Klarspråk i staten

man reading stock quotes BE uid 1342681
Folk fortviler over byråkratspråket

Kaudervelsk fra byråkrater ?

”God kommunikasjon mellom myndighetene og borgerne er en forutsetning for å ivareta rettigheter og rettssikkerhet og dermed hindre en avmaktsfølelse.” Dette klippet fra lederen i en Vestfoldavis er treffende uttrykt, men gjelder et større problem.

Ifm. en nylig brukerundersøkelse om ”Klarspråk i staten” mente 9 av 10 byråkrater at de var gode i rettskrivning. Om dette sier avisens leder: ”Å skrive juridisk korrekt handler som kjent om mer enn rettskrivningsregler.”

Vi minner om to punkter som lett glemmes:
1) De som skal skrive for en større leserkrets bør først ha ryddet i eget hode.
2) De bør utforme teksten ut fra leserens perspektiv.

Kilde: Tønsberg Blad, 7. mai 2017

 

Effekten av kjedelig språk

I vår serie Aktuelle repriser av klassiske temaer gjengir vi her tekst av en tidligere pressemann.

Statsråd Jørgen Løvland. Foto: Regjeringen
Statsråd Jørgen Løvland.
Foto: Regjeringen

Må kritikk av det offentlige alltid være i et kjedelig språk ?
Enhver som har forsøkt seg med skriftlig kritikk av politikermakt og det offentlige byråkrati har innsett at det raskt blir spørsmål om å velge en form som blir tatt alvorlig. Vil satire, ironi og morsomheter få den ønskede effekt ? Vil poenget bli oppfattet og vil adressaten reagere ? Svaret er alltid uvisst. For et par generasjoner siden skrev en dyktig pressemann en korttekst om akkurat dette.

«Den kjedelige tilgir vi så meget, en morsom mann tar en helst ikke alvorlig. Salig statsråd Løvland ble engang spurt om han hadde lagt merke til et angrep i en Oslo-avis på en av Kirkedepartementets gjerninger. «Vi behøver ikke ta hensyn til den artikkelen,» sa Løvland «den var jo morsomt skrevet.»

«Han skal sannelig få den kjedelig nok,» sa vedkommende redaktør og skrev en leder som formelig gnistret av talentløshet. Og se! da våknet departementet.

Kilde: Paul Gjesdahl, 1931.

Byråkratspråk blant bønder

Byråkratspråk flytter på landet
Byråkratspråk flytter på landet

«Vi har lite jord, men bruker store ord»,  slik skriver en avisjournalist i en lederartikkel om hva norske bønder driver med. Artikkelen var et apropos til vårens jordbruksoppgjør.

Her er et utvalg å prøve seg på : Mattrygghet, dekningsbidrag, prisnedskrivelse, målpris,  kanaliseringspolitikk,  høytytende,  samvirke,  importvern.

Bak hvert av uttrykkene vi har sakset finnes det en høyere abstraksjon med effektivt kodet mening. Vi skjønner at bøndenes moderne terminologi ikke er tilpasset vanlige bytullinger.

Kilde: Aftenposten, 23.4. 2015

Reklamespråket er mest irriterende, sier folket

44 % sier reklamespråket er mest irriterende
44 % sier reklamespråket er mest irriterende

Språkstatistikk forbindes ofte med prosentfordelingen mellom nynorsk og bokmål/riksmål. Idag presenterer vi statistikk på en ny måte. Undersøkelsen er enkel i sin form og svarene er subjektive. Slike spontane reaksjoner kan gi en god pekepinn om hva folk flest mener.

Vi har over en lengre periode invitert våre lesere til å bidra med meninger om ulike typer yrkes- eller bransjespråk. Som vist i høyre spalte på denne nettsiden er de bedt om å svare på hva som irriterer dem mest av fire ulike kategorier (akademikerspråk, byråkratspråk, politikerspråk, reklamespråk).

Lenge var misnøyen med politikerspråket og reklamespråket størst. I flere kvartaler lå de på samme nivå, med byråkratspråk på tredjeplass og akademikerspråk aller lavest.

Tallene viser nå en tydelig tendens. Idag viser de akkumulerte tallene at reklamespråket skaper størst misnøye (44 %), mens politikerspråket og byråkratspråket er nokså like med hhv. 26 % og 22 %. Som tidligere er misnøyen minst med akademikerspråket, bare 8 %.

Tallene gir selvsagt grunnlag for tolkninger. Opptakten til fjorårets valgkamp og partienes hektiske mediebruk i månedene før valget kan ha vært en viktig faktor og bidratt til høy misnøye med politikerspråket i denne perioden.

At reklamespråket nå er kommet på topp som det mest irriterende, kan skyldes at politikerspråkets andel har sunket fordi tilstandene blant politikerne på en måte er normalisert etter valget. Akademikerspråket blir ofte utskjelt som for uforståelig og preget av akademisk jåleri. Tiltross for dette oppgir altså bare 8 % av våre lesere at de irriteres av akademikernes språkbruk.

Ordbok for underklassen. En advarsel til ansatte og innsatte.

