Forbud mot terningkast fra 1. mars 2016

Begrepsforvirring ved bruk av terningkast.
Begrepsforvirring ved bruk av terningkast.

Visse tabloidaviser bruker i sine oppslag uttrykket ‘terningkast’ for å gi karakterer til filmer, bøker,  plater o.a. de har vurdert for sine lesere. I disse anmeldelsene er ordet terningkast fremhevet ved et bilde av en terning på sentral plass. Ved denne visuelle effekt forsterkes både uttrykket og inntrykket.

Vi tviler ikke på den grundige og objektive vurdering som utføres av disse kyndige anmelderne, men stusser likevel ved deres ordbruk. Resultatet av et terningkast er tilfeldig og uforutsigbart. Det er en enkel form for hasard, hvor utfallet styres av slumpetreff og vilkårlighet.

Da blir det en påfallende motsetning mellom den kjølige og veloverveide vurdering som vi skal belæres om og det uttrykk journalistene benytter for å uttrykke sin konklusjon. Men ordet motsetning er for svakt for å karakterisere dette; her er tale om en ren selvmotsigelse.

Vi er ikke ukjent med at visse journalister trives godt med slik begrepsforvirring, men når dette blir notorisk, bør de stoppes.

Flere forklaringer på fenomenet kan tenkes :
a) Uttrykket terningkast ble innført av en kjent journalist for mange år siden. Ingen våget å påpeke feilen og så bare ballet det på seg.

b) En sommervikar i VG eller Dagbladet har overanstrengt seg i et formuleringsforsøk, men viklet seg inn i en uløselig selvmotsigelse.

Språktilsynet mener :
Ord og uttrykk som utsettes for grov misbruk i redaksjonene bør rehabiliteres. Det kunne kanskje være en ekstra oppgave for Pressens Faglige Utvalg (PFU) ?

Forøvrig: Spesielt interesserte anbefales å lese videre om misbruk av metaforer, inkonsistente formuleringer og contradiction in terms.

Kjent forfatter kritiserer språket i mediene

I vår serie Aktuelle repriser av klassiske temaer gjengir vi her en tekst fra en  stilist.

Johan Borgen. Foto: flickr.com
Johan Borgen.
Foto: flickr.com

Vulgærspråket i mediene får kritikk
Johan Borgen svinget svepen over de som mishandler språket.
Her er hans oppriktige mening:

«Hele vår siviliserte hverdag er spekket med gale og misvisende ord. …. Aviser og blad omspenner et fra før av uvillig publikum med overdrivelser og kunstig søtstoff om dronninger og skrevende mannequiner. Det gjør de visstnok for å imøtekomme et innbilt krav hos publikum, et krav de selv har opparbeidet – altså av uhederlige motiver.

Ved å fjerne seg vesentlig fra sannheten også i disse små emner forråder de i virkeligheten ordet, ordenes verdi og innhold. …. Mot glosemakeri og affektasjon kan man ikke verge seg uten ved kyndig glosesensur i aviser og forlag. Men de mange villfarelser man møter er visselig uttrykk for en nød som skribentene føler: at de rimelige ord og sammensetninger er brukt opp; så må de skape seg og finne på noe nytt. ….

Emnet er de talentsvakes forvirrede forsøk på å gjøre ord til noe annet enn det de er, og de sant begavedes streben efter å nytte ordet i dets ytterste mulighetsrikdom, rytmisk, logisk, koloristisk.»

(Johan Borgen, Noen ord om ord, Utvalgte essayister, Grøndahl Dreyer, 1997)

Språkrådet vil bare forvalte statsmål

Språkrådet vil bare forvalte statsmål
Språkrådet vil bare forvalte statsmål

Direktør Muruvik Vonen i Språkrådet har nylig skrevet en artikkel om forvaltning av norske språksamlinger. Teksten er ikke opprivende i seg selv. Til gjengjeld er den påfallende ved det den utelater.

Norsk språk er mer enn statsmål
Innledningsvis slår han an tonen ved å bruke et affektskapende uttrykk – offisiell rettskrivning. Uttrykket har i tillegg sterk signalverdi. Dette er nemlig fortsatt et kodeord for statlig, dvs. politikerstyrt, dirigering av språket. Språkrådet har på effektivt vis bekreftet sitt rykte som lydig medspiller i dette.

I sin omsorg for viktige norske språksamlinger omtaler han nørrønt (!), bokmål og nynorsk. Riksmål er overhodet ikke nevnt. Men hvorfor ikke ? Hvorfor er ikke direktøren i det offentlige organet Språkrådet interessert i å bistå ved forvaltning av riksmålet ? Passer det ikke ?

Moteriktig meningsforvirring med baklengsord
I artikkelen leser vi bl.a. » … om de ikke får andre til å ta over ansvaret …» Her uttaler språkdirektøren seg i politisk korrekt språk med baklengsord. Ansvar er ikke noe man ‘tar over’, det overtas eller overtas ikke.

Det er dessverre nødvendig å belære språkdirektøren om at ord har mening. I dette tilfelle er det ikke tale om manglende sans for subtile betydningsnyanser, men dårlig norsk.  En snekker kan f.eks. be lærlingen om å ‘ta over hammeren fra verktøykassen’, da i betydningen hente eller tilsvarende.

Språkdirektøren er såvisst ikke alene om å bruke slike baklengskonstruksjoner. Utfra den oppgave han har påtatt seg har vi likevel grunn til å forvente noe annet.

