Valgkamp, ordsvindel og uklar tale

Grapes and Wine 72
Uklar tale – særlig i valgkampen

Et ord til ettertanke i døsige dager:

”Korrekt språkbruk er en forutsetning for moralsk klarhet og hederlighet.

Mange kjeltringstreker kan oppstå når man forsynder seg mot grammatikk og syntaks.”

(Claudio Magris,  Mikrokosmos, norsk utg. 1999)

Kilde: Aftenposten, 21.4.2017 ( PEH)

 

Reklamer

Odd Eidems jakt på språkfordervere

Dagens tekst henter vi fra den tidligere VG-journalist og forfatter Odd Eidem:

Front page
Verdens Gang (Photo credit: Wikipedia)

I forordet til boken ”Det norske språk fra uke til uke” (tidl. også spalte i VG) skriver han bl.a. ”Eksemplene forteller tvertimot at moderne norske journalister og forfattere, altså yrkesskribenter, har noe til felles med jevnt folk som går med ”inserater” til avisene: de gjør grammatikalske bommerter, de har ofte dårlig stilsans, noen ganger glemmer de ordenes betydning – og ikke sjelden viser de ufornuft. Leserne bør derfor spørre seg selv:
Hvordan er vi kommet opp i denne situasjonen ?

Aftenposten sprer ugress på felles eiendom

 

The top of the front page of the norwegian new...

«Opposisjonen er lite imponert over barnehagemeldingen til skolebyråd Torger Ødegaard.» Dette er ingressen i Aftenposten 6.2. Hva er meningen ?  Etter normal språkforståelse har Ødegaard mottatt en melding.

Men ved å lese hele artikkelen innser vi at nettopp det motsatte er tilfelle. Han har skrevet og sendt en melding (om barnehager). Det er ikke første gang denne avisen gir oss grovt misvisende fremstilling av en sak. Men forvirring ved bruk av gal preposisjon burde vi vel være spart for ?

Aftenposten er ikke alene om å tro at at preposisjonen ’til’ kan brukes overalt for å erstatte formuleringer med genitiv eller rett og slett ordet ‘fra’ for å gi mening. Helt generelt – hva er det som menes med formuleringer som «gaven til far, pakken til mor, brevet til Anne, talen til Andersen» ? Med Aftenpostens språkbruk er det stor risiko for forvirring og det som verre er.

Den journalistiske behandling av avisens tema dekker en halvside og er slått opp i stort format. Ved en eiendommelig tilfeldighet omhandler meldingen fra Ødegaard nettopp skjerpet språkopplæring – i barnehagene. Treåringer skal språksjekkes, man vil satse på kursing og etterutdanning står det.

Ikke vet vi hvor avisen rekrutterer sine journalister, men mistanken går i en spesiell retning. Vi sier ikke mer. En ting er sikkert – Aftenposten bør forbys i alle barnehager hvor det drives språkopplæring.

Om vi ikke har visst det før, så skjønner vi det nå. Redaksjonsledelsen i denne avisen arbeider etter prinsippet «Ærre så nøy’a ?». Artikkelen er skrevet av Hanne Mellingsæter.  Det er ikke kjent om avisen har noen som er ansvarlig for kvalitetssikring av tekster som skal trykkes.

Kilde: Aftenposten 6.2.2013

Elev klager på norsklærer

Har lærere lavere IQ enn før ?

En jente på 15 år klager over sin dårlige norsklærer. Dette kan vi lese om i gårdagens sider med ungdomsdebatt i en derværende avis.

Hun irriterer seg over at mange ikke lærer seg kj-lyden og i stedet presterer språklige ulyder som skjole (kjole) og skjøtt (kjøtt). Ikke engang norsklæreren klarer å snakke riktig norsk, sier hun. Hvis denne tendensen fortsetter, blir det et stort behov for logopeder i tiden fremover.

Her leser vi dessuten om spredningen av de klassiske feilene ved bruk av da og når, ennå og enda. Som 15-åring viser hun selv gode kunnskaper i norsk og klager over at ikke engang politikere klarer å tale feilfritt norsk.

Vi deler hennes fortvilelse over tilstanden. Det bør kanskje innføres krav om voksenopplæring i morsmålet for norske politikere, eventuelt at de respektive nominasjonskomitéer innfører en grundig prøve før kandidatene slippes videre ?

Den kvalitetssvikten hun påpeker tolker vi som et av de mange utslag av ”godta-alt-mentaliteten”. Departementets faste overbevisning synes å være at ”alt-er-like-bra” og dessuten ”alle-er-like”.

Skolepolitikerne tror visst det er ’hensynsløst’ å stille klare krav til utdanningen av norsklærere.

