For ikke å bli misforstått i noen av innleggene på dette nettstedet må vi presisere :
Det er ikke nynorsk folk flest er motstander av. Det de misliker er en viss type nynorsk-aktivister som trenger seg frem der de ikke hører hjemme.
Det er denne gruppen som ved omfattende kokkelimonke med politikere og departementer sørger for å skaffe seg enorme økonomiske fordeler i strid med den ubetydelige støtten den har i befolkningen.
For ordens skyld: De privatpersoner som ønsker å bruke nynorsk som skriftspråk må selvsagt ha full adgang til det. Dette er deres naturlige og demokratiske rettighet som ingen vil bestride.
Men dette bør ikke medføre at de får trenge seg frem i radio, fjernsyn og andre offentlige medier for å skaffe seg en uforholdsmessig stor plass i beste sendetid og spalteplass.
Det er dette aggressive påtrykk fra en språkform som er fremmed for mer en 90 % av folket vi er motstander av.
Nå husker du det: Det vi er imot er de påtrengende og manipulerende representanter for nynorsk-mafiaen, ikke nynorsk som sådan.
Det er dokumentert at klassekamp-strategene i Arbeiderpartiet har brukt målsaken som en fane for å støtte ”de undertrykte klasser”.
De undertrykte i denne sammenheng skulle da være visse grupper på Vestlandet som foretrekker nynorsk som skriftspråk.
Sammen med politikere fra dette området har Arbeiderpartiet gjennom tidene klart å trumfe gjennom en språkpolitikk som er i direkte motstrid med folkemeningen.
I dag får disse gruppene en uforholdsmessig stor plass i radio og fjernsyn samt i statlige publikasjoner. Politisk maktmisbruk kalles slikt. Finn-Erik Vinje skriver om dette i en av sine bøker:
”I mellomkrigstiden skaffet Arbeiderpartiet seg en språkpolitikk. Edvard Bull, professor i historie ved Universitetet i Oslo fra 1917 og viseformann i Arbeiderpartiet fra 1923 til sin død i 1932, skriver i 1921 i en artikkel i Socialdemokraten:
” ( …. ) Har vi rett i vår socialistiske grunnerkjennelse, at historiens viktigste og egentligste innhold er klassekamp, må klassekampsynspunktet og klasseinteressene også gjør seg gjeldende i en slik sak som målsaken, og ut fra dette må vi prøve å komme til et standpunkt i spørsmålet.”
En annen historieprofessor, Halvdan Koht, var Arbeiderpartiets språkidelogiske talsmann i mellomkrigsårene. Han hevdet at riksmåleter ” i ophav og grunnlag (…) eit overklassemål ”
I 1933 kom ”arbeid for et samnorsk skriftsprog på folkemålets grunn ” inn i Arbeiderpartiets program. Samnorskpassusen ble stående like til 1953, da den ble fjernet. På dette tidspunkt var samnorsk blitt en belastet term.
(Kilde: Finn-Erik Vinje, Enhet og mangfold, Oslo 2002)
Arbeiderpartiet har i de siste tiårene vist at det har en viss evne til å legge bort gamle idéer om klassekamp og orientere seg mot virkeligheten.
Det er nå på høy tid at partiet skifter kurs i språkpolitikken.
Det mener tydeligvis en innsender til Aftenpostens spalte sid.no den 7/7 2016.
Dette medlem i Målungdommen fikk bred spalteplass med en lovtale om nynorsk i landets største avis. Så var det vel en knakende god tekst ? La oss se på det.
Spørsmålet om hva som er ”best” av riksmål, nynorsk og bokmål kan ikke besvares på objektivt vis. Det er et klassisk eksempel hvor personlig mening og preferanser er utslagsgivende. Slikt er ikke verd å diskutere.
Et helt avgjørende poeng i striden om nynorskbruk er utelatt i hans argumentasjon. I et demokrati bør valg av språkform bør være frivillig. Tvangstiltak og grov manipulering fra politikere i maktposisjon er en hån mot flertallets vilje.
Vi minner om at når nordmenn får velge fritt, har ca. 92 % tidligere svart at de foretrekker riksmål/bokmål. Via NRK er vi gjennom flere tiår tvangsforet med nynorsk vi ikke har bedt om.
Siden innsenderen tydelig flagger sitt britiske opphav, burde han vel forklare oss hvorfor det i Storbritannia ikke finnes et kunstig blandingsspråk som er sammensatt av dialekter fra noen avsidesliggende deler av England, Wales og Skottland.
Hvis svaret er gælisk, har britiske politikere aldri funnet på å tvinge det inn på befolkningen.
Innsenderen skriver bl.a. ” – eg meiner at det nynorske skriftspråket er mykje meir representativt for dialektmangfaldet i i Noreg.” Vi gjentar: Nynorsk er et kunstig språk som er dannet ved å blande sammen visse utvalgte vestlandsdialekter.
Ivar Aasen sa tydelig at hans landsmål (nynorsk) ikke måtte tvinges inn på noen. Den anerkjente filologen Asbjørn Aarnes hevdet at nynorsk har vært en ulykke for dialektene her i landet.