Så får da visse journalister fortsette med ‘streke under’ det andre understreker og ‘peke på’ når andre påpeker. I de kretser utvisker man forskjellen mellom ord i overført betydning og i direkte betydning ved hjelp av slagordet ‘alt er like bra.’

Kilde: Aftenposten, 14.7.2014

Dagbladet mestrer ikke nektelser

Dagbladet
Dagbladet mestrer ikke ikke ! (Photo credit: Wikipedia)

Hvis det var noe man skulle tro Dagbladet mestret, så var det nektelser. Men slik er det nok ikke.

Bruk av negasjoner er ikke bare et spørsmål om korrekt språk. Det er i like høy grad spørsmål om logikk.

I en stort oppslått artikkel om bokloven og merverdiavgift skriver avisens journalist Stian Fyen noen kommentarer. For tydelighetens skyld har vi her uthevet de kritiske ordene. Sitater:

”Fremskrittspartiet mener ikke bokloven legger til rette for digital nytenkning ( …. )”.

Vurdert utfra sammenhengen er meningen blitt forvrengt. Det burde nok stå : ”Fremskrittspartiet mener bokloven ikke legger til rette for digital nytenkning ( …. ).” Plassering av adverbet ’ikke’ skaper allverdens meningsforskjell.

Videre i samme artikkel leser vi: ” …. partiene har lenge varslet at Tajiks boklov kan komme til aldri å tre i kraft. ” Påny blir vi mistenksomme og lurer på hva partiene egentlig har varslet. Er det at Tajiks boklov aldri kommer til å tre i kraft ? Dette blir uklart.

Men som om dette ikke er nok skriver journalisten videre: ”Han mener ikke bokloven sikrer like konkurransevilkår  ( … ).» Her er nektelsesadverbet igjen feilplassert. Av sammenhengen tolker vi det annerledes, nemlig slik: Han mener bokloven ikke sikrer like konkurransevilkår  ( … )

Vi håper avisens språklige veileder gis anledning til å forklare redaksjonen hvordan feilplasserte negasjoner kan endre meningen i utsagn.

Kilde: Dagbladet, 18.9.2013

Uforståelig forfatterforening setter enkeltinnbyggere i søkelyset

Fra en av våre observante lesere har vi nyligMann med penn, MM900286670[1] fått oversendt et klipp fra et sirkulære som en forfatterforening har sendt ut. I omtalen av et seminar står det bl.a.. ”Lovtekstene våre er viktige for alle, og leses av både jurister og enkeltinnbyggere. Men hvorfor er det så vanskelig å forstå dem ?” ( … )

Ja, slik kan man spørre. Pronomenet ’dem’ skal i tråd med etablerte normer for  tekstanalyse tolkes som en henvisning til det sistnevnte ledd i setningen foran hvor det agerende ledd forekommer. Derfor –

For vår egen del har vi ofte problemer med å forstå enkelte jurister. Noen ganger har vi vært inne på tanken at de kanskje ikke ønsker å bli forstått. Nå skjønner vi også at ”enkeltinnbyggerne” er vanskelige å forstå.

Er dette eneboere av den hardnakkede typen (eremitter) eller er det et nykonstruert antonym som skal markere forskjellen til ”dobbeltinnbyggere ? Her oppstår det alvorlig filologisk  tvil.

Vår leser spør: Hvorfor er det så vanskelig å forstå sirkulærer fra denne forfatterforeningen ? Hun er også forundret over at denne forfatterforeningen melder om et nytt fakultet. Med denne foreningen som kilde – fortsatt – heter nyskapningen ”Juridisk og Humanistisk fakultet ved UiO.”

Kilde: Norsk faglitterær- forfatter og oversetterforening

Odd Eidems jakt på språkfordervere

Dagens tekst henter vi fra den tidligere VG-journalist og forfatter Odd Eidem:

Front page
Verdens Gang (Photo credit: Wikipedia)

I forordet til boken ”Det norske språk fra uke til uke” (tidl. også spalte i VG) skriver han bl.a. ”Eksemplene forteller tvertimot at moderne norske journalister og forfattere, altså yrkesskribenter, har noe til felles med jevnt folk som går med ”inserater” til avisene: de gjør grammatikalske bommerter, de har ofte dårlig stilsans, noen ganger glemmer de ordenes betydning – og ikke sjelden viser de ufornuft. Leserne bør derfor spørre seg selv:
Hvordan er vi kommet opp i denne situasjonen ?

Ulykke i Aftenpostens redaksjonslokaler !

SAS 737-683 LN-RPY
Uhell med SAS-fly I USA slås opp som «ulykke».

I en bredt oppslått artikkel av Aftenpostens egen nyhetsredaktør kunne vi nylig lese følgende overskrift over fire spalter: ”Udramatisk flyulykke ble dramatisk.”

Vår kommentar: Teksten i artikkelen forteller oss noe annet. Det var et fly som sneiet borti et annet på en flyplass i USA. Mindre skade på en vinge, ingen skadet. Men hvorfor slås dette opp som en ”flyulykke” ? Det var jo bare et uhell.

Det er to mulige forklaringer. Enten vet ikke Aftenpostens nyhetsredaktør forskjellen på et uhell og en ulykke, eller så vet han det og gir blaffen bare for å opphisse leserne med en dramatisk overskrift. Uansett – begge deler er like ille.

