Dante – et 750 års jubileum. Mot heslige dialekter, for riksspråk.

Dante definerte et italiensk riksspråk
Dante definerte et italiensk riksspråk

Italierne og resten av verden kan i år feire 750 års jubileum for Dante Alighieris fødsel (1265 – 1321).

Dante var den første store dikter som opptatt av idéen om et felles riksspråk for landet. Han skrev engasjert om landets dialekter, talemål og skriftspråk. Med sin velutviklede sans for de velklingende og musikalske elementer i språket var han sterkt kritisk til visse lokale dialekter.

”Romerne ( … ) fortjener i alle fall å bli luket bort først i min opprydning. Jeg vil ikke ha noe med dem å gjøre i noen diskusjon om morsmålet. For det romerne har, kan knapt kalles et språk, det er snarere en ubehagelig stemmebruk, den styggeste av alle de italienske dialektene.

Om innbyggerne i Toscana (Midt-Italia) skriver han: ”De fleste toskanere har altså stagnert i sin egen stygge dialekt.” Men han kritiserter også landdistriktene. Om dialektene fra landsbygda og fjellområdene leser vi at ” – de har så groteske tonelag at det skjærer i ørene på vanlige folk fra byene.”

Når Dante redegjør for sin sluttvurdering av italienske dialekter skriver han: ”Jeg har funnet det jeg har lett etter, nemlig det folkespråket som tilhører alle bystatene i Italia, men uten at noen av dem kan påberope seg eierskapet.

Derfor kan jeg nå også definere det: Det er det opplyste, normative, autoritative og legitime folkespråket – og det er i forhold til dette folkespråket at alle dialektene i de italienske bystatene må bli målt, veid og sammenlignet.”

Dantes begrunnelse for at han kaller dette folkespråket autoritativt er at det er ”et språk som er felles for hele riket uten å tilhøre noen enkelt del av det.” Denne siste setningen fra Dante er like klar og poengtert som den er enkel. Fordi den uttrykker en sunn språkpolitisk idé om et riksspråk på en så overbevisende måte har hans konklusjon varig verdi.

Nettopp av denne grunn bør sitatet sirkuleres blant alle som er opptatt av norsk språkutvikling og frigjøring av språket fra politiske tvangstrøyer.

Advertisements

Språkrådet overser menneskerettighetene

Muruvik Vonen
Overser Muruvik Vonen FNs menneskerettigheter ?
Foto: UiB

I et avglemt avisklipp dukker det opp et innlegg fra direktør Muruvik Vonen i Språkrådet.

Han uroer seg for at «mindre nynorsk vil svekke nynorsk» og polemiserer mot Utdanningsdirektoratet for dets syn på sidemål i skolen.

Et sted skriver han at mindre sidemålsopplæring betyr at nynorskkompetansen i samfunnet vil gå ned. Påstanden virker tilforlatelig, men baserer seg på et obskurt premiss. Uttrykk som ‘nynorskkompetansen i samfunnet’ bør ikke godtas. Bare mennesker som godtar at politikere skal diktere folks språkbruk over hodet på dem kan skrive slikt.

Utsagnet er dessuten tendensiøst villedende, fordi det ikke er samfunnets oppgave å ha kompetanse om nynorsk eller noe som helst annet. Kompetanse er alltid noe som mennesker har.

Mennesker har – og bør ha – fri vilje til å velge, fremfor alt i kulturelle spørsmål. Dette gjelder også valg av språkform. I særdeleshet gjelder det valg av opplæringsspråk i skolen. Vi siterer fra FNs universelle erklæring om menneskerettighetene (art. 26.3) «Foreldre har fortrinnrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.»  Som statlig organ bør spesielt Språkrådet sørge for å etterleve denne FN-erklæringen i praksis.

Tilslutt skriver direktøren mot Utdanningsdirektoratet bl.a. følgende : «Språkrådet (påpeker) at redusert sidemålsopplæring ikke er i tråd med norsk språkpolitikk.»

Muruvik Vonen etterlater seg inntrykk at han som leder av Språkrådet mest av alt er en nidkjær vokter av nynorskfolkets interesser. Han må ha fått en eiendommelig instruks.

Kilde: Dagsavisen, 31.5.2013.

Nyhetsbrev nr. 1 fra Språktilsynet er nå lansert.

Avisenes forsider minner om plakater for tivoli
Vi tar til motmæle mot Språkrådet

Du finner første utgave ved å følge denne linken.

Det kan lastes ned som PDF-fil for utskrift.

I nyhetsbrevet setter vi kritisk søkelys på en offentlig etat som driver språkpåvirkning på vegne av politikerne. Er det slik vi vil ha det ?

Vi vil fortsette å sette søkelys på viktige aktører som på ulike vis påvirker norsk språk.

Ved å følge med på sidene vil du finne en link til det tema du er interessert i.

Menneskerettighetene gjelder også valg av sidemål

Logo of the United Nations
Foreldrene skal bestemme barnas undervisning. Ikke staten.

Sidemål er et begrep som er innført av Kirke- og undervisningsdepartementet.
For nynorskelever betyr det bokmål, for bokmålselever betyr det nynorsk.

Nynorsk for bokmålselever er jevnt over regnet som en urettferdig belastning og misbruk av undervisningstimer. Dessuten er det en kilde til direkte motvilje mot nynorsk som sådan.

En fersk pamflett utgitt av Samlaget har tittelen «Kva skal vi med sidemålet ?». Forfatterne kommer fra Noregs Mållag og Norsk Målungdom. Pamfletten inneholder en samling argumenter som ofte blir brukt mot sidemålsundervisningen.