Kilde: Aftenposten, 21.2.2012

Journalister mestrer ikke ikke

Journalisterne overrasker oss med rare formuleringer

Aftenposten har mange journalister. Kanskje altfor mange. Når kvalitetskontrollen av dette avisproduktet regelmessig svikter, ledes vi til å tro akkurat det. Dominerende overskrifter med provoserende språkfeil er det flust av.

Et ferskt eksempel var en stort oppslått artikkel om jernbaneplaner med tittelen ”Alle kan ikke vinne”. Av sammenhengen fremgår det at avisen burde ha skrevet ”Ikke alle kan vinne.”

Forskjellen er ikke uvesentlig. Men slik påtale finnes det jo motargumenter mot, se vår tidligere kortartikkel om dette.

Journalistene John Hultgren og Sveinung Berg Bentzrød har satt sine navn under Aftenpostens artikkel.

Kilde: Aftenposten, 14.10.2011

Betydningen av ’n’ eller behovet for språklig presisjon

Herved bringer vi en vennlig påminnelse om betydningen av en bestemt bokstav (n).

En utbredt form for språklig slurv er sammenblanding av substantiv dannet av verb og presens partisipp av det samme verb. La oss nå se på tre eksempler:

bygging – bygning

skaping – skapning

påvirking – påvirkning

Det første ordet i eksemplene betegner prosessen, det andre betegner resultatet av den.

Som vi har nevnt i en tidligere kommentar vil noen kanskje bli fristet til å protestere mot en slik forventning til konsekvent skrivemåte (og tenkemåte). Ut fra vår erfaring kan slike protester ofte rubriseres på forhånd, nemlig slik:

  • Ærre så nøy’a ?
  • Språkrådet har jo godkjent det !
  • Du må bare ikke komme her og komme her ! ( – og tro at du kan lære oss noe.)

Forsker klager over grove feil i avisene

I et ferskt leserinnlegg i Aftenposten klager en forsker over at flere store aviser er blitt ubehagelige å lese. Han nevner spesielt Aftenposten, Bergens Tidende, VG og Dagbladet.

«Med en mengde grammatikalske feil rapporteres det daglig om negative ting som skjer i verden. Avisene ser ut til å ha mistet evnen til å skille mellom overflod og journalistikk, og journalistene fungerer sjelden som «folkets vaktbikkje. » ( … ) Avissidene er det motsatte av informative. De er villedende når leserne ikke klarer å å fange opp essensen i den pågående partidebatten.  ( … ) De store nasjonalavisene får derfor strykkarakter i dekning av den politiske utviklingen de seneste årene.»

Vi har tidligere kritisert norske aviser for undermåls behandling av vårt morsmål,  bl.a. i følgende artikler: «Kritikk av språket i massemediene», Forurensing av språket» og «Kritisk korrektur tilbake / igjen ?»

Kilde: Aftenposten, 12.9.2011

Forskjellen på en vellykket formulering og et godt argument. Et lite jubileum.

Denne formuleringen – uttrykt i spørsmåls form – er tittelen på et av essayene i Øyvind Pålshaugens essaysamling ”Språkets estetiske dimensjon”. Det er nå gått ti år siden den ble utgitt, men siden da har den bare øket sin betydning i seriøse debatter om språkets ulike funksjoner.

I en tid med opphetede debatter og ved politiske oppgjør foran et valg, er det særlig ett av hans essays som påny er blitt dagsaktuell. Vi siterer noen sentrale punkter fra essayet med tittelen ”Er det noen forskjell på en vellykket formulering og et godt argument ?”

”Et godt argument er noe du må bøye deg for – hvis du ikke har et bedre. En vellykket formulering derimot, avtvinger en helt annen form for tilslutning. ( … ) Med gode argumenter kan man muligens opprette fornuft, men med en vellykket formulering kan man kanskje utrette mirakler. Ikke vet vi, hva gjør du ? ( … ) Så en vellykket formulering som dukker opp i en vitenskapelig argumentasjon , er ikke annet enn rett ord på feil plass.”

Et annet sted i boken finner vi et fyndord som muligens må regnes som apokryft, men som har desto større appell til alle som er engasjerte i språk og ulike former for språkbruk:

”Gud er død og nå er også troen på grammatikken i ferd med å forvitre.”

Med de siterte smakebiter er boken herved anbefalt.

Kilde: Øyvind Pålshaugen, Språkets estetiske dimensjon, Vitenskapskritiske essay, Spartacus, 2001.

Avisleserne kritiserer journalistene. Forslag om kurs.

Leserspaltene i avisene viser at folk flest er opptatt av kvalitetssikring av norsk språk. Kritikken fra avisleserne påpeker oftest helt konkrete feil, men en gjenganger er irritasjon og skuffelse av det generelt lave nivået i journalistspråket. Nå er det forlengst slutt på kritisk korrektur i de store avisene, og de små har aldri hatt noe slikt. Det skandaløst dårlige nivået i norske skoler forklarer resten.

