Forbud mot terningkast fra 1. mars 2016

Begrepsforvirring ved bruk av terningkast.
Begrepsforvirring ved bruk av terningkast.

Visse tabloidaviser bruker i sine oppslag uttrykket ‘terningkast’ for å gi karakterer til filmer, bøker,  plater o.a. de har vurdert for sine lesere. I disse anmeldelsene er ordet terningkast fremhevet ved et bilde av en terning på sentral plass. Ved denne visuelle effekt forsterkes både uttrykket og inntrykket.

Vi tviler ikke på den grundige og objektive vurdering som utføres av disse kyndige anmelderne, men stusser likevel ved deres ordbruk. Resultatet av et terningkast er tilfeldig og uforutsigbart. Det er en enkel form for hasard, hvor utfallet styres av slumpetreff og vilkårlighet.

Da blir det en påfallende motsetning mellom den kjølige og veloverveide vurdering som vi skal belæres om og det uttrykk journalistene benytter for å uttrykke sin konklusjon. Men ordet motsetning er for svakt for å karakterisere dette; her er tale om en ren selvmotsigelse.

Vi er ikke ukjent med at visse journalister trives godt med slik begrepsforvirring, men når dette blir notorisk, bør de stoppes.

Flere forklaringer på fenomenet kan tenkes :
a) Uttrykket terningkast ble innført av en kjent journalist for mange år siden. Ingen våget å påpeke feilen og så bare ballet det på seg.

b) En sommervikar i VG eller Dagbladet har overanstrengt seg i et formuleringsforsøk, men viklet seg inn i en uløselig selvmotsigelse.

Språktilsynet mener :
Ord og uttrykk som utsettes for grov misbruk i redaksjonene bør rehabiliteres. Det kunne kanskje være en ekstra oppgave for Pressens Faglige Utvalg (PFU) ?

Forøvrig: Spesielt interesserte anbefales å lese videre om misbruk av metaforer, inkonsistente formuleringer og contradiction in terms.

Anglisismer nok en gang. Fritt eller gratis ?

Reagerer du på anglisismer ?
Reagerer du på anglisismer ?

Med sin kritikkløse etteraping av engelske uttrykk har reklamespråket og popkulturen ødelagt flere generasjoners sans for å uttrykke seg klart.

Et eksempel: Free på engelsk blir til stadighet oversatt til fritt på norsk, uansett mening. Dermed oppstår skrivemåten fri når det menes gratis. Sansen for presise uttrykksmåter blir sløvet. Vi leser om frie smaksprøver, frie lesereksemplarer, frie konserter, fri leveringsmåned osv.

På den annen side har vi fortsatt fri presse, fri ferdsel, fri partidannelse osv.  Nå er det tydeligvis ulikt meningsinnhold i ord som fri og gratis. Ikke alt som er fritt er gratis. Heller ikke er alt som er gratis fritt.

Vi har tidligere påtalt at Det Norske Akademiet for Språk og Litteratur brukte en slik anglisisme (fri ≠ gratis). Akademiet har reagert med å forsvare sin uttrykksmåte og begrunner påstanden om korrekt språk ved hjelp av statistikk. Vi tar avstand fra slik argumentasjon i språkspørsmål.

Statistikk er ingen brukbar veileder i språkspørsmål . Det er heller ikke bare spørsmål om rett eller galt i forhold til en statlig ordliste, men i like stor grad et spørsmål om godt eller dårlig.

I språkspørsmål bør kvalitet gjelde fremfor kvantitet.

Reklamespråket er mest irriterende, sier folket

44 % sier reklamespråket er mest irriterende
44 % sier reklamespråket er mest irriterende

Språkstatistikk forbindes ofte med prosentfordelingen mellom nynorsk og bokmål/riksmål. Idag presenterer vi statistikk på en ny måte. Undersøkelsen er enkel i sin form og svarene er subjektive. Slike spontane reaksjoner kan gi en god pekepinn om hva folk flest mener.

Vi har over en lengre periode invitert våre lesere til å bidra med meninger om ulike typer yrkes- eller bransjespråk. Som vist i høyre spalte på denne nettsiden er de bedt om å svare på hva som irriterer dem mest av fire ulike kategorier (akademikerspråk, byråkratspråk, politikerspråk, reklamespråk).

Lenge var misnøyen med politikerspråket og reklamespråket størst. I flere kvartaler lå de på samme nivå, med byråkratspråk på tredjeplass og akademikerspråk aller lavest.

Tallene viser nå en tydelig tendens. Idag viser de akkumulerte tallene at reklamespråket skaper størst misnøye (44 %), mens politikerspråket og byråkratspråket er nokså like med hhv. 26 % og 22 %. Som tidligere er misnøyen minst med akademikerspråket, bare 8 %.