Vi har ikke lest denne publikasjonen og kan derfor ikke kommentere innholdet.
Istedet har vi lest FNs verdenserklæring om menneskerettighetene fra 1948.

Artikkel 26.3 har følgende ordlyd: «Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.»

 Vi merker oss at her står det fortrinnsrett. Det er et ganske tydelig uttrykk.

Norge har ratifisert denne FN-erklæringen og har dermed også forpliktet seg til å spre kunnskap om innholdet innen skoleverket. Vi er ikke kjent med at noe departement hittil har tatt hensyn til foreldrenes fortrinnsrett.

Departementet skal nå revurdere læreplanen for norskfaget. Høringsfristen for foreslåtte endringer går ut i disse dager. Kanskje det var på tide at departementet tok hensyn til den fortrinnsrett som foreldrene har iht. denne internasjonale erklæringen ?

Da vil de andre spørsmålene om norskfagets rolle bli detaljer i den store sammenhengen.

Kilde: Klassekampen

Bør nynorsk bli regionspråk i Norge ?

Russisk som regionspråk skaper bitter strid i Ukraina.

Tros mange, sterke og langvarige protester arbeider det ukrainske parlamentet nå for å innføre russisk som regionalt språk.

Location map of Sogn og Fjordane, Norway Equir...
Vestlandet er nynorskens hjemsted

Striden i Ukraina har vært så bitter at det førte til kraftige tumulter med nevekamper blant parlamentarikerne. Russisk språk har sine fleste tilhengere i de østlige og sørlige deler av landet. Opposisjonen mener at forsøket på å innføre russisk er et kynisk spill for å vinne tilbake frafalne velgere. Litt over 50 % av parlamentarikerne stemte for forslaget. Nå kreves det ny avstemning senere i 2012 før forslaget blir vedtatt.

Ordningen med å gi et ringeaktet språk en geografisk begrenset status har kanskje noe for seg i andre land også.  Siden norske politikere har påtvunget befolkningen nynorsk og gjennomført tvangsforing via NRK og den offentlige forvaltning, kunne dette bli et interessant forsøksprosjekt.

Det ville være en spennende idé å gi nynorsk status som regionspråk i Norge. Dermed kunne det begrenses til Hordaland, Sogn og Fjordane samt Sunnmøre.

Kilde: Aftenposten, 6.6.2012

Språkåret 2013 – en kommende begivenhet ?

‪Norsk (bokmål)‬: Carl Christian Wischmanns ...
‪Ivar Aasen. 1813 - 1896

Vi er blitt oppmerksom på en spesiell avisannonse fra Nynorsk kultursentrum i Volda. Her kan vi lese at nynorskfolket skal forvalte et stort prosjekt med det generelle navnet Språkåret 2013. Kulturdepartementet har bevilget 19.000.000,- til dette tiltaket.

” ( … ) det skal bli ei raus, inkluderande og samlande feiring av alt språk i Noreg med grunnlag i 200 årsjubiléet for Ivar Aasen” heter det i annonsen. I denne forbindelse søker Nynorsk kultursentrum ”ein leiar”. ”Språkåret er eit sjølvstendig tiltak – ” heter det videre.

Vi registrerer at nynorskfolket påny benytter seg av et retorisk knep ved å bruke det generelle uttrykket ’norsk’ i sammenhenger hvor det tydelig er tale om ren markedsføring av nynorsk. Slikt metoder er usympatiske.

Med lesernes naturlige forventning om redelighet i uttrykksformen burde tiltakets egenart vært gitt i klartekst, som f.eks.  Nynorskåret 2013. Men hvis nynorskorganisasjonene har tiltatt seg fullmakt til å opptre på vegne av hele befolkningen, er det selvsagt noe annet.

Siden flere sider ved tiltaket er uklare ber vi Kulturdepartementet om svar på følgende spørsmål:

1)      Utfra annonsens formulering om ”språklig mangfold” ber vi opplyst om hvordan Nynorsk kultursentrum har tenkt å inkludere riksmåls- og bokmålbrukerne.

2)      På hvilken måte og på hvilket tidspunkt vil øvrige språkorganisasjoner bli invitert til å delta ?

3)      Hvilke kriterier er lagt til grunn for prosjektlederens stillingsinstruks ?

4)      Vi imøteser samtidig nærmere opplysninger om hvordan utdeling av prosjektmidlene fra offentlige myndigheter har skjedd.

Svar bes sendt til : red.spraktilsynet@yahoo.no

Kilde: Aftenposten, 14.2.2012

Språkrådet angriper Språktilsynet, hva skjer ?

John Stuart Mill
John Stuart Mill (Photo credit: Wikipedia)

Hvis noen av våre tallrike lesere tror at overskriften er et kynisk forsøk på å tiltrekke seg enda flere lesere, tar de ikke feil.

I vår innpost er det nemlig dukket opp et kraftig innlegg fra Språkrådets direktør Muruvik Vonen, utsendt i navnet av en av hans mange medarbeidere. Her står det bl.a.:

( … ) ”Spørsmålet har altså utgangspunkt i en artikkel som stod i A-magasinet i midten av mars. Vårt svar er at det ikke er Språkrådets linje å forby ord. Vi mener at det er måten et ord brukes på, som avgjør hvordan det virker, og den enkelte språkbruker må tenke seg om og vise folkeskikk når han eller hun skal velge ord. I de ordbøkene Språkrådet er med på å utgi, vurderer redaksjonen hva som er gangbar språkbruk på ulike områder. ” (våre uth.)

