Bli språkbevisst

I vår serie Aktuelle repriser av klassiske temaer gjengir vi her tekst av en velkjent sannsiger.

Bli språkbevisst, sa Georg Johannesen.

Georg Johannesen Foto: Dagbladet.
Georg Johannesen
Foto: Dagbladet.

Vår første professor i retorikk, Georg Johannesen, ble en gang intervjuet i fjernsynet. Et sentralt punkt i hans uttalelser gjaldt politikernes bruk av språket. Jo mer politikerne slipper til i dominerende NRK-programmer, jo mer aktuell bli Johannesens poeng. Vi bringer her et aktuelt utdrag:

(Intervjueren) : ”Hvordan skal vi så bruke språket ?”

”En må lære å lese fremmede tekster som om de var fremmede. Vi må lære å bli skeptiske til hva folk sier til oss før vi er sikker på hva de sier. Sånn som jeg sier ordet vi nå. Sett ordet i gåseøyne.

På bergensk sier vi ”Kem er det du vier deg med ? ”Altså hvem snakker du på vegne av.

Så f.eks. når en politiker sier: Vårt problem har lenge vært, så setter jeg gåseøyne rundt vårt og mener at han burde ha sagt: mitt problem har lenge vært. Jeg godtar ikke at han taler på vegne av meg. Jeg er kanskje helt uenig med ham.

Det kalles å være språkbevisst, skeptisk bevisst eller mediabevisst, ordbevisst. Det kan vi lære mye av. Ordene tåkelegger virkeligheten for oss. ( … ) ”

Kilde: Erik Eikvil. Intervju med Georg Johannesen, fra En bok om Georg Johannesen, Gyldendal. 1981.

Begrepsforvirring gir riktig svar

Begrepsforvirring kan noen ganger gi riktig svar.

I realfag kan man som kjent ikke blande begrepene. Da blir det lett galt. Noe annet er det i politikk og andre obskure virksomheter. Men det finnes noe sjeldne tilfeller hvor lettferdig omgang med inkommensurable størrelser på uforklarlig vis likevel gir riktig svar.
Følg med :

– Hva er forskjellen mellom vannets kokepunkt og en rett vinkel ?

– Ti grader.

– Korrekt. Sitt ned.

Om det korrekte svar kom fra en elev som var like underfundig som læreren eller bare skyldes en heldig kortslutning vites ikke.  Vi må av prinsipielle grunner advare mot å kopiere tankegangen uten hjelp fra drevne sofister.

Mishandling av begreper eller bare akademikerfraser ?

Begrepsforvirring i Civita
Fra tankesmien Civitas nettsider 20.9.2012 sakser vi følgende :

”Partiet Rødt har, med kommunismen som mål, programfestet revolusjon, avvæpning av borgerskapet og kontroll over militærmakten. Dette har vi i Civita den siste tiden problematisert.”(Vår utheving).

Problemet er ikke bare kommunismen og dens forblindede tilhengere. I tillegg til dette registrerer vi at akademikeres manéraktige og tankeløse ordbruk sprer seg. Meningsinnholdet i ordet ’problematisere’ er etter normal språkoppfatning ’å lage et problem av noe som egentlig ikke er et problem’.

På tilsvarende vis taler vi om å ’relativisere’, dvs. å gjøre noe relativt, m.a.o. brukt om noe som ikke allerede er det. Flere eksempler: Å synkronisere, brukt om ulike systemer som ikke allerede er synkrone. Å konkretisere: å gjøre noe (språklig) konkret som ikke tidligere er det, osv.

Ordet og begrepet ’problematisere’ synes her å ha fått et nytt meningsinnhold som er på mote i Blindern-miljøet. Av sammenhengen gjetter vi på at det kanskje skal bety noe i retning av ’lage en problembeskrivelse’. At mange som er skadet av Blindern-miljøet ubesværet misbruker ordet har vi sett før. En språkfeil blir likevel ikke gangbar norm av den grunn.

Å lage en problembeskrivelse er et tiltak som krever både faglig og språklig innsikt. En av de mange fallgruber på veien er å kalle et problem for en utfordring. Bare de som har sans for språklige presisjon i viktige anliggender kan ha håp om nå frem til reelle løsninger.