Frasespråket  i mediene er en hån mot leserne.
Frasespråket i mediene er en hån mot leserne.

Det er sjelden å lese en bok som systematisk kritiserer språkbruken i en hel gruppe i samfunnet. To forfattere angriper manérakig bruk av uklare fraser i arbeidsliv og offentlig forvaltning.

«Kaospilot, coaching, plattform, mentor, kickoff, benchmarking. Språket er blitt infisert av ord og begreper hvis hensikt er å forvirre, distrahere og lure oss trill rundt. «

Dette mener forfatterne om nymotens fraser. De hevder de nye ordene blir brukt som ren hersketeknikk. Det er lederskiktet i næringsliv og i offentlig administrasjon som er er de verste på dette området.

I boken kritiserer de også hvordan staten er blitt beiteplass for «visjonære» karrièrejegere som driver offentlige institusjoner som om de var private bedrifter.

Ord og uttrykk som «dialogmøter», «eierskap til saker», «læringsplattformer»  og lignende intetsigende uttrykk fremheves her.  Politikere som Jens Stoltenberg og Grete Faremo får gjennomgå for sitt tåkeprat. Faremo blir  ansett som den verste.

«Moderne tåkeprat smitter over på oss alle, vår dagligtale er full av ord og uttrykk fra varehandelen.» sier de to.

Forfatterenes kritikk uttrykker det samme vi tidligere har hevdet i vår egen kritikk av reklamebransjen og økonomenes håpløse ordbruk.

Kilder: Ordbok for underklassen. Av Arne Klyve og Jon Severud. Spartacus forlag 2013 samt intervju i Dagsavisen 23.3.2013.

Politikersvada er en smittsom sykdom

Faremo er ikke kjent for klar tale.
Faremo er ikke kjent for klar tale.

I forsøk på å opptre salvelsesfullt og samtidig ha noe vettugt å si, kommer politikerne ofte ut på glattisen. Tidligere statsråd i flere Ap-regjeringer, Grete Faremo, konkurrerer om førsteplassen i det noen kaller et udefinerbart politikerspråk et sted mellom det totalt intetsigende og det komplett utforståelige. Her er en smaksprøve fra ministeren:

Sett hen til tidligere tiltak har justisdep. i forhold til dagens morgenmøte gått inn for å videreføre og videreutvikle nødvendig kompetanse.”

Det hun sa tilhørte det norske språk, men likevel snakket justisministeren et ukjent tungemål.

Kilde: Ordbok for underklassen. Klyve og Severud. Spartacus forlag
Støre taler også i tunger
Støre taler også i tunger

Men det er flere som deltar i konkurransen. Arbeiderpartiets utenriksminister, Jonas Gahr Støre, er ikke bare kjent for sitt fordekte teppemottak, men også for den rene tungetale. Hans bidrag lyder slik:

”Etter en  totalvurdering av en gjeldende treffsikkerhet forankres erfaringsutvekslingen i forlengelse av beskaffenheten. ”

Kilde: Makt. Myter. Media. Kolofon forlag. 2013.

Uforståelig forfatterforening setter enkeltinnbyggere i søkelyset

Fra en av våre observante lesere har vi nyligMann med penn, MM900286670[1] fått oversendt et klipp fra et sirkulære som en forfatterforening har sendt ut. I omtalen av et seminar står det bl.a.. ”Lovtekstene våre er viktige for alle, og leses av både jurister og enkeltinnbyggere. Men hvorfor er det så vanskelig å forstå dem ?” ( … )

Ja, slik kan man spørre. Pronomenet ’dem’ skal i tråd med etablerte normer for  tekstanalyse tolkes som en henvisning til det sistnevnte ledd i setningen foran hvor det agerende ledd forekommer. Derfor –

For vår egen del har vi ofte problemer med å forstå enkelte jurister. Noen ganger har vi vært inne på tanken at de kanskje ikke ønsker å bli forstått. Nå skjønner vi også at ”enkeltinnbyggerne” er vanskelige å forstå.

Er dette eneboere av den hardnakkede typen (eremitter) eller er det et nykonstruert antonym som skal markere forskjellen til ”dobbeltinnbyggere ? Her oppstår det alvorlig filologisk  tvil.

Vår leser spør: Hvorfor er det så vanskelig å forstå sirkulærer fra denne forfatterforeningen ? Hun er også forundret over at denne forfatterforeningen melder om et nytt fakultet. Med denne foreningen som kilde – fortsatt – heter nyskapningen ”Juridisk og Humanistisk fakultet ved UiO.”

Kilde: Norsk faglitterær- forfatter og oversetterforening

Meningsmåling viser at reklamespråk er verst.

Folk irriterer seg mest over reklamespråket
Folk irriterer seg mest over reklamespråket

Som et strategisk ledd i vårt utrettelige arbeid for å være i takt med de store mediene har vi idag gleden av å offentliggjøre en meget folkelig undersøkelse. Her er bakgrunnen:

Språktilsynet har på sine nettsider gjennomført en meningsmåling om språk. Leserne er blitt invitert til å si mening om hvilken avart av norsk språk de syns er verst.
Se høyre spalte.

