Valgkamp, ordsvindel og uklar tale

Grapes and Wine 72
Uklar tale – særlig i valgkampen

Et ord til ettertanke i døsige dager:

”Korrekt språkbruk er en forutsetning for moralsk klarhet og hederlighet.

Mange kjeltringstreker kan oppstå når man forsynder seg mot grammatikk og syntaks.”

(Claudio Magris,  Mikrokosmos, norsk utg. 1999)

Kilde: Aftenposten, 21.4.2017 ( PEH)

 

Advertisements

Klarspråk i staten

man reading stock quotes BE uid 1342681
Folk fortviler over byråkratspråket

Kaudervelsk fra byråkrater ?

”God kommunikasjon mellom myndighetene og borgerne er en forutsetning for å ivareta rettigheter og rettssikkerhet og dermed hindre en avmaktsfølelse.” Dette klippet fra lederen i en Vestfoldavis er treffende uttrykt, men gjelder et større problem.

Ifm. en nylig brukerundersøkelse om ”Klarspråk i staten” mente 9 av 10 byråkrater at de var gode i rettskrivning. Om dette sier avisens leder: ”Å skrive juridisk korrekt handler som kjent om mer enn rettskrivningsregler.”

Vi minner om to punkter som lett glemmes:
1) De som skal skrive for en større leserkrets bør først ha ryddet i eget hode.
2) De bør utforme teksten ut fra leserens perspektiv.

Kilde: Tønsberg Blad, 7. mai 2017

 

Er nynorsk ”betre” enn bokmål ?

man reading stock quotes BE uid 1342681
Folk fortviler over tvangsforingen med nynorsk.

Det mener tydeligvis en innsender til Aftenpostens spalte sid.no den 7/7 2016.

Dette medlem i Målungdommen fikk bred spalteplass med en lovtale om nynorsk i landets største avis. Så var det vel en knakende god tekst ? La oss se på det.

Spørsmålet om hva som er ”best” av riksmål, nynorsk og bokmål kan ikke besvares på objektivt vis. Det er et klassisk eksempel hvor personlig mening og preferanser er utslagsgivende. Slikt er ikke verd å diskutere.

Et helt avgjørende poeng i striden om nynorskbruk er utelatt i hans argumentasjon. I et demokrati bør valg av språkform bør være frivillig. Tvangstiltak og grov manipulering fra politikere i maktposisjon er en hån mot flertallets vilje.

Vi minner om at når nordmenn får velge fritt, har ca. 92 % tidligere svart at de foretrekker riksmål/bokmål. Via NRK er vi gjennom flere tiår tvangsforet med nynorsk vi ikke har bedt om.

Siden innsenderen tydelig flagger sitt britiske opphav, burde han vel forklare oss hvorfor det i Storbritannia ikke finnes et kunstig blandingsspråk som er sammensatt av dialekter fra noen avsidesliggende deler av England, Wales og Skottland.

Hvis svaret er gælisk, har britiske politikere aldri funnet på å tvinge det inn på befolkningen.

Innsenderen skriver bl.a. ” – eg meiner at det nynorske skriftspråket er mykje meir representativt for dialektmangfaldet i i Noreg.” Vi gjentar: Nynorsk er et kunstig språk som er dannet ved å blande sammen visse utvalgte vestlandsdialekter.

Ivar Aasen sa tydelig at hans landsmål (nynorsk) ikke måtte tvinges inn på noen. Den anerkjente filologen Asbjørn Aarnes hevdet at nynorsk har vært en ulykke for dialektene her i landet.

I innlegget fra den nynorskskrivende briten savner vi omtale av den prinsipielle forskjellen mellom talemål og skriftspråk. I engelsk er det bare ett skriftspråk.

Britiske politikerne har hatt vett nok til ikke å herse med språket. Normering av engelsk skjer uten politisk innblanding og er et kulturelt tiltak i privat regi.

I Norge har vi vært utsatt for infiltrasjon av nynorsktilhengere i en lang rekke offentlige etater. Der har de i fred og ro fått sabotere flertallets språkbruk med god hjelp av politikere fra Vestlandet.

Et eksempel er den arrogante dominansen av nynorske tekster fra det offentlige Arkivverket. Et annet er en mektig organisasjon inne i selve NRKs store apparat. Det er det omfattende Nynorsk mediesenter som er pådriver for nynorsk overalt, uansett hva lyttere og seere mener. Et mediesenter for å ivareta riksmål og bokmål finnes ikke i NRK.

