Forbud mot terningkast fra 1. mars 2016

Begrepsforvirring ved bruk av terningkast.
Begrepsforvirring ved bruk av terningkast.

Visse tabloidaviser bruker i sine oppslag uttrykket ‘terningkast’ for å gi karakterer til filmer, bøker,  plater o.a. de har vurdert for sine lesere. I disse anmeldelsene er ordet terningkast fremhevet ved et bilde av en terning på sentral plass. Ved denne visuelle effekt forsterkes både uttrykket og inntrykket.

Vi tviler ikke på den grundige og objektive vurdering som utføres av disse kyndige anmelderne, men stusser likevel ved deres ordbruk. Resultatet av et terningkast er tilfeldig og uforutsigbart. Det er en enkel form for hasard, hvor utfallet styres av slumpetreff og vilkårlighet.

Da blir det en påfallende motsetning mellom den kjølige og veloverveide vurdering som vi skal belæres om og det uttrykk journalistene benytter for å uttrykke sin konklusjon. Men ordet motsetning er for svakt for å karakterisere dette; her er tale om en ren selvmotsigelse.

Vi er ikke ukjent med at visse journalister trives godt med slik begrepsforvirring, men når dette blir notorisk, bør de stoppes.

Flere forklaringer på fenomenet kan tenkes :
a) Uttrykket terningkast ble innført av en kjent journalist for mange år siden. Ingen våget å påpeke feilen og så bare ballet det på seg.

b) En sommervikar i VG eller Dagbladet har overanstrengt seg i et formuleringsforsøk, men viklet seg inn i en uløselig selvmotsigelse.

Språktilsynet mener :
Ord og uttrykk som utsettes for grov misbruk i redaksjonene bør rehabiliteres. Det kunne kanskje være en ekstra oppgave for Pressens Faglige Utvalg (PFU) ?

Forøvrig: Spesielt interesserte anbefales å lese videre om misbruk av metaforer, inkonsistente formuleringer og contradiction in terms.

Effekten av kjedelig språk

I vår serie Aktuelle repriser av klassiske temaer gjengir vi her tekst av en tidligere pressemann.

Statsråd Jørgen Løvland. Foto: Regjeringen
Statsråd Jørgen Løvland.
Foto: Regjeringen

Må kritikk av det offentlige alltid være i et kjedelig språk ?
Enhver som har forsøkt seg med skriftlig kritikk av politikermakt og det offentlige byråkrati har innsett at det raskt blir spørsmål om å velge en form som blir tatt alvorlig. Vil satire, ironi og morsomheter få den ønskede effekt ? Vil poenget bli oppfattet og vil adressaten reagere ? Svaret er alltid uvisst. For et par generasjoner siden skrev en dyktig pressemann en korttekst om akkurat dette.

«Den kjedelige tilgir vi så meget, en morsom mann tar en helst ikke alvorlig. Salig statsråd Løvland ble engang spurt om han hadde lagt merke til et angrep i en Oslo-avis på en av Kirkedepartementets gjerninger. «Vi behøver ikke ta hensyn til den artikkelen,» sa Løvland «den var jo morsomt skrevet.»

«Han skal sannelig få den kjedelig nok,» sa vedkommende redaktør og skrev en leder som formelig gnistret av talentløshet. Og se! da våknet departementet.

Kilde: Paul Gjesdahl, 1931.

Kjent forfatter kritiserer språket i mediene

I vår serie Aktuelle repriser av klassiske temaer gjengir vi her en tekst fra en  stilist.

Johan Borgen. Foto: flickr.com
Johan Borgen.
Foto: flickr.com

Vulgærspråket i mediene får kritikk
Johan Borgen svinget svepen over de som mishandler språket.
Her er hans oppriktige mening:

«Hele vår siviliserte hverdag er spekket med gale og misvisende ord. …. Aviser og blad omspenner et fra før av uvillig publikum med overdrivelser og kunstig søtstoff om dronninger og skrevende mannequiner. Det gjør de visstnok for å imøtekomme et innbilt krav hos publikum, et krav de selv har opparbeidet – altså av uhederlige motiver.

Ved å fjerne seg vesentlig fra sannheten også i disse små emner forråder de i virkeligheten ordet, ordenes verdi og innhold. …. Mot glosemakeri og affektasjon kan man ikke verge seg uten ved kyndig glosesensur i aviser og forlag. Men de mange villfarelser man møter er visselig uttrykk for en nød som skribentene føler: at de rimelige ord og sammensetninger er brukt opp; så må de skape seg og finne på noe nytt. ….

Emnet er de talentsvakes forvirrede forsøk på å gjøre ord til noe annet enn det de er, og de sant begavedes streben efter å nytte ordet i dets ytterste mulighetsrikdom, rytmisk, logisk, koloristisk.»

(Johan Borgen, Noen ord om ord, Utvalgte essayister, Grøndahl Dreyer, 1997)

Nonsens fra akademikere

Hvem er ansvarlig for grov logikkfeil ?
Hvem er ansvarlig for grov logikkfeil ?

«Foretell oss noe vi ikke vet.» Slik lyder et kjent munnhell.