I innlegget fra den nynorskskrivende briten savner vi omtale av den prinsipielle forskjellen mellom talemål og skriftspråk. I engelsk er det bare ett skriftspråk.
Britiske politikerne har hatt vett nok til ikke å herse med språket. Normering av engelsk skjer uten politisk innblanding og er et kulturelt tiltak i privat regi.
I Norge har vi vært utsatt for infiltrasjon av nynorsktilhengere i en lang rekke offentlige etater. Der har de i fred og ro fått sabotere flertallets språkbruk med god hjelp av politikere fra Vestlandet.
Et eksempel er den arrogante dominansen av nynorske tekster fra det offentlige Arkivverket. Et annet er en mektig organisasjon inne i selve NRKs store apparat. Det er det omfattende Nynorsk mediesenter som er pådriver for nynorsk overalt, uansett hva lyttere og seere mener. Et mediesenter for å ivareta riksmål og bokmål finnes ikke i NRK.
Ville britene ha funnet seg i slikt ? Neppe. Men i bakvendtland kan alt gå an.
Åse Kleveland, gitarist og tidligere kulturminister. (Photo credit: Wikipedia)
For 17 år siden bestemte daværende kulturminister Åse Kleveland (Ap.) at NRK skulle ha et totalt frislepp av alskens dialekter og rare tungemål foran mikrofonen. I sitt forsvar for dette uttalte hun at ”Yrkesforbud i NRK på grunnlag av målform eller dialektbruk vil ikke bli godtatt”. Dette ble uttalt i Stortingets spørretime.
Episoden viser hvordan manipulerende ordbruk kan narre de mest edruelige politikere til hva som helst. Teknikken i dette tilfelle besto i å fremstille krav om forståelig, normalisert talemål i landets dominerende medieorgan som om det skulle innebære ”yrkesforbud” for visse medarbeidere fra bygdene. Ordet ”yrkesforbud” har sterke følelsesmessige koblinger til totalitært styre og inviterte direkte til benektelse av noe slikt.
Daværende kulturminister hadde hverken sans for lytternes forventninger om begripelig språk i radio eller ryggrad til selv å hevde noe om kvalitet og talemål. Dermed gikk hun på den limpinnen som nynorskfolket på behendig vis hadde lagt til rette for henne.
Vår kommentar:
Det er usaklig og også irrelevant å tale om yrkesforbud i denne sammenhengen. Blant de mange tusen medarbeidere i NRK ville det ikke være noe problem å fylle stillingene foran mikrofonen med folk uten talefeil og ubegripelige dialekter. Dialektfanatikere har selvsagt ikke noe krav på fast plass foran mikrofonen.
Er det mulig å forestille seg at BBC ville slippe til medarbeidere som insisterte på å tale cockney-dialekt eller skotsk dialekt fra Ytre Hebridene ? Ikke det nei ? De har kanskje bestemte oppfatninger om at talespråk i offentlig sammenheng må oppfylle visse kvalitetsnormer.
Foreldrene skal bestemme barnas undervisning. Ikke staten.
Sidemål er et begrep som er innført av Kirke- og undervisningsdepartementet.
For nynorskelever betyr det bokmål, for bokmålselever betyr det nynorsk.
Nynorsk for bokmålselever er jevnt over regnet som en urettferdig belastning og misbruk av undervisningstimer. Dessuten er det en kilde til direkte motvilje mot nynorsk som sådan.
En fersk pamflett utgitt av Samlaget har tittelen «Kva skal vi med sidemålet ?». Forfatterne kommer fra Noregs Mållag og Norsk Målungdom. Pamfletten inneholder en samling argumenter som ofte blir brukt mot sidemålsundervisningen.
Artikkel 26.3 har følgende ordlyd: «Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.»
Vi merker oss at her står det fortrinnsrett. Det er et ganske tydelig uttrykk.
Norge har ratifisert denne FN-erklæringen og har dermed også forpliktet seg til å spre kunnskap om innholdet innen skoleverket. Vi er ikke kjent med at noe departement hittil har tatt hensyn til foreldrenes fortrinnsrett.
Departementet skal nå revurdere læreplanen for norskfaget. Høringsfristen for foreslåtte endringer går ut i disse dager. Kanskje det var på tide at departementet tok hensyn til den fortrinnsrett som foreldrene har iht. denne internasjonale erklæringen ?
Da vil de andre spørsmålene om norskfagets rolle bli detaljer i den store sammenhengen.
Tvangsforingen med nynorsk plager oss. Den er styrt av våre politikere.
Dette er inntrykket etter å ha et par leserinnlegg i A-magasinet 6.2.2013. Innleggene kom som reaksjon etter Vetle Lid Larsens tidligere artikkel om bokmål samme sted.
En av innsenderne kritiserer bokmålet som » det gamle danske språket». Han hevder å tilhøre flertallet (!). Vedkommende oppgir å være lærer og «krever bruk av a-verb, diftonger og hunkjønn i aviser og bøker». Siste gang noen krevde et slikt totalitært opplegg var under okkupasjonen i 1940-45.