Ville britene ha funnet seg i slikt ? Neppe. Men i bakvendtland kan alt gå an.

Språket som sovemiddel

Dagens tekst henter vi fra en bok som både er breddfull av faglig innsikt og interessante refleksjoner. Dertil er den lettlest. Det skyldes nok at den er velskrevet. Et av bokens tankevekkende kapitler er «Språkets to stemmeleier».

Øyvind Pålshaugen. Foto: Arbeidsforsknings-instituttet
Øyvind Pålshaugen.
Foto: Arbeidsforsknings-instituttet

Sitat:
«Språket er jo ikke først og fremst et sovemiddel, men et arbeidsredskap.
Man kan ikke sove og arbeide på samme tid. Og likevel; forvaltning og politikk er ett, litteratur et annet og vitenskap er et tredje eksempel på arbeidsfelter der morsmålet er det viktigste arbeidsredskap. Folk med arbeid innen et av disse fagfeltene risikerer med andre ord hele tiden å vugge seg selv i halvsøvne nettopp når de arbeider som hardest.

På annen måte kan man ikke forklare den søvngjengeraktige språkbruken som preger så mange politiske dokumenter, offentlige utredninger og forskningsrapporter. Dette er ikke noe som bare jeg påstår, men noe folk med slikt arbeid til dels selv innser. Det framgår av at de fra tid til annen innbyr folk som har greie på slikt til å kritisere sin språkbruk. »

Boken anbefales for alle som har interesse av språkets uttrykksmuligheter utover de daglige trivialiteter.

Kilde: Språkets estetiske dimensjon. Vitenskapskritiske essays. Øyvind Pålshaugen. 2001

Kjent forfatter kritiserer språket i mediene

I vår serie Aktuelle repriser av klassiske temaer gjengir vi her en tekst fra en  stilist.

Johan Borgen. Foto: flickr.com
Johan Borgen.
Foto: flickr.com

Vulgærspråket i mediene får kritikk
Johan Borgen svinget svepen over de som mishandler språket.
Her er hans oppriktige mening:

«Hele vår siviliserte hverdag er spekket med gale og misvisende ord. …. Aviser og blad omspenner et fra før av uvillig publikum med overdrivelser og kunstig søtstoff om dronninger og skrevende mannequiner. Det gjør de visstnok for å imøtekomme et innbilt krav hos publikum, et krav de selv har opparbeidet – altså av uhederlige motiver.

Ved å fjerne seg vesentlig fra sannheten også i disse små emner forråder de i virkeligheten ordet, ordenes verdi og innhold. …. Mot glosemakeri og affektasjon kan man ikke verge seg uten ved kyndig glosesensur i aviser og forlag. Men de mange villfarelser man møter er visselig uttrykk for en nød som skribentene føler: at de rimelige ord og sammensetninger er brukt opp; så må de skape seg og finne på noe nytt. ….

Emnet er de talentsvakes forvirrede forsøk på å gjøre ord til noe annet enn det de er, og de sant begavedes streben efter å nytte ordet i dets ytterste mulighetsrikdom, rytmisk, logisk, koloristisk.»

(Johan Borgen, Noen ord om ord, Utvalgte essayister, Grøndahl Dreyer, 1997)

En forsinket beklagelse om fem bokstaver

Språk under lupen
Språk under lupen

Per Egil Hegge  har klaget over at vi ikke tilstrekkelig respekterer en forening han er medlem av. Det gjelder skrivemåten.

Vi godtar reservasjonsløst irettesettelsen fra Hegge (Aftenposten. 11.11. 2015) for at vi ikke «respekterer (Akademiet) så mye at alle de fem store forbokstavene blir med.».

Dette var meget beklagelig, men størrelsen på disse bokstavene sier han imidlertid intet om. I all munter vennskapelighet må vi tro at Hegge egentlig mener versaler.

Likevel: Ha oss unnskyldt. Vi mente ikke noe med det. Tastaturet må ha forskjøvet seg …. Det skal aldri gjenta seg.

P.S. Hegges øvrige momenter i Aftenposten gir foranledning til flere språklige repetisjonsøvelser. Mer om dette senere. Følg med.

Anglisismer nok en gang. Fritt eller gratis ?

Reagerer du på anglisismer ?
Reagerer du på anglisismer ?

Med sin kritikkløse etteraping av engelske uttrykk har reklamespråket og popkulturen ødelagt flere generasjoners sans for å uttrykke seg klart.