Spørsmålet lød slik: Hva irriterer deg mest ? Svarene fordeler seg slik:

Reklamespråk   46 %
Byråkratspråk   24 %
Politikerspråk   21 %
Akademikerspråk   8 %

Vår tolkning: 46 % av respondentene er mest irritert over reklamespråket blant de fire som en nevnt, osv..

Siden spørsmålet er stilt i all enkelhet og utvalget av respondenter er mildest talt er uoversiktlig, gjør vi ikke krav på at dette er noen vitenskapelig undersøkelse. Hverken fra redaksjonen eller fra leserne er det gjort forsøk på å definere hva som ligger i de fire nevnte kategoriene. Ikke desto mindre gir tallene en tydelig indikasjon på synspunkter som er overraskende, iallfall for oss.

Redaksjonen hadde i sin enfoldighet på forhånd tippet at politikerspråket ville regnet som det verste. Men der tok vi feil. Det er reklamespråket som rangeres som verst. Det er ”dobbelt så ille” som byråkratenes og politikernes språk. Vi er også overrasket over at det såkalte akademikerspråket fikk den laveste kritikken blant de fire.

Resultatet av denne enkle meningsmålingen vil sikkert bli kritisert. Vi er spent på hva kritikken vil bli rettet mot. Burde vi ha anlagt en storstilet, systematisk og omfattende undersøkelse med mange definisjoner, kontrollspørsmål og matematisk analyse ? Eller burde respondentene tatt til vettet og gitt andre svar, de må vel vite bedre ? Burde vi ha søkt statlige myndigheter om tillatelse på forhånd ?

I den grad eventuelle kommentarer når den nødvendige prestasjonshøyde skal vi vurdere offentliggjøring.

Mobbeombudet blir språkpoliti

Det forekommer at noen mennesker må beskyttes mot seg selv. Oftest skjer det når vedkommende ikke er i stand til å ta vare på sine egne interesser eller foretar uoverlagte disposisjoner som de neppe aner konsekvensene av. Det er ille når slikt forekommer i privatlivet. Når aktøren innehar et offentlig ombud er det verre.

Nylig kunne vi lese at Norges første mobbeombud, i Buskerud, i fullt alvor ville fjerne et ord i det norske språk. Ordet var ‘mobbing’ og man aner den gode hensikt som vedkommende opptrer med. Vi støtter alle arbeidet med å bekjempe mobbing, overalt hvor det forekommer, uansett alder, kjønn, rase osv.

Men alvorlig talt – det går ikke an å ‘fjerne’ et ord. Språket er nemlig vårt kulturelle felleseie som ingen kan disponere over i en arrogant eierrolle. Det kan heller ikke ofentlige organer.  Det gjelder faktisk også Mobbeombudet og eventuelle sosiologer, sosionomer og likesinnede som vil henge seg på utspillet.

Vi anbefaler at Mobbeombudet starter med å lese kapitlet Nytale i Orwells «1984».

Kilde: Aftenposten, 14.2.2013

Krav om enklere språk i norske lover og regelverk

The Storting is to be the final authority in m...
Stortinget kritiseres for uforståelige lover.

Vi leser i flere aviser at norske lover er så vanskelige å forstå. Den som har forsøkt å få frem meningen i nynorske lovtekster vil ha forståelse for krav om enklere lovspråk. Idag gjelder det nemlig en svært udemokratisk regel om at det er formannen i den aktuelle lovkomitéen som bestemmer hvilket språk loven skal skrives på.

Vi må påny minne om at når folk får velge fritt, vil ca. 92 % foretrekke riksmål/bokmål. Tallet er basert på en omfattende meningsmåling. Men visse språkpolitikere på Stortinget misliker folkets mening og driver derfor grov favorisering av nynorsk overalt hvor de kan komme til.

Når det gjelder såkalt vanskelige lovtekster er det generelt minst to typer. Den ene sorten er skrevet med en bevisst ønske om å være uklar og tvetydig. Den andre sorten er skrevet med en knivskarp presisjon i ordvalg og uttrykksmåte.

Vi bør heller ikke se bort fra at det finnes en tredje type, nemlig en sort tekster som er skrevet av udugelige mennesker, dvs. av en komité – hvilket er det samme. Resultatet kjenner vi.

Når det gjelder å forstå skrevne tekster, er det også her en bergenser som er sannsigeren. “Å lære norsk er å lære å tenke. Å lære en person å tenke er like vanskelig som å helbrede en sinnssyk.”  (prof. Georg Johannesen, Den norske skrivemåten.). Vi vil anta at dette gjelder tekstforfattere i like stor grad som lesere.

Utenlandske helsearbeidere som ikke kan norsk

Doktor in sestra
Helsepersonell som ikke kan norsk.

Statens autorisasjonskontor for helsepersonell er bekymret fordi utenlandsk helsepersonell har så dårlige kunnskaper i norsk.

Dårlige språkkunnskaper truer pasientenes sikkerhet – og rimeligvis også deres liv og helse. Dette statlige kontor beklager seg over regelverket; de har ikke muligheter til å stille krav.