I samme stil omtaler en annen innsender bokmålet som «det fornorska danske adelsspråket». Som vi ser har meninger om språkbruk, påtvunget eller frivillig, sterke følelsesmessige sider.
Det er nødvendig å påpeke at den motvilje som folk flest har mot nynorsk skyldes statsfinansiert favorisering av av dette målet og enorme statlige pengegaver til deres tallrike organisasjoner.
I 2009 delte staten ut over 155.000.000,- til en lang rekke rene nynorsktiltak. Senere er dette bare økt til nye høyder. Til støtte for bokmålet ble det bevilget kr. 0,- (null). Tvangsforingen med nynorsk i alle mediekanaler er en hån mot 92 % av landets befolkning.
Nynorsk må folk gjerne bruke, men da på et frivillig grunnlag. Det er den statsstøttede favoriseringen av nynorsk vi er imot.
Vi leser i flere aviser at norske lover er så vanskelige å forstå. Den som har forsøkt å få frem meningen i nynorske lovtekster vil ha forståelse for krav om enklere lovspråk. Idag gjelder det nemlig en svært udemokratisk regel om at det er formannen i den aktuelle lovkomitéen som bestemmer hvilket språk loven skal skrives på.
Vi må påny minne om at når folk får velge fritt, vil ca. 92 % foretrekke riksmål/bokmål. Tallet er basert på en omfattende meningsmåling. Men visse språkpolitikere på Stortinget misliker folkets mening og driver derfor grov favorisering av nynorsk overalt hvor de kan komme til.
Når det gjelder såkalt vanskelige lovtekster er det generelt minst to typer. Den ene sorten er skrevet med en bevisst ønske om å være uklar og tvetydig. Den andre sorten er skrevet med en knivskarp presisjon i ordvalg og uttrykksmåte.
Vi bør heller ikke se bort fra at det finnes en tredje type, nemlig en sort tekster som er skrevet av udugelige mennesker, dvs. av en komité – hvilket er det samme. Resultatet kjenner vi.
Når det gjelder å forstå skrevne tekster, er det også her en bergenser som er sannsigeren. “Å lære norsk er å lære å tenke. Å lære en person å tenke er like vanskelig som å helbrede en sinnssyk.” (prof. Georg Johannesen, Den norske skrivemåten.). Vi vil anta at dette gjelder tekstforfattere i like stor grad som lesere.
En rekke lesere har reagert med begeistring etter å ha lest hans artikkel i A-magasinet 25.1.2013. Flere av dem fått sine tilbakemeldinger på trykk i den påfølgende utgaven av magasinet. Her er et utdrag av deres kommentarer:
» – artikkelen bør sendes til den i NRK som er ansvarlig for Nitimen. – …. jeg har problemer med å forstå radiojournalistene …. jeg skjønner ikke hva de sier når de snakker bredt trøndersk eller haugesundsk …. føler meg hjelpeløs og sint, fordi radioen jo skal være for alle. »
«Ettersom nynorsk er på vikende front, gjør språkpolitikerne krampaktige forsøk på å gjeninnføre parolen «tal dialekt» (og skriv nynorsk) og det er fritt frem for allehånde dialekter og sosiolekter i det offentlige rom. Mest utbredt er dette i NRK, hvor enkelte medarbeidere angivelig ikke kan tenke klart med mindre de får bruke sin egen dialekt. »
«Takk for at du minner meg på at jeg skal være stolt av språket mitt. »
«Vi vil at hele Norge skal kunne lære seg samisk ( … )». Dette er budskapet fra Sametingsgruppen i Arbeiderpartiet. De vil ha en landsomfattende satsing på samisk språk og kultur.
Vi merker oss at Arbeiderpartiet foreløbig setter sitt tiltak i konjunktiv med formuleringen ‘skal kunne’. Det virker liksom litt snillere da. Men det likevel grunn til å spørre : Er det noe som har hindret nordmenn å lære seg samisk tidligere ? Ikke det ?
Når etterspørselen er liten, har det en høyst naturlig forklaring. Den kan heller ikke økes på kunstig vis, hverken med flere tvangstiltak eller større statlige tildelinger.
For Mariann Magga og Heidi Greiner Haaker vil ha penger til dette påfunnet sitt. For påfunn er det jo, selv om det kommer fra sametinget. Fem millioner – 5.000.000 – vil de ha.
Vi som kjenner Arbeiderpartiets taktikk i språkspørsmål vet at det gjerne begynner med små og troskyldige påfunn som ingen gidder å motsette seg. «La de bare få viljen sin, så blir det stille en stund.» Deretter øker initiativet fra å være tilbud til å bli en plikt. Politikerne «innser at de må støtte kultursatsingen» og bevilger mer penger, pålegger oss flere lover og forskrifter osv..