Et eksempel: Free på engelsk blir til stadighet oversatt til fritt på norsk, uansett mening. Dermed oppstår skrivemåten fri når det menes gratis. Sansen for presise uttrykksmåter blir sløvet. Vi leser om frie smaksprøver, frie lesereksemplarer, frie konserter, fri leveringsmåned osv.

På den annen side har vi fortsatt fri presse, fri ferdsel, fri partidannelse osv.  Nå er det tydeligvis ulikt meningsinnhold i ord som fri og gratis. Ikke alt som er fritt er gratis. Heller ikke er alt som er gratis fritt.

Vi har tidligere påtalt at Det Norske Akademiet for Språk og Litteratur brukte en slik anglisisme (fri ≠ gratis). Akademiet har reagert med å forsvare sin uttrykksmåte og begrunner påstanden om korrekt språk ved hjelp av statistikk. Vi tar avstand fra slik argumentasjon i språkspørsmål.

Statistikk er ingen brukbar veileder i språkspørsmål . Det er heller ikke bare spørsmål om rett eller galt i forhold til en statlig ordliste, men i like stor grad et spørsmål om godt eller dårlig.

I språkspørsmål bør kvalitet gjelde fremfor kvantitet.

Fritt eller gratis ?

Mange føler seg provosert av nynorskpress i mediene
Akademiet trenger hjelp !

Hvordan forsvarer språkorganisasjoner seg mot anglisismer ?

I en annonse om et språklig arrangementet i Litteraturhuset i Oslo 17/10 leser vi at det er FRI ADGANG. Å jasså ? FRI ?

Etter en rask kontekstanalyse skjønner vi at det dreier seg om noe helt annet en forholdet mellom fritt og ufritt. Det dreier seg om inngangspenger. Med andre ord: Gratis adgang.

Hvis arrangøren likevel påstår det var ment ÅPENT FOR ALLE, blir det siterte utsagn unødvendig siden det ligger implisitt i kunngjøringen.

Til alt overmål er annonsen innrykket av Det norske akademi for språk og litteratur. Hva slags organisasjon er dette blitt ?

Vi har rubrisert tilfellet under etiketten Språkfordervere. Neste gang dette akademiet skal henvende seg til offentligheten bør det på forhånd alliere seg med en språkkyndig person.

Kilde: Aftenposten, 15/10 2015

Nonsens fra akademikere

Hvem er ansvarlig for grov logikkfeil ?
Hvem er ansvarlig for grov logikkfeil ?

«Fortell oss noe vi ikke vet.» Slik lyder et kjent munnhell.

Ikke desto mindre setter vi denne gang søkelys på et nylig debattinnlegg fra tre akademikere. Dette trekløveret består av en professor, en master, en advokat. Ikke noe mindre.

Som medlemmer av Tilregnelighetsutvalget er de tilsynelatende ansvarlige for følgende uttalelse til en herværende avis:

«Enhver psykotisk person er ikke uten skyldevne». (Debattartikkelens tittel)

Etter denne oppsiktsvekkende uttalelse leser vi videre i deres innlegg. Her finner vi noe helt annet. Helt i slutten står det: «Utvalget mener ikke at enhver psykotisk person er uten skyldevne, osv. – »  Kort sagt: «Ikke enhver psykotisk person er uten skyldevne.»

Som vi ser vil feilaktig formulering av negasjon snu meningen på hodet. I dette alvorlige spørsmål dreier det seg ikke om bruk stilistisk finesse, men om presis og logisk uttrykksmåte.

Hvis de anklagede akademikere mot formodning ikke har begått den siterte uttalelse, men henviser til redaksjonens inngrep, antar vi at de har anledning til å befri seg fra denne påtale om logikkfeil ved å benytte adgangen til å fremsette regresskrav mot ansvarlig redaktør.

I så fall kan det meget vel bli spørsmål om redaksjonen som kollegium er språklig tilregnelig.

Kilde: Aftenposten, 26.4. 2015

Ulogisk om sidemål i Oslo-skolene

Blir elevene bedre av å slippe nynorsk ?
Blir elevene bedre av å slippe nynorsk ?

Det har vært tilløp til debatt om sidemål i Oslo-skolen.
En professor Grøgaard har gitt en forklaring på hvorfor Oslo-elevene har gjort det så bra på nasjonale prøver. På 4 – 8. trinn slipper de nemlig nynorsk. Dermed kaster de ikke bort undervisningstid på et fag de finner unyttig.