Tallene gir selvsagt grunnlag for tolkninger. Opptakten til fjorårets valgkamp og partienes hektiske mediebruk i månedene før valget kan ha vært en viktig faktor og bidratt til høy misnøye med politikerspråket i denne perioden.

At reklamespråket nå er kommet på topp som det mest irriterende, kan skyldes at politikerspråkets andel har sunket fordi tilstandene blant politikerne på en måte er normalisert etter valget. Akademikerspråket blir ofte utskjelt som for uforståelig og preget av akademisk jåleri. Tiltross for dette oppgir altså bare 8 % av våre lesere at de irriteres av akademikernes språkbruk.

Nye dataord for gamle mennesker ?

Complete-pc
Ny teknologi betyr nye begreper.

Eller er det kanskje nye begreper uten norsk språkdrakt ?

Utviklingen innen datateknikk og forbrukerelektronikk går så raskt at det blir knapt med tid til å tenke over hva de engelske uttrykkene står for, rent begrepsmessig. Dermed blir det enklest å bruke originaluttrykkene som de er.

Organisasjonen Seniornett har funnet frem til 140 ord og uttrykk som eldre mennesker bør lære seg, heter det i en avisartikkel. Ord som adware, app, cloud storage, crowdfunding, malware, podcast, streaming o.l. er ikke hverdagskost hverken for voksne eller eldre mennesker.

Et poeng som ikke er tilfredsstillende forklart i avisartikkelen er at det ikke er tilstrekkelig å lære seg ordene. Det er ordenes begrepsinnhold og hva dette innebærer i praksis som er det vesentlige. En tinger å lære seg ordene, noe annet er det å lære seg deres meningsinnhold.

Den som i privat forskningsøyemed vil teste fagkunnskapen hos ekspeditører i dataforretninger kan jo starte med å spørre om hva disse selgerne mener med det de sier. I de fleste tilfellene viser det seg at de knapt har lest sine egne brosjyrer. Altfor ofte tar de i bruk reklamebransjens ulne og uklare språk.  og snakker om ”kraftige” PC’er, ”tøffe” modeller, ”topp-teknologi” osv..

Et annet poeng som vi savner i avisartikkelen er at problemet med å følge med i utviklingen på dataområdet er generelt, det gjelder i like stor grad yngre og voksne mennesker. Det er med andre ord den mentale alder det kommer an på, ikke den fysiske. Akkurat dét poenget har journalisten ikke fått med seg.

En fyldig omtale av temaet finnes i Senioravisen. Aftenpostens artikkel er signert Per Kristian Bjørkeng.

Kilde Aftenposten, 30.6.2012

Hjelper det med navnebytte ?

Deutsch: Logo Sosialistisk Venstreparti
Sosialistisk Venstreparti vurderer å skifte navn (Photo credit: Wikipedia)

”Velger Hansen foran Ahmed.”
Dette er tittelen på et avisoppslag om påstått diskriminering av utenlandske arbeidssøkere i Norge. I en forskningsrapport fra januar blir temaet drøftet. Her vises et eksempel på at innvandrere fra Afrika og Asia vil forandre sine egentlige navn for å gi inntrykk av å være etniske nordmenn når de søker arbeid. Her kan det passe med et kjent sitat: ”What’s in a name ? That which we call a rose by any other name would smell as sweet.”

Kort sagt: Vil arbeidsgivere være mer tilbøyelig til å ansette etter søkernes norskklingende navn enn etter kvalifikasjoner ? Vi bør kanskje regne med at arbeidsgivernes erfaring fra søkere med svært fremmed språk og kultur har en viss betydning i det arbeid som skal utføres.

Det er noe som heter ’å pynte seg med lånte fjær’. Derfor kan det hende at forslaget om kollektive navnebytter kan gi uønsket resultat for søkerne.

Det er den nokså beryktede eksstatsråd Lysbakken (Sosialistisk Venstreparti) som har bestilt denne forskningsrapport fra FAFO og Institutt for samfunnsforskning.

Forveksling av foran / fremfor
De tre journalistene i Aftenposten skriver imidlertid i sin artikkeltittel om dette ”Velger Hansen foran Ahmed” (dvs. Hansen Ahmed), hvilket gir en annen mening enn det brødteksten angir. De burde nok ha skrevet ”Velger Hansen fremfor Ahmed.”