92 % avbefolkningen foretrekker bokmål/riksmål. Den politisk styrte tvangsforing med nynorsk vekker selvsagt kraftig motstand. Skal vi også få en langsom glidning mot samisk som anerkjent offisielt språk og joiking i sangundervisningen ? Hvis Arbeiderpartiet ønsker å gjøre samisk til en valgkampsak, har de feilberegnet sitt publikum.
Når denne gruppen først har fått en fot innenfor, må vi forberede oss på at alle offisielle veiskilt skal være på samisk. Det må være likestilling, skal vi forstå. Slike veiskilt har de fått trumfet gjennom i Tromsø, med Arbeiderpartiets hjelp. Se vår tidligere omtale her.
Fra et leserbrev til en avis sakser vi denne gang følgende hjertesukk om NRKs plagsomme bruk av dialekter. Noen av disse er så heslige, umelodiøse og vanskelige å høre på at man straks søker over til en annen kanal.
» ( … ) Som den første sjef for statskanalen tillot han (kringkastingssjef Bjerkaas) bruk av dialekter i nyhetssendinger. Det var et feilgrep. NRK ble satt langt tilbake med å være en god språkformidler. Faktisk kan man få inntrykk av at enkelte av NRK-journalistene legger ekstra vekt på å bruke sin lokale dialekt når de er på luften. ( … ) Statskanalen bør i større grad enn i dag ta hensyn til sine lyttere, fremfor sine ansattes behov for ordlegge seg på dialekt.»
For egen regning vil vi tilføye:
Talespråket er en kulturell ytringsform som kan formidle estetiske opplevelser. På samme måte som vi har musikalsk sans som kan skjelne det skjærende falske fra det melodiøse og velklingende, gleder vi oss over talere som umaker seg med å gjøre seg forståelig for lytterne.
Med de tallrike merkverdigheter som dialektbrukerne i NRK får slippe til med er det ofte vanskelig å forstå hva som menes. I det virvar av dialekter som nå kappes om å breie seg ut i NRK, blir begge disse hensyn hånet. En eneste mann (Bjerkaas) har tiltatt seg rett til pådytte lytterne noe de ikke har bedt om.
NRK våger ikke å gjennomføre en uhildet meningsmåling om dette temaet. Det ville bli sabotert av alle nynorskorganisasjoner i landet – og de vet å opptre som Tordenskjolds soldater. Den freidigste i å påvirke NRK ledelse er Nynorsk Mediesenter. Dette lett fordekte statsorgan er tett koblet til NRKs programvirksomhet og drives derfra. Det sørget en tidligere nynorsk-statsråd for, nemlig Hallgjerd Svarstad Haugstad. Det er dette de kaller demokrati på de kanter.
Russisk som regionspråk skaper bitter strid i Ukraina.
Tros mange, sterke og langvarige protester arbeider det ukrainske parlamentet nå for å innføre russisk som regionalt språk.
Vestlandet er nynorskens hjemsted
Striden i Ukraina har vært så bitter at det førte til kraftige tumulter med nevekamper blant parlamentarikerne. Russisk språk har sine fleste tilhengere i de østlige og sørlige deler av landet. Opposisjonen mener at forsøket på å innføre russisk er et kynisk spill for å vinne tilbake frafalne velgere. Litt over 50 % av parlamentarikerne stemte for forslaget. Nå kreves det ny avstemning senere i 2012 før forslaget blir vedtatt.
Ordningen med å gi et ringeaktet språk en geografisk begrenset status har kanskje noe for seg i andre land også. Siden norske politikere har påtvunget befolkningen nynorsk og gjennomført tvangsforing via NRK og den offentlige forvaltning, kunne dette bli et interessant forsøksprosjekt.
Det ville være en spennende idé å gi nynorsk status som regionspråk i Norge. Dermed kunne det begrenses til Hordaland, Sogn og Fjordane samt Sunnmøre.
Har regjeringen krevet nynorsk politimester i Oslo ?
I en lang rekke kunngjøringer om den ledige stillingen som politimester i Oslo har vi opplevd nynorsktvangen fra sin verste side. Disse kunngjøringene har vært i dagspressen i flere månder. Det siste vi leser er at søknadsfristen er ytterligere forlenget. Hva annet kan man vente når det skal ansettes en nynorsk politimester i landets hovedstad ?
Antall personer i Oslo som bruker nynorsk når de ikke blitt tvunget til det er forsvinnende lite. Så lite at de øvrige 98 % burde bli respektert for sin naturlige språkform. Derfor burde Justisdepartementet sørget for å utarbeide kunngjøringstekstene på bokmål/riksmål.
Når alle disse kunngjøringene er forfattet på nynorsk, oppleves det bare som en ren provokasjon fra den nynorsk-mafia som sitter sentralt i sine statsstillinger.
Statsstyrt tvangsforing med nynorsk har tidligere vært knyttet til påvirkning av barn og ungdom i skolene. Som elever har de sagt tydelig fra om hva de syns om dette. De ønsker kort og godt at statlig diktat i språkspørsmålet skal opphøre.
Klarer Oslopolitiet å være like tydelige i sine holdninger og våger de å gi uttrykk for hva de mener ?
