Æresvold som misvisende uttrykk

Angry businessman yelling into bullhorn uid 1272232

Æresdrap bør kalles «barbarisk familievold»

Jan Bøhler, Ap. Oslo, har i en nylig artikkel skrevet om ”æresvold” blant innvandrere. Han setter søkelys på en rekke tilfeller av trakassering, trusler, vold og drap av familiemedlemmer. Bøhler skal ha ros og anerkjennelse for sin artikkel.

Men han glemmer at roten til ondet ligger i å akseptere og bruke selve begrepet ”æresvold”. Det er forstemmende at Bøhler (som er stortingsrepresentant) ikke tar seg umaken med å avvise dette villedende uttrykket. Når det assosieres med ”ære” skapes det straks en uklar idé om noe akseptabelt, endog rosverdig. Men i dette tilfelle er uttrykket både ondsinnet og kriminelt villedende. ”Det første trinn i underkastelse er å akseptere motpartens språkbruk. ” (C. Milosz)

Her dreier det seg om ukultur, barbariske skikker og mangel på siviliserte omgangsformer. Det er ikke tale om innvandrere fra vestlige kulturmiljøer. Å nei. Det er tale om innvandrere fra usiviliserte kulturer i Pakistan og lignende land. Ved sin opptreden viser de grov forakt for det land som mottar dem med åpne armer.

Det finnes ikke grunnlag for å si at trusler og drap av familiemedlemmer har noe med ære å gjøre. Den samling av medbragte vrangforestillinger som visse innvandrere prøver å praktisere i Norge skal ikke godtas. Her gjelder norske lover og norske skikker.

Heller ikke skal vi godta deres bedervede begreper knyttet til ære. For nordmenn har begrepet et helt annet meningsinnhold. Akkurat det burde vårt enorme støtte- og omsorgsapparat for innvandrere gjøre tydelig for dem ved ankomst.

Kort sagt skal vårt begrep ”ære” ikke kobles til begrepet ”vold” og andre kriminelle forhold. Det første punktet i å bekjempe dette ondet er derfor å innse at det dreier seg om en kulturkamp. Her føres kampen med semantiske våpen. Det burde Bøhler skjønne. Derfor er det avgjørende at problemet blir nevnt ved sitt rette navn.

Barbarisk familievold er et bedre uttrykk.

Bøhler skriver bl.a. ”vi på venstresiden har et stort ansvar for ikke å vike unna”. Han glemmer påpasselig at nettopp venstresiden har et langt og kullsvart synderegister når det gjelder manipulering av språket.

Her er det nødvendig både med klar tale og handling. Men det hjelper neppe med tilsnakk fra norske sosionomer. Innvandrernes eget presteskap burde motiveres til å starte en omfattende holdningskampanje i sine menigheter.

Kilde: Aftenposten 1.2. 2017

Advertisements

Byråkratspråk blant bønder

Byråkratspråk flytter på landet
Byråkratspråk flytter på landet

«Vi har lite jord, men bruker store ord»,  slik skriver en avisjournalist i en lederartikkel om hva norske bønder driver med. Artikkelen var et apropos til vårens jordbruksoppgjør.

Her er et utvalg å prøve seg på : Mattrygghet, dekningsbidrag, prisnedskrivelse, målpris,  kanaliseringspolitikk,  høytytende,  samvirke,  importvern.

Bak hvert av uttrykkene vi har sakset finnes det en høyere abstraksjon med effektivt kodet mening. Vi skjønner at bøndenes moderne terminologi ikke er tilpasset vanlige bytullinger.

Kilde: Aftenposten, 23.4. 2015

Sverige leder an i språkmekanikk

Svensk språkmekanikk med et nytt produkt
Svensk språkmekanikk med et nytt produkt

I god tid etter 1. april kunne man lese en avisnotis om det banebrytende arbeid som  Svenska Akademien utfører. Det dreier seg denne gang om en ny verbal oppfinnelse som skal gjøre det slutt på forskjellen mellom kjønnene.

Heretter kan svensker bruke det nye ordet «hen» som 100 % kjønnsnøytral betegnelse på en eller annen person – med uklart kjønn.

Ordet skal visstnok erstatte de tidligere ordene herr, fru og frøken.
Det er foreløbig uklart om det skal benyttes i tiltale eller i omtale.

Nyordningen er allerede innført i svenske barnehager, sies det.
Svensk injurielovgivning vil nå bli endret slik at åpenlys sabotasje av dette nyordet vil bli rammet av påtale og bøter. Da nytter det ikke hva hen sier til sitt forsvar.

Kilde: Aftenposten, 12.4. 2015.

Kort moralpreken mot misbruk av eufemismer

Visse politikere sminker virkeligheten ved hjelp av eufemismer.
Visse politikere sminker virkeligheten ved hjelp av eufemismer.

Benektelser av kjensgjerninger, overlagt uvitenhet og ønsketenkning er det som preger vår tid. Hvis man kjenner sannheten om en sak og likevel benekter dette faktum, er det en hån mot sannheten og mot ens medmennesker.

Eufemismer er effektive verktøy til å fordreie eller skjule sannheten om forhold som noen regner som ømtålelige og beklemmende.

En forfatter kan benytte eufemismer i et dramatisk teaterstykke for å skape en spesiell psykologisk effekt. Men bruk av eufemismer unntatt i rent litterære sammenhenger som i drama, skjønnlitteratur og poesi, vil korrumpere både tanken og språket.

Når en politiker forsøker å beskrive virkeligheten på en tendensiøs måte ved hjelp av eufemismer, bør vi være på vakt.

Hensikten med å bruke eufemismer i seriøse tekster og taler i politiske, kulturelle, moralske og sosiale spørsmål er å er å benekte virkeligheten ved å hindre at den bli omtalt med sine rette ord.