I samme ordrike artikkel nevnes ordet ”kvalitetsjournalistikk” på en måte som synes å være en behendig plassert assosiasjon til den selvsamme nyhetsredaktørens tekst. ”My foot !” ville en brite ha sagt. Vi ser frem til et mer nøkternt og presist ordbruk.

Kilde: Aftenposten, 4.5.2013

Aftenposten sprer ugress på felles eiendom

 

The top of the front page of the norwegian new...

«Opposisjonen er lite imponert over barnehagemeldingen til skolebyråd Torger Ødegaard.» Dette er ingressen i Aftenposten 6.2. Hva er meningen ?  Etter normal språkforståelse har Ødegaard mottatt en melding.

Men ved å lese hele artikkelen innser vi at nettopp det motsatte er tilfelle. Han har skrevet og sendt en melding (om barnehager). Det er ikke første gang denne avisen gir oss grovt misvisende fremstilling av en sak. Men forvirring ved bruk av gal preposisjon burde vi vel være spart for ?

Aftenposten er ikke alene om å tro at at preposisjonen ’til’ kan brukes overalt for å erstatte formuleringer med genitiv eller rett og slett ordet ‘fra’ for å gi mening. Helt generelt – hva er det som menes med formuleringer som «gaven til far, pakken til mor, brevet til Anne, talen til Andersen» ? Med Aftenpostens språkbruk er det stor risiko for forvirring og det som verre er.

Den journalistiske behandling av avisens tema dekker en halvside og er slått opp i stort format. Ved en eiendommelig tilfeldighet omhandler meldingen fra Ødegaard nettopp skjerpet språkopplæring – i barnehagene. Treåringer skal språksjekkes, man vil satse på kursing og etterutdanning står det.

Ikke vet vi hvor avisen rekrutterer sine journalister, men mistanken går i en spesiell retning. Vi sier ikke mer. En ting er sikkert – Aftenposten bør forbys i alle barnehager hvor det drives språkopplæring.

Om vi ikke har visst det før, så skjønner vi det nå. Redaksjonsledelsen i denne avisen arbeider etter prinsippet «Ærre så nøy’a ?». Artikkelen er skrevet av Hanne Mellingsæter.  Det er ikke kjent om avisen har noen som er ansvarlig for kvalitetssikring av tekster som skal trykkes.

Kilde: Aftenposten 6.2.2013

Frislepp av heslige dialekter i NRK

Norwegian Broadcasting Corporation
NRK favoriserer åpenlyst dialektbruk.

Fra et leserbrev til en avis sakser vi denne gang følgende hjertesukk om NRKs plagsomme bruk av dialekter. Noen av disse er så heslige, umelodiøse og vanskelige å høre på at man straks søker over til en annen kanal.

» ( … ) Som den første sjef for statskanalen tillot han (kringkastingssjef Bjerkaas) bruk av dialekter i nyhetssendinger. Det var et feilgrep. NRK ble satt langt tilbake med å være en god språkformidler. Faktisk kan man få inntrykk av at enkelte av NRK-journalistene legger ekstra vekt på å bruke sin lokale dialekt når de er på luften. ( … ) Statskanalen bør i større grad enn i dag ta hensyn til sine lyttere, fremfor sine ansattes behov for ordlegge seg på dialekt.»

For egen regning vil vi tilføye:

Talespråket er en kulturell ytringsform som kan formidle estetiske opplevelser. På samme måte som vi har musikalsk sans som kan skjelne det skjærende falske fra det melodiøse og velklingende, gleder vi oss over talere som umaker seg med å gjøre seg forståelig for lytterne.

Med de tallrike merkverdigheter som dialektbrukerne i NRK får slippe til med er det ofte vanskelig å forstå hva som menes. I det virvar av dialekter som nå kappes om å breie seg ut i NRK, blir begge disse hensyn hånet. En eneste mann (Bjerkaas) har tiltatt seg rett til pådytte lytterne noe de ikke har bedt om.

NRK våger ikke å gjennomføre en uhildet meningsmåling om dette temaet. Det ville bli sabotert av alle nynorskorganisasjoner i landet – og de vet å opptre som Tordenskjolds soldater. Den freidigste i å påvirke NRK ledelse er Nynorsk Mediesenter. Dette lett fordekte statsorgan er tett koblet til NRKs programvirksomhet og drives derfra. Det sørget en tidligere nynorsk-statsråd for, nemlig Hallgjerd Svarstad Haugstad. Det er dette de kaller demokrati på de kanter.

Kilde: Aftenposten, 29.9.2012

Ros til en journalist. Litt ris til redaktøren.

Inderøy, Nord-Trøndelag.
Inderøy, Nord-Trøndelag. (Photo credit: Wikipedia)

Det er ikke uvanlig at Språktilsynet kritiserer mediene. Schibsted-konsernet er en av de store og får hyppig unngjelde.

Som en oppmuntring uttrykker vi idag en honnør. Solveig Ruud har nylig skrevet en artikkel om dyrking av karve i Nord-Trøndelag. Den er hverken moteriktig, dramatisk eller politisk vinklet, slik journalisttekster pleier å være nå.

I stedet leser vi en tekst kjemisk fri for svada, verbalt jåleri og anstrengt sensasjonsmakeri. Ruud forteller, gir fakta og setter temaet om denne uvanlige form for åkerbruk inn i sin naturlige sammenheng. Det kreves mot til å skrive så enkelt og om et antatt trivielt tema. Resultatet ble likevel, eller kanskje nettopp derfor,  meget lesverdig.