Sosialistisk Venstreparti vurderer også å bytte navn
Det er ikke bare i Lysbakkens bestilte rapport at forslag om navnebytte dukker opp. Leder i Sosialistisk Ungdom har reist forslag om at partiet skal bytte navn. (Onde tunger sier at ingen vil bytte navn med disse folkene.) Forslaget er Sosialistisk Folkeparti. Bård Vegar Solhjell har støttet forslaget. Heikki Holmås har sagt at SF er et flott navn, men tviler likevel. Andre ønsker å fjerne ordet ’sosialistisk’ og erstatte det med ’solidarisk’.

Dette er nok et eksempel på at noen ønsker å kvitte seg med ubehagelige assosiasjoner som et ord har skapt over tid. Men vil ikke nissen likevel følge med på lasset ?

Kilde: Aftenposten, 11.1.2012 og 24.12. 2012

Fortsatt ordsvindel i bankene

Yes Bank
Bankenes rådgivere er ikke nøytrale.

Bankenes markedsføring av såkalte spareprodukter har fått hard medfart hos forbrukermyndighetene og i rettssystemet. Det fortjener de.  Et stikkord for denne skammelige del av deres virksomhet er bruk av villedende ord og uttrykk for å maksimere salget og sin profitt.

Noen av bankenes selgere er gitt tittelen «finansrådgiver .» I denne rollen opptrer i direkte salgsfremstøt for såkalte spareprodukter. Språktilsynet vil påpeke at betegnelsen ‘rådgiver’ er en betegnelse som bare bør benyttes når vedkommende opptrer som nøytral og uhildet sakkyndig i et konkret spørsmål.

Dette er ikke tilfelle for de «finansrådgivere» som driver som rene selgere. De er avlønnet av bankene og er hverken nøytrale eller uhildede. Derfor anser vi dette som ordsvindel.

I et konkret tilfelle som Forbrukerrådet har registrert ville den såkalte ‘finansrådgiver’ gjerne selge warrants/opsjoner til sin kunde. Haken var bare at ‘finansrådgiveren’ ikke var i stand til å fortelle kunden hva dette var for noe.

I dette tilfelle er uttrykket ordsvindel for svakt. Det finnes paragrafer i den sivile straffelov som dekker forholdet.

Kilde: Aftenposten, 2.2.2012

Språklig armod blant journalister

While Europe Slept: How Radical Islam is Destr...
Hvorfor lanseres ikke bøker lenger ?

På førstesiden i Aftenposten kunne vi nylig lese om en bok ”som slippes onsdag i neste uke.”  Slippes ? Hva er det avisen mener ? Er det noen som vil gi slipp på en bok, kanskje fordi den ikke er verd noe ? Eller er det et nytt tilfelle av datastyrt tekstproduksjon ?

Av teksten som følger skjønner vi at det dreier seg om en boklansering. Men hvorfor skriver ikke avisen det ? Ordet lansere har jo virket upåklagelig i flere generasjoner og har nettopp den betydning som avisoppslaget forteller om.

Vi mistenker reklamefolk og lettbente journalister for å regelmessig kopiere engelskspråklige uttrykk uten å bry seg med å gi teksten en gangbar norsk form.

At engelskspråklige markedsførere bruker ordet ‘release’ vet vi fra før. Men de som vil omtale dette på norsk burde avstå fra primitive ordbokoppslag på ordet release, hvor de åpenbart har valgt det første og beste de finner (slippe). En begynnerfeil som journalister ofte gjør er å oversette enkeltord i stedet for å oversette mening.

I dette tilfellet finnes det et høyfrekvent ord i norsk normalprosa som de har oversett. Dermed serverer de sine lesere språklig slurv.

Men dette er ikke det verste. Her har vi bare påpekt ett enkelt tilfelle av språklig latskap og slurv. Når slikt blir gjentatt uten korreksjon og trykket i store opplag, vil det etter en tid få en slags status fordi mange godtar pressens kvalitetssvikt som det vanlige.

Dermed blir feilen opphøyd til å være uttrykk for en norm. Ved å akseptere en slik mentalitet sløves sansen for at ord faktisk har mening. Vi kunne trenge et språkråd med reell kompetanse.

Språktilsynet inntrykk:
Den norske presses språklige fallgrube er nå blitt så rommelig at en rekke journalister har tatt fast opphold i den.

Si din mening til Språktilsynet

Hva mener du ?
Vi inviterer nå Språktilsynets lesere til å si sin hjertens mening om aktuelle språkspørsmål.
Etterhvert vil vi presentere flere muligheter til å komme med slike meningsytringer.
Du trenger selvsagt ikke oppgi navn eller annen referanse.

Negativ tilvekst – en frase fra økonomene

Kan en tilvekst være negativ ?

Vi har tidligere kritisert økonomene for deres løsslupne bruk av fraser og klisjéer. Kort sagt, vi registrerer at de ikke benytter troverdig terminologi.
En tidligere offentliggjort undersøkelse av stillingsannonser i deres bransje viste et påfallende overforbruk av floskler.