Dette eksemplet på byråkratisk galskap er dessverre ikke enestående. Det statlige kontor kunne kanskje ta mot til seg og vise et initiativ ? Var det for meget å be om at de som skal ta hånd om pasienter lærer seg godt norsk slik at de kan kommunisere effektivt og feilfritt med dem ?

Statssekretær Kåss (Ap) kaller denne skandalen for ‘utviklingen’. Forklaringen vi leser i avisen består for det beste av kompliserende utenomsnakk. Det er ikke holdbart for pasientene å bli avspist med komitéer og utredninger.

Det er et minstemål at norske pasienter som tas hånd om av helsepersonell at de møter mennesker som kan norsk og selv kan gjøre seg forstått på en feilfri måte.  Man kan lett forestille seg dramatiske situasjoner som får fatale utfall.

Temaet ‘pasientkommunikasjon’ har mer enn nok av usikkerhet i seg fra før, om ikke utenlandsk helsepersonell skal gjøre det verre. Hvor lenge må pasientene vente på departementet, på statskontoret, på byråkratene ?

Kilde: Aftenposten 10.8.2012

Statens vegvesen med ny praksis. Sjåfører mottar gebyr.

Mercedes-Benz CLK DTM (C209)
Heldige bilister kan nå motta gebyr.

727 fikk bilbelte-gebyr

”727 personer fikk gebyr for manglende bruk av bilbelte under Statens vegvesens landsomfattende bilbeltekontroll i helgen.” Dette er opplysninger som Statens vegvesen gir oss på sine nettsider pr. 6. juni 2012.

Hvilke beløp alle disse menneskene mottok er det ikke opplyst noe om. Vi har grunn til å anta at det dreier seg om standardiserte beløp, dvs. offentlige satser. Det som overrasker oss et at såpass mange mottok slik gebyr, det må ha vært en fin oppmuntring i trafikken.

Tidligere var det jo slik at både bøter og gebyrer gikk direkte til statskassen. Vi har grunn til å tro at veivesenets tidligere praksis med å ilegge gebyr til ulydige sjåfører nå er opphevet og erstattet av den nye ordningen. Språktilsynet gratulerer Statens Vegvesen med det generøse tiltaket.

Kilde: Statens vegvesen

Har regjeringen krevet nynorsk politimester i Oslo ?

English: Oslo City Hall. ‪Norsk (bokmål)‬: O...
Har regjeringen krevet nynorsk politimester i Oslo ?

I en lang rekke kunngjøringer om den ledige stillingen som politimester i Oslo har vi opplevd nynorsktvangen fra sin verste side. Disse kunngjøringene har vært i dagspressen i flere månder. Det siste vi leser er at søknadsfristen er ytterligere forlenget. Hva annet kan man vente når det skal ansettes en nynorsk politimester i landets hovedstad ?

Antall personer i Oslo som bruker nynorsk når de ikke blitt tvunget til det er forsvinnende lite. Så lite at de øvrige 98 % burde bli respektert for sin naturlige språkform. Derfor burde Justisdepartementet sørget for å utarbeide kunngjøringstekstene på bokmål/riksmål.

Når alle disse kunngjøringene er forfattet på nynorsk, oppleves det bare som en ren provokasjon fra den nynorsk-mafia som sitter sentralt i sine statsstillinger.

Statsstyrt tvangsforing med nynorsk har tidligere vært knyttet til påvirkning av barn og ungdom i skolene. Som elever har de sagt tydelig fra om hva de syns om dette. De ønsker kort og godt at statlig diktat i språkspørsmålet skal opphøre.

Klarer Oslopolitiet å være like tydelige i sine holdninger og våger de å gi uttrykk for hva de mener ?

Kilde: Aftenposten

Kvinnelige syere, matte og samkommune

Liv Signe Navarsete
Navarsete prøver å påtvinge forvaltningene et samnorsk-ord.

I den flom av språklig kaos som norsk dagspresse forsyner oss med har vi plukket ut noen av de verste eksemplene til latterliggjøring.

Vår største dagsavis, vi nevner ikke navnet, har bl.a. prestert å omtale syersker som ”kvinnelige syere”. Avisens ledende feature-journalist er den skyldige. Vi aner det konstante trykket fra redaksjonens rødstrømper: ”Syerske er et fy-ord, det må du vel skjønne !”

Samme avis holder seg med en geskjeftig kulturredaktør. I sin artikkel med bred dekning av akademiske priser i matematikk bruker han ordet i sin naturlige form, både ortografisk og semantisk. Men i siste del av teksten er han visst blitt utsatt for avisens interne pop-kultur-sensur.

Dermed slår han plutselig om og benytter skrivemåten ”matte” i resten av en ellers lesbar artikkel. Skyldes det hans frykt for ikke å skrive tilstrekkelig flatnorsk eller står kulturredaktøren under diktat fra ukjente makthavere ?

Et av regjeringens siste påfunn er noe den kaller ”samkommune”. En slik vanskapning av et ord kan bare komme fra et departement som er styrt av en nynorsk-statsråd (Liv Signe Navarsete, Senterpartiet). Innholdet i saken er bl.a. kritisert av andre politikere og er kalt et blindspor. Vi frykter at dette byråkratiske initiativ er like ille som den verbale vanskapning angir.