Hovedpersonene i stykket – de oppfinnsomme karvedyrkerne – er imidlertid avspist med tre (3) korte setninger i siterte uttalelser. Hadde de ikke mer å si ?

Forøvrig registrerer vi at også i A-magasinet er det bilderedaktøren og grafiske designere som bestemmer. Men leserne kan utmerket godt unnvære intetsigende fargedekor i hysterisk store formater. Gi oss mer tekst i stedet. Vær så snill.

Kilde: A-magasinet, 24.8.2012.

Erfaringer eller fordommer i Aftenposten ?

Begrepsforvirring i Aftenposten
En av Aftenpostens redaktører, Per Anders Madsen, skrev 10. august en artikkel med kommentarer til den ustabile situasjonen i Italia. Tittelen var «Fordommenes Europa». Madsen gjenga bl.a. indirekte uttalelser fra landets statsminister, Mario Monti. Ordet ’fordommer’ forekommer på flere sentrale steder i teksten.

Redaktør Madsens tekst har fått et eiendommelig preg ved hans sterkt vinklede ordbruk. Vi registrerer at han ikke ønsker – eller ikke evner – å skjelne mellom to ulike begreper – nemlig erfaringer og fordommer.

Det finnes to mulige forklaringer.

1) Hans kilde(r) Monti og Der Spiegel har selv konsekvent benyttet ’fordommer’ der hvor meningen er ’erfaringer’. I så fall burde Madsen ha reflektert over dette.

2) Madsen anser at disse begrepene er synonymer.

Språktilsynet mener:
Fordom er et uttrykk som er knyttet til en subjektiv verdivurdering, erfaring benyttes vanligvis om objektive forhold.

Hvis Madsen ønsker å late som om dette er samme sak, er det beklagelig.
Hvis det er en glipp, bør han korrigere.

Kilde: Aftenposten, 10.8.2012

Nye dataord for gamle mennesker ?

Complete-pc
Ny teknologi betyr nye begreper.

Eller er det kanskje nye begreper uten norsk språkdrakt ?

Utviklingen innen datateknikk og forbrukerelektronikk går så raskt at det blir knapt med tid til å tenke over hva de engelske uttrykkene står for, rent begrepsmessig. Dermed blir det enklest å bruke originaluttrykkene som de er.

Organisasjonen Seniornett har funnet frem til 140 ord og uttrykk som eldre mennesker bør lære seg, heter det i en avisartikkel. Ord som adware, app, cloud storage, crowdfunding, malware, podcast, streaming o.l. er ikke hverdagskost hverken for voksne eller eldre mennesker.

Et poeng som ikke er tilfredsstillende forklart i avisartikkelen er at det ikke er tilstrekkelig å lære seg ordene. Det er ordenes begrepsinnhold og hva dette innebærer i praksis som er det vesentlige. En tinger å lære seg ordene, noe annet er det å lære seg deres meningsinnhold.

Den som i privat forskningsøyemed vil teste fagkunnskapen hos ekspeditører i dataforretninger kan jo starte med å spørre om hva disse selgerne mener med det de sier. I de fleste tilfellene viser det seg at de knapt har lest sine egne brosjyrer. Altfor ofte tar de i bruk reklamebransjens ulne og uklare språk.  og snakker om ”kraftige” PC’er, ”tøffe” modeller, ”topp-teknologi” osv..

Et annet poeng som vi savner i avisartikkelen er at problemet med å følge med i utviklingen på dataområdet er generelt, det gjelder i like stor grad yngre og voksne mennesker. Det er med andre ord den mentale alder det kommer an på, ikke den fysiske. Akkurat dét poenget har journalisten ikke fått med seg.

En fyldig omtale av temaet finnes i Senioravisen. Aftenpostens artikkel er signert Per Kristian Bjørkeng.

Kilde Aftenposten, 30.6.2012

Er Aftenposten manipulert eller driver den selv manipulering ?

The top of the front page of the norwegian new...
Driver Aftenposten manipulering ?

Det er god grunn til å stille spørsmålet slik. Lederartikkelen 25.6. lød slik : ”Barnefattigdom – et politisk ansvar”. Vi mener dette er et eksempel på manipulerende ordbruk.

Visste vi ikke bedre, kunne vi jo tro at dette bare var ett av de mange tiltak som avisen driver for å skape seg et image om å tale barnas sak. Det er visst ingen som har tenkt på barna i Norge før Aftenposten kom på idéen.

Barn er ikke myndige personer. De står under verge av sine foreldre. Ved å klistre prefikset barn- til enhver sak som de ønsker å skape sympati og blest om fjernes fokus fra sakens kjerne, nemlig de enkelte foreldres ansvar for sine barn. Hvis det er en ny kampanje med medfølelse som skal iverksettes, bør den rettes mot de stakkars foreldrene.

Med den fremstilling som benyttes i Aftenpostens leder skaper avisen inntrykk av at det er statens barn og statens ansvar. Vi leser tydelig i konklusjonen at dette først og fremst er et politisk ansvar.

Uttrykket ”barnefattigdom” er farlig ved at det i det skjulte appellerer direkte til vår medfølelse og sympati. Når fornuften blir kortsluttet på denne måten, markedsføres den politiske appell.

Er det slike aviser vi vil ha ?