«Negativ tilvekst» er et slik uttrykk som fra tid til annen dukker opp i mediene. Vi gjetter på at det er hentet fra økonomenes regnskapsterminologi.

Etter normal ordbruk kan en tilvekst bare være i en retning, dvs. en økning, en stigning, en vekst, en positiv utvikling.

Hvis den økonomiske utvikling går i motsatt retning, taler vi om en minskning, en reduksjon, en negativ utvikling.

Men økonomene vil altså ha det til at det finnes to sorter tilvekst, en negativ og en positiv. Med så uklare begreper ser det ikke lyst ut for økonomien her til lands.

Noen burde gi økonomene ved NHH og BI et kurs i bruk av antonymer (læren om ord med motsatt betydning.)

Er meningsglede et fruktbart begrep ?

Glad over egne meninger eller over andres ?

Aftenposten  har i sine egenannonser for ledige stillinger i avisen benyttet uttrykket ”meningsglede”. Hva avisen mener dette skal bety er ikke helt klart. Vi mistenker fiffige forfattere av annonsetekster for å stå bak. Er dette et fruktbart begrep ?

Ondsinnede tunger vil ha det til at ”meningsglede” er hentet fra sosionom-miljøer og bare er en kamuflerende betegnelse på politiske skrikhalser og hylekor som uttrykker sine følelser. Men hvis det er tilfelle, skjønner vi ikke hvordan ordet er kommet inn i Aftenpostens spalter.

Som en passende kommentar siterer vi også denne gang Arne Næss: ”Det er viktig å huske på at eksistensen av en viss begrepsbetegnelse (K) på ingen måte garanterer at noe faller inn under begrepet, enn si at begrepet er nyttig.”

Dermed er nok sagt.

Kilder:
Aftenposten.
Arne Næss, Endel elementære logiske emner.

Bridgespillere kommer til kort med nytt, rart ord

Bridgeforbundet forderver språketI en annonse hvor Norsk Bridgeforbund nylig søkte ny generalsekretær kunne man lese følgende: ”Bridge er tankeidrett som spilles av mennesker …. ( … )”

Det eiendommelige uttrykket tankeidrett fortjener kommentar.

Ifølge Riksmålsordboken er idrett ”konkurransesport, især slik som krever legemlig dyktighet, styrke og/eller utholdenhet.” Denne definisjonen stemmer godt med ordets etablerte meningsinnhold i normalprosa.

Hvis nå disse velorganiserte kortspillerne turer frem med å bruke ’tankeidrett’ om sin virksomhet, hva da med kinasjakk og ludo ? Vil ikke også de titusener av  kaballeggere også kreve å bli omtalt på en så anerkjennende måte ?

Vi vet av erfaring hvordan fiffige PR-byråer forsøker seg med såkalte nyord i kampanjer for sine kunder. Slik virksomhet fører regelmessig til fordervelse av språket. Bridgeforbundets forsøk på utnytte den godvilje som knyttes til begrepet idrett oppfattes som en ren tilsnikelse og er kritikkverdig.

Av annonsen fremgår det at forbundet har plassert sitt kontor på Ullevål Stadion. Dette kan neppe forstås som noe annet enn et ønske om å bli regnet som et idrettsforbund, med alt dette kan medføre av velvillig oppmerksomhet fra staten. I dette tiltaket er imidlertid bridgespillere som forsøker å opptre som idrettsmenn kommet til kort.

Vår oppfordring: Bridgeforbundet bør kaste kortene, stokke omhyggelig og dele ut på nytt.

Kilde: Aftenposten, 3.11. 2011

Byråkratene i Skatteetaten bruker propagandaspråk mot befolkningen

Er Skatteetaten nøytral og upartisk ?

Les denne formuleringen: ’- sikre inntekter til fordel for fellesskapet.’ Hvordan smaker den ? Er den skrevet av et politisk reklamebyrå ?

I bladet Skattebetaleren 5/2011 har advokatfullmektig Rolf Lothe en artikkel om Skatteetatens virksomhet. Saken gjaldt en dom i lagmannsrett om ligning av en bolig. I artikkelen setter Lothe bl.a. søkelyset på Skatteetatens strategi og samfunnsrolle. Han skriver:

”Tidligere snakket Skatteetaten ofte om ”riktig ligning til rett tid”. Er riktig ligning ikke lenger et overordnet mål ? Ovennevnte sak kan tyde på det, og i publikasjonen ”Skatteetatens strategier 2010 – 2015” er riktig ligning ikke uttalt. I stedet fokuseres det på at ”Skatteetatens oppdrag er å sikre inntekter til fordel for fellesskapet.” (Vår utheving) ( … ) Lothe skriver videre: Saksbehandlers ledesnor bør ikke være å sikre staten inntekter, men å komme frem til riktig ligning.”