Allerede i 1960 hadde NRK klart å gjøre seg bemerket for sin gjennomgående dårlige talekvalitet i verbalprogrammer. Forfatter og tegner Fredrik Stabell var en av de mange som irriterte seg over dette.
Nå er denne plagsomme språksvikt blitt et fast kjennetegn på de fleste som opptrer foran mikrofonen. Stabell uttrykte det på denne måten:
Radiokronikk
”Det er en utmerket idé av foredragsholderne i radio at de putter småstein i munnen når de øver seg. Ingen har noe imot det. Tvert imot. Jeg syns bare de bør huske å ta dem ut når de står foran mikrofonen. Ellers blir det så utydelig.
Ved henvendelse til NRK får vi opplyst at man der ikke kjenner til noen norsk lov som direkte påbyr foredragsholderne å snakke med småstein i munnen. Det samme gjelder om bruk av poteter. Medfødt talefeil var heller ikke obligatorisk. (Disse bestemmelser gjaldt også Kringkastingens faste personale.)
Hvis det imidlertid skulle vise seg praktisk ugjennomførlig å få folk til å ta småsteinene (evt. poteten) ut av munnen når de snakker i radio, foreslår jeg at det i Programbladet gjøres en tilføyelse etter hver programpost. En tilføyelse som klart og tydelig tilkjennegir hvilken teknikk vedkommende foredragsholder benytter seg av. ”
Konklusjon: Når du hører ulyder, er ikke nødvendigvis radioen det er noe galt med. Det kan like gjerne være NRK ansatte.
Vi er blitt oppmerksom på en spesiell avisannonse fra Nynorsk kultursentrum i Volda. Her kan vi lese at nynorskfolket skal forvalte et stort prosjekt med det generelle navnet Språkåret 2013. Kulturdepartementet har bevilget 19.000.000,- til dette tiltaket.
” ( … ) det skal bli ei raus, inkluderande og samlande feiring av alt språk i Noreg med grunnlag i 200 årsjubiléet for Ivar Aasen” heter det i annonsen. I denne forbindelse søker Nynorsk kultursentrum ”ein leiar”. ”Språkåret er eit sjølvstendig tiltak – ” heter det videre.
Vi registrerer at nynorskfolket påny benytter seg av et retorisk knep ved å bruke det generelle uttrykket ’norsk’ i sammenhenger hvor det tydelig er tale om ren markedsføring av nynorsk. Slikt metoder er usympatiske.
Med lesernes naturlige forventning om redelighet i uttrykksformen burde tiltakets egenart vært gitt i klartekst, som f.eks. Nynorskåret 2013. Men hvis nynorskorganisasjonene har tiltatt seg fullmakt til å opptre på vegne av hele befolkningen, er det selvsagt noe annet.
Siden flere sider ved tiltaket er uklare ber vi Kulturdepartementet om svar på følgende spørsmål:
1) Utfra annonsens formulering om ”språklig mangfold” ber vi opplyst om hvordan Nynorsk kultursentrum har tenkt å inkludere riksmåls- og bokmålbrukerne.
2) På hvilken måte og på hvilket tidspunkt vil øvrige språkorganisasjoner bli invitert til å delta ?
3) Hvilke kriterier er lagt til grunn for prosjektlederens stillingsinstruks ?
4) Vi imøteser samtidig nærmere opplysninger om hvordan utdeling av prosjektmidlene fra offentlige myndigheter har skjedd.
Kristin Halvorsen bør vel respektere menneskerettighetene ?
Marit K. Slotnæs har nylig skrevet en tydelig kommentarartikkel om nynorskens plass i skolen. Hun kritiserer bl.a. Kristin Halvorsen for beslutningsvegring om tvungen nynorskopplæring. Blant de poeng som Slotnæs nevner noterer vi oss:
• Tenåringer hater sidemålet
• For studenter på Blindern er (nynorsk) tallet mindre enn to prosent.
• Juridisk og formelt er det derfor absurd å insistere på likestilling mellom de to språkene.
• Nynorsk-offentlighetens institusjoner ( … ) – skjemaer, offentlig korrespondanse,– finner støtte i staten, ikke i samfunnet.
• Nynorskens forsvarere gjorde en strategisk feil da de på et tidspunkt valgte å søke beskyttelse i staten i stedet for å søke støtte i samfunnet.
Språktilsynet mener at det ikke er tale om å avskaffe eller bevare nynorsken. Det saken gjelder er noe annet og mye viktigere. Det dreier seg om å la folket selv få velge hvilket språk de vil bruke.
Hittil har politikerne aldri våget å spørre folket om deres mening. Dermed øker kravet om en folkeavstemning i språkspørsmålet.
Vi gjentar vårt tidligere hovedpunkt:
Bruk av det kunstige språket nynorsk bør være frivillig. Den uhyrlige tvangen som et tidligere storting fikk innført om minst 25 % nynorsk i kringkasting er en skam for demokratiet. Politikerne later visst som om det er Stortinget som eier språket. Derfor driver de langvarig favorisering av nynorsk med store økonomiske tildelinger på bekostning av flertallets interesser.