Vi ser her en selvmotsigelse i det at Språkrådet på den ene siden ikke vil forby ord, men på den andre siden deltar i vurdering av hva som er gangbar ordbruk. Vi håper direktør Muruvik Vonen er enig i at det ikke tilkommer Språkrådet å ha meninger om folks ordbruk.

Uten at Språkrådet kanskje er klar over det, har Språkrådet på kollegialt vis foregrepet kjernen i dagens tekst. Den britiske filosof John Stuart Mill har i sitt verk ”Om friheten” gitt en klar norm for den etikk som bør gjelde i forholdet mellom de styrende myndigheter og de styrte. Dette kunne både Språkrådet og Kulturdepartementet kanskje lære noe av. Her kan det passe å sitere et utdrag fra filosofen:

” – en lovgivende eller utøvende myndighet hvis interesser ikke sammenfaller med folkets, har ingen rett til å foreskrive hva folk skal mene, eller til å bestemme hvilke synsmåter og argumenter som skal få lov til å komme frem.”

Vi tilføyer: Meninger, synsmåter og argumenter uttrykker vi ved hjelp av ord. De er så og si språkets elementærpartikler. Vår språk tilhører ikke statlige myndigheter, det er en del av vårt kulturelle felleseie. Dermed skal språket i en demokratisk rettsstat være utenfor politikernes domene.

Om dette ikke er tilstrekkelig, vil poenget kanskje bli klart nok ved et sitat fra George Orwells tekst om Newspeak (1984) . I følgende avsnitt møter vi en meget motivert funksjonær i Sannhetsdepartementet som forteller om sitt arbeid med 11. utgave av Partiets nye ordbok.

”Vi holder nå på å få endelig form på språket – den formen det skal ha når ingen lenger snakker noe annet enn det. Når vi er ferdige med det, må folk som du og andre lære det om igjen. Du tror vel at hovedoppgaven vår er å finne opp nye ord ? Langtfra. Vi utrydder ord – i snesevis, i hundretall hver eneste dag. Vi skjærer inn til benet i språket. ( …. ) Det er noe skjønt ved dette å ødelegge ord. Det store svinnet omfatter naturligvis verber og adjektiver, men det finnes hundrer av substantiver som en også kan kvitte seg med. ( … )”

I bokens avsluttende del finnes prinsippene for Nytale, hvor det bl.a. står :

”Hensikten med nytale var ikke å utvide, men å innskrenke tankens område, og dette målet ble indirekte fremmet ved at man skar ordvalget ned til et minimum.”

Vi er usikre på i hvilken grad Språkrådet tar input fra kilder utenfor departementet, men håper Språktilsynets frimodighet ved dette tilsvar vil bli vurdert på mildeste måte.

Kilder:
Johns Stuart Mill. Om friheten. Til norsk ved Amund Hønningstad. Dreyers forlag.
George Orwell. 1984. (Prinsippene for nytale) Til norsk ved Trygve Width. Gyldendal forlag.

Tospråklig Canada koster 13 milliarder

national Flag of Canada
Tospråklig Canada koster 13 milliarder

Ordningen med to offisielle språk koster de kanadiske skattebetalere 13.000.000.000 årlig. (Beløpet er omregnet til NOK fra 2,4 milliarder kanadiske dollar.)

Dette er konklusjonen i en rapport som er utarbeidet av Fraser Institute. I rapporten ble det uttrykt at de provinser som har store fransktalende befolkningsgrupper kan få utført slike språktjenester langt rimeligere ved å inngå avtaler med firmaer i privat sektor.

Den kanadiske regjering og de ti provinsregjeringene bruker tilsammen 2,4 milliarder dollar årlig på å opprettholde en ordning med to offisielle språk i sin administrasjon, i skoler og i opplæringsinstitusjoner. I Canada er fransk språk fortsatt likestilt med engelsk. Ordningen ble innført for 40 år siden.

Den omdiskuterte ordningen med to offisielle språk koster hver innbygger et beløp tilsvarende NOK 490,- pr. år. I rapporten hevdes det at de områder som har store fransktalende grupper heller bør løse oppgaven med slike språktjenester ved å benytte tilbud fra private firmaer. Dermed kan de som ønsker slike språktjenester betale i forhold til sitt eget forbruk.

Det sentrale punkt i dagen språkdebatt i Canada dreier seg om ordningen med to likestilte språk fortsatt er relevant, i en tid hvor antall innbyggere med kinesisk og andre asiatiske språk øker sterkt i byområdene.

Hva koster to offisielle språk i Norge ?
Eksemplet fra Canada gir oss grunn til å spørre hvor meget den norske ordningen med to likestilte språk koster skattebetalerne pr. år. Når vi vet at bare ca. 8 % av innbyggerne foretrekker nynorsk, ville det vær naturlig at disse selv fikk betale i henhold til sitt nynorskforbruk  –  og samtidig at de øvrige 92 % ble fritatt for denne pålagte ekstrautgift.

Det kan være en interesant oppgave for et nøytralt og kompetent forskningsinstitutt å klarlegge de økonomiske forholdene ved en slik løsning. Idéen er herved fremsatt.

Kilde: The Guardian Weekly og Fraser Institute

Urettferdige privilegier uten bærekraft

Labour Party (Norway)
Hvorfor favoriserer Arbeiderpartiet nynorskfolk ?

Ingunn Økland skrev nylig i en kommentarartikkel i Aftenposten bl.a.: ”Urettferdige privilegier mangler bærekraft i lengden, også i kulturlivet.” Hun kritiserte en tidligere direktør og sa: ”Dessverre viker han unna en prinsipiell drøfting av hovedproblemet.”