Med hvilken rett påtvinger en politiker oss et slikt usmakelig  samnorsk-ord ?

Kilde: Aftenposten.

Politikernes bevisste ordsvindel – ”kampen mot fattigdom”

English: Erik Solheim, Norwegian Minister of D...
Erik Solheim: En sosialist banner i sin egen kirke

Noen politikere vil ha oss til å tro at vi kan bekjempe fattigdom ved å gi de fattige penger, mange penger, slik Utenriksdepartementet gjør. Dette kan ikke kalles annet enn bevisst ordsvindel og villedning av skattebetalerne. Det er de som må betale for de tiltak politikerne høster ære og berømmelse av.

”Fattigdom” er både av byråkrater og politikere definert i økonomisk termer som X % lavere enn en gitt gjennomsnitt av lønnsinntekt i et land. Med en slik relativ basis for et følelsesladet uttrykk er vi garantert at slik ”fattigdom” vil vare i all evighet.

Ved å benytte politiske paroler om å ”delta i kampen mot fattigdom” tilslører politikerne hva problemet består i. En tidligere sosialist, eks-statsråd Erik Solheim, Sosialistisk Venstreparti, har endelig innsett norsk U-hjelps monumentale feil og svikt. Det tok ham over seks (6) år å innse dette.

I et ferskt avisintervju sier han at bekjempelse av fattigdom ikke kan realiseres ved å gi penger direkte til de fattigste. Han sier bl.a. ”Pengene må gå til å støtte opp under næringslivet og bygge staten og velferden rundt næringslivet.”

Selv om han som sosialist nå har bannet i sin egen kirke (Aftenpostens spalter) har han bidratt til å fjerne en skadelig politisk klisjé. Nekter han virkelig å fortsette med politisk korrekte problembeskrivelser ?

En saksopplysning begrunner hvorfor dette er et seriøst tema og fortjener edruelig språkbruk. Av norske skattebetaleres penger gir politikerne i 2012 kr. 28.000.000.000 til underutviklede land i verden.

Kilde: Aftenposten, 18.5.2012

Språkrådet angriper Språktilsynet, hva skjer ?

John Stuart Mill
John Stuart Mill (Photo credit: Wikipedia)

Hvis noen av våre tallrike lesere tror at overskriften er et kynisk forsøk på å tiltrekke seg enda flere lesere, tar de ikke feil.

I vår innpost er det nemlig dukket opp et kraftig innlegg fra Språkrådets direktør Muruvik Vonen, utsendt i navnet av en av hans mange medarbeidere. Her står det bl.a.:

( … ) ”Spørsmålet har altså utgangspunkt i en artikkel som stod i A-magasinet i midten av mars. Vårt svar er at det ikke er Språkrådets linje å forby ord. Vi mener at det er måten et ord brukes på, som avgjør hvordan det virker, og den enkelte språkbruker må tenke seg om og vise folkeskikk når han eller hun skal velge ord. I de ordbøkene Språkrådet er med på å utgi, vurderer redaksjonen hva som er gangbar språkbruk på ulike områder. ” (våre uth.)

Vi ser her en selvmotsigelse i det at Språkrådet på den ene siden ikke vil forby ord, men på den andre siden deltar i vurdering av hva som er gangbar ordbruk. Vi håper direktør Muruvik Vonen er enig i at det ikke tilkommer Språkrådet å ha meninger om folks ordbruk.

Uten at Språkrådet kanskje er klar over det, har Språkrådet på kollegialt vis foregrepet kjernen i dagens tekst. Den britiske filosof John Stuart Mill har i sitt verk ”Om friheten” gitt en klar norm for den etikk som bør gjelde i forholdet mellom de styrende myndigheter og de styrte. Dette kunne både Språkrådet og Kulturdepartementet kanskje lære noe av. Her kan det passe å sitere et utdrag fra filosofen:

” – en lovgivende eller utøvende myndighet hvis interesser ikke sammenfaller med folkets, har ingen rett til å foreskrive hva folk skal mene, eller til å bestemme hvilke synsmåter og argumenter som skal få lov til å komme frem.”

Vi tilføyer: Meninger, synsmåter og argumenter uttrykker vi ved hjelp av ord. De er så og si språkets elementærpartikler. Vår språk tilhører ikke statlige myndigheter, det er en del av vårt kulturelle felleseie. Dermed skal språket i en demokratisk rettsstat være utenfor politikernes domene.

Om dette ikke er tilstrekkelig, vil poenget kanskje bli klart nok ved et sitat fra George Orwells tekst om Newspeak (1984) . I følgende avsnitt møter vi en meget motivert funksjonær i Sannhetsdepartementet som forteller om sitt arbeid med 11. utgave av Partiets nye ordbok.