Hvis Halvorsen er i tvil om hva hun skal mene om tvungen nynorskopplæring, vil vi anbefale at hun tenker gjennom det prinsipp som er fastslått av FN i 1948: «Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.» (Verdenserklæringen om menneskerettighetene, art. 26.3.)
Det folk er imot er den absurde tvangsforingen med nynorsk som vi opplever på alle kanter i skoler, i radio, fjernsyn og i den offentlige forvaltning. Det er dette den kommende folkeavstemningen om språkspørsmålet bør handler om.
Politikeren Einar Førde fra Sogn og Fjordane gjorde ofte narr av folk som støttet fåfengte tiltak. ”Det er som å bære havre til en død hest.” Det passer godt til denne situasjonen.
Ingunn Økland skrev nylig i en kommentarartikkel i Aftenposten bl.a.: ”Urettferdige privilegier mangler bærekraft i lengden, også i kulturlivet.” Hun kritiserte en tidligere direktør og sa: ”Dessverre viker han unna en prinsipiell drøfting av hovedproblemet.”
Artikkelen handlet egentlig om De norske bokklubbenes dominans i markedet, men siden hennes treffende formulering vekker ettertanke, innser man raskt at dette er en prinsipiell ytring.
Hvis man bare leste ingressen, kunne man lett tro at det dreiet seg om en kraftig kritikk av den grovt urettferdige favorisering som Arbeiderpartiet omgir nynorskfolk og nynorskorganisasjoner med.
Hennes spissformulering rammer nettopp disse politikeres urimelige bruk av offentlige midler til kun å støtte den ene siden i språkspørsmålet. Det er nødvendig å minne om fakta:
Nynorsksiden utgjør bare ca. 8 % av innbyggerne. Tiltross for dette mottar de fra en rekke godt spredte poster i statsbudsjettet over 155.000.000,– i direkte og indirekte økonomisk støtte (året 2009 ) . De 92 % som representerer bokmål mottar intet, gjentar kr. 0,00.
Også de politikere som opprettholder denne skjeve ordningen viker unna en prinsipiell drøfting av hovedproblemet.
Det er nok på tide vi krever en folkeavstemning om dette. Hittil har nordmenn aldri fått uttale sin direkte mening i språkspørsmålet.
Litteraturprofessor Asbjørn Aarnes er født og oppvokst på Nordmøre. I en alder av 88 år er han fortsatt aktiv som kulturformidler. Ulf Andenæs i Aftenposten har nylig signert et utmerket portrett av denne kulturpersonligheten.
I artikkelen leser vi bl.a. » – min mor var riksmålstilhenger, i en trakt der nynorsk var utbredt. Hun mente at nynorsken ødela bygdemålet vårt, fordi bygdemålet hadde dativ og andre gamle former som nynorsken rensket ut, mens riksmålet var såpass langt fra talemålet at det ikke virket inn på samme vis.»
Skillet mellom formfast talemål og et like formfast skriftspråk er et tema som sjelden drøftes i mediene. Det er nok flere enn fru Aarnes som har irritert seg over politikernes innblanding i et kulturelt spørsmål som politikerne ikke har noe med.
Tvangstiltakene som departementet har drevet i flere generasjoner har gitt folk den vrangforestilling at det er staten som eier det norske språk. Innbyggerne har bare å innrette seg slik som de får beskjed via ordlister, språkkvoter og andre tvangstiltak.
Norsk ekspedisjon på Sydpolen igjen – eller på Sørpolen ?
Etterpå skal de kanskje på ferie til Syden – eller blir det til Søren ?
Sydpolen er et navn som med aller største selvfølgelighet har virket utmerket i alle generasjoner. Men så fikk språkpolitikerne i Arbeiderpartiet og i Språkrådet det for seg at det ikke var norsk nok. De lot noen mennesker ved et bortgjemt institutt i Nord-Norge få lov til å bestemme et nytt navn. Hvorfor dette instituttet skulle påtvinge resten av Norge et helt annet navn er det ingen som forstår. Er det nynorskmafiaen som står bak ?
Slik kom vanskapningen Sørpolen inn i norske medier. NRKs medarbeidere var som vanlig først ute med spontan lydighet mot Språkrådets siste konstruksjon. Det ble Sørpolen i alle kanaler.
Aftenposten er fra tidligere kjent for å ha en språklig norm som ligger tett opptil riksmål. Avisen har i det siste trykket mange reportasjeartikler om den norske ekspedisjonen på Sydpolen, hvor bl.a. statsministeren deltok. Avisen har konsekvent benyttet navnet Sydpolen.
Når vi denne gangen litt motvillig roser Aftenposten er forklaringen til motviljen denne:
For det første har vi rost språklige kvaliteter i Aftenposten tidligere. Dernest kvier vi oss for å rose store organisasjoner. Derfor skjer det litt motvillig.
Men når det er sagt, avisen fortjener virkelig ros fordi den er konsekvent og våger å hevde sin egen språklige standard. Det er ikke alle medier som våger å være uavhengig av maktglade språkfordervere. Derfor bør nynorskmafiaens siste skurkestrek ikke godtas.