Artikkelen handlet egentlig om De norske bokklubbenes dominans i markedet, men siden hennes treffende formulering vekker ettertanke, innser man raskt at dette er en prinsipiell ytring.

Hvis man bare leste ingressen, kunne man lett tro at det dreiet seg om en kraftig kritikk av den grovt urettferdige favorisering som Arbeiderpartiet omgir nynorskfolk og nynorskorganisasjoner med.

Hennes spissformulering rammer nettopp disse politikeres urimelige bruk av offentlige midler til kun å støtte den ene siden i språkspørsmålet. Det er nødvendig å minne om fakta:

Nynorsksiden utgjør bare ca. 8 % av innbyggerne. Tiltross for dette mottar de fra en rekke godt spredte poster i statsbudsjettet over 155.000.000,–  i direkte og indirekte økonomisk støtte (året  2009 ) . De 92 % som representerer bokmål mottar intet,  gjentar kr. 0,00.

Også de politikere som opprettholder denne skjeve ordningen viker unna en prinsipiell drøfting av hovedproblemet.

Det er nok på tide vi krever en folkeavstemning om dette. Hittil har nordmenn aldri fått uttale sin direkte mening i språkspørsmålet.

Kilde: Aftenposten, 13.2.2012

Språktilsynet kritiserer Muruvik Vonen i Språktilsynet

Er Språkrådet en ren dekkorganisasjon for Noregs Mållag ?
Direktør Muruvik Vonen i Språkrådet skrev for en tid tilbake en kronikk i Aftenposten. Her er våre kommentarer.

Den offentlige forvaltning skaper og vedlikeholder sin maktposisjon overfor befolkningen ved det maktspråk den benytter. Dette ville ha vært et verdig tema for språkdirektøren fordi det angår oss alle. Her i landet er språkpolitikk er blitt maktpolitikk av verste sort. Derfor bør den settes under bred debatt.

I denne kronikken har språkdirektøren imidlertid valgt å fokusere på ”merksemd om situasjonsavhengig språkbruk” og ”parallelspråklegheit”. Det har han selvsagt rett til.

Mellom linjene i hans tekst leser vi denne gang en tydelig advarsel til alle ansatte i offentlige forvaltning om at de værsågod må respektere målloven. Det er kanskje ikke alltid så lett når man i bokstavelig forstand er underkastet en mållov som ikke respekterer folket.

Fra tidligere meningsmålinger vet vi at bare ca. 8 % av befolkningen foretrekker nynorsk. Forøvrig er det få som har respekt for norsk språkpolitikk og norske språkpolitikere. Vi liker nemlig ikke tvang, særlig ikke i saker som ikke vedkommer politikerne.

Språkvett i næringslivet er sikkert et viktig tema, men språkvett i den offentlige forvaltning er enda viktigere. Her hjelper det neppe med brosjyrer. Georg Johannesen har sagt mange sannhetsord om dette.

Vi minner om at antall sysselsatte i offentlig forvaltning nå utgjør over 780.000 personer. 92 % av disse foretrekker altså bokmål / riksmål som privatpersoner, men blir tvunget av et meget tvilsomt press i Stortinget til å underkaste seg målloven i arbeidstiden.

Det er ikke til å unngå at vi må påpeke språkdirektørens manglende sans for presisjon i sine formuleringer. Han skriver : ” ( … ) regelen om at privatpersonar som vender seg til eit statsorgan ( … )”. Vi antar at han kjenner betydningsforskjellen mellom ’å vende seg til’ og ’å henvende seg til’. Det første betyr ganske enkelt ’å snu seg i retning av noe’, det andre f.eks. ’å skrive eller ringe til noen’. Forskjellen er ikke uvesentlig.

Mange ville nok sette pris på om språkdirektøren i sin kommunikasjon ville ta hensyn til de 92 % av befolkningen som foretrekker bokmål / riksmål. I det minste bør vi vel kunne kreve å få en versjon på bokmål / riksmål hver gang Språkrådet foretrekker å uttrykke seg på nynorsk.

Når Språkrådet likevel påfallende ofte velger å uttrykke seg på nynorsk – også i sammenhenger hvor det ikke er naturlig – kan dette bare tolkes som et tegn på at Språkrådet fortsetter som en ren dekkorganisasjon for Noregs Mållag. Dette skaper hverken respekt eller tillit.

Kilde: Aftenposten, 15.11.2011.

Orwell advarte mot en totalitær stat

Statens godkjente ordliste
I noen land krever staten full styring av ordlisten

Orwell ble verdenskjent for sin bok «1984» . Her skildres en diktaturstat som griper inn i alt og alle – også språket. Denne totalitære stat fastsatte ved tvang folkets ordlister.

For å kunne uttrykke klare og presise tanker er det nødvendig å ha til rådighet et tilstrekkelig antall ord og uttrykk. Jo større aktivt vokabular man behersker, jo mer presist er det mulig å uttrykke seg.

Hvis det, villet eller uvillet, skjer en innsnevring av ordforrådet, vil dette redusere muligheten til å uttrykke seg nyansert eller uttrykke kompliserte resonnementer. George Orwell gir i boken «1984» (Kapitlet Nytale) et skremmende bilde av hvordan ledelsen i en totalitær stat bevisst forsøker å redusere ordforrådet, dvs. fjerne ord fra vanlig bruk.

Hensikten med Nytale var ikke å utvide, men å innskrenke tankens område, og dette målet ble indirekte fremmet ved at man skar ordvalget ned til et minimum.»

