Lærerne har forlengst godtatt elevenes bruk av ordet ’matte’ i skriftlige arbeider. Språkrådet går nå videre og godkjenner nyordene relle, gegge og fysse.
Inspirert av Språkrådets ettergivende holdning til språklig ugress, slang og lettvintheter offentliggjør vi nå deres siste godkjenning av rare norske ord. Tendensen sprer seg på flere områder og fagfelter.
”Me vonar at sovore nyskipnader vil spegle mangfaldet i dei einskilde landslutane. Stutte og femnande omgrep trengs for å stetta vyrdnaden for de gilde folkemålet i fleire av deildene. Skulefolk plar jamvel ha omframtomsut for skulane i dei inste krinsane i byane.” uttaler skulestyrar (hev vore) Sylfest Strutle i ei ny fråsegn om strevet for folkeleg folkemål.
Vi innser at den gammeldagse holdningen til ord som matematikk, religion, geografi, fysikk o.a. er på vikende front i norske skoler. Ingen lærer våger å korrigere elevenes misbruk av språket og bruk av ungdomsslang.
Den ubegrensede toleransen er basert på at ”Alt er like bra og alle skal med”.
De færreste lærere i norsk skole er heller ikke i stand til å klargjøre forskjellen mellom skriftspråk og talemål.
Tidligere var en norsklektor en som visste noe om vårt morsmål. Slik er det ikke lenger.
En lektor i den videregående skolen fikk tidligere stor spalteplass i Aftenposten om sitt problem med preposisjoner.
Denne gangen gjaldt det bruk av preposisjoner ved stedsnavn. Over tre spalter utdypet hun sin nød. Teksten vitner om en lektor i villrede, både om selve spørsmålet og om svaret.
Hun burde kanskje lære seg noen etablerte regler. Andre klarer seg godt med alminnelig godt språkøre.
Det heter på et sted, men i en by. Hva som regnes som sted og hva som omtales som by, blir bestemt av folket i det aktuelle området. Ikke av departementet. Heller ikke av NRK eller Språkrådet. For der hersker forvirringen.
De som trenger en huskeregel for dette kan jo bare minnes Alf Prøysens vise: ”Han Lars er på Hamar med slakt – ”
Det er altså vanlig at større innlandsbyer omtales med på, dvs. på Røros, på Kongsvinger, på Gjøvik, på Kongsberg osv.
For kystbyer som Bodø, Tromsø, Kristiansund, Ålesund o.a. bruker man preposisjonen i.
Når det gjelder bygder, kommuner og fylker oppfattes disse som geografiske områder. Derfor bruker man konsekvent preposisjonen i, dvs. i Innbygda, i Stordal kommune, i Nordland fylke osv. Forøvrig – at regler har unntak behøver vi ikke nevne.
De som tror at dette er et særnorsk fenomen kan jo ta en rask sammenligning med tilsvarende preposisjonsbruk i fransk og engelsk. Så får man svaret.
Mange blir dessverre villedet av språkfattige programmedarbeidere som får slippe til i NRK og i andre kanaler.
De vet hverken ut eller inn og bruker preposisjonen i overalt. Verre kan det ikke bli. De har vel fått støtte av Språkrådet.
Problemet består i at Universitetet slipper ut lektorer til skolen uten at de har elementære kunnskaper i sitt morsmål.
Reklamebransjen og underholdningsbransjen er de verste kildene til forurensing av språket. Virkningen ser vi daglig og ungdommen som er lettest å påvirke er mest utsatt.
De som arbeider i disse bransjene har det til felles at de appellerer til folks følelser, ikke til deres forstand. Derfor velger de uttrykksmåter og språk utfra dette. Resultatet blir en pop-kultur som er preget av total forakt for normale kvalitetsnormer og nekter seg lite av smakløsheter.
Aftenposten var tidligere regnet som en seriøs avis med lett synlige kvalitetsnormer og tydelig avstand til denslags. Under ny ledelse har blårussmentalitet og gammelsosialistisk ideologi gått sammen om en kynisk markedsføring av holdninger og meninger.
Det merkes både på deres ordbruk og språkbruk. For flere år siden hoppet avisens ledelse på den karusellen som drives av pop-kultur og reklamebransjen i fellesskap.