Eufemismer er ikke det samme som metaforer. Hensikten er rett og slett å skjule sannheten, å tildekke fakta med besnærende uttrykk og ulne talemåter. Hensikten med å bruke eufemismer er å unngå at folk oppfatter realitetene og tar stilling til dem.

Eufemismer blir ofte brukt av mennesker som ønsker å bruke et «politisk korrekt» språk. Når de selv kjenner realitetene, men likevel vanemessig omskriver dem til et sminket språk er dette et tegn på grov uredelighet. Noen anser det som språklig urenslighet.

Slike skammelige uvaner kan kureres, men det kreves stort personlig mot og vilje for å gjennomføre en radikal endring. Om vi ikke klarer å forandre visse politikere, kan vi kanskje påtale de tilfeller vi finner krenkende ?

Moral: Tingene må nevnes ved sine rette navn.

Kilde: Edward Cline i www.familysecuritymatters.com

 

Språkrådet vil bare forvalte statsmål

Språkrådet vil bare forvalte statsmål
Språkrådet vil bare forvalte statsmål

Direktør Muruvik Vonen i Språkrådet har nylig skrevet en artikkel om forvaltning av norske språksamlinger. Teksten er ikke opprivende i seg selv. Til gjengjeld er den påfallende ved det den utelater.

Norsk språk er mer enn statsmål
Innledningsvis slår han an tonen ved å bruke et affektskapende uttrykk – offisiell rettskrivning. Uttrykket har i tillegg sterk signalverdi. Dette er nemlig fortsatt et kodeord for statlig, dvs. politikerstyrt, dirigering av språket. Språkrådet har på effektivt vis bekreftet sitt rykte som lydig medspiller i dette.

I sin omsorg for viktige norske språksamlinger omtaler han nørrønt (!), bokmål og nynorsk. Riksmål er overhodet ikke nevnt. Men hvorfor ikke ? Hvorfor er ikke direktøren i det offentlige organet Språkrådet interessert i å bistå ved forvaltning av riksmålet ? Passer det ikke ?

Moteriktig meningsforvirring med baklengsord
I artikkelen leser vi bl.a. » … om de ikke får andre til å ta over ansvaret …» Her uttaler språkdirektøren seg i politisk korrekt språk med baklengsord. Ansvar er ikke noe man ‘tar over’, det overtas eller overtas ikke.

Det er dessverre nødvendig å belære språkdirektøren om at ord har mening. I dette tilfelle er det ikke tale om manglende sans for subtile betydningsnyanser, men dårlig norsk.  En snekker kan f.eks. be lærlingen om å ‘ta over hammeren fra verktøykassen’, da i betydningen hente eller tilsvarende.

Språkdirektøren er såvisst ikke alene om å bruke slike baklengskonstruksjoner. Utfra den oppgave han har påtatt seg har vi likevel grunn til å forvente noe annet.

Så får da visse journalister fortsette med ‘streke under’ det andre understreker og ‘peke på’ når andre påpeker. I de kretser utvisker man forskjellen mellom ord i overført betydning og i direkte betydning ved hjelp av slagordet ‘alt er like bra.’

Kilde: Aftenposten, 14.7.2014

Reklamespråket er mest irriterende, sier folket

44 % sier reklamespråket er mest irriterende
44 % sier reklamespråket er mest irriterende

Språkstatistikk forbindes ofte med prosentfordelingen mellom nynorsk og bokmål/riksmål. Idag presenterer vi statistikk på en ny måte. Undersøkelsen er enkel i sin form og svarene er subjektive. Slike spontane reaksjoner kan gi en god pekepinn om hva folk flest mener.

Vi har over en lengre periode invitert våre lesere til å bidra med meninger om ulike typer yrkes- eller bransjespråk. Som vist i høyre spalte på denne nettsiden er de bedt om å svare på hva som irriterer dem mest av fire ulike kategorier (akademikerspråk, byråkratspråk, politikerspråk, reklamespråk).

Lenge var misnøyen med politikerspråket og reklamespråket størst. I flere kvartaler lå de på samme nivå, med byråkratspråk på tredjeplass og akademikerspråk aller lavest.

Tallene viser nå en tydelig tendens. Idag viser de akkumulerte tallene at reklamespråket skaper størst misnøye (44 %), mens politikerspråket og byråkratspråket er nokså like med hhv. 26 % og 22 %. Som tidligere er misnøyen minst med akademikerspråket, bare 8 %.

Tallene gir selvsagt grunnlag for tolkninger. Opptakten til fjorårets valgkamp og partienes hektiske mediebruk i månedene før valget kan ha vært en viktig faktor og bidratt til høy misnøye med politikerspråket i denne perioden.

At reklamespråket nå er kommet på topp som det mest irriterende, kan skyldes at politikerspråkets andel har sunket fordi tilstandene blant politikerne på en måte er normalisert etter valget. Akademikerspråket blir ofte utskjelt som for uforståelig og preget av akademisk jåleri. Tiltross for dette oppgir altså bare 8 % av våre lesere at de irriteres av akademikernes språkbruk.

Ordsvindelen i Aftenposten fortsetter. Flyktningestrømmer kalles nå ”folkeflytting”

This image was selected as a picture of the we...
DDR bygget muren for å dele Berlin i to. (Photo credit: Wikipedia)

I en større artikkel i Aftenposten om Berlinmuren kunne vi bl.a. lese ”For å stanse folkeflyttingen mot vest bygget det østtyske DDR-regimet Berlinmuren i 1961.”