I boken er det statens maktapparat som bestemmer hvilke ord befolkningen skal få lov til å benytte i skrift og tale. Metoden er å skaffe seg de facto monopol på å utarbeide og kontrollere de offentlige ordlistene.

Hensikten er at den totalitære stat som hensynsløst griper inn i absolutt alle områder av samfunnslivet skal hindre folk i å tenke tanker som disse ord gir mulighet til. Når man fjerner ordene eller ødelegger deres opprinnelige meningsinnhold, har man skaffet seg en effektiv metode til å styre folks tanker.

«Hensikten med Nytale var ikke bare å skape et uttrykk for verdensanskuelsen og det tenkesett som særpreget tilhengerne av Ingsoc (engelsk Nytale), men også å umuliggjøre alle andre måter å tenke på.»

Nynorskmafiaens metoder

NRK tvangsforer lytterne med nynorsk

«Når nynorsken ikke får tilslutning blant folk flest, skal vi iallfall ødelegge bokmålet ved hjelp av salamimetoden.»

Vi ser stadig utslag av den ustoppelige kampanjen med nynorsk-påvirkning mot bokmålet. Dermed får vi et bokmål som ikke utvikler seg på fritt grunnlag, men stadig saboteres av en tapende konkurrent. Vi konstaterer en klar tendens til målrettet påvirkning som består i at nynorskforkjemperne bevisst forsøker å smugle inn sine gloser i bokmålets ordforråd.

Dette skjer med Språkrådet som veksler i rollene som aktør og heiagjeng. De har god støtte fra utplasserte nynorskfolk som på uforklarlig vis fyller opp alle tenkelige språkkvoter i det offentlige og i mediene, spesielt i NRK. Her har de skaffet seg fast plass i noe de kaller Nynorsk Mediesenter. Dette klarte de ved hjelp av  en ihuga nynorskminister i 2004.

Når kommer NRK med et eget mediesenter for riksmål/bokmål, dvs. for de 92 % av befolkningen ?

Noen benytter sin posisjon til å så nynorsk-ugress i bokmålets hage. De som strever med å holde hagen fri for ugress får et svare strev. Evnen til å skjelne ugress fra blomster er nemlig ikke like godt utviklet hos alle.

På behendig vis forsøker disse påvirkerne nå å forklare denne forurensningen som ”naturlig språkutvikling”. Det er ganske frekt gjort. Vi bør reagerer mot at statsorganer konsekvent favoriserer nynorsk og dialekter på bekostning av riksmål/bokmål.
Det er forståelig at Språkrådet nå blir oppfattet som en ren dekkorganisasjon for Noregs Mållag.  NRKs tvangsforing med nynorsk i alle kanaler bør opphøre. Folk misliker det – simpelthen.

Aggressivt press fra nynorskmafiaen

For ikke å bli misforstått i noen av innleggene på dette nettstedet må poenget presiseres :

Det er ikke nynorsk folk flest er motstander av. Det de misliker er en viss type nynorsk-aktivister som trenger seg frem der de ikke hører hjemme. Det er denne gruppen som ved omfattende kokkelimonke med politikere og departementer sørger for å skaffe seg enorme økonomiske fordeler i strid med den ubetydelige støtten den har i befolkningen.

For ordens skyld: De privatpersoner som ønsker å bruke nynorsk som skriftspråk må selvsagt ha full adgang til det. Dette er deres naturlige og demokratiske rettighet som ingen vil bestride. Men dette bør ikke medføre at de får trenge seg frem i radio, fjernsyn og andre offentlige medier for å skaffe seg en uforholdsmessig stor plass i beste sendetid og spalteplass. Det er dette aggressive påtrykk fra en språkform som er fremmed for mer en 90 % av folket vi er motstander av.

Nå husker du det: Det vi er imot er de påtrengende og manipulerende representanter for nynorsk-mafiaen, ikke nynorsk som sådan.

Normering av skriftspråk, stat eller privat ?

Statlig normering av et lands skriftspråk kan oppfattes som uakseptabelt tvangsinngrep på et område som ikke tilkommer politikere eller byråkrater. I så måte kan temaet sammenlignes med religionsfrihet.

I Norge er Språkrådet blitt politikernes utøvende maktorgan for å politisere alt som har med skriftspråk å gjøre. Ved sine handlinger og uttalelser viser organet at det alltid må uttrykke «His Master’s Voice», dvs. politikerne i Kulturdepartementet.

Nils Kjær uttrykte det treffende: Like så lite som staten kan hindre oss i å bære nesen midt i ansiktet, kan den hindre oss i å ha meninger om normering av vårt skriftspråk.

Vi bør være klar over at verdensspråket engelsk ikke normeres av politikere eller av byråkrater.

Her kan det passe med et sitat fra en kjent språkprofessor:
”I 1755 laget Samuel Johnson den første autoritative engelske ordbok og gjorde derved et akademi overflødig. Siden hans tid er det blitt tradisjon at et privat tiltak avgjør hva som er godt engelsk.” (Einar Haugen, tidl. professor i nordiske språk, bl.a. ved Harvard University i Cambridge, Massachusetts)

Språkrådet saboterer bokmål og riksmål

Når skal Språkrådet stanse sin favorisering av nynorsk ?