Nå bruker Aftenposten tre-fire helsider daglig bare til å dekke pop-kultur. At dette stoffet pakkes inn i annen emballasje og presenteres freidig som «Kultur» gjør ingen forskjell.
At reklamebransjen har fått prioritet er lett å se. Avisen får jo ca. 82 % av sine inntekter direkte fra reklamen. Da er det jo ikke rart at avisen blir preget av sine oppdragsgiveres uttrykksmåter.
Konsekvensen av dette er at både redaksjonen og journalistene har akseptert å bruke underholdningsbransjens og reklamebransjens språk. Det er sørgelig, men sant.
Falske argumenter i omløpI Norge eksisterer det tre typer standardargumenter som benyttes flittig i språkdebatten. Disse argumentene brukes gjerne for å forsvare ortografisk og semantisk nonsens. I korthet kan de uttrykkes slik:
Du må bare ikke komme her og komme her ! ( – og tro at du kan lære oss noe.)
Disse standardargumentene kan selvsagt benyttes trinnvis eller om nødvendig kombineres. Enkelte har funnet det effektivt å benytte dem med stadige gjentagelser (den repeterende metode).
Den første argumenttypen er representativ for dem som er totalt fremmed for kvalitetsbegrepet innen språklig kommunikasjon. Hvorfor skal vi bry oss med folk som driver med den slags språklig pirk ?
For andre, særlig de som har fått innøvd en sterk lydighetsrefleks overfor statlige organer, er det nærmest utenkelig å opponere mot noe Språkrådet har funnet på.
Den siste argumenttypen viser hvordan gitarfilosofen Øystein Sunde har klart å forenkle hovedtemaet i Aksel Sandemoses Janteloven på en forbilledlig måte.
Ordet spektakulær finnes både på engelsk og fransk, som spectacular (flott, praktfull, iøyefallende) og spectaculaire (iøyefallende, frapperende).
Blant sensasjonsjournalister og reklamemakere er det stadig oftere i bruk i norske tekster. Det virker som om de noen ganger går tom for saftige uttrykk og føler behov for å hente inn utenlandske ord for å uttrykke det de har på hjertet.
Med de fullgode norske ord som er antydet foran er dette igjen et eksempel på tankeløs og jålete ordbruk. Det er helst mennesker som mangler elementær kjennskap til sitt eget morsmål som bruker slike ord.
Det er mange år siden ordet arbeidevar å se i Aftenposten. Med såpass mange ansatte er det mer enn merkelig at det er så få som arbeider der.
Som abonnent i en årrekke har man opplevet at det er helt fortrengt av ordet jobbe.
Bruksmåten tyder på at disse journalistene tror en jobb og et arbeid er en og samme sak. Men slik er det nok ikke.
Ordet arbeid betegner noe annet enn en jobb. Jobb betegner en relativt enkel, kortvarig og vel avgrenset virksomhet. Arbeid benyttes derimot om en aktivitet som er mer omfattende og varig.,
Generelt er det ikke behov for verbet jobbe. Det virker utmerket med å benytte ordet arbeide. Den påfallende motviljen for å bruke ordet arbeide er i seg selv tankevekkende.
Før massemediene og reklamespråket ble dominerende, var substantivet arbeid og verbet arbeide i aktet og æret bruk overalt. På ett eller annet tidspunkt må det ha skjedd noe, uten at vi riktig vet hva.
Assosiasjonen går til et visst politisk parti som med rene ord tidligere yndet å kalle seg sosialistisk. Vil Arbeiderpartiet av tidens tydelige trykk gå over til å kalle seg Jobbepartiet ? Og vil de ansatte i bedriftene dermed bli kalt jobberne ?
Personer med godt utviklet språksans løper ikke alltid løper bena av seg for å være i takt med de nye språkmotene. Dermed kan de risikere å bli oppfattet som plagsomt påståelige og problematiske å omgås.
Men da må det vel være språket det er noe galt med ? Nei og atter nei. Det er ikke språket i seg selv det er noe galt med: det er språkbrukerne, menneskene. Slik er det bestandig.
I forbindelse med denne ordbruken kan vi noen ganger oppleve tilfeller av korrigerende uttrykksmåter. Hvis man i tankeløshet og uten respekt for dagen språkmote kommer i skade for å spørre en bekjent ”Hvor arbeider du nå ?”, kan man risikere å bli korrigert på det aller tydeligste når vedkommende svarer ”Nå jobber jeg i kommunen.”