Leder i Noregs Mållag, Marit Aakre Tennø, hevder noe annet. I sin imøtegåelse av Grøgaard skriver hun bl.a. «Såleis er det umogeleg at norskundervisninga til desse elevane kan verta «øydelagd» av nynorskundervisning.» (Vår uth.)

Vår kommentar:
En ting er at nynorskundervisning i seg selv kan være ødeleggende for elevenes motivering når de er påtvunget dette mot sin egen og foreldrenes vilje.

Iht. FNs menneskerettighetserklæring art. 26.3 er det «foreldrene som har fortrinnsrett til å velge hva slags undervisning deres barn skal få.»

Det andre er jo at slik sidemål tar undervisningstid fra andre fag. Nettoresultatet for elevene blir tydeligvis bedret i Oslo-skolene. Så må da Mållaget mene hva de vil om årsaken.

Kilde: Aftenposten, 15.4 2015

Sverige leder an i språkmekanikk

Svensk språkmekanikk med et nytt produkt
Svensk språkmekanikk med et nytt produkt

I god tid etter 1. april kunne man lese en avisnotis om det banebrytende arbeid som  Svenska Akademien utfører. Det dreier seg denne gang om en ny verbal oppfinnelse som skal gjøre det slutt på forskjellen mellom kjønnene.

Heretter kan svensker bruke det nye ordet «hen» som 100 % kjønnsnøytral betegnelse på en eller annen person – med uklart kjønn.

Ordet skal visstnok erstatte de tidligere ordene herr, fru og frøken.
Det er foreløbig uklart om det skal benyttes i tiltale eller i omtale.

Nyordningen er allerede innført i svenske barnehager, sies det.
Svensk injurielovgivning vil nå bli endret slik at åpenlys sabotasje av dette nyordet vil bli rammet av påtale og bøter. Da nytter det ikke hva hen sier til sitt forsvar.

Kilde: Aftenposten, 12.4. 2015.

Kulturminister Widvey må rydde opp

Krav om rettferdighet i språkspørsmålet

Widvey har mottatt vår utfordring
Widvey har mottatt vår utfordring

Vi har tidligere sendt en appell til Kulturdepartementet om å gjenopprette rettferdige ordninger i språkspørsmål. Vi har fått bekreftelse på at brevet er mottatt, men utover dette er intet konkret skjedd.

Her kan du lese og evt. laste ned vårt brev til Kulturdepartementet (PDF).  Følg linken nedenfor:

Vi mottar gjerne kommentarer fra våre lesere.

Kort moralpreken mot misbruk av eufemismer

Visse politikere sminker virkeligheten ved hjelp av eufemismer.
Visse politikere sminker virkeligheten ved hjelp av eufemismer.

Benektelser av kjensgjerninger, overlagt uvitenhet og ønsketenkning er det som preger vår tid. Hvis man kjenner sannheten om en sak og likevel benekter dette faktum, er det en hån mot sannheten og mot ens medmennesker.

Eufemismer er effektive verktøy til å fordreie eller skjule sannheten om forhold som noen regner som ømtålelige og beklemmende.

En forfatter kan benytte eufemismer i et dramatisk teaterstykke for å skape en spesiell psykologisk effekt. Men bruk av eufemismer unntatt i rent litterære sammenhenger som i drama, skjønnlitteratur og poesi, vil korrumpere både tanken og språket.

Når en politiker forsøker å beskrive virkeligheten på en tendensiøs måte ved hjelp av eufemismer, bør vi være på vakt.

Hensikten med å bruke eufemismer i seriøse tekster og taler i politiske, kulturelle, moralske og sosiale spørsmål er å er å benekte virkeligheten ved å hindre at den bli omtalt med sine rette ord.

Eufemismer er ikke det samme som metaforer. Hensikten er rett og slett å skjule sannheten, å tildekke fakta med besnærende uttrykk og ulne talemåter. Hensikten med å bruke eufemismer er å unngå at folk oppfatter realitetene og tar stilling til dem.

Eufemismer blir ofte brukt av mennesker som ønsker å bruke et «politisk korrekt» språk. Når de selv kjenner realitetene, men likevel vanemessig omskriver dem til et sminket språk er dette et tegn på grov uredelighet. Noen anser det som språklig urenslighet.

Slike skammelige uvaner kan kureres, men det kreves stort personlig mot og vilje for å gjennomføre en radikal endring. Om vi ikke klarer å forandre visse politikere, kan vi kanskje påtale de tilfeller vi finner krenkende ?