Vår kommentar:
Selv det enorme propagandaapparatet i DDR kunne ikke ha laget en mer forførende tekst. Knepet består i å kalle de enorme flyktningestrømmene for noe annet enn en flukt. I virkeligheten var det desperate mennesker som ville over til et fritt land.  Dette var så menn ingen vanlig ”folkeflytting.” Folk flyktet med livet som innsats.

Hvilket motiv har Aftenposten for å forskjønne et kommunistisk diktatur ? Hvorfor trykker Aftenposten slik ordsvindel ?

Kilde: Aftenposten, 25.4.2013

Meningsmåling viser at reklamespråk er verst.

Folk irriterer seg mest over reklamespråket
Folk irriterer seg mest over reklamespråket

Som et strategisk ledd i vårt utrettelige arbeid for å være i takt med de store mediene har vi idag gleden av å offentliggjøre en meget folkelig undersøkelse. Her er bakgrunnen:

Språktilsynet har på sine nettsider gjennomført en meningsmåling om språk. Leserne er blitt invitert til å si mening om hvilken avart av norsk språk de syns er verst.
Se høyre spalte.

Spørsmålet lød slik: Hva irriterer deg mest ? Svarene fordeler seg slik:

Reklamespråk   46 %
Byråkratspråk   24 %
Politikerspråk   21 %
Akademikerspråk   8 %

Vår tolkning: 46 % av respondentene er mest irritert over reklamespråket blant de fire som en nevnt, osv..

Siden spørsmålet er stilt i all enkelhet og utvalget av respondenter er mildest talt er uoversiktlig, gjør vi ikke krav på at dette er noen vitenskapelig undersøkelse. Hverken fra redaksjonen eller fra leserne er det gjort forsøk på å definere hva som ligger i de fire nevnte kategoriene. Ikke desto mindre gir tallene en tydelig indikasjon på synspunkter som er overraskende, iallfall for oss.

Redaksjonen hadde i sin enfoldighet på forhånd tippet at politikerspråket ville regnet som det verste. Men der tok vi feil. Det er reklamespråket som rangeres som verst. Det er ”dobbelt så ille” som byråkratenes og politikernes språk. Vi er også overrasket over at det såkalte akademikerspråket fikk den laveste kritikken blant de fire.

Resultatet av denne enkle meningsmålingen vil sikkert bli kritisert. Vi er spent på hva kritikken vil bli rettet mot. Burde vi ha anlagt en storstilet, systematisk og omfattende undersøkelse med mange definisjoner, kontrollspørsmål og matematisk analyse ? Eller burde respondentene tatt til vettet og gitt andre svar, de må vel vite bedre ? Burde vi ha søkt statlige myndigheter om tillatelse på forhånd ?

I den grad eventuelle kommentarer når den nødvendige prestasjonshøyde skal vi vurdere offentliggjøring.

Professor Higgins angrepet fra universitet

Her ser vi Rex Harrison  som professor Higgins og Audrey Hepburn som Eliza.  Stykket er basert på Pygmalion av Bernard Shaw.
Her ser vi Rex Harrison som professor Higgins og Audrey Hepburn som Eliza. Stykket er basert på Pygmalion av Bernard Shaw.

My Fair Lady ble nylig spilt i Folketeateret i Oslo. Stykkets hovedpersonen Higgins, professor i fonetikk, skal lære gatejenta Eliza Doolittle et dannet språk. Men stykkets opphavsmann, Bernard Shaw, hadde nok ikke regnet med motstanden fra Universitetet i Oslo.

I et stort oppslått avisintervju angriper språkprofessorene Janne Bondi Johannessen og Ruth Vatvedt Fjeld kjernen i stykket og hevder at stykket viser et «utdatert og fordomsfullt språk». De forsvarer energisk de språklige vulgariteter som Eliza benytter i sine replikker. Vi registrerer at disse professorene argumenterer med sine følelser.

Deres fiendtlighet mot den kvalitetsbevisste professor Higgins er uvanlig tydelig. Hva slag vitenskap er det de representer når de argumenterer med sine følelser ? Som representanter for en presumptiv vitenskap burde de vel legge for dagen en objektiv holdning ? Deres uttalelser i avisintervjuet gir i stedet inntrykk av at de driver holdningsskapende språkpolitikk.

Aftenpostens scenekritiker, Mona Levin, ga stykket god anmeldelse, men kalte de to professorene «språkrelativister». Hun var «rykende uenig» med dem og mente de bommet i sin karakteristikk.

Sammenholdt med deres tidligere uttalelser i mediene kan man lett få inntrykk av at de to professorene er erklærte forkjempere for en marxistisk språkpolitikk som skal brukes i klassekampens tjeneste. Her ikke bare godkjenner de, men faktisk applauderer vulgarisering av talespråket. Det andre kaller kvalitetsnormer blir nå nedsettende omtalt som «fordommer». Etter deres uttalelser skjønner vi at det ikke lenger finnes noe som heter språkfeil. Det er vel ikke politisk korrekt å påpeke at det gatespråk som Shaw viser oss i stykket er vulgariteter.

Vi må motstrebende innse at språk kan ikke lenger kan overlates til professorer. De bruker bare sin akademiske plattform til å drive språkpolitikk på vegne av «styresmaktene.» Fonetiske kvaliteter i talespråk og normer for dannet tale er tilsynelatende ukjent ved Universitetet i Oslo. Dette er ødeleggende for den smule respekt vi måtte ha for det de kaller sin vitenskap.

At de får anledning til å opptre med skråsikre meninger i et stort oppslått avisintervju kan vi bare registrere. Verre blir det når den ene også er mangeårig «bokmålskonsulent» i NRK.  En ting er sikkert: Med «bokmålsprofessorer» av denne sorten har bokmålet ikke behov for motstandere.