Hvis man i samme stil spør om når en person er ferdig på arbeidet om ettermiddagen, risikerer man å få vite at vedkommende er ferdig på jobben klokken fem. Dermed er det meste sagt.
Men vent nå litt, vi er ikke helt ferdige med denne språkbruksanalysen. Er det ikke også slik at dette er et typisk by-land skille, slik å forstå at i byene sier de shoppe og på landet sier de handle ? Slik var det kanskje da tendensen til å favorisere engelske ord var i sin spede begynnelse.
Massemediene har sørget for at reklamespråket også blitt mer utbredt i landområdene. Der hvor det tidligere fantes en sunn tilbøyelighet til å gjøre narr av alle former for språklige narraktigheter, er det nå stadig flere bønder som både shopper på supern’n og det som verre er.
Kan du gjette hvilken kjent forfatter som har skrevet følgende sitat ? (Svaret finner du nederst.)
«Hele vår siviliserte hverdag er spekket med gale og misvisende ord. …. Aviser og blad omspenner et fra før av uvillig publikum med overdrivelser og kunstig søtstoff om dronninger og skrevende mannequiner. Det gjør de visstnok for å imøtekomme et innbilt krav hos publikum, et krav de selv har opparbeidet – altså av uhederlige motiver. Ved å fjerne seg vesentlig fra sannheten også i disse små emner forråder de i virkeligheten ordet, ordenes verdi og innhold. …. Mot glosemakeri og affektasjon kan man ikke verge seg uten ved kyndig glosesensur i aviser og forlag. Men de mange villfarelser man møter er visselig uttrykk for en nød som skribentene føler: at de rimelige ord og sammensetninger er brukt opp; så må de skape seg og finne på noe nytt. …. Emnet er de talentsvakes forvirrede forsøk på å gjøre ord til noe annet enn det de er, og de sant begavedes streben efter å nytte ordet i dets ytterste mulighetsrikdom, rytmisk, logisk, koloristisk.»
(Johan Borgen, Noen ord om ord, Utvalgte essayister, Grøndahl Dreyer, 1997)
«Når nynorsken ikke får tilslutning blant folk flest, skal vi iallfall ødelegge bokmålet ved hjelp av salamimetoden.»
Vi ser stadige utslag av den ustoppelige kampanjen med nynorsk-påvirkning mot bokmålet.
Dermed får vi et bokmål som ikke utvikler seg på fritt grunnlag, men stadig saboteres av en tapende konkurrent.
Vi konstaterer en klar tendens til målrettet påvirkning som består i at nynorsk-forkjemperne bevisst forsøker å smugle inn sine gloser i bokmålets ordforråd. Les videre →
«Falske venner» er et innarbeidet uttrykk for at enkelte utenlandske ord skrives på en måte som er lik eller ligner på et norsk og dermed blir oppfattet som å ha samme betydning, men like gjerne kan bety noe helt annet.
Ordbokredaktører og språklærere pleier å ha en frodig samling med slike eksempler. Da benyttes det til skrekk og advarsel, noen ganger til ren underholdning. Men med norske journalister er det annerledes. Les videre →
Det er mange år siden ordet arbeide var å se i Aftenposten. Med såpass mange ansatte er det mer enn merkelig at det er så få som arbeider der.
Som abonnent i en årrekke har man opplevet at det er helt fortrengt av ordet jobbe.
Bruksmåten tyder på at disse journalistene tror en jobb og et arbeid er en og samme sak. Men slik er det nok ikke. Ordet arbeid betegner noe annet enn en jobb. Jobb betegner en relativt enkel, kortvarig og vel avgrenset virksomhet. Arbeid benyttes derimot om en aktivitet som er mer omfattende og varig. Les videre →
I seriøse samtaler bør man ikke koble sammen flere metaforer for å oppnå en spesiell effekt latterligjøringseffekt for vri seg unna ubehagelige realiteter.
Treffende bemerkninger må avvises, gode og relevante argumenter bør støttes. Dette er krav til både den som spør og den som skal svare.