«Når nynorsken ikke får tilslutning blant folk flest, skal vi iallfall ødelegge bokmålet ved hjelp av salamimetoden

Vi ser stadige utslag av den ustoppelige kampanjen med nynorsk-påvirkning mot bokmålet. Dermed får vi et bokmål som ikke utvikler seg på fritt grunnlag, men stadig saboteres av en tapende konkurrent. Vi konstaterer en klar tendens til målrettet påvirkning som består i at nynorsk-forkjemperne bevisst forsøker å smugle inn sine gloser i bokmålets ordforråd. Les videre

Politikerne provoserer velgerne

Folk flest reagerer på politikernes favorisering av nynorsk

Ved grov favorisering av et lite mindretall provoserer politikerne resten av befolkningen. Dette skjer ved årlig tildeling av flere hundre millioner til nynorskfolket. Men til bokmålsorganisasjoner gis det overhodet ingenting.

Dette er ikke demokrati. Det er politikertvang og ren provokasjon.

Vårt språk er et kulturelt felleseie som ligger utenom politikernes domene. Like lite som de skal blande seg inn med politiske synspunkter på musikk og malerkunst, lite har de noe med å påvirke vårt språk på kunstig måte. Utvikling av det norske språk er noe som skal ligge utenfor deres mandat og arbeidsområde.

At stortingsrepresentanter gjør seg til offer for ulike pressgrupper fra nynorsksiden vet vi fra før.  At de bestemmer over bruken av våre skattepenger og har fått fullmakt til å vedta nye lover vet vi også. Men dette skal ikke medføre at de automatisk har rett til å innføre bestemmelser på et område som ikke tilkommer dem. Heller ikke opptre på tvers av den dominerende majoritet av folket.

Derfor må politikernes freidige tiltak med krav om tvangsforing med nynorsk i radio og fjernsyn opphøre. Det var Stortinget som innførte retningslinjer for NRK om minst 25 % nynorsk i sendingene. Nå har NRK drevet dette videre slik at nesten alle Dagsnyttsendinger og andre poster i beste sendetid sendes på nynorsk. Dette opplever vi som en direkte provokasjon.

Stortinget respekterer ikke folkets mening

Det er nemlig ikke slik at det er folket som har plikt til å respektere Stortinget i språkspørsmål. Det er omvendt. Det er folkets språk og folkets soleklare rettigheter i språkspørsmål politikerne bør respektere.

Språkspørsmålet er et kulturelt spørsmål og Stortinget bør derfor respektere velgerne og det folk de er satt til å representere. Om det skulle gå så galt at dette skjer i strid med visse helligholdte sosialistiske ideologier, får det bare våge seg.

Det er mer enn påfallende at maktglade politikere aldri har våget å be om folkets mening i dette sentrale spørsmål. En riksdekkende folkeavstemming vil ganske sikkert ha feiet politikerne av banen i dette spørsmål. Vel vitende om at de opptrer på tvers av folkets vilje, har de aldri våget å ta opp dette spørsmålet.

I stedet har politikerne har innført lover som innebærer at folket tvangsfores med nynorsk.

Massemediene kjæler for utvalgte akademikere

Det er kanskje filologer og særlig lingvister som har gjort størst skade på det norske språk, fordi de jevnt over er forkjempere og forsvarere av et normløst språk. Deres innsats er begrenset til å observere tilfeldig språkbruk – og deretter attestere som vitenskapsmenn (!) at dette er godkjent.

Vi har en begrunnet mistanke om at hvis de en sjelden gang våger å uttale seg normativt i språkspørsmål, er det i egenskap av privatpersoner, men under effektivt akademisk dekke som skal gi inntrykk av stor vitenskapelighet. Den duknakkede holdning som de viser overfor de dominerende politikere er lett synlig og desto mer forstemmende.

På denne måten kan en tilfeldig akademiker innen et politisk nettverk få større innflytelse over landets språkpolitikk enn majoriteten i folket. Denne udemokratiske innflytelse forsterkes effektivt ved at massemediene uhemmet kjæler for visse akademikere som har gitt tydelige signaler om sitt politisk korrekte ståsted.

Hvem er verst av mediene ? Ved side av NRK er det Dagsavisen, Dagbladet og Klassekampen.

Presset om 25 % nynorsk sprer seg til alle kanaler

Jo mindre oppslutning nynorsken oppnår i folket, jo hyppigere og bredere blir dens utbredelse i NRK og andre statsavhengige mediekanaler som TV2, TV Norge o.a.. Forstå det den som kan. Hva er forklaringen, hvordan er dette mulig ? Her er metoden som brukes: Statsorganene utøver språkmakt og språkpolitikk ved hjelp av konsesjonsvilkårene for radio og fjernsyn.

Språkbyråkratene har valgt å tolke Stortingets angivelige bestemmelse (se note i P.S.) om 25 % nynorsk i NRK også skal gjelde for andre radio- og TV kanaler. Det er altså ikke bare NRK som har fått dette pålegget. Språkbyråkratene har bak vår rygg innført en bestemmelse om at nynorskandelen også skal gjelde for andre selskaper som får konsesjon. Er dette en tilsnikelse for å favorisere nynorskgruppene ? Resultatet er ren tvangsforing med nynorsk i alle kanaler.

Er det en korrekt avgjørelse, formelt og moralsk ? Har statens organer hjemmel for å kreve noe slikt ? Burde saken innklages for en EU-domstol ?

P.S. Vi har nå fått opplysninger om hvordan det egentlig henger sammen med det omdiskuterte kravet om 25 % nynorsk i radio og fjernsyn. Dette kommer vi tilbake til i en senere artikkel.

Språkpolitikk er et viktig kulturspørsmål, sies det

Derfor burde de beste av våre ta seg av dette. Men akkurat disse menneskene er hele tiden opptatt med andre presserende oppgaver som er viktige for landet, opptatt med saker som er har topprioritet,  som ikke kan vente. Da er det vel de nestbeste som blir satt til å ta seg av språket ?