Vi har forlengst innsett at kvalitetsnormering av norsk språk ikke kommer fra NRK. Nå er vi også ganske sikre på at den heller ikke kommer fra Universitetet i Oslo.

Kilde: Aftenposten, 15.2.2013

George Orwell om språklig forfall

English: George Orwell in Hampstead On the cor...
George Orwell, 1903 – 1950

Uten at det vel er tilsiktet har rikspolitikere en sterk innflytelse på språket. Da ser vi bort fra de direkte påtrykk og tvangsmessige inngrep som foregår i forbindelse med norsk språkpolitikk.

I like stor grad skjer nemlig påvirkningen ved deres ustoppelige produksjon av politiske uttalelser som mediene daglig overdynger oss med. Deres bruk av utslitte fraser, kampanjeklisjéer og politisk korrekte formuleringer gjentas så hyppig at det er vanskelig å verge seg mot det.

Når vi får det litt på avstand, blir sammenhengen mellom et uklart og uryddig språk og like uklare og uryddige tanker tydelig for enhver. Men dette gjelder kanskje ikke bare for norske politikere ? Det er en åpenbar risiko for at utenlandske politikeres uklare språk og uklare tanker blir formidlet kritikkløst til oss via naive og kritikkløse oversettelser.

Eric Blair, bedre kjent under sitt forfatternavn George Orwell, er en av de mange som har reflektert over forfall i språket. Han skriver: Les videre

Revitalisering av dynamikken, sier ny president i NHO

Kristin Skogen Lund.
NHO

En meget ordrik avisartikkel forfattet av presidenten i NHO, Kristin Skogen Lund, gir grunn til kritikk. Dette skyldes tekstens distraherende effekt.

Innledningen dreier seg om en ny regnemåte, nemlig prosentandeler av det uklare begrepet ”suksess”.
Sitat: ”5 % av suksess handler om strategi eller planer. 15 % av suksess handler om den daglige gjennomføringsevnen.”

Ettersom disse formuleringer mildest talt er flertydige og avhengig av situasjonen må vi anta at hennes bruk av aritmetikk bare tjener til løs illustrasjon av en like løs tanke.

Kristin Skogen Lund, som også er konserndirektør i Telenor ASA, overrasker desto mer i sine refleksjoner om ”nyttig lærdom av 22.juli-kommisjonens funn.” Her benytter hun bedriftslivet som sammenligning og skriver bl.a. om ”ansvarliggjøre alle ansatte”, ( … ) de som sitter nærmest kundene, ( … ) kundekontakter ( … ) revitalisere dynamikken ved å ansvarliggjøre mellomledere og medarbeidere”. Alt dette er vel og bra, men vi savner et sentralt poeng. Les videre

Erfaringer eller fordommer i Aftenposten ?

Begrepsforvirring i Aftenposten
En av Aftenpostens redaktører, Per Anders Madsen, skrev 10. august en artikkel med kommentarer til den ustabile situasjonen i Italia. Tittelen var «Fordommenes Europa». Madsen gjenga bl.a. indirekte uttalelser fra landets statsminister, Mario Monti. Ordet ’fordommer’ forekommer på flere sentrale steder i teksten.

Redaktør Madsens tekst har fått et eiendommelig preg ved hans sterkt vinklede ordbruk. Vi registrerer at han ikke ønsker – eller ikke evner – å skjelne mellom to ulike begreper – nemlig erfaringer og fordommer.

Det finnes to mulige forklaringer.

1) Hans kilde(r) Monti og Der Spiegel har selv konsekvent benyttet ’fordommer’ der hvor meningen er ’erfaringer’. I så fall burde Madsen ha reflektert over dette.

2) Madsen anser at disse begrepene er synonymer.

Språktilsynet mener:
Fordom er et uttrykk som er knyttet til en subjektiv verdivurdering, erfaring benyttes vanligvis om objektive forhold.

Hvis Madsen ønsker å late som om dette er samme sak, er det beklagelig.
Hvis det er en glipp, bør han korrigere.

Kilde: Aftenposten, 10.8.2012

Kvinnelige syere, matte og samkommune

Liv Signe Navarsete
Navarsete prøver å påtvinge forvaltningene et samnorsk-ord.

I den flom av språklig kaos som norsk dagspresse forsyner oss med har vi plukket ut noen av de verste eksemplene til latterliggjøring.

Vår største dagsavis, vi nevner ikke navnet, har bl.a. prestert å omtale syersker som ”kvinnelige syere”. Avisens ledende feature-journalist er den skyldige. Vi aner det konstante trykket fra redaksjonens rødstrømper: ”Syerske er et fy-ord, det må du vel skjønne !”

Samme avis holder seg med en geskjeftig kulturredaktør. I sin artikkel med bred dekning av akademiske priser i matematikk bruker han ordet i sin naturlige form, både ortografisk og semantisk. Men i siste del av teksten er han visst blitt utsatt for avisens interne pop-kultur-sensur.

Dermed slår han plutselig om og benytter skrivemåten ”matte” i resten av en ellers lesbar artikkel. Skyldes det hans frykt for ikke å skrive tilstrekkelig flatnorsk eller står kulturredaktøren under diktat fra ukjente makthavere ?

Et av regjeringens siste påfunn er noe den kaller ”samkommune”. En slik vanskapning av et ord kan bare komme fra et departement som er styrt av en nynorsk-statsråd (Liv Signe Navarsete, Senterpartiet). Innholdet i saken er bl.a. kritisert av andre politikere og er kalt et blindspor. Vi frykter at dette byråkratiske initiativ er like ille som den verbale vanskapning angir.

Med hvilken rett påtvinger en politiker oss et slikt usmakelig  samnorsk-ord ?