Hans påpekning av politisk ideologi i en dominerende offentlig etat er relevant og viktig kritikk. Vi har tidligere ansett Skatteetaten som en nøytral og upartisk etat, uten politisk ideologi. Hvis det nå er kommet inn byråkrater som har til oppgave å tekkes en spesiell politisk ideologi, er det fare på ferde. Den upartiske og nøytrale holdningen er tydeligvis fjernet. I stedet er det kommet inn «politisk korrekt» språkbruk.

Vi har tidligere sett hvordan totalitære stater brukte besnærende propagandaspråk for å få befolkningen til å innordne seg. Ved å benytte det sminkede propagandauttrykket ”fellesskapet” i stedet for ”staten” har Skatteetaten gitt forstemmende tegn på sinnelaget i sin ledelse.

Ros til advokatfullmektig Rolf Lothe.

Ris til Skatteetaten.

Kjent forfatter kritiserer språket i mediene

Vulgærspråket i mediene får kritikk

Kan du gjette hvilken kjent forfatter som har skrevet følgende ? (Svaret finner du nederst.)

«Hele vår siviliserte hverdag er spekket med gale og misvisende ord. ….  Aviser og blad omspenner et fra før av uvillig publikum med overdrivelser og kunstig søtstoff om dronninger og skrevende mannequiner. Det gjør de visstnok for å imøtekomme et innbilt krav hos publikum, et krav de selv har opparbeidet – altså av uhederlige motiver. Ved å fjerne seg vesentlig fra sannheten også i disse små emner forråder de i virkeligheten ordet, ordenes verdi og innhold. ….  Mot glosemakeri og affektasjon kan man ikke verge seg uten ved kyndig glosesensur i aviser og forlag. Men de mange villfarelser man møter er visselig uttrykk for en nød som skribentene føler: at de rimelige ord og sammensetninger er brukt opp; så må de skape seg og finne på noe nytt. …. Emnet er de talentsvakes forvirrede forsøk på å gjøre ord til noe annet enn det de er, og de sant begavedes streben efter å nytte ordet i dets ytterste mulighetsrikdom, rytmisk, logisk, koloristisk.»

(Johan Borgen, Noen ord om ord, Utvalgte essayister, Grøndahl Dreyer, 1997)

Statoil søker Asbjørnsen og Moe

Statoils eventyrlige virksomhet trenger storyteller.

Engelsk er arbeidsspråket i Statoil. Fordelen med å drive virksomheten som et aksjeselskap er blant annet at man ikke er forpliktet til å bruke ”båe målføre”, dvs. oppfylle hysteriske nynorskkvoter i intern og ekstern kommunikasjon. Tanken på en situasjon med Statoil som en del av offentlig forvaltning med nynorsk og bokmål/riksmål på kryss og tvers i en hektisk internasjonal virksomhet er ikke lystelig, skjønt for en kort stund blir det kanskje nettopp det.

Kontrasten oppstår idet vi leser en fersk stillingsannonse fra Statoil rettet til det norske arbeidsmarked. I denne annonse søker selskapet en ”storyteller”. Uttrykket er en såpass eiendommelig stillingsbetegnelse at vi har valgt å fremheve det både med fete typer og anførselstegn. Det dreier seg om en person som i avdelingen for ”global business services” skal arbeide med ”writing, editing and publishing news and content in Statoil’s corporate communication channels.”

Fra indre kretser i Statoils avdeling for ”Fancy linguistic innovations” har vi fått pålitelig informasjon om at en rekke søkere allerede har meldt seg. Et overveldende antall viser seg å hete Asbjørnsen og Moe.

Kilde: Teknisk Ukeblad, 32/2011

Bør Bjørn Kjos i Norwegian ta et kurs i norsk ?

Bjørn Kjos 'tilkommer' refs for dårlig norsk i sine annonser
Ordet ’tilkommer’ ser ut til å skape store problemer for en ny generasjon nordmenn. Det er en hevdvunnen oppfatning at dets hovedbetydning er «å ha rett til», «å ha krav på» .  (Eks.: NN tilkommer pensjon fra 1.6.2012 ). Men takket være en ny generasjon tekstforfattere i reklamebyråene ser det ut til at meningsinnholdet nå blir vridd til det motsatte og antyder at det skal bety noe som kommer i tillegg til ordinær pris for en vare eller tjeneste. Dette ser vi hyppig eksempler på i annonser og brosjyrer fra ulike større firmaer. En mulig forklaring er at reklamebyråene tankeløst overtar ordet ’tilkommer’ fra svensk, uten å kjenne dets betydningsinnhold på norsk.