Ånei, de er fullt opptatt med å ta seg av de oppgavene de får delegert fra de beste. Men de som kommer et hakk lenger ned, de nest-nest beste, kanskje kunne de ta seg av det ?

Ånei, de er også opptatt med sine prioriterte ting, de lager utredninger, innredninger, innstillinger, utstillinger og lignende.

Her må vi stanse opp og tenke etter. Vårt velmente forsøk på å anbefale nødvendige ressurser til en viktig kulturoppgave blir vanskeligere enn vi i utgangspunktet trodde. Etter å ha undersøkt de faktiske forhold, må vi registrere at språkpolitikken er havnet i hendene på dem som satt aller bakerst i klassen.

Vår motvillige konklusjon er at dette er like sørgelig som det er sant.

Språkrådets nye direktør : Hva sier Muruvik Vonen ?

I en kronikk som Aftenposten velvilligst trykket 23. mai har Språkrådets nye direktør, Arnfinn Muruvik Vonen, uttrykt sine spredte synspunkter om litt av hvert, mest om språk, men også med korte visitter til andre temaer. Her er det mest runde alminneligheter, men nok av merkverdigheter til at man må lese teksten to ganger. Her er noen kommentarer til direktørens tekst.

”Der det er mulig å bruke norsk, der er det oftest også mest effektivt og gir best kvalitet.”

Hvor har han dette fra ? Er det nasjonalromantikk i ny innpakning eller er det forsøk på å kopiere fru Brundtlands skryteuvaner ? Ubegrunnede påstander fremsatt av mennesker i høye stillinger har vi hørt mer enn nok av. Spar oss for slikt.

”Det er en viktig språkpolitisk oppgave å sørge for at statlige organer bruker klart språk i sin kommunikasjon.”

Et svensk sitat klargjør det hele: ”Det dunkelt sagde er det dunkelt tänkte.” Som tidligere pedagog burde vel direktøren gripe ondet ved roten og starte en  kampanje for å få offentlig norsk administrasjon til å tenke tydeligere før de tyr til tastaturet. En annen professor sa det slik: “Å lære norsk er å lære å tenke. Å lære en person å tenke er like vanskelig som å helbrede en sinnssyk.”  (prof. Georg Johannesen, Den norske skrivemåten).

”Lovverket innholder nokså detaljerte bestemmelser for bruken av nynorsk og bokmål i det offentlige.”

Her har det vel falt ut en faglig beklagelse over at lovgiverne har grepet inn med tallmessig diktat på et rent kulturelt område og innført en påtvungen favorisering av et mindretall.

” – større forståelse for at den norske kulturarven også omfatter andre språk enn norsk.”

Hans selvmotsigelse består i at ”norsk kulturarv» også omfatter annet en norsk. Hvis man skal godta slikt, er ordet ”norsk” effektivt tømt for enhver mening. Vi anbefaler at direktøren påny studerer f.eks. ”Endel logiske emner” av Arne Næss eller ”Den logiske sandkasse” av Peter Wessel Zappfe.

”Nabospråkene våre, svensk og dansk, er i en særstilling når det gjelder å knytte bånd til verden ( … ) ”

Tidligere direktører har på effektivt vis gjort seg beryktet for sin åpenlyse favorisering av nynorsk og dialekter i alle mulige sammenhenger. Dette har skjedd på bekostning av bokmål/riksmål. Et av refrengene som nynorskfolket benytter i sin argumentasjon er at vi andre (dvs. ca. 92 % av befolkningen) er ”heimedanskar” og raljert kraftig over forbindelsen mellom riksmål/bokmål og dansk. Dermed har de også skapt seg en dyptgående nevrose i forholdet til Danmark og alt som er dansk. Vi aner liksom at disse menneskene knytter neven i bukselomma når temaet kommer opp.

”Alle språk har samme potensial for å kunne fungere komplett og samfunnsbærende.”

Denne påstanden burde nok ha vært strøket allerede på kladdestadiet. Ikke bare er den skjemmet av manglende respekt for Ockham’s razor; den er også påfallende i sin imitasjon av Arbeiderpartiets reviderte sosialistideologi om at ”Alt er like bra”, ”Nå skal alle med” o.l..

”Men alle eier språket, og alle er med på å forme den fremtidige språksituasjonen gjennom sitt eget språkbruk.”

Første del av setningen tolker vi velvillig som en påminnelse om at et språk er et kulturelt felleseie. Vi har på våre nettsider poengtert akkurat dette. Siste del av setningen blir imidlertid tvilsom. Er dette er propagandistisk uttalelse som skal tolkes normativt, eller er det antydning om at Språkrådet vil slå inn på nye veier ? Uklarheten i denne uttalelsen og i flere andre består at direktøren ikke skjelner mellom skriftspråk og talemål. Vi kan ikke vite om dette er tilsiktet eller ikke.

Kort sagt: Direktørens tekst er ikke direkte opprørende, men inneholder påfallende mange alminneligheter og uklarheter. Slikt kan vel passe fra en talerstol, men neppe i en kronikk.

Likevel: Haud illaudabilis.

«Jamstelte» språk og andre tilsnikelser

Nestleder i Norges Nynorskforening (også kalt Noregs Mållag, vi tillater oss nemlig samme omskrivning som de foretar ved å gjøre Røde Kors til Rauekrossen) skrev i Aftenposten 10. mai en kritikk av Høyre (Høgre) fordi ” – dei set i gang ein kampanje mot jamstelligsvedtaket frå 1885, då nynorsk vart jamstilt med bokmål. Kampanjen rettar seg mot nynorsken. ( … )

Vår kommentar: Hva har politikernes målstrev fra 1885 med oss å gjøre ? Inntil 1929 het det jo landsmål, ikke nynorsk. Før den tid hadde Ivar Aasen skapt et kunstig skriftspråk av visse vestlandsdialekter. At nynorsk og bokmål ble ”jevnstilt” skal ikke forstås slik at de skal ha like stor plass i skoler, offentlig administrasjon o.a..