Moral: Tingene må nevnes ved sine rette navn.

Kilde: Edward Cline i www.familysecuritymatters.com

 

Språkrådet vil bare forvalte statsmål

Språkrådet vil bare forvalte statsmål
Språkrådet vil bare forvalte statsmål

Direktør Muruvik Vonen i Språkrådet har nylig skrevet en artikkel om forvaltning av norske språksamlinger. Teksten er ikke opprivende i seg selv. Til gjengjeld er den påfallende ved det den utelater.

Norsk språk er mer enn statsmål
Innledningsvis slår han an tonen ved å bruke et affektskapende uttrykk – offisiell rettskrivning. Uttrykket har i tillegg sterk signalverdi. Dette er nemlig fortsatt et kodeord for statlig, dvs. politikerstyrt, dirigering av språket. Språkrådet har på effektivt vis bekreftet sitt rykte som lydig medspiller i dette.

I sin omsorg for viktige norske språksamlinger omtaler han nørrønt (!), bokmål og nynorsk. Riksmål er overhodet ikke nevnt. Men hvorfor ikke ? Hvorfor er ikke direktøren i det offentlige organet Språkrådet interessert i å bistå ved forvaltning av riksmålet ? Passer det ikke ?

Moteriktig meningsforvirring med baklengsord
I artikkelen leser vi bl.a. » … om de ikke får andre til å ta over ansvaret …» Her uttaler språkdirektøren seg i politisk korrekt språk med baklengsord. Ansvar er ikke noe man ‘tar over’, det overtas eller overtas ikke.

Det er dessverre nødvendig å belære språkdirektøren om at ord har mening. I dette tilfelle er det ikke tale om manglende sans for subtile betydningsnyanser, men dårlig norsk.  En snekker kan f.eks. be lærlingen om å ‘ta over hammeren fra verktøykassen’, da i betydningen hente eller tilsvarende.

Språkdirektøren er såvisst ikke alene om å bruke slike baklengskonstruksjoner. Utfra den oppgave han har påtatt seg har vi likevel grunn til å forvente noe annet.

Så får da visse journalister fortsette med ‘streke under’ det andre understreker og ‘peke på’ når andre påpeker. I de kretser utvisker man forskjellen mellom ord i overført betydning og i direkte betydning ved hjelp av slagordet ‘alt er like bra.’

Kilde: Aftenposten, 14.7.2014

Reklamespråket er mest irriterende, sier folket

44 % sier reklamespråket er mest irriterende
44 % sier reklamespråket er mest irriterende

Språkstatistikk forbindes ofte med prosentfordelingen mellom nynorsk og bokmål/riksmål. Idag presenterer vi statistikk på en ny måte. Undersøkelsen er enkel i sin form og svarene er subjektive. Slike spontane reaksjoner kan gi en god pekepinn om hva folk flest mener.

Vi har over en lengre periode invitert våre lesere til å bidra med meninger om ulike typer yrkes- eller bransjespråk. Som vist i høyre spalte på denne nettsiden er de bedt om å svare på hva som irriterer dem mest av fire ulike kategorier (akademikerspråk, byråkratspråk, politikerspråk, reklamespråk).

Lenge var misnøyen med politikerspråket og reklamespråket størst. I flere kvartaler lå de på samme nivå, med byråkratspråk på tredjeplass og akademikerspråk aller lavest.

Tallene viser nå en tydelig tendens. Idag viser de akkumulerte tallene at reklamespråket skaper størst misnøye (44 %), mens politikerspråket og byråkratspråket er nokså like med hhv. 26 % og 22 %. Som tidligere er misnøyen minst med akademikerspråket, bare 8 %.

Tallene gir selvsagt grunnlag for tolkninger. Opptakten til fjorårets valgkamp og partienes hektiske mediebruk i månedene før valget kan ha vært en viktig faktor og bidratt til høy misnøye med politikerspråket i denne perioden.

At reklamespråket nå er kommet på topp som det mest irriterende, kan skyldes at politikerspråkets andel har sunket fordi tilstandene blant politikerne på en måte er normalisert etter valget. Akademikerspråket blir ofte utskjelt som for uforståelig og preget av akademisk jåleri. Tiltross for dette oppgir altså bare 8 % av våre lesere at de irriteres av akademikernes språkbruk.

Ordbok for underklassen. En advarsel til ansatte og innsatte.

Frasespråket  i mediene er en hån mot leserne.
Frasespråket i mediene er en hån mot leserne.