Kilde: Aftenposten.

Politikernes bevisste ordsvindel – ”kampen mot fattigdom”

English: Erik Solheim, Norwegian Minister of D...
Erik Solheim: En sosialist banner i sin egen kirke

Noen politikere vil ha oss til å tro at vi kan bekjempe fattigdom ved å gi de fattige penger, mange penger, slik Utenriksdepartementet gjør. Dette kan ikke kalles annet enn bevisst ordsvindel og villedning av skattebetalerne. Det er de som må betale for de tiltak politikerne høster ære og berømmelse av.

”Fattigdom” er både av byråkrater og politikere definert i økonomisk termer som X % lavere enn en gitt gjennomsnitt av lønnsinntekt i et land. Med en slik relativ basis for et følelsesladet uttrykk er vi garantert at slik ”fattigdom” vil vare i all evighet.

Ved å benytte politiske paroler om å ”delta i kampen mot fattigdom” tilslører politikerne hva problemet består i. En tidligere sosialist, eks-statsråd Erik Solheim, Sosialistisk Venstreparti, har endelig innsett norsk U-hjelps monumentale feil og svikt. Det tok ham over seks (6) år å innse dette.

I et ferskt avisintervju sier han at bekjempelse av fattigdom ikke kan realiseres ved å gi penger direkte til de fattigste. Han sier bl.a. ”Pengene må gå til å støtte opp under næringslivet og bygge staten og velferden rundt næringslivet.”

Selv om han som sosialist nå har bannet i sin egen kirke (Aftenpostens spalter) har han bidratt til å fjerne en skadelig politisk klisjé. Nekter han virkelig å fortsette med politisk korrekte problembeskrivelser ?

En saksopplysning begrunner hvorfor dette er et seriøst tema og fortjener edruelig språkbruk. Av norske skattebetaleres penger gir politikerne i 2012 kr. 28.000.000.000 til underutviklede land i verden.

Kilde: Aftenposten, 18.5.2012

Mediene forvrenger virkeligheten ved sitt ordbruk

The 12 Nigerian states with Sharia law
De 12 nigerianske delstater med Sharia lovgivning (Photo credit: Wikipedia)

Store nyhetskanaler som BBC og CNN har en skremmende innflytelse på publikums oppfatning av virkeligheten. Vi merker det på mange måter, men tydeligst når presset om politisk korrekt språkbruk fargelegger reportasjene.

Nyhetssendinger om forfølgelsene og krigstragediene i Nigeria er et fersk eksempel. I dette landet med 170.000.000 innbyggere driver en norsk hjelpeorganisasjon (Stefanusalliansen) sitt arbeid. Vi sakser fra et reisebrev i deres magasin:

”Stefanus-alliansen er invitert hit fordi kirkene i det nordlige Nigeria er rammet av kraftige forfølgelser, og nå ønsker vi å finne et konkret prosjekt å støtte. De islamistiske terroristene i Boko Haram hater alt som har med Vesten og kristendom å gjøre. De angriper kirker, boliger og butikker eid av kristne. ( … )

– Men internasjonale medier gir ofte et skjevt bilde av det som skjer, forteller pastor Yunusa.

 – Det gjelder selv seriøse medier som BBC og CNN. De unnlater å fortelle at det stort sett er kristne som rammes av volden og uretten. I stedet snakker de om ”sekterisk vold” og ”etnisk-religiøs konflikt”, som om det er to likeverdige grupper som slåss mot hverandre.

Det er verd å gjentas: Tendensiøst bruk av akademiske uttrykk kan skjule sannheten på en besnærende måte.

Kilde: Magasinet Stefanus, nr. 2/2012.

Hjelper det med navnebytte ?

Deutsch: Logo Sosialistisk Venstreparti
Sosialistisk Venstreparti vurderer å skifte navn (Photo credit: Wikipedia)

”Velger Hansen foran Ahmed.”
Dette er tittelen på et avisoppslag om påstått diskriminering av utenlandske arbeidssøkere i Norge. I en forskningsrapport fra januar blir temaet drøftet. Her vises et eksempel på at innvandrere fra Afrika og Asia vil forandre sine egentlige navn for å gi inntrykk av å være etniske nordmenn når de søker arbeid. Her kan det passe med et kjent sitat: ”What’s in a name ? That which we call a rose by any other name would smell as sweet.”

Kort sagt: Vil arbeidsgivere være mer tilbøyelig til å ansette etter søkernes norskklingende navn enn etter kvalifikasjoner ? Vi bør kanskje regne med at arbeidsgivernes erfaring fra søkere med svært fremmed språk og kultur har en viss betydning i det arbeid som skal utføres.

Det er noe som heter ’å pynte seg med lånte fjær’. Derfor kan det hende at forslaget om kollektive navnebytter kan gi uønsket resultat for søkerne.

Det er den nokså beryktede eksstatsråd Lysbakken (Sosialistisk Venstreparti) som har bestilt denne forskningsrapport fra FAFO og Institutt for samfunnsforskning.

Forveksling av foran / fremfor
De tre journalistene i Aftenposten skriver imidlertid i sin artikkeltittel om dette ”Velger Hansen foran Ahmed” (dvs. Hansen Ahmed), hvilket gir en annen mening enn det brødteksten angir. De burde nok ha skrevet ”Velger Hansen fremfor Ahmed.”

Sosialistisk Venstreparti vurderer også å bytte navn
Det er ikke bare i Lysbakkens bestilte rapport at forslag om navnebytte dukker opp. Leder i Sosialistisk Ungdom har reist forslag om at partiet skal bytte navn. (Onde tunger sier at ingen vil bytte navn med disse folkene.) Forslaget er Sosialistisk Folkeparti. Bård Vegar Solhjell har støttet forslaget. Heikki Holmås har sagt at SF er et flott navn, men tviler likevel. Andre ønsker å fjerne ordet ’sosialistisk’ og erstatte det med ’solidarisk’.