Er Språkrådet en ren dekkorganisasjon for Noregs Mållag ?Direktør Muruvik Vonen i Språkrådet skrev for en tid tilbake en kronikk i Aftenposten. Her er våre kommentarer.
Den offentlige forvaltning skaper og vedlikeholder sin maktposisjon overfor befolkningen ved det maktspråk den benytter. Dette ville ha vært et verdig tema for språkdirektøren fordi det angår oss alle. Her i landet er språkpolitikk er blitt maktpolitikk av verste sort. Derfor bør den settes under bred debatt.
I denne kronikken har språkdirektøren imidlertid valgt å fokusere på ”merksemd om situasjonsavhengig språkbruk” og ”parallelspråklegheit”. Det har han selvsagt rett til.
Mellom linjene i hans tekst leser vi denne gang en tydelig advarsel til alle ansatte i offentlige forvaltning om at de værsågod må respektere målloven. Det er kanskje ikke alltid så lett når man i bokstavelig forstand er underkastet en mållov som ikke respekterer folket.
Fra tidligere meningsmålinger vet vi at bare ca. 8 % av befolkningen foretrekker nynorsk. Forøvrig er det få som har respekt for norsk språkpolitikk og norske språkpolitikere. Vi liker nemlig ikke tvang, særlig ikke i saker som ikke vedkommer politikerne.
Språkvett i næringslivet er sikkert et viktig tema, men språkvett i den offentlige forvaltning er enda viktigere. Her hjelper det neppe med brosjyrer. Georg Johannesen har sagt mange sannhetsord om dette.
Vi minner om at antall sysselsatte i offentlig forvaltning nå utgjør over 780.000 personer. 92 % av disse foretrekker altså bokmål / riksmål som privatpersoner, men blir tvunget av et meget tvilsomt press i Stortinget til å underkaste seg målloven i arbeidstiden.
Det er ikke til å unngå at vi må påpeke språkdirektørens manglende sans for presisjon i sine formuleringer. Han skriver : ” ( … ) regelen om at privatpersonar som vender seg til eit statsorgan ( … )”. Vi antar at han kjenner betydningsforskjellen mellom ’å vende seg til’ og ’å henvende seg til’. Det første betyr ganske enkelt ’å snu seg i retning av noe’, det andre f.eks. ’å skrive eller ringe til noen’. Forskjellen er ikke uvesentlig.
Mange ville nok sette pris på om språkdirektøren i sin kommunikasjon ville ta hensyn til de 92 % av befolkningen som foretrekker bokmål / riksmål. I det minste bør vi vel kunne kreve å få en versjon på bokmål / riksmål hver gang Språkrådet foretrekker å uttrykke seg på nynorsk.
Når Språkrådet likevel påfallende ofte velger å uttrykke seg på nynorsk – også i sammenhenger hvor det ikke er naturlig – kan dette bare tolkes som et tegn på at Språkrådet fortsetter som en ren dekkorganisasjon for Noregs Mållag. Dette skaper hverken respekt eller tillit.
Lover bør være på bokmål / riksmålEn jusprofessor har skrevet sine prinsipielle tanker om noe så pretensiøst som språkets funksjonskrav. Vi siterer et utdrag:
”Når folk i offentlige stillinger skal forklare og begrunne sine avgjørelser skaffer de seg autoritet gjennom språket. Når det offentlige språket forblir vanskelig, så skyldes ikke det bare reaksjonære og gjenstridige språkbrukere. Det skyldes også at de bruker språket til mer en å formidle et budskap. ( … ) – hvis vi tror at språket er en nøytral formidler av et budskap, er vi forsvarsløse overfor manipulasjon.”
For egen regning vil vi tilføye følgende:
Pendelen kan fort slå den andre veien. Det juridiske språket har en uuttalt ambisjon om å være presist og samtidig tydelig om saksforhold. Hvis man for å imøtekomme et folkelig krav avstår fra dette for å imøtekomme leseferdigheten på andre kanter, vil det gå virkelig galt.
Upresise og uklare lover og rettsavgjørelser er det vi mest av alt bør unngå. Vi har nok av tvister fra før.
Forvirringen som er skapt og formidlet via Justisdepartementets lovavdeling er mer enn hva vi behøver. Dette gjelder spesielt når den politiske anfører for et lovforslag, saksordføreren i Stortinget, er nynorskmann. Da kan han kreve at resten av landets befolkning (de 92 %) skal godta og forstå (!) de merkverdigheter som en nynorsklov regelmessig legger opp til.
En naturlig løsning på dette problemet vil være å offentliggjøre alle lovene i to utgaver, nynorsk og bokmål/riksmål. Dette er fast praksis i alle andre offentlige tekster, så hvorfor ikke også her ?
Kilde: Hans Petter Gravers kronikk i Morgenbladet, sitert etter Juristkontakt, 9/2011.