Ellers vil man ende opp med skinnløsninger – av den typen vi kjenner fra det politiske miljø.  En tankesmie bør ikke ende opp som en middelmådig skrivesmie. Med dette som formaning ønsker vi Civita til lykke med tiltaket.

Ord har mening, mener noen

English: Portrait drawing of Noah Webster, Ame...
Noah Webster fastsatte standarden for korrekt engelsk. Han var ikke politiker, han var leksikograf.

Gudmund Hernes og Per Egil Hegge er to herrer som ikke kvier seg for å opptre i avisspaltene. Nå opptrer de i samme sak, dog ikke samtidig. Dessuten står de visst på hver sin side. I sommer har de konkurrert om å drive reklame for språklig presisjon i normalprosa. Vi anerkjenner deres tiltak og vil kalle det forfriskende, særlig fordi det skjer meget uavhengig av de tallrike politisk styrte språkkontorer.

Deres verbale feide gjelder korrekt bruk av ordene overrasket, forbløffet og forskrekket i nærmere angitte situasjoner og sammenhenger (ref. eng. surprised, astonished, amazed).

Den meget pikante episoden som illustrerer Hegges poeng (leksikografen Noah Webster og hushjelpen) har en betydelig pedagogisk effekt. Vi regner med at flere vil skjerpe seg i bruk av de nevnte ordene etter dette.

Språktilsynets redaksjon vil uttrykke sin uforbeholdne glede over at det fortsatt finnes filologer og andre som har sans for språklige nyanser.

Kilde: Aftenposten, 10.7.2012

Norskiraker eller irakernordmann ?

Irak uebersichtskarte
Hva er forskjellen på en irakernordmann og en norskiraker ?

Norskiraker eller irakernordmann ?  Norske journalisters språkbommerter er ustoppelige. På den måten ligner de på løvetann. Forskjellen er bare den at løvetann har en kort sesong, mens plagsomme språkbommerter er fordelt utover hele kalenderen.

En gjenganger blant disse tabbene er betegnelser som skal angi personer med to statsborgerskap eller en utlending som har fått norsk statsborgerskap.  Årsaken til forvirringen kan søkes i to høyst ulike forhold. Det ene er den direkte tankeløshet, det andre en forkjærligheten for ord som er lette å uttale, uten hensyn til om de er dekkende for saken.

Vi har påpekt det før , men eksemplet er verd å gjentas: En norskamerikaner er nordmann som har fått amerikansk statsborgerskap. På samme vis snakker vi om svenskamerikanere.  Men når journalister skal omtale våre nye landsmenn, blir semantikken plutselig snudd på hodet. Etablert språkbruk blir forkastet og forvirring oppstår.

I en avisnotis fra tidligere i sommer kunne vi lese om en kriminalsak fra Fredrikstad.  ”Norskiraker siktet for menneskehandel” lød overskriften. Av sammenhengen skjønner vi at det dreier seg om en iraker som enten bor i Norge og har fått statsborgerskap her, eller om en ulovlig innvandrer til Norge. Vedkommendes opphav er Irak, og han har hentet en ungjente derfra og holdt henne som slave i en lang periode.   Forstått med vanlig norsk språkbruk er dette ikke en nordmann som har flyttet til Irak. Forholdet er det motsatte og vedkommende burde da kalles irakernordmann, evt. irakisknordmann.

På tilsvarende vis omtaler vi f.eks. innvandrere fra Finland til Norge som finsknordmann og en fra Canada blir selvsagt en kanadiernordmann.   Vi ser det nødvendig å berolige evt. lesere som etter dette sitter klar med rasiststemplet. Dette har ikke noe med rasisme å gjøre. Det er bare et forsøk på å rydde opp i journalistenes villedende språkbruk. Hvis dét skulle falle noen tungt for brystet – ha oss unnskyldt.

Kilde: Aftenposten, 28.6.2012 og NTB, Oslo.

Hjelper det med navnebytte ?