Dette er nok et eksempel på at noen ønsker å kvitte seg med ubehagelige assosiasjoner som et ord har skapt over tid. Men vil ikke nissen likevel følge med på lasset ?

Kilde: Aftenposten, 11.1.2012 og 24.12. 2012

Vil departementet forby tabuordene ?

Genialiteten har sine grenser, men når det gjelder stupiditeten er jeg ikke riktig sikker. (Albert Einstein)

Albert Einstein during a lecture in Vienna in 1921
- har stupiditeten grenser ?

Dette sitat burde stått som en ekstra ingress over en stort oppslått artikkel i A-magasinet, datert 16.3.2012, signert av journalist Bjørn Egil Halvorsen. Her kan vi lese om tidens tabuord som er viet fire helsider med overdimensjonert grafikk som iøyefallende utstyr. Nå skal vi lære hva som er politisk korrekt.

Listen over antatte tabuord er lang: neger, vanfør, same, sigøyner, sangerinne, krøpling, bastard osv.. Men det er ikke bare antall tabuord som forundrer oss. Hvis dette hadde vært konstant, ville forholdet vært oversiktlig og håndterbart. Men faktum er at antall tabuord bare vokser og vokser –  Det må vel ha en årsak ?

Vi mistenker Lysbakkens krets i Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet for å stå bak en omfattende holdningskampanje som skal forsøke å frata oss både ord og begreper. Det er ikke til å unngå at George Orwells Nytale i boken «1984» må siteres, nok en gang.

«Hensikten med Nytale var ikke å utvide, men å innskrenke tankens område, og dette målet ble indirekte fremmet ved at man skar ordvalget ned til et minimum.”

Det departementet aldri vil klare å utrydde, er de assosiasjoner som er knyttet til ordene vi bruker.  Straks et erstatningsord kommer i bruk, vil de uunngåelige assosiasjoner følge med. Derfor vil denne påtvungne ordstafetten aldri få noen ende.

For de spesielt interesserte anbefales Ogden & Richards.

SV-statsråd Lysbakkens hemningsløse pengegaver til partikameratene

Kan politikere favorisere sine partikamerater med offentlige midler ?

Kombinasjonen av maksimal fristelse og minimale hemninger har ført til det som foreløbig er en oversiktlig tragedie. Når Stortinget tilslutt har bestemt seg for å granske alle departementer, kan det utvikle seg til en kriminal-politisk føljetong med uforutsigelige konsekvenser for de impliserte.

Det spesielle politikerspråk som vil bli brukt i omtaler og reportasjer sammen med de velkjente politisk korrekte formuleringer vil bli et interessant studium.

I denne situasjonen kan det passe å sitere et fyndord av den britiske forfatteren Oliver Goldsmith: «Ille går det land når velstand vokser og menns moral forfaller.»

Klarspråk mot professorvrøvl om fordeling

Foreldrenes engasjement i barnas skolearbeid gir resultater. Det har vi alltid visst. Nå vet økonomiprofessorene det også.

I en helsides kronikk med stort grafisk utstyr i Aftenposten skriver en økonomiprofessor bekymret om «urettferdig fordeling av muligheter». Teksten innholder så mange fornuftskrenkende formuleringer at det er nødvendig å bruke klarspråk for å imøtegå det verste.

I innledningen skriver hun: «I OECD er Norge et av de beste landene til å fordele inntekt ( … )» Men når vi har betalt vår skatt er jo den resterende netto hver lønnsmottagers egen eiendom. Etter dette er det villedende å tale om «fordeling av inntekt». Fordelingen er allerede foretatt ved at stat og kommune har forsynt seg.

Men dette er ikke alt. Etter å ha fortalt oss at barn med høyt utdannede foreldre har størst sjanser for å lykkes i grunnskolen, skriver økonomiprofessoren  «Denne urettferdige fordelingen av muligheter sto sentralt i arbeidet til fordelingsutvalget ( … ) «.

Vi mener: Det faktum at barn har ulike foreldre har intet med «urettferdig fordeling» å gjøre. Dette er vrøvl i en slik form at det ikke engang finnes fremmedord til å beskrive det.

I lange avsnitt må vi lese at flinke barn gjør det bedre på skolen enn de som ikke er så flinke. Hvordan har vi klart oss så lenge uten slike økonomiprofessorer ?

Resten av kronikken utgjør en omstendelig forklaring på noe vi alle vet,  nemlig at foreldrenes interesse og engasjement i barnas skolearbeid er avgjørende for deres senere fremgang.

Økonomiprofessoren forelår i sitt fordelingsutvalg «gratis kjernetid» i barnehager. Uten at det er sagt med rene ord skinner det gjennom i hele kronikken at det er Gausskurven som viser fordeling av IQ i befolkningen hun er motstander av. Her kan vi se at intelligensen faktisk ikke er likt fordelt. Denne kurven burde vel egentlig forbys – eller ?

Vi har tidligere rettet sterk kritikk mot økonomenes uklare  og flertydige språk. Deres flagrende ordbruk og mangel på troverdig terminologi gjør at slike tekster bare kan appellere til politikernes reklamebyråer.

Kronikkforfatter: Mari Rege, professor i økonomi, Universitetet i Stavanger / UiO

Kilde: Aftenposten, 3.2.2012

Klarspråk om politikeres karakterbrist

‪Norsk (bokmål)‬: Audun Bjørlo Lysbakken (va...
Statsråd Lysbakken (SV) får sterk kritikk for misbruk av offentlige midler

Statsråd Lysbakken, statssekretær Kirsti Bergstø og statssekretær Henriette Westhrin, alle Sosialistisk Venstreparti, er i medienes søkelys for anklager om grovt misbruk av offentlige midler.