”Vi holder nå på å få endelig form på språket – den formen det skal ha når ingen lenger snakker noe annet enn det. Når vi er ferdige med det, må folk som du og andre lære det om igjen. Du tror vel at hovedoppgaven vår er å finne opp nye ord ? Langtfra. Vi utrydder ord – i snesevis, i hundretall hver eneste dag. Vi skjærer inn til benet i språket. ( …. ) Det er noe skjønt ved dette å ødelegge ord. Det store svinnet omfatter naturligvis verber og adjektiver, men det finnes hundrer av substantiver som en også kan kvitte seg med. ( … )”

I bokens avsluttende del finnes prinsippene for Nytale, hvor det bl.a. står :

”Hensikten med nytale var ikke å utvide, men å innskrenke tankens område, og dette målet ble indirekte fremmet ved at man skar ordvalget ned til et minimum.”

Vi er usikre på i hvilken grad Språkrådet tar input fra kilder utenfor departementet, men håper Språktilsynets frimodighet ved dette tilsvar vil bli vurdert på mildeste måte.

Kilder:
Johns Stuart Mill. Om friheten. Til norsk ved Amund Hønningstad. Dreyers forlag.
George Orwell. 1984. (Prinsippene for nytale) Til norsk ved Trygve Width. Gyldendal forlag.

Si din mening til Språktilsynet

Hva mener du ?
Vi inviterer nå Språktilsynets lesere til å si sin hjertens mening om aktuelle språkspørsmål.
Etterhvert vil vi presentere flere muligheter til å komme med slike meningsytringer.
Du trenger selvsagt ikke oppgi navn eller annen referanse.

Språktilsynet kritiserer Muruvik Vonen i Språktilsynet

Er Språkrådet en ren dekkorganisasjon for Noregs Mållag ?
Direktør Muruvik Vonen i Språkrådet skrev for en tid tilbake en kronikk i Aftenposten. Her er våre kommentarer.

Den offentlige forvaltning skaper og vedlikeholder sin maktposisjon overfor befolkningen ved det maktspråk den benytter. Dette ville ha vært et verdig tema for språkdirektøren fordi det angår oss alle. Her i landet er språkpolitikk er blitt maktpolitikk av verste sort. Derfor bør den settes under bred debatt.

I denne kronikken har språkdirektøren imidlertid valgt å fokusere på ”merksemd om situasjonsavhengig språkbruk” og ”parallelspråklegheit”. Det har han selvsagt rett til.

Mellom linjene i hans tekst leser vi denne gang en tydelig advarsel til alle ansatte i offentlige forvaltning om at de værsågod må respektere målloven. Det er kanskje ikke alltid så lett når man i bokstavelig forstand er underkastet en mållov som ikke respekterer folket.

Fra tidligere meningsmålinger vet vi at bare ca. 8 % av befolkningen foretrekker nynorsk. Forøvrig er det få som har respekt for norsk språkpolitikk og norske språkpolitikere. Vi liker nemlig ikke tvang, særlig ikke i saker som ikke vedkommer politikerne.

Språkvett i næringslivet er sikkert et viktig tema, men språkvett i den offentlige forvaltning er enda viktigere. Her hjelper det neppe med brosjyrer. Georg Johannesen har sagt mange sannhetsord om dette.

Vi minner om at antall sysselsatte i offentlig forvaltning nå utgjør over 780.000 personer. 92 % av disse foretrekker altså bokmål / riksmål som privatpersoner, men blir tvunget av et meget tvilsomt press i Stortinget til å underkaste seg målloven i arbeidstiden.

Det er ikke til å unngå at vi må påpeke språkdirektørens manglende sans for presisjon i sine formuleringer. Han skriver : ” ( … ) regelen om at privatpersonar som vender seg til eit statsorgan ( … )”. Vi antar at han kjenner betydningsforskjellen mellom ’å vende seg til’ og ’å henvende seg til’. Det første betyr ganske enkelt ’å snu seg i retning av noe’, det andre f.eks. ’å skrive eller ringe til noen’. Forskjellen er ikke uvesentlig.

Mange ville nok sette pris på om språkdirektøren i sin kommunikasjon ville ta hensyn til de 92 % av befolkningen som foretrekker bokmål / riksmål. I det minste bør vi vel kunne kreve å få en versjon på bokmål / riksmål hver gang Språkrådet foretrekker å uttrykke seg på nynorsk.

Når Språkrådet likevel påfallende ofte velger å uttrykke seg på nynorsk – også i sammenhenger hvor det ikke er naturlig – kan dette bare tolkes som et tegn på at Språkrådet fortsetter som en ren dekkorganisasjon for Noregs Mållag. Dette skaper hverken respekt eller tillit.

Kilde: Aftenposten, 15.11.2011.

Alle lovtekster bør være på bokmål / riksmål.

Lover bør være på bokmål / riksmål
En jusprofessor har skrevet sine prinsipielle tanker om noe så pretensiøst som språkets funksjonskrav. Vi siterer et utdrag:

”Når folk i offentlige stillinger skal forklare og begrunne sine avgjørelser skaffer de seg autoritet gjennom språket. Når det offentlige språket forblir vanskelig, så skyldes ikke det bare reaksjonære og gjenstridige språkbrukere. Det skyldes også at de bruker språket til mer en å formidle et budskap. ( … ) – hvis vi tror at språket er en nøytral formidler av et budskap, er vi forsvarsløse overfor manipulasjon.” 