I et nylig innlegg klages det over grove grammatiske feil, bl. a. om ordbruk, bøyning og kommafeil. I en fersk artikkel om Japan fant leseren 40 feil. Han anbefalte oppfriskingskurs i norsk for journalister. Det høres konstruktivt ut, men det avgjørende spørsmål er om disse journalistene har noe å oppfriske.

I et lignende innlegg spør en leser om hvilke kunnskapskriterier for norsk språk som blir brukt når Aftenposten skal ansette nye journalister. Det er god grunn til å spørre, men vi bør ikke håpe for meget. Unnvikende svar og glatte bortforklaringer er vi blitt vant med fra den kanten.

Kilde: Aftenposten 21.3. og 24.3. 2011.

Begrepsforvirring om ordet ’ikke’

‘Alle verdier er ikke like’

Dette er overskriften for en trespalters artikkel i Forsvarets Forum (nr. 3/2011).

At ord kan skape forvirring vet vi fra før. Bruk av ordet ’ikke’ ser ut til å være spesielt vanskelig. Det virker som om floken oppstår i forfatterens hode før tanken kommer på papiret. Av sammenhengen kan man ane at vedkommende prøver å uttrykke en spesiell negasjon, men så skjærer det seg. Ordet blir plassert på galt sted i setningen og skaper forvirring hos leserne. Dette er en feil som er særlig utbredt blant akademikere og florerer i store aviser som Aftenposten o.a.. Sammenlign de to uthevede setninger nedenfor:

  • Alle verdier er ikke like
  • Ikke alle verdier er like

Uttrykker de samme mening ? Ikke det ? Hvilken setning gir mening ?

For noen er det uten betydning hvor det vesle ordet ’ikke’ plasseres i setningen. Meningen blir vel den samme uansett, eller ? Når man for de verste tilfellene forsøker å påpeke feilen for vedkommende blir man ofte møtt med irritasjon. ”Du skjønner vel hva jeg mener, eller vil du bare krangle ?”

Vi minner om at språk ikke bare dreier seg om ord, det kan både skape mening eller ødelegge mening. For lesere som er disponert for videregående studier om temaet henvises til lærebøker innen logisk algebra, predikatanalyse, utsagnslogikk, læren om presisering, o.a..

Artikkelen som denne overskriften er sitert fra er skrevet av religionsforsker og forfatter Hanne Nabintu Herland. Som ansvarlig redaktør i Forsvarets Forum er oppført Tor Eigil Stordahl. En av dem, kanskje begge, skylder leserne en forklaring. Dette bladet holder seg også med en egen språkspalte, av alle ting.

P.S. Vi presiserer at Språktilsynets kommentar ikke gjelder innholdet i den refererte artikkel i Forsvarets Forum.

Akademisk armod eller manglende språksans ?

Heter det eller i Oslo ? Slik kan noen spørre.

Tidligere var en norsklektor en som visste noe om vårt morsmål. Slik er det ikke lenger. En lektor i den videregående skolen har den 2. januar fått påfallende stor spalteplass i Aftenposten om sitt problem med preposisjoner. Denne gangen gjelder det bruk av preposisjoner ved stedsnavn. Over tre spalter utdyper hun sin nød. Teksten vitner om en lektor i villrede, både om selve spørsmålet og om svaret. Hun burde kanskje lære seg noen etablerte regler. Andre klarer seg med alminnelig godt språkøre.

Det heter på et sted, men i en by. Hva som regnes som sted og hva som omtales som by, blir bestemt av folket i det aktuelle området. Ikke av departementet. Heller ikke av NRK eller Språkrådet. For der hersker forvirringen. Les videre

Bedøvende argumenter i språkdebatten

I Norge eksisterer det tre typer standardargumenter som benyttes flittig i språkdebatten. Disse argumentene brukes gjerne for å forsvare ortografisk og semantisk nonsens. I korthet kan de uttrykkes slik:

  • Ærre så nøy’a ?
  • Språkrådet har jo godkjent det !
  • Du må bare ikke komme her og komme her ! ( – og tro at du kan lære oss noe.)

Disse standardargumentene kan selvsagt benyttes trinnvis eller om nødvendig kombineres. Enkelte har funnet det effektivt å benytte dem med stadige gjentagelser (den repeterende metode).

Den første argumenttypen er representativ for dem som er totalt fremmed for kvalitetsbegrepet innen språklig kommunikasjon. Hvorfor skal vi bry oss med folk som driver med den slags språklig pirk ?

For andre, særlig de som har fått innøvd en sterk lydighetsrefleks overfor statlige organer, er det nærmest utenkelig å opponere mot noe Språkrådet har funnet på.

Den siste argumenttypen viser hvordan gitarfilosofen Øystein Sunde har klart å forenkle hovedtemaet i Aksel Sandemoses Janteloven på en forbilledlig måte.