Tendensiøst bruk av metaforisk språk kan nok virke besnærende ved de ordbilder som skapes, men ved sin mangel på presisjon og saklig klarhet skaper de bare forvirring.
De som lar seg blende av slikt får underholdning i stedet for klare fakta. Det er en viss forskjell.
Visse tabloidaviser bruker i sine oppslag uttrykket ‘terningkast’ for å gi karakterer til filmer, bøker, plater o.a. de har vurdert for sine lesere. I disse anmeldelsene er ordet terningkast fremhevet ved et bilde av en terning på sentral plass. Ved denne visuelle effekt forsterkes både uttrykket og inntrykket.
Vi tviler ikke på den grundige og objektive vurdering som utføres av disse kyndige anmelderne, men stusser likevel ved deres ordbruk. Resultatet av et terningkast er tilfeldig og uforutsigbart. Det er en enkel form for hasard, hvor utfallet styres av slumpetreff og vilkårlighet.
Da blir det en påfallende motsetning mellom den kjølige og veloverveide vurdering som vi skal belæres om og det uttrykk journalistene benytter for å uttrykke sin konklusjon. Men ordet motsetning er for svakt for å karakterisere dette; her er tale om en ren selvmotsigelse.
Vi er ikke ukjent med at visse journalister trives godt med slik begrepsforvirring, men når dette blir notorisk, bør de stoppes.
Flere forklaringer på fenomenet kan tenkes :
a) Uttrykket terningkast ble innført av en kjent journalist for mange år siden. Ingen våget å påpeke feilen og så bare ballet det på seg.
b) En sommervikar i VG eller Dagbladet har overanstrengt seg i et formuleringsforsøk, men viklet seg inn i en uløselig selvmotsigelse.
Språktilsynet mener :
Ord og uttrykk som utsettes for grov misbruk i redaksjonene bør rehabiliteres. Det kunne kanskje være en ekstra oppgave for Pressens Faglige Utvalg (PFU) ?
Forøvrig: Spesielt interesserte anbefales å lese videre om misbruk av metaforer, inkonsistente formuleringer og contradiction in terms.
Visse norske dialekter oppviser en total mangel på språklig musikalitet: Dette gjør at folk reagerer negativt.
I NRKs radio- og fjernsynskanaler opplever vi det som en plagsom blanding av slufselyder, vokalforvrengninger samt knudrete og kvistfulle språklyder som ingen begriper.
Selv for mennesker med et minimum av musikalitet og språksans er det en lidelse for øret. Folk flest mener at bruk av dialekter bør begrenses til det lokale miljø hvor de hører hjemme.
Mange hevder at dialekter ikke bør prakkes på andre i offentlige medier. Slikt er ren hensynsløshet og røper manglende sans for høflighet. Det umelodiske og det uforståelige i mange dialekter gjør at de ikke kan regnes som normgivende for almenheten.
Nynorsk er som kjent basert på en samling vestlandsdialekter. Ivar Aasen frarådet tydelige at det skulle bli tvunget på folk. Ikke destor mindre har hans tilhengere arbeidet iherdig nettopp for dette.
Av dette sneversyn kan det ikke skapes noe riksspråk som er felles for hele landet. Såpass skjønner også nynorsktilhengerne. Men mange politikere er redd for å støte disse gruppene som skriker høyest om statsstøtte og særrettigheter.
For å unngå eventuelle misforståelser er det nødvendig å klargjøre et grunnleggende punkt. Det er ikke dialekter som sådan folk flest er motstandere av. Det folk er imot er den utilslørte bruk av tvang, diktat og politikerinngrep. Vi er imot tvangsforing med dialekter i offentlige medier.
Folk ønsker ikke å utrydde dialekter, de bør bare ikke trenge seg frem der de ikke hører hjemme. Offentlige mediekanaler bør være for hele nasjonen og språket som benyttes der bør derfor være et normert felles- og riksdekkende språk.
I en fersk avisannonse for ledige stillinger skriver Språkrådet bl.a. følgende:
”Vi omorganiserer nå sekretariatet for bedre å kunne utføre oppgavene våre og møte nye oppgaver i årene som kommer.”
Hvis Språkrådet mener alvor med å opptre som fagorgan i språkspørsmål, forventer vi at organet er i stand til å unngå de verste tilfeller av anglisismernår det henvender seg til offentligheten. Men det klarer visst Språkrådet ikke.