At nynorsk skal anerkjennes som et berettiget språk innebærer en rett for innbyggerne til å bruke, ikke en plikt, slik som politikerne har vridd det til. Det finnes nemlig visse grupper som ikke er interessert i å skille mellom rett og plikt.

Det er på tide at Nynorsk Målforening innser det uunngåelige: Den politisk styrte utvikling av norsk språk er forlengst havarert. Folket har vendt ryggen til tvangsforing med nynorsk.

Språkrådets tidligere direktør: Kun én karakter i norsk !

I en nylig artikkel i Aftenposten kunne man lese at Sylfest Lomheim ville gå inn for bare én karakter i norsk. ”Det holder med én karakter, ” sa han.

Bakgrunnen var oppstyret omkring det massive oppropet fra 600 lærere som ville fjerne sidemålsstilen og nynorsk-karakteren. Det hørtes jo ut som om den innbitte nynorsk-forkjemperen plutselig var blitt generøs og imøtekommende mot dem som er blitt utsatt for den politisk bestemte nynorsktvang i skolen.

Men hva blir konsekvensene av et slikt forslag ? Av mange gode grunner er nynorsk et upopulært fag for ungdom i videregående skole (VGS). Hvis deres tvungne ferdigheter i dette faget ikke blir utskilt med separat karakter, vil det istedet bli innbakt som et vekttall i hele det store faget Norsk. Nynorsk vil da kunne trekke en ellers god karakter i bokmål !

Dermed havner den dominerende majoritet av elevene i en velkonstruert klemme som medfører at presset om større vekt på nynorsk blir uunngåelig. Fra før vet vi at vekttall er noe språkpolitikerne vet å manipulere.

De har jo tidligere fått stortinget med på det grovt urimelige kravet om 25 % nynorsk i NRK. Nynorskfolket er flinke til å lage politiske snarer for oss andre. Denne gangen bør de avsløres ved at vi i tide påviser konsekvensene av deres forslag.

Nynorskfolket benytter infiltrasjon for å nå sine mål

Nynorskfolket har innsett at de ikke kommer noen vei ved å bekjempe de øvrige 92 % av befolkningen ved hjelp av direkte konfrontasjon og åpen kamp. Det vil være for åpenlyst og bare føre til uopprettelig nederlag for dem.

I stedet velger de infiltrasjon langs flere linjer hvor de får Arbeiderpartiet med seg. Metoden består i å appellere til sosialistenes klassekampinstinkter. Når de i dette også bruker veksling mellom å stakkarsliggjøre seg i det ene øyeblikk og å opptre med aggressiv og brautende fremferd i andre, er det meste sagt.

Ved stakkarsliggjøringen fremstår de som ofre; de hevder at de blir undertrykket og krever store penger fra staten. Og staten – det er Arbeiderpartiet det. Hvert år gir Arbeiderpartiets politikere og deres haleheng av skapsosialister hundrevis av millioner til denne storforlangende gruppen.

I 2009 delte staten ut over over 155.000.000,- til en lang rekke rene nynorsktiltak. Til støtte for bokmålet ble det bevilget kr. 0,- (null). Av taktiske grunner ble nynorskstøtten oppdelt i mange småbeløp og servert under andre merkelapper, det skal vel ta seg bedre ut slik. De måtte hindre at det skulle virke påfallende.

Ved infiltrasjonsmetoden skjer nynorsk-påvirkningen gradvis og umerkelig. De angrepne oppdager ikke engang at de blir angrepet og derfor forsvarer de seg ikke. Ved hjelp av de gjentatte små skritt i en bestemt retning (salamimetoden) forsøker nynorskfolket å nå sitt mål uten å bli oppdaget. De få som oppdager det som skjer blir effektivt hysset ned når de varsler om den snikende nynorskinvasjonen.

Nynorskfolkets anonyme medspillere sitter sentralt plassert i NRK, i departementene og i en lang rekke statsinstitusjoner. Hvis de blir kritisert, forsvarer de seg med at de driver ”kulturarbeid”, støtter ”språklig miljømangfold” o.l.. Det er de færreste som har tilstrekkelig motstandkraft mot slike fraser.

Men dette er ikke den eneste metoden disse menneskene benytter. Vi skal etterhvert avsløre flere. Følg med på våre sider.

Høyre vil gjøre skriftlig sidemål valgfritt !

Elisabeth Aspaker (H) skriver i en notis i Aftenposten at partiet nå vil gå inn for å gjøre den skriftlige delen av sidemålsopplæringen valgfritt for elevene. Men ingen skal fritas fra opplæring i muntlig sidemål. Hun foreslår også at det skal brukes læremidler med sidemål i andre fag. Hun tror sidemålsopplæringen vil blomstre med et slikt opplegg. Det kan hun jo tro.

Det sentrale spørsmål som Høyre åpenbart ikke våger å ta opp er hvordan elevene skal bli fritatt for en politisk motivert tvang til å bruke tid på et sidemål de ikke ser nytten av. Det er på tide at et eller annet parti henger bjelle på katten og sier hvordan dette problemet skal løses radikalt – en gang for alle.

Kilde: Aftenposten, 22.5.2011