Statsråd Lysbakkens (bort)forklaringer hittil gjør at han er under gransking av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Saken gjelder Lysbakkens åpenbare favorisering av sine partikamerater ved tildeling av statlige penger til kurs i såkalt selvforsvar.

Guro Slettemark i Transparency International har uttalt at dette er politisk korrupsjon. Hvorfor våger ikke statsrådens politikerkolleger å bruke klarspråk om saken ?

Straffelovens § 275 omhandler bruk av ”uberettiget vinning” og § 276 om korrupsjon gjelder den som gir andre ”en utilbørlig fordel.”

Statsminister Stoltenberg har uttalt at han har tillit til Lysbakken. Med en slik uttalelse håner han vanlige menneskers oppfatning om hva som forventes av redelig oppførsel fra en statsråd.

Kan man vri seg unna slikt ved å servere en ”beklagelse” ? En ting er at statsråden må stå til rette for Stortinget. Men burde han ikke granskes av politiet, på samme vis som andre som misbruker offentlige midler ?

Denne hendelsen forsterker den oppfatning vi lenge har hatt. Systemet for utvelgelse av personer til Storting og Regjering er preget av tilfeldigheter og vilkårligheter. Folket fortjener en mer pålitelig utvelgelsesprosess.

Det bør nå innføres profesjonelle krav og grundig bakgrunnssjekk for personer som skal inneha nasjonens høyeste tillitsverv. Bare da kan personer med åpenbare karakterbrist siles ut på et tidlig stadium.

Kilde : Dagens Næringsliv og  Aftenposten, 23.2.2012.

Problemer omdøpes til utfordringer. Det er politisk korrekt.

Politisk korrekt språk villeder folket
Politikere er mestere i å presentere falske bilder av virkeligheten. Sannferdige og dekkende beskrivelser av tilstandene i samfunnet blir de ikke populære på.

I det politiske språket erstatter politikerne ordet problem med et som ikke lyder så ubehagelig. De kaller det alltid utfordring. Så rart. Men da bytter de vel om på nytt når de skal si utfordring og kaller det problem ? Ånei, det gjør de ikke.

For da vil de få de påpakning av sine kommunikasjonsrådgivere. Det er de som legger ord i munnen på våre folkevalgte nå.

Hvis man ikke visste om dette forholdet, kunne man jo tro at politikerne hadde installert en automat som utførte ”Finn og erstatt” for alle ord som kan gi ubehagelige assosiasjoner. Ved å legge merke til politikernes ordvalg i kinkige saker, får vi beskjed om hvordan de prøver å bedra sine velgere. Akkurat det bør du huske til neste gang.

Neste gang du hører en politiker snakke om en utfordring, bør du regne med det er et problem – et ubehagelig problem.

Fortsatt arbeidsforbud i Aftenposten

Arbeider de eller jobber de ?

Det er lenge siden ordet arbeide var å finne i Aftenposten. Med såpass mange medarbeidere  er det mer enn merkelig at det er så få som arbeider i denne store avisen. Som leser i en årrekke har man opplevet at det nå er helt fortrengt av verbet å jobbe.

Bruken av ordet tyder på at disse journalistene tror en jobb og et arbeid er en og samme sak. Men slik er det nok ikke. Ordet arbeid betegner noe annet enn en jobb. Jobb betegner en relativt enkel, kortvarig og vel avgrenset virksomhet. Arbeid benyttes derimot om en aktivitet som er mer omfattende og varig.

Generelt er det ikke behov for verbet jobbe. Det virker utmerket med å benytte ordet arbeide. Den påfallende motviljen for å bruke ordet arbeide er i seg selv tankevekkende. Før massemediene og reklamespråket ble dominerende, var substantivet arbeid og verbet arbeide i aktet og æret bruk overalt. På ett eller annet tidspunkt må det ha skjedd noe, uten at vi riktig vet hva.

Assosiasjonen går til et visst politisk parti som med rene ord tidligere yndet å kalle seg sosialistisk. Vil Arbeiderpartiet av tidens tydelige trykk gå over til å kalle seg Jobbepartiet ? Og vil de ansatte i bedriftene dermed bli kalt jobberne ?

Personer med godt utviklet språksans løper ikke alltid løper bena av seg for å være i takt med de nye språkmotene. Dermed kan de risikere å bli oppfattet som plagsomt påståelige og problematiske å omgås. Men da må det vel være språket det er noe galt med ? Nei og atter nei. Det er ikke språket i seg selv det er noe galt med: det er språkbrukerne, menneskene. Slik er det bestandig.

I forbindelse med denne ordbruken kan vi noen ganger oppleve tilfeller av korrigerende uttrykksmåter. Hvis man i tankeløshet og uten respekt for dagen språkmote kommer i skade for å spørre en bekjent ”Hvor arbeider du nå ?”, kan man risikere å bli korrigert på det aller tydeligste når vedkommende svarer ”Nå jobber jeg i kommunen.”

Men vent nå litt, vi er ikke helt ferdige med denne språkbruksanalysen. Er det ikke også slik at dette er et typisk by-land skille, slik å forstå at i byene sier de shoppe og på landet sier de handle ? Slik var det kanskje da tendensen til å favorisere engelske ord var i sin spede begynnelse. Massemediene har sørget for at reklamespråket også er blitt mer utbredt i landområdene.

Før var det en sunn tilbøyelighet til å raljere over alle former for språklige narraktigheter. Nå er det stadig flere bønder som både shopper på super’n og det som verre er.