Uttrykket ’møte nye oppgaver’ er et av de mange uttrykk som er vanskelig å luke ut i norsk språk. Her er det neppe tale om å møte nye oppgaver for liksom å hilse på. Det innebærer noe mer krevende, nemlig å mestre oppgavene og aller helst løse dem. Forskjellen mellom ’å møte’ og ’å mestre’ burde statens fagorgan innse uten at andre må forklare det.
Tilsvarende tankeløsheter dukker ofte opp i avisene i skrivemåter som ’å møte kravene’ (to meet the requirements) hvor det burde stå ’å oppfylle kravene’.
Språkrådet manglende sans for verbale nyanser dukker opp nederst i annonsen. Her omtales ’seksjon for språkrøkt og språkrådgivning’. Vi har et innarbeidet uttrykk som ’fjøsrøkt’, men i annonseteksten vil det være mer korrekt å benytte ’språkpleie’. Forskjellen er ikke uvesentlig.
Om Språkrådet med statlig halstarrighet likevel skulle insistere på at ’Det er det det heter nå, vi har vedtatt det’, endrer det likevel ikke godtfolks naturlige språkfølelse.
Dagbladet mestrer ikke ikke ! (Photo credit: Wikipedia)
Hvis det var noe man skulle tro Dagbladet mestret, så var det nektelser. Men slik er det nok ikke.
Bruk av negasjoner er ikke bare et spørsmål om korrekt språk. Det er i like høy grad spørsmål om logikk.
I en stort oppslått artikkel om bokloven og merverdiavgift skriver avisens journalist Stian Fyen noen kommentarer. For tydelighetens skyld har vi her uthevet de kritiske ordene. Sitater:
”Fremskrittspartiet mener ikke bokloven legger til rette for digital nytenkning ( …. )”.
Vurdert utfra sammenhengen er meningen blitt forvrengt. Det burde nok stå : ”Fremskrittspartiet mener bokloven ikke legger til rette for digital nytenkning ( …. ).” Plassering av adverbet ’ikke’ skaper allverdens meningsforskjell.
Videre i samme artikkel leser vi: ” …. partiene har lenge varslet at Tajiks boklov kan komme til aldri å tre i kraft. ” Påny blir vi mistenksomme og lurer på hva partiene egentlig har varslet. Er det at Tajiks boklov aldri kommer til å tre i kraft ? Dette blir uklart.
Men som om dette ikke er nok skriver journalisten videre: ”Han mener ikke bokloven sikrer like konkurransevilkår ( … ).» Her er nektelsesadverbet igjen feilplassert. Av sammenhengen tolker vi det annerledes, nemlig slik: Han mener bokloven ikke sikrer like konkurransevilkår ( … )
Vi håper avisens språklige veileder gis anledning til å forklare redaksjonen hvordan feilplasserte negasjoner kan endre meningen i utsagn.
Dagens tekst henter vi fra den tidligere VG-journalist og forfatter Odd Eidem:
Verdens Gang (Photo credit: Wikipedia)
I forordet til boken ”Det norske språk fra uke til uke” (tidl. også spalte i VG) skriver han bl.a. ”Eksemplene forteller tvertimot at moderne norske journalister og forfattere, altså yrkesskribenter, har noe til felles med jevnt folk som går med ”inserater” til avisene: de gjør grammatikalske bommerter, de har ofte dårlig stilsans, noen ganger glemmer de ordenes betydning – og ikke sjelden viser de ufornuft. Leserne bør derfor spørre seg selv: Hvordan er vi kommet opp i denne situasjonen ? ”
I en bredt oppslått artikkel av Aftenpostens egen nyhetsredaktør kunne vi nylig lese følgende overskrift over fire spalter: ”Udramatisk flyulykke ble dramatisk.”
Vår kommentar: Teksten i artikkelen forteller oss noe annet. Det var et fly som sneiet borti et annet på en flyplass i USA. Mindre skade på en vinge, ingen skadet. Men hvorfor slås dette opp som en ”flyulykke” ? Det var jo bare et uhell.
Det er to mulige forklaringer. Enten vet ikke Aftenpostens nyhetsredaktør forskjellen på et uhell og en ulykke, eller så vet han det og gir blaffen bare for å opphisse leserne med en dramatisk overskrift. Uansett – begge deler er like ille.