Deutsch: Logo Sosialistisk Venstreparti
Sosialistisk Venstreparti vurderer å skifte navn (Photo credit: Wikipedia)

”Velger Hansen foran Ahmed.”
Dette er tittelen på et avisoppslag om påstått diskriminering av utenlandske arbeidssøkere i Norge. I en forskningsrapport fra januar blir temaet drøftet. Her vises et eksempel på at innvandrere fra Afrika og Asia vil forandre sine egentlige navn for å gi inntrykk av å være etniske nordmenn når de søker arbeid. Her kan det passe med et kjent sitat: ”What’s in a name ? That which we call a rose by any other name would smell as sweet.”

Kort sagt: Vil arbeidsgivere være mer tilbøyelig til å ansette etter søkernes norskklingende navn enn etter kvalifikasjoner ? Vi bør kanskje regne med at arbeidsgivernes erfaring fra søkere med svært fremmed språk og kultur har en viss betydning i det arbeid som skal utføres.

Det er noe som heter ’å pynte seg med lånte fjær’. Derfor kan det hende at forslaget om kollektive navnebytter kan gi uønsket resultat for søkerne.

Det er den nokså beryktede eksstatsråd Lysbakken (Sosialistisk Venstreparti) som har bestilt denne forskningsrapport fra FAFO og Institutt for samfunnsforskning.

Forveksling av foran / fremfor
De tre journalistene i Aftenposten skriver imidlertid i sin artikkeltittel om dette ”Velger Hansen foran Ahmed” (dvs. Hansen Ahmed), hvilket gir en annen mening enn det brødteksten angir. De burde nok ha skrevet ”Velger Hansen fremfor Ahmed.”

Sosialistisk Venstreparti vurderer også å bytte navn
Det er ikke bare i Lysbakkens bestilte rapport at forslag om navnebytte dukker opp. Leder i Sosialistisk Ungdom har reist forslag om at partiet skal bytte navn. (Onde tunger sier at ingen vil bytte navn med disse folkene.) Forslaget er Sosialistisk Folkeparti. Bård Vegar Solhjell har støttet forslaget. Heikki Holmås har sagt at SF er et flott navn, men tviler likevel. Andre ønsker å fjerne ordet ’sosialistisk’ og erstatte det med ’solidarisk’.

Dette er nok et eksempel på at noen ønsker å kvitte seg med ubehagelige assosiasjoner som et ord har skapt over tid. Men vil ikke nissen likevel følge med på lasset ?

Kilde: Aftenposten, 11.1.2012 og 24.12. 2012

Sannheten er gjenfunnet, men den må begrunnes

Nødvendig å begrunne, sier Malnes i ny bok

Ja, nå er det endelig klarlagt: Det finnes én sannhet. Men hvor er den ? En ny bok kan kanskje hjelpe oss til å finne svaret.

I gamle dager måtte professorer beherske latin og flere kulturspråk. I dag er det annerledes. Flere av dem behersker knapt sitt morsmål eller folkelig klarspråk. Språktilsynet har ved flere tidligere anledninger kritisert professorer for deres løsaktighet i omgang med ord. Når unntak opptrer, er det desto mer gledelig.

Vi har nylig funnet ett.

I et kort, men poengtert intervju med Raino Malnes har journalist Frank Lynum stilt noen spørsmål av helt prinsipiell karakter. Her er noen utdrag:

Hvorfor må vi begrunne våre meninger ?
Det er viktig å begrunne, for ellers har ikke påstandene våre noen verdi, uansett hvor sterke de er og hvem de kommer fra.
( … )
Intellektuell redelighet er både tid- og plasskrevende, og sosiale medier inviterer til intellektuell løsaktighet.

Finnes det egentlig én sannhet, eller må vi ta alt med en klype salt ?
Ja, det er én sannhet. Alle virkelige fenomener, enten de er naturlige eller sosiale, har en bestemt beskaffenhet, og i den grad vi fordreier tingenes beskaffenhet, bommer vi på sannheten.
( … )
Hvordan henger dette sammen med retorikk ?
Ikke i det hele tatt. Retorikk handler om å tilrettelegge det man sier, slik at man får tilhørerne med seg . Tenk på Twitter og husk at en kjapp og kraftig ytring kan gi intellektuelt overtak som slett ikke er fortjent. Hvem som har størst retorisk ferdighet, har nok mye å si for hva som går for å være sant, men ingenting å si for hva som er sant. (Vår kursivering).

Med denne korte smaksprøven våger Språktilsynet å anbefale boken, ulest.