Det er sjelden å lese en bok som systematisk kritiserer språkbruken i en hel gruppe i samfunnet. To forfattere angriper manérakig bruk av uklare fraser i arbeidsliv og offentlig forvaltning.

«Kaospilot, coaching, plattform, mentor, kickoff, benchmarking. Språket er blitt infisert av ord og begreper hvis hensikt er å forvirre, distrahere og lure oss trill rundt. «

Dette mener forfatterne om nymotens fraser. De hevder de nye ordene blir brukt som ren hersketeknikk. Det er lederskiktet i næringsliv og i offentlig administrasjon som er er de verste på dette området.

I boken kritiserer de også hvordan staten er blitt beiteplass for «visjonære» karrièrejegere som driver offentlige institusjoner som om de var private bedrifter.

Ord og uttrykk som «dialogmøter», «eierskap til saker», «læringsplattformer»  og lignende intetsigende uttrykk fremheves her.  Politikere som Jens Stoltenberg og Grete Faremo får gjennomgå for sitt tåkeprat. Faremo blir  ansett som den verste.

«Moderne tåkeprat smitter over på oss alle, vår dagligtale er full av ord og uttrykk fra varehandelen.» sier de to.

Forfatterenes kritikk uttrykker det samme vi tidligere har hevdet i vår egen kritikk av reklamebransjen og økonomenes håpløse ordbruk.

Kilder: Ordbok for underklassen. Av Arne Klyve og Jon Severud. Spartacus forlag 2013 samt intervju i Dagsavisen 23.3.2013.

Språkrådet overser menneskerettighetene

Muruvik Vonen
Overser Muruvik Vonen FNs menneskerettigheter ?
Foto: UiB

I et avglemt avisklipp dukker det opp et innlegg fra direktør Muruvik Vonen i Språkrådet.

Han uroer seg for at «mindre nynorsk vil svekke nynorsk» og polemiserer mot Utdanningsdirektoratet for dets syn på sidemål i skolen.

Et sted skriver han at mindre sidemålsopplæring betyr at nynorskkompetansen i samfunnet vil gå ned. Påstanden virker tilforlatelig, men baserer seg på et obskurt premiss. Uttrykk som ‘nynorskkompetansen i samfunnet’ bør ikke godtas. Bare mennesker som godtar at politikere skal diktere folks språkbruk over hodet på dem kan skrive slikt.

Utsagnet er dessuten tendensiøst villedende, fordi det ikke er samfunnets oppgave å ha kompetanse om nynorsk eller noe som helst annet. Kompetanse er alltid noe som mennesker har.

Mennesker har – og bør ha – fri vilje til å velge, fremfor alt i kulturelle spørsmål. Dette gjelder også valg av språkform. I særdeleshet gjelder det valg av opplæringsspråk i skolen. Vi siterer fra FNs universelle erklæring om menneskerettighetene (art. 26.3) «Foreldre har fortrinnrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.»  Som statlig organ bør spesielt Språkrådet sørge for å etterleve denne FN-erklæringen i praksis.

Tilslutt skriver direktøren mot Utdanningsdirektoratet bl.a. følgende : «Språkrådet (påpeker) at redusert sidemålsopplæring ikke er i tråd med norsk språkpolitikk.»

Muruvik Vonen etterlater seg inntrykk at han som leder av Språkrådet mest av alt er en nidkjær vokter av nynorskfolkets interesser. Han må ha fått en eiendommelig instruks.

Kilde: Dagsavisen, 31.5.2013.

Et tankevekkende nyord: ’kompiskapitalisme’

Bokbransjen tjener på på at staten hindrer fri konkurranse.
Bokbransjen tjener på at staten hindrer fri konkurranse.

Ikke alle nye ord er verd omtale. Men når de er assosiasjonskapende og åpner for nye tenkemåter, stopper vi opp og leser en gang til.

Fra en avisartikkel i september henter vi inn ordet ’kompiskapitalisme’. Det er Vidar Ringstad i Telemarksforskning som har introdusert det leser vi. I vårt avisklipp står det videre ”Han definerte kompiskapitalisme som en tilstand der målene til toneangivende politiske aktører stemmer overens med bransjeaktørenes kapitalistiske interesser.” 

Uttalelsen ble gitt i forbindelse med debatten om ny boklov, bokbransjens kamp for sine egeninteresser osv..