I samme ordrike artikkel nevnes ordet ”kvalitetsjournalistikk” på en måte som synes å være en behendig plassert assosiasjon til den selvsamme nyhetsredaktørens tekst. ”My foot !” ville en brite ha sagt. Vi ser frem til et mer nøkternt og presist ordbruk.
Som et strategisk ledd i vårt utrettelige arbeid for å være i takt med de store mediene har vi idag gleden av å offentliggjøre en meget folkelig undersøkelse. Her er bakgrunnen:
Språktilsynet har på sine nettsider gjennomført en meningsmåling om språk. Leserne er blitt invitert til å si mening om hvilken avart av norsk språk de syns er verst.
Se høyre spalte.
Spørsmålet lød slik: Hva irriterer deg mest ? Svarene fordeler seg slik:
Vår tolkning: 46 % av respondentene er mest irritert over reklamespråket blant de fire som en nevnt, osv..
Siden spørsmålet er stilt i all enkelhet og utvalget av respondenter er mildest talt er uoversiktlig, gjør vi ikke krav på at dette er noen vitenskapelig undersøkelse. Hverken fra redaksjonen eller fra leserne er det gjort forsøk på å definere hva som ligger i de fire nevnte kategoriene. Ikke desto mindre gir tallene en tydelig indikasjon på synspunkter som er overraskende, iallfall for oss.
Redaksjonen hadde i sin enfoldighet på forhånd tippet at politikerspråket ville regnet som det verste. Men der tok vi feil. Det er reklamespråket som rangeres som verst. Det er ”dobbelt så ille” som byråkratenes og politikernes språk. Vi er også overrasket over at det såkalte akademikerspråket fikk den laveste kritikken blant de fire.
Resultatet av denne enkle meningsmålingen vil sikkert bli kritisert. Vi er spent på hva kritikken vil bli rettet mot. Burde vi ha anlagt en storstilet, systematisk og omfattende undersøkelse med mange definisjoner, kontrollspørsmål og matematisk analyse ? Eller burde respondentene tatt til vettet og gitt andre svar, de må vel vite bedre ? Burde vi ha søkt statlige myndigheter om tillatelse på forhånd ?
I den grad eventuelle kommentarer når den nødvendige prestasjonshøyde skal vi vurdere offentliggjøring.
«Opposisjonen er lite imponert over barnehagemeldingen til skolebyråd Torger Ødegaard.» Dette er ingressen i Aftenposten 6.2. Hva er meningen ? Etter normal språkforståelse har Ødegaard mottatt en melding.
Men ved å lese hele artikkelen innser vi at nettopp det motsatte er tilfelle. Han har skrevet og sendt en melding (om barnehager). Det er ikke første gang denne avisen gir oss grovt misvisende fremstilling av en sak. Men forvirring ved bruk av gal preposisjon burde vi vel være spart for ?
Aftenposten er ikke alene om å tro at at preposisjonen ’til’ kan brukes overalt for å erstatte formuleringer med genitiv eller rett og slett ordet ‘fra’ for å gi mening. Helt generelt – hva er det som menes med formuleringer som «gaven til far, pakken til mor, brevet til Anne, talen til Andersen» ? Med Aftenpostens språkbruk er det stor risiko for forvirring og det som verre er.
Den journalistiske behandling av avisens tema dekker en halvside og er slått opp i stort format. Ved en eiendommelig tilfeldighet omhandler meldingen fra Ødegaard nettopp skjerpet språkopplæring – i barnehagene. Treåringer skal språksjekkes, man vil satse på kursing og etterutdanning står det.
Ikke vet vi hvor avisen rekrutterer sine journalister, men mistanken går i en spesiell retning. Vi sier ikke mer. En ting er sikkert – Aftenposten bør forbys i alle barnehager hvor det drives språkopplæring.
Om vi ikke har visst det før, så skjønner vi det nå. Redaksjonsledelsen i denne avisen arbeider etter prinsippet «Ærre så nøy’a ?». Artikkelen er skrevet av Hanne Mellingsæter. Det er ikke kjent om avisen har noen som er ansvarlig for kvalitetssikring av tekster som skal trykkes.