Ref. ”Kunsten å begrunne”, Raino Malnes, Gyldendal Akademisk, 2012.
Kilde: A-magasinet, 17.2. 2012.

Klarspråk mot professorvrøvl om fordeling

Foreldrenes engasjement i barnas skolearbeid gir resultater. Det har vi alltid visst. Nå vet økonomiprofessorene det også.

I en helsides kronikk med stort grafisk utstyr i Aftenposten skriver en økonomiprofessor bekymret om «urettferdig fordeling av muligheter». Teksten innholder så mange fornuftskrenkende formuleringer at det er nødvendig å bruke klarspråk for å imøtegå det verste.

I innledningen skriver hun: «I OECD er Norge et av de beste landene til å fordele inntekt ( … )» Men når vi har betalt vår skatt er jo den resterende netto hver lønnsmottagers egen eiendom. Etter dette er det villedende å tale om «fordeling av inntekt». Fordelingen er allerede foretatt ved at stat og kommune har forsynt seg.

Men dette er ikke alt. Etter å ha fortalt oss at barn med høyt utdannede foreldre har størst sjanser for å lykkes i grunnskolen, skriver økonomiprofessoren  «Denne urettferdige fordelingen av muligheter sto sentralt i arbeidet til fordelingsutvalget ( … ) «.

Vi mener: Det faktum at barn har ulike foreldre har intet med «urettferdig fordeling» å gjøre. Dette er vrøvl i en slik form at det ikke engang finnes fremmedord til å beskrive det.

I lange avsnitt må vi lese at flinke barn gjør det bedre på skolen enn de som ikke er så flinke. Hvordan har vi klart oss så lenge uten slike økonomiprofessorer ?

Resten av kronikken utgjør en omstendelig forklaring på noe vi alle vet,  nemlig at foreldrenes interesse og engasjement i barnas skolearbeid er avgjørende for deres senere fremgang.

Økonomiprofessoren forelår i sitt fordelingsutvalg «gratis kjernetid» i barnehager. Uten at det er sagt med rene ord skinner det gjennom i hele kronikken at det er Gausskurven som viser fordeling av IQ i befolkningen hun er motstander av. Her kan vi se at intelligensen faktisk ikke er likt fordelt. Denne kurven burde vel egentlig forbys – eller ?

Vi har tidligere rettet sterk kritikk mot økonomenes uklare  og flertydige språk. Deres flagrende ordbruk og mangel på troverdig terminologi gjør at slike tekster bare kan appellere til politikernes reklamebyråer.

Kronikkforfatter: Mari Rege, professor i økonomi, Universitetet i Stavanger / UiO

Kilde: Aftenposten, 3.2.2012

Forbud mot terningkast fra 1. mars

Begrepsforvirring ved bruk av terningkast.
Begrepsforvirring ved bruk av terningkast.

Visse tabloidaviser bruker i sine oppslag uttrykket ‘terningkast’ for å gi karakterer til filmer, bøker,  plater o.a. de har vurdert for sine lesere. I disse anmeldelsene er ordet terningkast fremhevet ved et bilde av en terning på sentral plass. Ved denne visuelle effekt forsterkes både uttrykket og inntrykket.

Vi tviler ikke på den grundige og objektive vurdering som utføres av disse kyndige anmelderne, men stusser likevel ved deres ordbruk. Resultatet av et terningkast er tilfeldig og uforutsigbart. Det er en enkel form for hasard, hvor utfallet styres av slumpetreff og vilkårlighet.

Da blir det en påfallende motsetning mellom den kjølige og veloverveide vurdering som vi skal belæres om og det uttrykk journalistene benytter for å uttrykke sin konklusjon. Men ordet motsetning er for svakt for å karakterisere dette; her er tale om en ren selvmotsigelse.

Vi er ikke ukjent med at visse journalister trives godt med slik begrepsforvirring, men når dette blir notorisk, bør de stoppes.

Flere forklaringer på fenomenet kan tenkes :
a) Uttrykket terningkast ble innført av en kjent journalist for mange år siden. Ingen våget å påpeke feilen og så bare ballet det på seg.

b) En sommervikar i VG eller Dagbladet har overanstrengt seg i et formuleringsforsøk, men viklet seg inn i en uløselig selvmotsigelse.