Kilde: Aftenposten, 26.6.2012

Norskiraker eller irakernordmann ?

Irak uebersichtskarte
Hva er forskjellen på en irakernordmann og en norskiraker ?

Norskiraker eller irakernordmann ?  Norske journalisters språkbommerter er ustoppelige. På den måten ligner de på løvetann. Forskjellen er bare den at løvetann har en kort sesong, mens plagsomme språkbommerter er fordelt utover hele kalenderen.

En gjenganger blant disse tabbene er betegnelser som skal angi personer med to statsborgerskap eller en utlending som har fått norsk statsborgerskap.  Årsaken til forvirringen kan søkes i to høyst ulike forhold. Det ene er den direkte tankeløshet, det andre en forkjærligheten for ord som er lette å uttale, uten hensyn til om de er dekkende for saken.

Vi har påpekt det før , men eksemplet er verd å gjentas: En norskamerikaner er nordmann som har fått amerikansk statsborgerskap. På samme vis snakker vi om svenskamerikanere.  Men når journalister skal omtale våre nye landsmenn, blir semantikken plutselig snudd på hodet. Etablert språkbruk blir forkastet og forvirring oppstår.

I en avisnotis fra tidligere i sommer kunne vi lese om en kriminalsak fra Fredrikstad.  ”Norskiraker siktet for menneskehandel” lød overskriften. Av sammenhengen skjønner vi at det dreier seg om en iraker som enten bor i Norge og har fått statsborgerskap her, eller om en ulovlig innvandrer til Norge. Vedkommendes opphav er Irak, og han har hentet en ungjente derfra og holdt henne som slave i en lang periode.   Forstått med vanlig norsk språkbruk er dette ikke en nordmann som har flyttet til Irak. Forholdet er det motsatte og vedkommende burde da kalles irakernordmann, evt. irakisknordmann.

På tilsvarende vis omtaler vi f.eks. innvandrere fra Finland til Norge som finsknordmann og en fra Canada blir selvsagt en kanadiernordmann.   Vi ser det nødvendig å berolige evt. lesere som etter dette sitter klar med rasiststemplet. Dette har ikke noe med rasisme å gjøre. Det er bare et forsøk på å rydde opp i journalistenes villedende språkbruk. Hvis dét skulle falle noen tungt for brystet – ha oss unnskyldt.

Kilde: Aftenposten, 28.6.2012 og NTB, Oslo.

En kjendisforfatter om moteord

Vi har tidligere kritisert dagspressen for dens tankeløse bruk av engelske ordog uttrykk. For å oppnå den ønskede effekt i kritikken gir vi idag ordet til en NRK-medarbeider og forfatter:

Ullernrevyen(16)
Forfatter Chr. Borch

”Ordet ”jobb”, som går igjen i omtrent alt vi sier i vår tid, uansett hva de snakker om, politikere som journalister, statsvitere som medisinere, har utviklet seg fra det gamle keltiske ordet gob, som betyr munn eller nebb. ( … ) I sin tid ble det utvidet til å beskrive en begrenset arbeidsinnsats. ( …. ) – en gang på 1970-tallet fikk det epidemisk spredning i det norske språk. ( … ) I kombinasjon med andre motebegreper er det nå blitt et sentralt element i et konstant meningsforvirrende sammensurium av motebegreper. ”

Kilde: Chr. Borch, Sannhetens kår.

Kvinnelige syere, matte og samkommune

Liv Signe Navarsete
Navarsete prøver å påtvinge forvaltningene et samnorsk-ord.

I den flom av språklig kaos som norsk dagspresse forsyner oss med har vi plukket ut noen av de verste eksemplene til latterliggjøring.

Vår største dagsavis, vi nevner ikke navnet, har bl.a. prestert å omtale syersker som ”kvinnelige syere”. Avisens ledende feature-journalist er den skyldige. Vi aner det konstante trykket fra redaksjonens rødstrømper: ”Syerske er et fy-ord, det må du vel skjønne !”

Samme avis holder seg med en geskjeftig kulturredaktør. I sin artikkel med bred dekning av akademiske priser i matematikk bruker han ordet i sin naturlige form, både ortografisk og semantisk. Men i siste del av teksten er han visst blitt utsatt for avisens interne pop-kultur-sensur.

Dermed slår han plutselig om og benytter skrivemåten ”matte” i resten av en ellers lesbar artikkel. Skyldes det hans frykt for ikke å skrive tilstrekkelig flatnorsk eller står kulturredaktøren under diktat fra ukjente makthavere ?

Et av regjeringens siste påfunn er noe den kaller ”samkommune”. En slik vanskapning av et ord kan bare komme fra et departement som er styrt av en nynorsk-statsråd (Liv Signe Navarsete, Senterpartiet). Innholdet i saken er bl.a. kritisert av andre politikere og er kalt et blindspor. Vi frykter at dette byråkratiske initiativ er like ille som den verbale vanskapning angir.

Med hvilken rett påtvinger en politiker oss et slikt usmakelig  samnorsk-ord ?

Kilde: Aftenposten.

Nytt fra NRKs språklaboratorium – ”Slossing i nasjonalforsamlingen”

Norwegian Broadcasting Corporation
NRK maltrakterer språket

Utdrag fra NRK Tekst TV, 25. mai 2012:

«Slossing i nasjonalforsamlingen

 De folkevalgte i Ukraina havnet torsdag i slosskamp i nasjonalforsamlingen, under en debatt om den stadig økende bruken av russisk språk i landet.