For egen regning vil vi tilføye følgende:

Pendelen kan fort slå den andre veien. Det juridiske språket har en uuttalt ambisjon om å være presist og samtidig tydelig om saksforhold. Hvis man for å imøtekomme et folkelig krav avstår fra dette for å imøtekomme leseferdigheten på andre kanter, vil det gå virkelig galt.

Upresise og uklare lover og rettsavgjørelser er det vi mest av alt bør unngå. Vi har nok av tvister fra før.

Forvirringen som er skapt og formidlet via Justisdepartementets lovavdeling er mer enn hva vi behøver. Dette gjelder spesielt når den politiske anfører for et lovforslag, saksordføreren i Stortinget, er nynorskmann. Da kan han kreve at resten av landets befolkning (de 92 %)  skal godta og forstå (!) de merkverdigheter som en nynorsklov regelmessig legger opp til.

En naturlig løsning på dette problemet vil være å offentliggjøre alle lovene i to utgaver, nynorsk og bokmål/riksmål. Dette er fast praksis i alle andre offentlige tekster, så hvorfor ikke også her ?

Kilde: Hans Petter Gravers kronikk i Morgenbladet, sitert etter Juristkontakt, 9/2011.

Statsansatt etterlyser klarspråk fra statsråd

En statsansatt har i noen innlegg i Aftenposten satt søkelyset på pensjonsrettigheter for statsansatte. Han kritiserer visse sider ved nåværende ordning og får svar i avisen fra ansvarlig statsråd.

Så langt er dette uten faglig interesse for Språktilsynet. For oss er tydelig etterlysing av saklighet og høyere presisjon i statsrådens uttalelsen det sentrale. I sitt tilsvar til statsråden skrev den statsansatte 15.11. følgende (vår utheving) :

”Ved å uttale seg i generelle og upresise vendinger tilslører statsråden den reelle problemstillingen. Et høyere presisjonsnivå er imidlertid nødvendig.”

Deretter følger hans begrunnelse og forklaring av pensjonsproblemet, som altså er uinteressant her. Det vi derimot legger merke til er at den statsansatte i dette tilfelle er såpass selvbevisst at han også kritiserer statsråden for upassende bruk av nedlatende tone i sitt svar.

Den siterte uttalelsen (se foran) er såpass aktuell at den burde inngå som en generell advarsel til samtlige statsråder. Klarspråk er mangelvare i slike kretser.

Sin vane tro mener Aftenposten at den aktuelle statsansattes tjenestestilling og kontrafei er har avgjørende vekt og relevans i denne saken. Av denne grunn er dette slått stort opp.

Det burde avisen la være; vi anser slikt for tendensiøst utenomsnakk.

Kilde: Aftenposten, 15.11.2011.

Byråkratene i Skatteetaten bruker propagandaspråk mot befolkningen

Er Skatteetaten nøytral og upartisk ?

Les denne formuleringen: ’- sikre inntekter til fordel for fellesskapet.’ Hvordan smaker den ? Er den skrevet av et politisk reklamebyrå ?

I bladet Skattebetaleren 5/2011 har advokatfullmektig Rolf Lothe en artikkel om Skatteetatens virksomhet. Saken gjaldt en dom i lagmannsrett om ligning av en bolig. I artikkelen setter Lothe bl.a. søkelyset på Skatteetatens strategi og samfunnsrolle. Han skriver:

”Tidligere snakket Skatteetaten ofte om ”riktig ligning til rett tid”. Er riktig ligning ikke lenger et overordnet mål ? Ovennevnte sak kan tyde på det, og i publikasjonen ”Skatteetatens strategier 2010 – 2015” er riktig ligning ikke uttalt. I stedet fokuseres det på at ”Skatteetatens oppdrag er å sikre inntekter til fordel for fellesskapet.” (Vår utheving) ( … ) Lothe skriver videre: Saksbehandlers ledesnor bør ikke være å sikre staten inntekter, men å komme frem til riktig ligning.”

Hans påpekning av politisk ideologi i en dominerende offentlig etat er relevant og viktig kritikk. Vi har tidligere ansett Skatteetaten som en nøytral og upartisk etat, uten politisk ideologi. Hvis det nå er kommet inn byråkrater som har til oppgave å tekkes en spesiell politisk ideologi, er det fare på ferde. Den upartiske og nøytrale holdningen er tydeligvis fjernet. I stedet er det kommet inn «politisk korrekt» språkbruk.

Vi har tidligere sett hvordan totalitære stater brukte besnærende propagandaspråk for å få befolkningen til å innordne seg. Ved å benytte det sminkede propagandauttrykket ”fellesskapet” i stedet for ”staten” har Skatteetaten gitt forstemmende tegn på sinnelaget i sin ledelse.

Ros til advokatfullmektig Rolf Lothe.

Ris til Skatteetaten.

En general som står inne

Medaljer har også baksider

”Som øverste sjef står jeg fullt og fast inne for at jeg leder en organisasjon som har respekt, ansvar og mot som kjerneverdier.”