En skrivefør dame, Birgitte Grimstad, har i et avisinnlegg klaget over dårlig uttale hos programmedarbeidere i radio og TV. Kritikken gjelder både programledere og TV-reportere. Får de ikke opplæring i god diksjon før de slipper til foran mikrofonen ?
Gjennomgående slurvet uttale og manéraktig utfylling av alle små pauser med langvarig øøøøhh-ing er ting hun irriteres over. Hun er ikke alene om det. Talefeil og snøvling er visst godtatt både av TV2 og NRK. Det hører til i den moderne oppfatningen om alt «nå skal alt godtas, fordi alt er like bra.»
Vi etterlyser ansvarlige ledere i radio og fjernsyn som tar mot til seg og innfører kvalitetsbegrepeti språklig sammenheng. Hittil er det bare i tekniske sammenhenger at dette begrepet er blitt forstått. Den nye kringkastingssjefen har en stor oppgave foran seg.
Det er ukjent om Språkrådet våger å ha meninger om kvalitet i talespråk.
Les om forferdelig grusom matematikk og gigatunge beregninger.
Forskningsmagasinet Apollon utgis av Universitetet i Oslo(UiO). Dette gir forventninger om visse kvaliteter, både i form og innhold. Utgave 4/2012 er verd noen kommentarer.
I ellers fullt lesbare artikler om solatmosfæren og såkalt mørk materie dukker det opp uttrykk som ‘forferdelig grusom matematikk’, ‘en grusom, matematisk forklaring’ og ‘gigatunge beregninger’. I beste fall er dette eksempler på sjuskete ordbruk fra de journalister som har produsert teksten. Hvorfor ikke kjempekul matte ?
Ellers er det flust av lettvintheter i det som kan tolkes som forsøk på forskningsformidling. I omtalen av mørk materie (dark matter) får vite at den ikke er synlig. Vi savner bl.a. omtale av hvilken del av frekvensspektret det dreier seg om. For hvem er denne materien usynlig ?
Redaktøren selv presenterer en artikkel om ‘Senter for fremragende forskning’. Betegnelsen på organisasjonen er påfallende. Kan det være at noe overivrige forskningsbyråkrater har tatt det engelskspråklige uttrykk ‘advanced research’ som modell ? Vi får inntrykk av at forskerne gir seg selv en ubeskjemmet, reservasjonsløs anerkjennelse allerede i navnet på sin organisasjon. Er det Forskningsrådet som står bak dette ?
Det at noen tar sikte på å arbeide med avansert forskning, kan de neppe bebreides for. Men blir den utfra denne målsetting automatisk fremragende ? Det virker som forskerne å teologisk vis innfører et dogme som premiss. Om disse menneskenes forskning er fremragende eller ei bør kanskje andre vurdere ? Les videre →
Begrepsforvirring i CivitaFra tankesmien Civitas nettsider 20.9.2012 sakser vi følgende :
”Partiet Rødt har, med kommunismen som mål, programfestet revolusjon, avvæpning av borgerskapet og kontroll over militærmakten. Dette har vi i Civita den siste tiden problematisert.”(Vår utheving).
Problemet er ikke bare kommunismen og dens forblindede tilhengere. I tillegg til dette registrerer vi at akademikeres manéraktige og tankeløse ordbruk sprer seg. Meningsinnholdet i ordet ’problematisere’ er etter normal språkoppfatning ’å lage et problem av noe som egentlig ikke er et problem’.
På tilsvarende vis taler vi om å ’relativisere’, dvs. å gjøre noe relativt, m.a.o. brukt om noe som ikke allerede er det. Flere eksempler: Å synkronisere, brukt om ulike systemer som ikke allerede er synkrone. Å konkretisere: å gjøre noe (språklig) konkret som ikke tidligere er det, osv.
Ordet og begrepet ’problematisere’ synes her å ha fått et nytt meningsinnhold som er på mote i Blindern-miljøet. Av sammenhengen gjetter vi på at det kanskje skal bety noe i retning av ’lage en problembeskrivelse’. At mange som er skadet av Blindern-miljøet ubesværet misbruker ordet har vi sett før. En språkfeil blir likevel ikke gangbar norm av den grunn.
Å lage en problembeskrivelse er et tiltak som krever både faglig og språklig innsikt. En av de mange fallgruber på veien er å kalle et problem for en utfordring. Bare de som har sans for språklige presisjon i viktige anliggender kan ha håp om nå frem til reelle løsninger.