  Et lovforslag fra president Viktor Janukovitsj om å gjøre russisk til offisielt språk fikk politikerne til å gjyve løs på hverandre. Det er ikke første gang at folkevalgte ryker i tottene på hverandre. I 2010 kaste de egg på hverandre.”

Akkurat slik står det på NRK Tekst TV-sider. Den oppmerksomme leser vil selvsagt registrere at NRK ikke mestrer bøyning av verbet ’å slåss’. Dermed blir det også galt i presens partisipp; det heter ’slåssing.’ Dessuten skriver vi ’slåsskamp’. Men det stopper ikke der. Verbet ’gyve’ er også blitt maltraktert i samme stil.

I teorien er det flere mulige forklaringer på dette:

1) NRK har et hemmelig språklaboratorium hvor de tester ut publikums reaksjoner på diverse spontane verbale nyskapninger. Dette eksemplet er ett av flere i en serie.

2) NRK har et fordekt samarbeid med Språkrådet om å markedsføre sk. nye og valgfrie former.

3) NRKs rekrutteringspolitikk og faglige krav til programmedarbeidere er senket til et nytt lavmål.

Hvis ikke NRK snart hevder språklige kvalitetskrav til sine medarbeidere, kan vi meget vel forestille oss en slåsskamp i vårt eget Storting, av samme type som i Ukrainas nasjonalforsamling.

Kilde: NRK tekst TV, 25.5.2012

Mediene forvrenger virkeligheten ved sitt ordbruk

The 12 Nigerian states with Sharia law
De 12 nigerianske delstater med Sharia lovgivning (Photo credit: Wikipedia)

Store nyhetskanaler som BBC og CNN har en skremmende innflytelse på publikums oppfatning av virkeligheten. Vi merker det på mange måter, men tydeligst når presset om politisk korrekt språkbruk fargelegger reportasjene.

Nyhetssendinger om forfølgelsene og krigstragediene i Nigeria er et fersk eksempel. I dette landet med 170.000.000 innbyggere driver en norsk hjelpeorganisasjon (Stefanusalliansen) sitt arbeid. Vi sakser fra et reisebrev i deres magasin:

”Stefanus-alliansen er invitert hit fordi kirkene i det nordlige Nigeria er rammet av kraftige forfølgelser, og nå ønsker vi å finne et konkret prosjekt å støtte. De islamistiske terroristene i Boko Haram hater alt som har med Vesten og kristendom å gjøre. De angriper kirker, boliger og butikker eid av kristne. ( … )

– Men internasjonale medier gir ofte et skjevt bilde av det som skjer, forteller pastor Yunusa.

 – Det gjelder selv seriøse medier som BBC og CNN. De unnlater å fortelle at det stort sett er kristne som rammes av volden og uretten. I stedet snakker de om ”sekterisk vold” og ”etnisk-religiøs konflikt”, som om det er to likeverdige grupper som slåss mot hverandre.

Det er verd å gjentas: Tendensiøst bruk av akademiske uttrykk kan skjule sannheten på en besnærende måte.

Kilde: Magasinet Stefanus, nr. 2/2012.

Nytt gjerningsord prøvekjøres i Aftenposten

Deutsch: Lutherbibel von 1534 English: Luther ...

Journalist Ingunn Økland skrev for en tid tilbake en artikkel ”Bibelen i 2011, Koranen i 2012”. Hennes tekst var slett ikke dårlig. For enkelte overbeviste tilhengere av klarspråk kunne hun med fordel ha skrevet enda tydeligere.

Det som vi reagerer på i rent språklig sammenheng er  hennes bruk av et merkelig ord – ”historisere”. Av sammenhengen må vi tro det er et verb, men akkurat der stanser vår forstand. Hva er det hun mener, hva er ordets betydningsinnhold ?

Det nærmeste vi kan gjette på at det er en utslag av en særegen dialekt fra Blindernområdet. Hvis noen likevel hevder at uttrykket ikke er stedbundet, parerer vi med å kalle det akademisk jåleri.

Assad Nasir har i samme avis (20.12.2011) også brukt dette uttrykket, også på en uklar måte. Kan det være et utslag av mangel på klare tanker ?

Vi mener: Et språklig ugress blir ikke en blomst ved at det formerer seg.

Kilde: Aftenposten 20.12. 2011 og 14.2.2012.

En skrivefør filolog i Aftenposten

Skrivefør filolog i Aftenposten
En viss hr. Hegge skriver jevnlig i en spalte i Aftenposten. Vi har nylig mottatt et avisklipp fra denne spalten. Her settes det søkelys på den høye barrièren mellom filologer og realister. Spaltisten redegjør mønstergyldig om en veiledning han har mottatt fra en ingeniør angående bruk av uttrykket kvalitetssikring.

Vi mener: Siden kvalitet og alle begrep som står i nær forbindelse med dette opptrer så sjelden i filologenes tekster, er det grunn til å gratulere med den plutselig oppståtte interesse for temaet. At begreper som kvalitetsnormer, kvalitetssikring, kvalitetskontroll og tilsvarende uttrykk ikke er selvfølgeligheter i slike miljøer har vi i grunnen hatt mistanke om lenge.

Innsenderen poengterer overfor spaltisten at termen kvalitetssikring ”benyttes i industriproduksjon og –prosesser”, hvilket er ubestridelig.