Vår kommentar:
Ordet er dekkende og betegnende for den kompiskjøring som har foregått mellom Arbeiderpartiets kulturpolitikere og de store innen bokbransjen. I den kartelltilstand som er skapt med politikernes samtykke er fri konkurranse en vederstyggelighet.

(At Ringstad ikke er konsekvent i sin bruk av genitiv regner vi her som en tilgivelig lapsus.)

Kilder: Aftenposten, 17.9.2013 / Morgenbladet, 8.2.2013.

Politikersvada er en smittsom sykdom

Faremo er ikke kjent for klar tale.
Faremo er ikke kjent for klar tale.

I forsøk på å opptre salvelsesfullt og samtidig ha noe vettugt å si, kommer politikerne ofte ut på glattisen. Tidligere statsråd i flere Ap-regjeringer, Grete Faremo, konkurrerer om førsteplassen i det noen kaller et udefinerbart politikerspråk et sted mellom det totalt intetsigende og det komplett utforståelige. Her er en smaksprøve fra ministeren:

Sett hen til tidligere tiltak har justisdep. i forhold til dagens morgenmøte gått inn for å videreføre og videreutvikle nødvendig kompetanse.”

Det hun sa tilhørte det norske språk, men likevel snakket justisministeren et ukjent tungemål.

Kilde: Ordbok for underklassen. Klyve og Severud. Spartacus forlag
Støre taler også i tunger
Støre taler også i tunger

Men det er flere som deltar i konkurransen. Arbeiderpartiets utenriksminister, Jonas Gahr Støre, er ikke bare kjent for sitt fordekte teppemottak, men også for den rene tungetale. Hans bidrag lyder slik:

”Etter en  totalvurdering av en gjeldende treffsikkerhet forankres erfaringsutvekslingen i forlengelse av beskaffenheten. ”

Kilde: Makt. Myter. Media. Kolofon forlag. 2013.

Les Nyhetsbrev 2 / 2013 fra Språktilsynet

NRK building in Oslo
NRK tvangsforer publikum med nynorsk og dialekter. (Photo credit: Wikipedia)

I denne utgaven setter vi søkelys på NRK.

Som dominerende mediekonsern påvirker NRK det norske språk på flere måter.

Den plagsomme slagsiden med nynorsk og dialekter i beste sendetid styres av politiske idéer.

Dette skjer uten at befolkningens mening blir hørt.

 

Les om fakta og meninger i Nyhetsbrev 2 / 2013.

Språkrådet er blind for anglisismer

Er Språkrådet blind for anglisismer ?
Er Språkrådet blind for anglisismer ?

I en fersk avisannonse for ledige stillinger skriver Språkrådet bl.a. følgende:

”Vi omorganiserer nå sekretariatet for bedre å kunne utføre oppgavene våre og møte nye oppgaver i årene som kommer.”

Hvis Språkrådet mener alvor med å opptre som fagorgan i språkspørsmål, forventer vi at organet er i stand til å unngå de verste tilfeller av anglisismer når det henvender seg til offentligheten. Men det klarer visst Språkrådet ikke.

Uttrykket ’møte nye oppgaver’ er et av de mange uttrykk som er vanskelig å luke ut i norsk språk. Her er det neppe tale om å møte nye oppgaver for liksom å hilse på. Det innebærer noe mer krevende, nemlig å mestre oppgavene og aller helst løse dem. Forskjellen mellom ’å møte’ og ’å mestre’ burde statens fagorgan innse uten at andre må forklare det.

Tilsvarende tankeløsheter dukker ofte opp i avisene i skrivemåter som ’å møte kravene’ (to meet the requirements) hvor det burde stå  ’å oppfylle kravene’.

Språkrådet manglende sans for verbale nyanser dukker opp nederst i annonsen. Her omtales ’seksjon for språkrøkt og språkrådgivning’. Vi har et innarbeidet uttrykk som ’fjøsrøkt’, men i annonseteksten vil det være mer korrekt å benytte ’språkpleie’. Forskjellen er ikke uvesentlig.

Om Språkrådet med statlig halstarrighet likevel skulle insistere på at ’Det er det det heter nå, vi har vedtatt det’, endrer det likevel ikke godtfolks naturlige språkfølelse.

Kilde: Aftenposten, 3.10.2013

Dagbladet mestrer ikke nektelser

Dagbladet
Dagbladet mestrer ikke ikke ! (Photo credit: Wikipedia)

Hvis det var noe man skulle tro Dagbladet mestret, så var det nektelser. Men slik er det nok ikke.

