotts diktsamling Davids nøkkel, 2001)

Fredrik Stabell om unnlatelse som en oversett rettighet

Livet er ikke bare en lek; det skal også være en dans på roser.

Dagens korttekst er hentet fra en bok av den tidligere berømte filosof fra Drøbak, Fredrik Stabel, mest kjent for sin elleville spalte i Dagbladet for en  mannsalder siden. I Dusteforbundets spalter brukte han sin særegne språklige begavelse til å punktere oppblåste akademikere og tanketomme byråkrater.  Han skrev til  glede for mange og til heftig forargelse for de utpekte. En av hans underfundige innlegg lød slik:

«Pressefrihet består ikke bare i retten til å skrive hva man vil, men også (og like meget) i retten til å la være. Vi benytter oss i dag av denne rett.»

God helg !

Forskjellen på en vellykket formulering og et godt argument. Et lite jubileum.

Denne formuleringen – uttrykt i spørsmåls form – er tittelen på et av essayene i Øyvind Pålshaugens essaysamling ”Språkets estetiske dimensjon”. Det er nå gått ti år siden den ble utgitt, men siden da har den bare øket sin betydning i seriøse debatter om språkets ulike funksjoner.

I en tid med opphetede debatter og ved politiske oppgjør foran et valg, er det særlig ett av hans essays som påny er blitt dagsaktuell. Vi siterer noen sentrale punkter fra essayet med tittelen ”Er det noen forskjell på en vellykket formulering og et godt argument ?”

”Et godt argument er noe du må bøye deg for – hvis du ikke har et bedre. En vellykket formulering derimot, avtvinger en helt annen form for tilslutning. ( … ) Med gode argumenter kan man muligens opprette fornuft, men med en vellykket formulering kan man kanskje utrette mirakler. Ikke vet vi, hva gjør du ? ( … ) Så en vellykket formulering som dukker opp i en vitenskapelig argumentasjon , er ikke annet enn rett ord på feil plass.”

Et annet sted i boken finner vi et fyndord som muligens må regnes som apokryft, men som har desto større appell til alle som er engasjerte i språk og ulike former for språkbruk:

”Gud er død og nå er også troen på grammatikken i ferd med å forvitre.”

Med de siterte smakebiter er boken herved anbefalt.

Kilde: Øyvind Pålshaugen, Språkets estetiske dimensjon, Vitenskapskritiske essay, Spartacus, 2001.

Tattatetu – et lingvistisk klenodium

De av våre lesere som tror at Språktilsynets redaksjon bare er opptatt av vidløftigheter i det skriftlige, bør nok tro om igjen.

Mellom alvorlige klager over det sørgelige forfallet i norsk språk, særlig slik som det praktiseres av statsorganene og massemediene, kan det passe med omtale av et lingvistisk funn i Sør-Trøndelag høsten 1966.

Historien er sann, den er fra Trondhjem og klenodiet ble funnet i Adresseavisen. Øverst på forsiden var det dengang reservert plass for små annonser, sikkert ikke billig. Et firma i kontormaskinbransjen (Agnar Lindbakk AS)  hadde i lang tid sine fiffige tekstannonser i miniformat på denne plass. En gang kunne man lese følgende korttekst der:

            Mannen i huset til sin kone: ”Hvor har du gjort av den gamle undertrøya mi ?”

Kona: ”Tattatetu !”

Siden avisens lesere var godt drevne i dialektisk tale, var det ikke gitt forklaring på hennes svar. For ikke-trøndere røper vi her klarteksten: ”Jeg har tatt den til tue !” (dvs. gulvtue, gulvklut)

Moral: Visse dialekter gjør seg best som underholdning – og da i små mengder.

Språkblomster og ugress, innsamlet ved Odd Eidem

Journalisten og forfatteren Odd Eidem hadde for mange år siden en egen språkspalte i Verdens Gang – Det norske språk fra uke til uke. Her kunne man lese underholdende eksempler på språkblomster som leserne hadde plukket i aviser og andre publikasjoner. Spalten var populær og antall bidrag øket. En utsøkt samling av de mest bisarre og merkverdige ble samlet i hefter som Dreyers Forlag utga.

I forordet til en av disse skrev Eidem: ”- Jeg fikk flere bidrag enn jeg hadde ventet. ( …. ) Studerer man nemlig de eksempler som er valgt ut til denne boken, vil man snart oppdage at de slett ikke bare er ”morsomme blomster”.

De forteller tvert imot at moderne norske journalister og forfattere, altså yrkesskribenter, har noe felles med jevnt folk som går med ”inserater” til avisene: de gjør grammatikalske bommerter, de har ofte dårlig stilsans, noen ganger glemmer de ordenes betydning – ikke sjelden viser de åpenbar ufornuft ( …. )»

Siden Eidems samlinger har like stor underholdningsverdi som pedagogisk effekt, vil vi gjengi et kresent utvalg fra hans eget utvalg. Vel bekomme !

Som et ledd i skattesnyteriet hadde Engene arbeiderforening arrangert møte på Folkets Hus, Sætre, onsdag. (Fremtiden)

Med sauene står det betre til enn venta. Det er etter måten få dyr som har stroke med, og dei ser no ut til å ha kvikna til att. (Sunnmøre Arbeideravis)

Vi føler oss ikke korpulent til å uttale oss om denne saken. (Fjell-Ljom)

De som har sloppet sauer på Botnerøya i Vansjø. må melde fra til undertegnede innen 3 dager, ellers blir de avlivet. (Annonse i Mos Avis)

Rettsvitner: Alle i herredet fastboende personer over 23 år, unntatt personer som er fradømt statsborgerlige rettigheter, er åndssvake eller sinnsyke. (Offentlig kunngjøring i Gudbrandsdølen).

Kilde: Odd Eidem. Det norske språk fra uke til uke.

En kinesisk anbefaling om lesevaner

«Klassikere skal man lese om vinteren, for da er man bedre istand til å konsentrere sine tanker.

Les historie om sommeren, for da har man best tid.

Les de gamle filosofer om høsten, for deres tanker er så betagende.

Les de nye forfatteres samlede verker om våren, for da vender naturen tilbake til livet.»

Chang Chao (kinesisk litterat)

Vanskelig å lære norsk, sa Georg Johannesen

Det er ikke bare profesjonelle retorikere som mener det er vanskelig å lære norsk. Men noe av forklaringen er at det henger sammen med  tenkeevnen. «Å lære norsk er å lære å tenke. Å lære en person å tenke er like vanskelig som å helbrede en sinnssyk.»  (prof. Georg Johannesen, Den norske skrivemåten.)

Danmark er det eneste riktige

Noen få mennesker klarer på en underfundig-naïv måte å få uttrykt kortprosa slik at vi oppfatter det som poesi.  Piet Hein var en av dem.

Det eneste riktige.

Når klokken er 11 i Danmark,
er den 5 i USA,
10 i London og 18 i Kina,
og 13 omkring Moskva.

Hvor er vi danske et udvalgt folk,
at vi netop er født i selve
det lille velsignede land, hvor klokken
er 11, når den er 11.