Det bør tilføyes at den presise terminologi som er skapt omkring kvalitetssikring og kvalitetskontroll gjelder alle prosesstyper hvor det er definert objektive kvalitetsnormer, ikke bare innen industriproduksjon.

Vi håper på tilgivelse for å sitere fra et sitat, dvs. fra ingeniørens veiledning rettet mot politikernes løsaktige omgang med dette uttrykk:

”Misbruken av ordet (kvalitetssikring) er svært beklagelig fordi det utvanner et presist begrep som næringslivet er avhengig av, og gir det en annen og feilaktig betydning i publikums bevissthet.”

Forøvrig tar vi avisklippet som et godt tegn på at angjeldende filolog fortsatt er skrivefør.

For de spesielt interesserte kan vi denne gang anbefale tekster av C. P. Snow og Norbert Wiener.

Kilde: Aftenposten 13.1.2012

Vil departementet forby tabuordene ?

Genialiteten har sine grenser, men når det gjelder stupiditeten er jeg ikke riktig sikker. (Albert Einstein)

Albert Einstein during a lecture in Vienna in 1921
- har stupiditeten grenser ?

Dette sitat burde stått som en ekstra ingress over en stort oppslått artikkel i A-magasinet, datert 16.3.2012, signert av journalist Bjørn Egil Halvorsen. Her kan vi lese om tidens tabuord som er viet fire helsider med overdimensjonert grafikk som iøyefallende utstyr. Nå skal vi lære hva som er politisk korrekt.

Listen over antatte tabuord er lang: neger, vanfør, same, sigøyner, sangerinne, krøpling, bastard osv.. Men det er ikke bare antall tabuord som forundrer oss. Hvis dette hadde vært konstant, ville forholdet vært oversiktlig og håndterbart. Men faktum er at antall tabuord bare vokser og vokser –  Det må vel ha en årsak ?

Vi mistenker Lysbakkens krets i Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet for å stå bak en omfattende holdningskampanje som skal forsøke å frata oss både ord og begreper. Det er ikke til å unngå at George Orwells Nytale i boken «1984» må siteres, nok en gang.

«Hensikten med Nytale var ikke å utvide, men å innskrenke tankens område, og dette målet ble indirekte fremmet ved at man skar ordvalget ned til et minimum.”

Det departementet aldri vil klare å utrydde, er de assosiasjoner som er knyttet til ordene vi bruker.  Straks et erstatningsord kommer i bruk, vil de uunngåelige assosiasjoner følge med. Derfor vil denne påtvungne ordstafetten aldri få noen ende.

For de spesielt interesserte anbefales Ogden & Richards.

Modig redaktør kritiserer Høyesterett

Honnør til Ola Storeng

Språk er mer enn ortografi, syntaks og fonetikk. Ofte er det også tvangsstyrt språkpolitikk og påfølgende språkstrid.

Men i noen forfriskende tilfeller er det rett og slett spørsmål om godt norsk klarspråk. Evnen og viljen til å bruke klarspråk i riktige sammenhenger er ikke like godt utviklet hos alle, ikke engang blant journalister.

Økonomiredaktør Ola Storeng i Aftenposten viser i en artikkel 1. mars (se side 3 i kultursidene) at han har både evnen og viljen. I sin velbegrunnede kritikk av en fersk Høyesterettsdom våger han det formastelige – han retter åpen kritikk mot førstevoterende.

Kritikk av Høyesterett har hittil vært ansett som grensende til ren blasfemi. Resultatet har vært at pressen har anlagt en respektfull servilitet også ved åpenbart tvilsomme dommer. Språktilsynet håper at Storengs artikkel 1. mars innevarsler en nødvendig holdningsendring på dette området.

For Språktilsynet er ikke hovedpoenget om redaktør Storeng har 100 prosent rett i alle sine kommentarer, men det enkle faktum at han overhodet våger å reise kritikk mot en Høyesterettsdom. Om dette ikke er ’civil courage’ i begrepsteknisk betydning, er det ihvertfall ’editorial courage’.

P.S.
Siden vi tidligere har kritisert Aftenposten både for likt og ulikt i rent språklige spørsmål, oversender vi denne gang en digital rose til Storeng som uttrykk for vår anerkjennelse. Den har han fortjent.

Forbud mot terningkast fra 1. mars

Begrepsforvirring ved bruk av terningkast.
Begrepsforvirring ved bruk av terningkast.

Visse tabloidaviser bruker i sine oppslag uttrykket ‘terningkast’ for å gi karakterer til filmer, bøker,  plater o.a. de har vurdert for sine lesere. I disse anmeldelsene er ordet terningkast fremhevet ved et bilde av en terning på sentral plass. Ved denne visuelle effekt forsterkes både uttrykket og inntrykket.

Vi tviler ikke på den grundige og objektive vurdering som utføres av disse kyndige anmelderne, men stusser likevel ved deres ordbruk. Resultatet av et terningkast er tilfeldig og uforutsigbart. Det er en enkel form for hasard, hvor utfallet styres av slumpetreff og vilkårlighet.

Da blir det en påfallende motsetning mellom den kjølige og veloverveide vurdering som vi skal belæres om og det uttrykk journalistene benytter for å uttrykke sin konklusjon. Men ordet motsetning er for svakt for å karakterisere dette; her er tale om en ren selvmotsigelse.