Etr ferskt eksempel er flyselskapet Norwegian som i en annonse forteller oss at «Ved bestilling på (tlf.nr. ) eller reisebyrå tilkommer et servicehonorar.» En naiv tolkning av setningen kan jo være at kundene blir godskrevet et visst beløp på denne måten. Med med kjennskap til den aggressive smartness slike selskaper benytter må vi nok tro om igjen.

Direktør Bjørn Kjos og likesinnede, bl.a. direktøren i Tele2, bør ta et kurs i norsk. Det vil kanskje hjelpe.

Grasrota bør komme til orde.

For privatpersoner som reagerer på grove språkfeil i mediene finnes det ikke så mange muligheter til meningsytringer. Leserbrev i lokalavisen og private kommentarer i nærmiljøet får liten oppmerksomhet og knapt noen virkning. På Internett  forsvinner det i mengden av trivialiteter.

Vedkommende risikerer derimot sosial kritikk for å opptre som plagsom bedreviter. I beste fall opplever man at ens samtalepartner trekker på skuldrene og sier

«Javisst,  jeg er enig med deg, men hva så ? Vi kan jo intet gjøre, dagspressens journalister lar seg ikke belære av leserbrev og dessuten er det alltid de som får det siste ordet. De har jo makten, vet du.

Og så må du huske på at vi ikke liker å stikke oss frem og heller ikke ønsker vi å komme i tottene på dem som har større debattiver og mer utholdenhet enn oss.»

Vi minnes en uttalelse fra vår mest kjente retoriker: ”Ytringsfrihet er snakkefrihet i et land der de maktesløse vet at de ikke har noe å si og der makthaverne vet at de ikke har noe å frykte.” (Georg Johannesen)

Betydningen av ’n’ eller behovet for språklig presisjon

Herved bringer vi en vennlig påminnelse om betydningen av en bestemt bokstav (n).

En utbredt form for språklig slurv er sammenblanding av substantiv dannet av verb og presens partisipp av det samme verb. La oss nå se på tre eksempler:

bygging – bygning

skaping – skapning

påvirking – påvirkning

Det første ordet i eksemplene betegner prosessen, det andre betegner resultatet av den.

Som vi har nevnt i en tidligere kommentar vil noen kanskje bli fristet til å protestere mot en slik forventning til konsekvent skrivemåte (og tenkemåte). Ut fra vår erfaring kan slike protester ofte rubriseres på forhånd, nemlig slik:

  • Ærre så nøy’a ?
  • Språkrådet har jo godkjent det !
  • Du må bare ikke komme her og komme her ! ( – og tro at du kan lære oss noe.)

Bevisstløse oversettelser og anglisismer

Til daglig vasser vi i anglisismer. Ofte er slik ordbruk bare utslag av rent jåleri, noen ganger tankeløshet eller også rent vrøvl. Andre ganger kan imidlertid slike ord og uttrykk ha direkte nytteverdi pga. sin forbindelse til et nytt og presist meningsinnhold. Oftest er det dessverre bare uttrykk for språklig slapphet og giddesløshet.

I dagspressen vrimler det med merkverdigheter som bærer preg av hastige ordbokoppslag. Journalistene oversetter enkeltord til det første og beste de finner, uten å bry seg om å oversette selve meningen. Et utbredt eksempel er ”å slippe en bok” bok i stedet for å lansere en bok, et uttrykk som har fungert utmerket i mange generasjoner. Slippe er da ordbokoppslag av release.

I samme gate finner vi databransjens bruk av ”minne” som ordboksoppslag av memory. Her glemmer man den naturlige forskjellen mellom hukommelse og minne. Gode minner kan man for eksempel ha om en begivenhet. God hukommelse dreier som evne og kapasitet til å fastholde symboler og sanseinntrykk. Siden databransjen i prinsipp gjelder behandling av tegn og symboler, burde denne feilaktige ordbruk opphøre.

Hva sier Språkrådet til slikt ? De sier vel tja. Normativ semantikk er ikke deres område. Ikke det heller.

En annen utbredt uvane som sikkert er påvirket av engelsk skrivemåte er oppdeling av flerleddede substantiver. Vi kan da oppleve konstruksjoner som panel ovn, gate selger, hunde mat, hage senter, bjørke ved, sesong salg osv.. Reklamebransjen er den ivrigste forkjemper for disse storartede oppfinnelsene.

Forfatter kritiserer massemedienes språk

Kan du gjette hvilken kjent forfatter som har skrevet følgende ? (Svaret finner du nederst.)