Det er Norges forsvarssjef, general Harald Sunde, som skriver dette i en lengre artikkel i bladet Forsvarets Forum. Uttalelsen er merkelig på flere måter og fortjener kommentar.

Å innestå for noe betyr som kjent å garantere for noe. Det vet selv en visekorporal. Men generalen har altså bestemt seg for at han skal ”stå fullt og fast inne» for sin sak. Og når en general har uttalt det, hvem er det da som våger å ha en annen mening ?

Men det er ikke bare generalens ordbruk som forundrer oss. Det vi avleser som hans mening er om mulig enda merkeligere. Vi ser tre tolkninger:

1) Generalen garanterer at han er ”leder av en organisasjon som . . . osv.” Vår kommentar: Garanti er overflødig. Dette tar vi faktisk for gitt.

2) Generalen garanterer at organisasjonen har respekt, ansvar og mot som kjerneverdier. Vår kommentar: Vi hadde satt stor pris på om vår forsvarssjef hadde valgt seg faneord som var litt mindre saktmodige.

3) Både 1) og 2). Ingen kommentar.

Forsvarets Forum utgis på oppdrag av Forsvarsstaben. Det hører med til historien at dette bladet holder seg med egen språkspalte. Den er forøvrig ikke ueffen.

Kilde: Forsvarets Forum, nr. 10/2011

Politimester Gjengedals understatement. Uheldig bruk av uheldig.

Politiet må stanse bølgen av overfallsvoldtekter i Oslo

Bevisst bruk av underdrivelse kan være en ironisk uttrykksform eller også noe helt annet. Vi opplever noen ganger uttalelser fra byråkrater og politikere som ikke ønsker å kalle tingene ved sine rette navn, men velger fiffige og formildende uttrykk. Oftest skjer det når de skal bagatellisere skandaler de selv har ansvar for.

Dette opplevde vi sist da politimester Gjengedal uttalte seg i et avisintervju om den skremmende økningen av overfallsvoldtekter og annen grov kriminalitet i Oslo. Overskriften i intervjuet var dekkende for hans spake og ulne formuleringer. ”Vi har hatt en uheldig (sic!) utvikling som må stoppes. ”

Hvor mange overfallsvoldtekter må Oslo oppleve før han våger å bruke tydelige og dekkende uttrykk ? Ordet ’uheldig’ brukes normalt om bagatellmessig og trivielle forhold som ikke krever stor oppmerksomhet eller oppfølging. Det motsatte er tilfelle her.

Det virker som om politimesteren prøver å tale politisk korrekt. Noen i politiet burde lære Gjengedal betydningen av klartekst.

Kilde: Aftenposten, 26.10. 2011.10.31

Psykiater synger ut om svada

Kan byråkrater kreve at alle skal tale deres språk ?

Har kvinner lavere svadatoleranse enn menn ? Det kan man faktisk tro etter å ha lest en rekke leserinnlegg i avisene. Vi har i tidligere artikler fremhevet og rost kvinner som har utmerket seg ved klar tale i viktige spørsmål.

Denne gang gjelder det psykiater Randi Rosenquist som i en artikkel skriver: ”Vi får altfor mye svada: banale, uspesifikke politiske honnørord når vi ber våre ledere om å forklare hva de ønsker.”

Hun starter sin artikkel med en meget relevant henvisning til C. P. Snows velkjente omtale av ”de to kulturer” og avslutter med følgende:

”Offentlig virksomhet er omfattende. Det er alle steder et administrativt byråkrati som må snakke samme språk, eller i hvert fall forstå det språket som virksomhetens fagpersoner har. På samme vis kan man ikke være fagidiot og ikke forholde seg til de administrative rammene. Den kulturkløften som idag er mellom disse to deler av virksomheten kan være helt drepende for videre utvikling.”

Rosenquist fortjener ros.

Kilde: Aftenposten, 20.10.2011

Må kritikk av det offentlige alltid være i et kjedelig språk ?

Kan det nytte å kritisere staten og byråkatiet ?

Enhver som har forsøkt seg med skriftlig kritikk av politikermakt og det offentlige byråkrati har innsett at det raskt blir spørsmål om å velge en form som blir tatt alvorlig. Vil satire, ironi og morsomheter få den ønskede effekt ? Vil poenget bli oppfattet og vil adressaten reagere ? Svaret er alltid uvisst. For et par generasjoner siden skrev en dyktig pressemann en korttekst om akkurat dette.

«Den kjedelige tilgir vi så meget, en morsom mann tar en helst ikke alvorlig. Salig statsråd Løvland ble engang spurt om han hadde lagt merke til et angrep i en Oslo-avis på en av Kirkedepartementets gjerninger. «Vi behøver ikke ta hensyn til den artikkelen,» sa Løvland «den var jo morsomt skrevet

«Han skal sannelig få den kjedelig nok,» sa vedkommende redaktør og skrev en leder som formelig gnistret av talentløshet. Og se! da våknet departementet.

Kilde: Paul Gjesdahl, 1931.