Vi er ikke ukjent med at visse journalister trives godt med slik begrepsforvirring, men når dette blir notorisk, bør de stoppes.

Flere forklaringer på fenomenet kan tenkes :
a) Uttrykket terningkast ble innført av en kjent journalist for mange år siden. Ingen våget å påpeke feilen og så bare ballet det på seg.

b) En sommervikar i VG eller Dagbladet har overanstrengt seg i et formuleringsforsøk, men viklet seg inn i en uløselig selvmotsigelse.

Språktilsynet mener :
Ord og uttrykk som utsettes for grov misbruk i redaksjonene bør rehabiliteres. Det kunne kanskje være en ekstra oppgave for Pressens Faglige Utvalg (PFU) ?

Forøvrig: Spesielt interesserte anbefales å lese videre om misbruk av metaforer, inkonsistente formuleringer og contradiction in terms.

Rare ord fra anstrengte akademikere

English: Fireworks
Godt nyttår til alle språk- interesserte !

Forbruksforskning er alvorlige saker. I det minste forsøker forbruksforskerne å være seriøse, eller å foregi at de er det. Forsker Lisbet Berg ved Statens institutt for forbruksforskning har skrevet en rapport om forbrukererfaring.

Der står det at ”Den enkelte forbruker har ikke tilstrekkelig oppmerksomhetskapasitet (vår utheving)  osv.. (Aftenposten 29.12.). Kan det ikke sies enklere ?

Andre språklige rariteter som vi plasserer i skuffen for verbalt jåleri er ”historisere” (Assam Nasir, Oslo, i en artikkel 20.12. og Ingunn Økland, i en debattartikkel 24.12.). Ordet ligner påfallende på problematisere som noen akademikere gjerne benytter i stedet for å beskrive et problem.

Aftenpostens redaksjon er ikke dårligere. Den har meldt seg på i konkurransen med sin ustoppelige misbruk av ordet identifisere. Nå sier avisen i en lederartikkel (19.12.) at vi skal ”identifisere rasismen”. På sportssidene i samme avis (30.12.) leser vi at hopperne ”har knekket koden”. Når fikk skihopperne kompetanse som kryptologer ?

Vår kommentar: Identifisering er et uttrykk som benyttes nå man skal fastslå en persons identitet. Hvis avisen likevel skulle insistere på å bli fortolket med det utvannede meningsinnhold, er dette fortsatt språklig kløneri. Et så uklart og fleksibelt uttrykk som rasisme lar seg ikke på noen måte ”identifisere”.

Vi skjønner at lederskribenten har lett etter et ord, men ikke funnet det. Det er ikke første gangen.

Kilde: Aftenposten, des. 2011.

Fortsatt arbeidsforbud i Aftenposten

Arbeider de eller jobber de ?

Det er lenge siden ordet arbeide var å finne i Aftenposten. Med såpass mange medarbeidere  er det mer enn merkelig at det er så få som arbeider i denne store avisen. Som leser i en årrekke har man opplevet at det nå er helt fortrengt av verbet å jobbe.

Bruken av ordet tyder på at disse journalistene tror en jobb og et arbeid er en og samme sak. Men slik er det nok ikke. Ordet arbeid betegner noe annet enn en jobb. Jobb betegner en relativt enkel, kortvarig og vel avgrenset virksomhet. Arbeid benyttes derimot om en aktivitet som er mer omfattende og varig.

Generelt er det ikke behov for verbet jobbe. Det virker utmerket med å benytte ordet arbeide. Den påfallende motviljen for å bruke ordet arbeide er i seg selv tankevekkende. Før massemediene og reklamespråket ble dominerende, var substantivet arbeid og verbet arbeide i aktet og æret bruk overalt. På ett eller annet tidspunkt må det ha skjedd noe, uten at vi riktig vet hva.

Assosiasjonen går til et visst politisk parti som med rene ord tidligere yndet å kalle seg sosialistisk. Vil Arbeiderpartiet av tidens tydelige trykk gå over til å kalle seg Jobbepartiet ? Og vil de ansatte i bedriftene dermed bli kalt jobberne ?

Personer med godt utviklet språksans løper ikke alltid løper bena av seg for å være i takt med de nye språkmotene. Dermed kan de risikere å bli oppfattet som plagsomt påståelige og problematiske å omgås. Men da må det vel være språket det er noe galt med ? Nei og atter nei. Det er ikke språket i seg selv det er noe galt med: det er språkbrukerne, menneskene. Slik er det bestandig.

I forbindelse med denne ordbruken kan vi noen ganger oppleve tilfeller av korrigerende uttrykksmåter. Hvis man i tankeløshet og uten respekt for dagen språkmote kommer i skade for å spørre en bekjent ”Hvor arbeider du nå ?”, kan man risikere å bli korrigert på det aller tydeligste når vedkommende svarer ”Nå jobber jeg i kommunen.”

Men vent nå litt, vi er ikke helt ferdige med denne språkbruksanalysen. Er det ikke også slik at dette er et typisk by-land skille, slik å forstå at i byene sier de shoppe og på landet sier de handle ? Slik var det kanskje da tendensen til å favorisere engelske ord var i sin spede begynnelse. Massemediene har sørget for at reklamespråket også er blitt mer utbredt i landområdene.

Før var det en sunn tilbøyelighet til å raljere over alle former for språklige narraktigheter. Nå er det stadig flere bønder som både shopper på super’n og det som verre er.