«Hele vår siviliserte hverdag er spekket med gale og misvisende ord. ….  Aviser og blad omspenner et fra før av uvillig publikum med overdrivelser og kunstig søtstoff om dronninger og skrevende mannequiner. Det gjør de visstnok for å imøtekomme et innbilt krav hos publikum, et krav de selv har opparbeidet – altså av uhederlige motiver. Ved å fjerne seg vesentlig fra sannheten også i disse små emner forråder de i virkeligheten ordet, ordenes verdi og innhold. ….  Mot glosemakeri og affektasjon kan man ikke verge seg uten ved kyndig glosesensur i aviser og forlag. Men de mange villfarelser man møter er visselig uttrykk for en nød som skribentene føler: at de rimelige ord og sammensetninger er brukt opp; så må de skape seg og finne på noe nytt. …. Emnet er de talentsvakes forvirrede forsøk på å gjøre ord til noe annet enn det de er, og de sant begavedes streben efter å nytte ordet i dets ytterste mulighetsrikdom, rytmisk, logisk, koloristisk.»

(Johan Borgen, Noen ord om ord, Utvalgte essayister, Grøndahl Dreyer, 1997)

Vulgære argumenter om språk

I Norge eksisterer det tre typer standardargumenter som benyttes flittig i språkdebatten. Disse argumentene brukes gjerne for å forsvare ortografisk og semantisk nonsens. I korthet kan de uttrykkes slik:

  • Ærre så nøy’a ?
  • Språkrådet har jo godkjent det !
  • Du må bare ikke komme her og komme her ! ( – og tro at du kan lære oss noe.)

Disse standardargumentene kan selvsagt benyttes trinnvis eller om nødvendig kombineres. Enkelte har funnet det effektivt å benytte dem med stadige gjentagelser (den repeterende metode).

Den første argumenttypen er representativ for dem som er totalt fremmed for kvalitetsbegrepet innen språklig kommunikasjon. Hvorfor skal vi bry oss med folk som driver med den slags språklig pirk ?

For andre, særlig de som har fått innøvd en sterk lydighetsrefleks overfor statlige organer, er det nærmest utenkelig å opponere mot noe Språkrådet har funnet på.

Den siste argumenttypen viser hvordan gitarfilosofen Øystein Sunde har klart å forenkle hovedtemaet i Aksel Sandemoses Janteloven på en forbilledlig måte.

Språklig schizofreni i statlige stillingsannonser

Navn og betegnelser på offentlige institusjoner har stor signalvirkning. Vi forventer at navnet på en statsinstitusjon som et departement, etat eller et underliggende organ skal være nøkternt beskrivende og dekkende for dets funksjon.

Et offentlig ombud som heter Likestillings- og diskrimineringsombudet har en annen oppfatning. Den første del i deres navn skal vel gi oss beskjed om hvilken sak de arbeider for å fremme. Da er det jo naturlig at siste del av navnet brukes på samme vis, men nei. Av sammenhengen skal det nok forstås som det de ønsker å bekjempe, dvs. en motsatt betegnelse. Dette kan neppe kalles annet enn verbal schizofreni (spaltet sinn).

I en fersk stillingsannonse fra dette ombud serverer de høyst frivillig flere merkverdigheter.

Innledningsvis forteller de hvilke minoritetsgrupper de ønsker å bistå. I samme tekst sier de ”Vi ønsker derfor medarbeidere som speiler mangfoldet i samfunnet.” og ”Dialog med et bredere utvalg av befolkningen.”

De som har observert hvordan statlige organer sakte og sikkert har etablert et politisk korrekt språk, vil raskt gjenkjenne de siterte formuleringer som eksempler på politisk kodede budskap. Klarteksten bak disse setningene ligger i de megetsigende uttrykkene ”speiler mangfoldet i samfunnet” og ”et bredere utvalg av befolkningen”.

Man merker hensikten og blir forstemt. Reklamebyrået Visindi har i tillegg til ombudet satt sitt navn under denne stillingsannonsen.

Kilde: Aftenposten. 10.8.2011

Verbal svindel og misbruk av ord i databransjen

I databransjens reklameavdelinger arbeider ikke bare dataspesialister. Der finnes også tekstforfattere fra reklamebransjen. Og disse menneskene vet hvordan de skal fordreie virkeligheten ved hjelp av fiffig ordteknikk.

Vedlikeholdsavgift” er et uttrykk man støter på i reklamen for spesielle dataprogrammer til bedrifter, slik som regnskapssystemer o.l.. Ordet er aldri fremhevet, men blir påpasselig skrevet med liten skrift slik: ”Vedlikeholdsavgift er obligatorisk.” Ordet gir inntrykk av at disse dataprogrammene trenger vedlikehold på en så spesiell måte at en skulle tro de var utsatt for mekanisk slitasje.