Orwell advarte mot en totalitær stat

Statens godkjente ordliste
I noen land krever staten full styring av ordlisten

Orwell ble verdenskjent for sin bok «1984» . Her skildres en diktaturstat som griper inn i alt og alle – også språket. Denne totalitære stat fastsatte ved tvang folkets ordlister.

For å kunne uttrykke klare og presise tanker er det nødvendig å ha til rådighet et tilstrekkelig antall ord og uttrykk. Jo større aktivt vokabular man behersker, jo mer presist er det mulig å uttrykke seg.

Hvis det, villet eller uvillet, skjer en innsnevring av ordforrådet, vil dette redusere muligheten til å uttrykke seg nyansert eller uttrykke kompliserte resonnementer. George Orwell gir i boken «1984» (Kapitlet Nytale) et skremmende bilde av hvordan ledelsen i en totalitær stat bevisst forsøker å redusere ordforrådet, dvs. fjerne ord fra vanlig bruk.

Hensikten med Nytale var ikke å utvide, men å innskrenke tankens område, og dette målet ble indirekte fremmet ved at man skar ordvalget ned til et minimum.»

I boken er det statens maktapparat som bestemmer hvilke ord befolkningen skal få lov til å benytte i skrift og tale. Metoden er å skaffe seg de facto monopol på å utarbeide og kontrollere de offentlige ordlistene.

Hensikten er at den totalitære stat som hensynsløst griper inn i absolutt alle områder av samfunnslivet skal hindre folk i å tenke tanker som disse ord gir mulighet til. Når man fjerner ordene eller ødelegger deres opprinnelige meningsinnhold, har man skaffet seg en effektiv metode til å styre folks tanker.

«Hensikten med Nytale var ikke bare å skape et uttrykk for verdensanskuelsen og det tenkesett som særpreget tilhengerne av Ingsoc (engelsk Nytale), men også å umuliggjøre alle andre måter å tenke på.»

Sensur i Pakistan. Ukorrekte ord skal forbys.

Vil Pakistan forby bruk av visse ord i telefon ?

Pakistanske myndigheter vil nå forby bruk av 1700 ord på SMS. De hevder disse ordene er uanstendige. Dette er et forbud som de forsøker å gjennomføre via mobiloperatørene.

Pakistanske telemyndigheter har pålagt teleselskapene å blokkere SMS som inneholder bestemte ord angitt på en sensurliste. Begrunnelsen er besnærende – de vil gjøre dette for å beskytte forbrukerne (!). Tiltaket blir nå latterliggjort av pakistanske Twitter-brukere og andre.

I nyhetsmeldingen fra Pakistan sies det intet om hvordan forbudet vil bli gjennomført for telefonsamtaler, heller ikke i de daglige samtaler som landets ca.150.000.000 innbyggere fører seg imellom.

Pakistanske myndigheter har tidligere forsøkt seg med sensur av tegninger av Mohammed, da forbød de Facebook i en periode. Dessuten forbød de Youtube i 2008.

Når vi ler og gråter over de middelalderske tilstander i Pakistan, burde vil vel samtidig spørre om det finnes lignende tendenser i Norge.

Finnes det ord og uttrykk som pressgrupper innen politikk og medier ønsker å fjerne fra det norske språk ? Finnes det hylekor her i landet som trer i funksjon når vi bruker ord og uttrykk disse gruppene misliker ?

Språktilsynets redaksjon tar gjerne imot eksempler på politisk ukorrekte ord og uttrykk fra leserne.

Ros til Kristin Solberg, utrettelig journalist i Kabul.

Kilde: Aftenposten, 23.11.2011.

Byråkratene i Skatteetaten bruker propagandaspråk mot befolkningen

Er Skatteetaten nøytral og upartisk ?

Les denne formuleringen: ’- sikre inntekter til fordel for fellesskapet.’ Hvordan smaker den ? Er den skrevet av et politisk reklamebyrå ?

I bladet Skattebetaleren 5/2011 har advokatfullmektig Rolf Lothe en artikkel om Skatteetatens virksomhet. Saken gjaldt en dom i lagmannsrett om ligning av en bolig. I artikkelen setter Lothe bl.a. søkelyset på Skatteetatens strategi og samfunnsrolle. Han skriver:

”Tidligere snakket Skatteetaten ofte om ”riktig ligning til rett tid”. Er riktig ligning ikke lenger et overordnet mål ? Ovennevnte sak kan tyde på det, og i publikasjonen ”Skatteetatens strategier 2010 – 2015” er riktig ligning ikke uttalt. I stedet fokuseres det på at ”Skatteetatens oppdrag er å sikre inntekter til fordel for fellesskapet.” (Vår utheving) ( … ) Lothe skriver videre: Saksbehandlers ledesnor bør ikke være å sikre staten inntekter, men å komme frem til riktig ligning.”

Hans påpekning av politisk ideologi i en dominerende offentlig etat er relevant og viktig kritikk. Vi har tidligere ansett Skatteetaten som en nøytral og upartisk etat, uten politisk ideologi. Hvis det nå er kommet inn byråkrater som har til oppgave å tekkes en spesiell politisk ideologi, er det fare på ferde. Den upartiske og nøytrale holdningen er tydeligvis fjernet. I stedet er det kommet inn «politisk korrekt» språkbruk.

Vi har tidligere sett hvordan totalitære stater brukte besnærende propagandaspråk for å få befolkningen til å innordne seg. Ved å benytte det sminkede propagandauttrykket ”fellesskapet” i stedet for ”staten” har Skatteetaten gitt forstemmende tegn på sinnelaget i sin ledelse.

Ros til advokatfullmektig Rolf Lothe.

Ris til Skatteetaten.