I spørsmålet om rettferdighet i språkdebatten er det to referanser som ofte blir benyttet. Det ene – og som ofte blir benyttet av nynorskfolket – er hva politikerne på Stortinget har vedtatt. Dette er sentralt kulturspørsmål som folket ikke er rådspurt om.
Det andre – og som vi andre legger avgjørende vekt på – er hvilken språkform befolkningen selv ønsker å bruke.
Et stort og overbevisende tallmateriale viser at både politikerne på Stortinget og nynorskmafiaen under ulike forkledninger opptrer på tvers av det velgerne. De har rett og slett folket mot seg. Tilhengere av bokmål / riksmål er jo bare 92 % av befolkningen.
Hva vi mener med nynorskmafiaen ? Jo, det er et uoversiktlig nettverk av nynorsktilhengere som på ulike måter er kommet inn i sentrale posisjoner i offentlig administrasjon, skolene, råd og organisasjoner. Derfra utnytter de sine stillinger til urettmessing favorisering av nynorsk i ulike sammenhenger. Dette skjer på bekostning av den språkform som flertallet av folket ønsker.
NRK er den verste og største av av pådriverne med nynorsk. På Marienlyst har nynorskfolket skaffet seg en egen propagandasentral. Det er utrolig, men sant. Her har de skaffet seg fast plass og opprettet Nynorsk Mediesenter. Dette klarte de ved hjelp av en ihuga nynorskminister i 2004.
Er det noen som tror at det blir eget mediesenter for riksmål/bokmål i NRK ?
Kjell Aukrust bidro med sine rammende tekster og uforlignelige tegninger til å kalle latteren frem selv hos de mest adstadige og surmagede nordmenn. Han hadde en egen evne til å vise oss det latterlige ved visse brautende og selvhøytidelige mennesker. Det gjelder ikke minst nynorskmafiaen. Her gjengir vi en kortartikkel fra Flåklypa Tidende:
Renessanse for ”Gild gamal Grindvin”. Hordaland Mållag har henstilt til AS Vinmonopolet å trykke flasketikettene på nynorsk i de fylker som bruker dette som administrasjonsspråk. Det gjelder Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Hordaland og Telemark.
Ved siden av at de vanlige røde og hvite svakviner nå vil få betegnelsen ”raude og kvite veikvinar” i Vinmonopolets prislister – vil den italienske røde Vermouth Stock bli betegnet ”Raud Kjepp”, mens vår hjemmetappede Fiin Gammel Portviin får navnet ”Gild gamal Grindvin”. Forbrukere av wihiskymerket White Horse får flasken fremsatt med betegnelsen ”Kvit Merr” osv..
Hordaland Mållag har imidlertid ingen innsigelser når det gjelder den finske ”Koskenkorva”. Dette navnet forblir uendret. Derimot var det et sterkt ønske på Vestlandet at returflasker heretter blir betegnet som ”Att og fram-flasker” i AS Vinmonopolets fremtidige prislister.
Hordaland Mållag har påtatt seg et omfattende arbeide ved utarbeidelsen av AS Vinmonopolets nye etiketter og prislister på nynorsk.
Kilde: Forsvarets Forum, ex Mannskapsavisa / Flåklypa Tidende, årgang 1982.
«Når nynorsken ikke får tilslutning blant folk flest, skal vi iallfall ødelegge bokmålet ved hjelp av salamimetoden.»
Vi ser stadig utslag av den ustoppelige kampanjen med nynorsk-påvirkning mot bokmålet. Dermed får vi et bokmål som ikke utvikler seg på fritt grunnlag, men stadig saboteres av en tapende konkurrent. Vi konstaterer en klar tendens til målrettet påvirkning som består i at nynorskforkjemperne bevisst forsøker å smugle inn sine gloser i bokmålets ordforråd.
Dette skjer med Språkrådetsom veksler i rollene som aktør og heiagjeng. De har god støtte fra utplasserte nynorskfolk som på uforklarlig vis fyller opp alle tenkelige språkkvoter i det offentlige og i mediene, spesielt i NRK. Her har de skaffet seg fast plass i noe de kaller Nynorsk Mediesenter. Dette klarte de ved hjelp av en ihuga nynorskminister i 2004.
Når kommer NRK med et eget mediesenter for riksmål/bokmål, dvs. for de 92 % av befolkningen ?
Noen benytter sin posisjon til å så nynorsk-ugress i bokmålets hage. De som strever med å holde hagen fri for ugress får et svare strev. Evnen til å skjelne ugress fra blomster er nemlig ikke like godt utviklet hos alle.
På behendig vis forsøker disse påvirkerne nå å forklare denne forurensningen som ”naturlig språkutvikling”. Det er ganske frekt gjort. Vi bør reagerer mot at statsorganer konsekvent favoriserer nynorsk og dialekter på bekostning av riksmål/bokmål.
Det er forståelig at Språkrådet nå blir oppfattet som en ren dekkorganisasjon for Noregs Mållag. NRKs tvangsforing med nynorsk i alle kanaler bør opphøre. Folk misliker det – simpelthen.
Språktilsynet 