Bruk av negasjoner er ikke bare et spørsmål om korrekt språk. Det er i like høy grad spørsmål om logikk.

I en stort oppslått artikkel om bokloven og merverdiavgift skriver avisens journalist Stian Fyen noen kommentarer. For tydelighetens skyld har vi her uthevet de kritiske ordene. Sitater:

”Fremskrittspartiet mener ikke bokloven legger til rette for digital nytenkning ( …. )”.

Vurdert utfra sammenhengen er meningen blitt forvrengt. Det burde nok stå : ”Fremskrittspartiet mener bokloven ikke legger til rette for digital nytenkning ( …. ).” Plassering av adverbet ’ikke’ skaper allverdens meningsforskjell.

Videre i samme artikkel leser vi: ” …. partiene har lenge varslet at Tajiks boklov kan komme til aldri å tre i kraft. ” Påny blir vi mistenksomme og lurer på hva partiene egentlig har varslet. Er det at Tajiks boklov aldri kommer til å tre i kraft ? Dette blir uklart.

Men som om dette ikke er nok skriver journalisten videre: ”Han mener ikke bokloven sikrer like konkurransevilkår  ( … ).» Her er nektelsesadverbet igjen feilplassert. Av sammenhengen tolker vi det annerledes, nemlig slik: Han mener bokloven ikke sikrer like konkurransevilkår  ( … )

Vi håper avisens språklige veileder gis anledning til å forklare redaksjonen hvordan feilplasserte negasjoner kan endre meningen i utsagn.

Kilde: Dagbladet, 18.9.2013

Nyhetsbrev nr. 1 fra Språktilsynet er nå lansert.

Avisenes forsider minner om plakater for tivoli
Vi tar til motmæle mot Språkrådet

Du finner første utgave ved å følge denne linken.

Det kan lastes ned som PDF-fil for utskrift.

I nyhetsbrevet setter vi kritisk søkelys på en offentlig etat som driver språkpåvirkning på vegne av politikerne. Er det slik vi vil ha det ?

Vi vil fortsette å sette søkelys på viktige aktører som på ulike vis påvirker norsk språk.

Ved å følge med på sidene vil du finne en link til det tema du er interessert i.

Uforståelig forfatterforening setter enkeltinnbyggere i søkelyset

Fra en av våre observante lesere har vi nyligMann med penn, MM900286670[1] fått oversendt et klipp fra et sirkulære som en forfatterforening har sendt ut. I omtalen av et seminar står det bl.a.. ”Lovtekstene våre er viktige for alle, og leses av både jurister og enkeltinnbyggere. Men hvorfor er det så vanskelig å forstå dem ?” ( … )

Ja, slik kan man spørre. Pronomenet ’dem’ skal i tråd med etablerte normer for  tekstanalyse tolkes som en henvisning til det sistnevnte ledd i setningen foran hvor det agerende ledd forekommer. Derfor –

For vår egen del har vi ofte problemer med å forstå enkelte jurister. Noen ganger har vi vært inne på tanken at de kanskje ikke ønsker å bli forstått. Nå skjønner vi også at ”enkeltinnbyggerne” er vanskelige å forstå.

Er dette eneboere av den hardnakkede typen (eremitter) eller er det et nykonstruert antonym som skal markere forskjellen til ”dobbeltinnbyggere ? Her oppstår det alvorlig filologisk  tvil.

Vår leser spør: Hvorfor er det så vanskelig å forstå sirkulærer fra denne forfatterforeningen ? Hun er også forundret over at denne forfatterforeningen melder om et nytt fakultet. Med denne foreningen som kilde – fortsatt – heter nyskapningen ”Juridisk og Humanistisk fakultet ved UiO.”

Kilde: Norsk faglitterær- forfatter og oversetterforening

Odd Eidems jakt på språkfordervere

Dagens tekst henter vi fra den tidligere VG-journalist og forfatter Odd Eidem:

Front page
Verdens Gang (Photo credit: Wikipedia)

I forordet til boken ”Det norske språk fra uke til uke” (tidl. også spalte i VG) skriver han bl.a. ”Eksemplene forteller tvertimot at moderne norske journalister og forfattere, altså yrkesskribenter, har noe til felles med jevnt folk som går med ”inserater” til avisene: de gjør grammatikalske bommerter, de har ofte dårlig stilsans, noen ganger glemmer de ordenes betydning – og ikke sjelden viser de ufornuft. Leserne bør derfor spørre seg selv:
Hvordan er vi kommet opp i denne situasjonen ?