Ellers vil man ende opp med skinnløsninger – av den typen vi kjenner fra det politiske miljø. En tankesmie bør ikke ende opp som en middelmådig skrivesmie. Med dette som formaning ønsker vi Civita til lykke med tiltaket.
Hederlighet og fair play er kravene innen idretten.
I de siste dagene har avisene vært fulle av reportasjer om en ny form for kriminalitet. Det dreier seg om mistanker om grov korrupsjon innen fotball. Flere navngitte spillere er mistenkt for å tatt imot bestikkelser for å påvirke utfallet av fotballkamper i ønsket favør av de som betaler bestikkelsene.
Vi har tidligere lest reportasjer om slike kriminalitet innen italiensk fotball. Nå er det også kommet til Norge. Det som er oppsiktsvekkende er ikke i første rekke at kriminalitet forekommer. Det som er påfallende er at mediene kappes om å bruke lovbryternes formildende uttrykk for å omtale forholdet. Dette viser seg som imøtekommende og tilgivende holdning i form av eufemismer i reportasjene.
Forfallet ytrer seg derved på flere måter. Lovbruddene omtales ikke med sine rette navn (grov korrupsjon), men omskrives til «kampfiksing». Lovbryterne kalles ikke lovbrytere, men»syndere». I kjølvannet av svindel på fotballbanen følger altså ordsvindel i avisredaksjonene.
Denne tendensen i mediene bidrar til å rettferdiggjøre lovbryternes forvridde språkbruk og minsker derved tapet av sosial fordømmelse. På denne måten svekker mediene normale menneskers rettsfølelse og den alminnelige respekt for loven.
Det er vanskelig å komme bort fra at slik bevisst misbruk av språket bunner i et ganske spesielt samfunnsyn.
Hva er forskjellen på en irakernordmann og en norskiraker ?
Norskiraker eller irakernordmann ? Norske journalisters språkbommerter er ustoppelige. På den måten ligner de på løvetann. Forskjellen er bare den at løvetann har en kort sesong, mens plagsomme språkbommerter er fordelt utover hele kalenderen.
En gjenganger blant disse tabbene er betegnelser som skal angi personer med to statsborgerskap eller en utlending som har fått norsk statsborgerskap. Årsaken til forvirringen kan søkes i to høyst ulike forhold. Det ene er den direkte tankeløshet, det andre en forkjærligheten for ord som er lette å uttale, uten hensyn til om de er dekkende for saken.
Vi har påpekt det før , men eksemplet er verd å gjentas: En norskamerikaner er nordmann som har fått amerikansk statsborgerskap. På samme vis snakker vi om svenskamerikanere. Men når journalister skal omtale våre nye landsmenn, blir semantikken plutselig snudd på hodet. Etablert språkbruk blir forkastet og forvirring oppstår.
I en avisnotis fra tidligere i sommer kunne vi lese om en kriminalsak fra Fredrikstad. ”Norskiraker siktet for menneskehandel” lød overskriften. Av sammenhengen skjønner vi at det dreier seg om en iraker som enten bor i Norge og har fått statsborgerskap her, eller om en ulovlig innvandrer til Norge. Vedkommendes opphav er Irak, og han har hentet en ungjente derfra og holdt henne som slave i en lang periode. Forstått med vanlig norsk språkbruk er dette ikke en nordmann som har flyttet til Irak. Forholdet er det motsatte og vedkommende burde da kalles irakernordmann, evt. irakisknordmann.
På tilsvarende vis omtaler vi f.eks. innvandrere fra Finland til Norge som finsknordmann og en fra Canada blir selvsagt en kanadiernordmann. Vi ser det nødvendig å berolige evt. lesere som etter dette sitter klar med rasiststemplet. Dette har ikke noe med rasisme å gjøre. Det er bare et forsøk på å rydde opp i journalistenes villedende språkbruk. Hvis dét skulle falle noen tungt for brystet – ha oss unnskyldt.
![Mann på talerstol, MP900385588[1]](https://spraktilsynet.files.wordpress.com/2011/10/mann-pc3a5-talerstol-mp9003855881.jpg?w=131&h=184)
Språktilsynet 