Språktilsynet mener :
Ord og uttrykk som utsettes for grov misbruk i redaksjonene bør rehabiliteres. Det kunne kanskje være en ekstra oppgave for Pressens Faglige Utvalg (PFU) ?

Forøvrig: Spesielt interesserte anbefales å lese videre om misbruk av metaforer, inkonsistente formuleringer og contradiction in terms.

Ytringsmot – nytt begrep til et lite land

Våger vi å hevde vår oppriktige mening ?
Den verdiskapning som Aftenposten formidler skjer oftest ved leserbrev, innlegg og artikler skrevet av andre. Nylig kunne man lese et innlegg undertegnet  Øyvind Kvalnes. I sin tekst introduserer han et nytt begrep – ytringsmot.

I innledningen skriver han bl.a.:
”Engstelige nordmenn avstår fra å utfordre og kritisere hverandre, av frykt for konsekvensene. Det kan være saklige grunner til å være forsiktig, men i mange tilfeller skyldes tausheten en mangel på alminnelig menneskelig mot.”

Dette er verd noen kommentarer. Uttrykket ’alminnelig menneskelig mot’ leder tanken til civil courage som kanskje kan oversettes til ’borgermot’. Det kan sies litt av hvert om mangel på borgermot her til lands. Vi hemmes og plages av å leve i små forhold, slik Henrik Ibsen påpekte.

Vi siterer videre fra Kvalnes: ( … ) ”Det kan være svært ubehagelig å lufte sine egne oppfatninger blant andre mennesker. Omsorg og taktfullhet brukes derfor gjerne som påskudd for å la være. Hva vi trenger er et større ytringsmot i samfunnet, et mot til å være tydelige på hva vi mener, også når dette innebærer å komme med kritikk og motforestillinger.”

Vi mener Kvalnes med ’ytringsmot’ har skapt et fruktbart begrep og bør krediteres for det. Arne Næss har i en av sine lærebøker poengtert at det ikke er tilstrekkelig at et begrep er fruktbart; det bør også få et hensiktsmessig språklig uttrykk. Dette har Kvalnes klart.

Han avslutter sitt innlegg slik: ”Hva kan gjøres for å senke terskelen for å si fra når noe oppleves som feil ? Hvordan forvandler vi ytringsfeighet til ytringsmot ?”  Forfatterens tegnsetting angir at dette er spørsmål. Vi tolker det som en etterlysing.

Prinsipielt mener Språktilsynet at verdifulle semantiske nyskapninger bør bokføres som økning i nasjonens åndelige formue.

Kilder:
Øyvind Kvalnes’ innlegg i Aftenposten, 9.1.2012.
Arne Næss, Endel elementære logiske emner.

Julenøtter til våre lesere

Språktilsynet ønsker alle lesere God Jul !

Til våre språkinteresserte lesere har vi denne gang laget noen julenøtter. Værsågod !

Fem uvanlige språkspørsmål.

  1. Hva sier en polyglott når han slår tommelfingeren i stedet for spikeren ?
  2. I år 1755 laget en forfatter den første autoritative engelske ordbok. Dermed gjorde han et helt akademi overflødig. Etter dette er det blitt en sikker tradisjon at et privat tiltak avgjør hva som er godt engelsk. Hva het forfatteren ?
  3. Hvilket privat tiltak gir anbefalte normer for godt fransk språk?
  4. Apropos semantikk og psykologi – hvem har skrevet følgende ? ” Det naturlige menneske, uvitende eller vitenskapsmann, vet ikke mer om de språklige krefter som virker på ham, enn de ville vet om gravitasjonen.”
  5. Hvilken norsk forfatter skrev dette: ” Det er ikke bare en personlig renslighetssak å gjennomskue folk som svindler med ordene. Hvis det blir en utbredt vane å undersøke om det er dekning for de ordene vi får tilbudt, blir vi ikke fullt så lett offer for politiske forførere.”

Svarene finner du her.

  1. Han bruker en interjeksjon som er gangbar i det språket han befinner seg i.
  2. Samuel Johnson.
  3. L’Académie Française, grunnlagt 1635.
  4. Benjamin Lee Whorf.
  5. Carl Hambro.