Sannheten er snarere at disse dataprogrammene uten unntak er uferdige, fulle av feil og er med overlegg gjort så umedgjørlige, stive og ufleksible at brukerne ikke kan utføre de mest elementære innstillinger og funksjoner selv, men er gjort avhengige av programleverandøren. Dette er deres veletablerte forretningsknep. Leverandøren har i tillegg har sikret seg og sine rettigheter på alle bauger og kanter. Dermed er brukeren lokket inn i evigvarende avbetaling for et produkt som han aldri blir eier av, men bare får bruksrett til.

Når skal dette bedrageriet, denne ordsvindelen opphøre ?

Pressemann kritiserer mediene

Frank Bjerkholt har viet et kapittel i sin bok ”En européer møter sitt hjemland” til omtale av forfallet i den norske presse.  Medienes spåkbruk opplever vi daglig og derfor sløves vi lett i våre holdninger til kvalitet. Vi siterer noen fra boken utdrag :

”Nyhetene er ikke medias eiendom som de kan forvalte som det passer, f.eks. ut fra salgshensyn. Nyhetene tilhører leserne, som har krav på å få kjennskap til den virkelighet de lever i.  ( … ) »

VG var etter krigen en seriøs avis, men hadde voksende økonomiske problemer. En av redaktørene, Arne Bonde, fant det forløsende ord: Skal vi greie oss, må vi bli dårligere, med andre ord satse mer på populære saker. Suksessen var enorm og trenden ble nok langt mer radikal enn Bonde hadde tenkt seg. I dag går VG-prinsippet ut på en fordummende omskrivning av virkeligheten.”

Resultatet av denne redaksjonelle beslutning kan vi se daglig.

Kilde: Frank Bjerkholt, (tidl. utenriksredaktør i Morgenbladet, ”En européer møter sitt hjemland”

Gatekunst – et medieskapt og villedende uttrykk

Når pøbelen tilgriser private bygninger og offentlige eiendom med spraylakk o.l.,  kaller de alltid forståelsesfulle og tilgivende mediefolk og sosionomer dette for gatekunst. Forstå det den som kan.

Ved at massemediene, og særlig Oslo-avisene, gjentar dette i tekstomtale og fargebilder, får uttrykket en viss hevd i det offentlige vokabular. Men er det et realt uttrykk som er dekkende for saken, eller det villedende av den typen som vi kjenner fra det politisk korrekte miljø og fra den kommersielle reklame ? Vi minnes en uttalelse av George Orwell : «Mennesker som bruker slike ord har åpenbart glemt at ord har mening.»

Er det overhodet noen som bryr seg ? Vi har et Språkråd med overtydelig politisk styring fra en partipolitiker i Kulturdepartementet. Hva kan vi vente oss fra den kanten ? Vil Språkrådet bare jatte med den ustoppelige tendensen og registrere ordet kritikkløst i sine journaler ?

Den sørgelige sannhet om misbruk av ord og semantisk uærlighet er at likegladheten, sløvheten og medjatterholdningen er dypt rotfestet i massemediene og i den offentlige forvaltning. Eksemplet med ordet ”gatekunst” er ikke det eneste, langt ifra. De farligste språkforderverne arbeider nå i massemediene. Deres skadeverk blir forsterket ved de daglige drypp vi mottar via radio, fjernsyn og aviser.

Fremmedord, fremmede ord, ord fra fremmede kulturer

Under det stadige påtrykk fra engelsk, fransk og det som verre er kan det passe med et sitat om bruken av fremmedord. Det faktum at vi denne gang har hentet inn et sitat fra en selvsikker professor, betyr selvsagt ikke at vi attesterer hans synspunkter i ett og alt. På samme måte som ved bøker, ligger verdien ikke i hva som står skrevet, men hvilke nye tankerekker teksten gir opphav til.

”Selv om bruken av fremmedord ofte er overflødig, må man likevel forstå dem. Selv om de heter fremmedord, hører de like mye med til det norske språk som innvandrere som har fått norsk statsborgerskap. Den som er motstander av fremmedord, er også motstander av fremmede.

            Allergien mot fremmedord har med angsten for det fremmede å gjøre. Særlig de som ikke kan noe fremmed språk, lider av denne angsten. Og det fatale er at de også gir det tilkjenne. ”

Disse linjer er herved overlatt til lesernes skarpsindige vurdering og spontane kommentarer.

Sitert fra Dietrich Schwanitz’ bok ”Dannelse. Alt det du må vite”, Pax, 2002. Boken er forøvrig fremragende oversatt av Kjell Olaf Jensen, som alltid.