Ikke desto mindre setter vi denne gang søkelys på et nylig debattinnlegg fra tre akademikere. Dette trekløveret består av en professor, en master, en advokat. Ikke noe mindre.

Som medlemmer av Tilregnelighetsutvalget er de tilsynelatende ansvarlige for følgende uttalelse til en herværende avis:

«Enhver psykotisk person er ikke uten skyldevne». (Debattartikkelens tittel)

Etter denne oppsiktsvekkende uttalelse leser vi videre i deres innlegg. Her finner vi noe helt annet. Helt i slutten står det: «Utvalget mener ikke at enhver psykotisk person er uten skyldevne, osv. – »  Kort sagt: «Ikke enhver psykotisk person er uten skyldevne.»

Som vi ser vil feilaktig formulering av negasjon snu meningen på hodet. I dette alvorlige spørsmål dreier det seg ikke om bruk stilistisk finesse, men om presis og logisk uttrykksmåte.

Hvis de anklagede akademikere mot formodning ikke har begått den siterte uttalelse, men henviser til redaksjonens inngrep, antar vi at de har anledning til å befri seg fra denne påtale om logikkfeil ved å benytte adgangen til å fremsette regresskrav mot ansvarlig redaktør.

I så fall kan det meget vel bli spørsmål om redaksjonen som kollegium er språklig tilregnelig.

Kilde: Aftenposten, 26.4. 2015

Sverige leder an i språkmekanikk

Svensk språkmekanikk med et nytt produkt
Svensk språkmekanikk med et nytt produkt

I god tid etter 1. april kunne man lese en avisnotis om det banebrytende arbeid som  Svenska Akademien utfører. Det dreier seg denne gang om en ny verbal oppfinnelse som skal gjøre det slutt på forskjellen mellom kjønnene.

Heretter kan svensker bruke det nye ordet «hen» som 100 % kjønnsnøytral betegnelse på en eller annen person – med uklart kjønn.

Ordet skal visstnok erstatte de tidligere ordene herr, fru og frøken.
Det er foreløbig uklart om det skal benyttes i tiltale eller i omtale.

Nyordningen er allerede innført i svenske barnehager, sies det.
Svensk injurielovgivning vil nå bli endret slik at åpenlys sabotasje av dette nyordet vil bli rammet av påtale og bøter. Da nytter det ikke hva hen sier til sitt forsvar.

Kilde: Aftenposten, 12.4. 2015.

Språkrådet er blind for anglisismer

Er Språkrådet blind for anglisismer ?
Er Språkrådet blind for anglisismer ?

I en fersk avisannonse for ledige stillinger skriver Språkrådet bl.a. følgende:

”Vi omorganiserer nå sekretariatet for bedre å kunne utføre oppgavene våre og møte nye oppgaver i årene som kommer.”

Hvis Språkrådet mener alvor med å opptre som fagorgan i språkspørsmål, forventer vi at organet er i stand til å unngå de verste tilfeller av anglisismer når det henvender seg til offentligheten. Men det klarer visst Språkrådet ikke.

Uttrykket ’møte nye oppgaver’ er et av de mange uttrykk som er vanskelig å luke ut i norsk språk. Her er det neppe tale om å møte nye oppgaver for liksom å hilse på. Det innebærer noe mer krevende, nemlig å mestre oppgavene og aller helst løse dem. Forskjellen mellom ’å møte’ og ’å mestre’ burde statens fagorgan innse uten at andre må forklare det.

Tilsvarende tankeløsheter dukker ofte opp i avisene i skrivemåter som ’å møte kravene’ (to meet the requirements) hvor det burde stå  ’å oppfylle kravene’.

Språkrådet manglende sans for verbale nyanser dukker opp nederst i annonsen. Her omtales ’seksjon for språkrøkt og språkrådgivning’. Vi har et innarbeidet uttrykk som ’fjøsrøkt’, men i annonseteksten vil det være mer korrekt å benytte ’språkpleie’. Forskjellen er ikke uvesentlig.

Om Språkrådet med statlig halstarrighet likevel skulle insistere på at ’Det er det det heter nå, vi har vedtatt det’, endrer det likevel ikke godtfolks naturlige språkfølelse.

Kilde: Aftenposten, 3.10.2013

Dagbladet mestrer ikke nektelser

Dagbladet
Dagbladet mestrer ikke ikke ! (Photo credit: Wikipedia)

Hvis det var noe man skulle tro Dagbladet mestret, så var det nektelser. Men slik er det nok ikke.

Bruk av negasjoner er ikke bare et spørsmål om korrekt språk. Det er i like høy grad spørsmål om logikk.

I en stort oppslått artikkel om bokloven og merverdiavgift skriver avisens journalist Stian Fyen noen kommentarer. For tydelighetens skyld har vi her uthevet de kritiske ordene. Sitater:

”Fremskrittspartiet mener ikke bokloven legger til rette for digital nytenkning ( …. )”.

Vurdert utfra sammenhengen er meningen blitt forvrengt. Det burde nok stå : ”Fremskrittspartiet mener bokloven ikke legger til rette for digital nytenkning ( …. ).” Plassering av adverbet ’ikke’ skaper allverdens meningsforskjell.

Videre i samme artikkel leser vi: ” …. partiene har lenge varslet at Tajiks boklov kan komme til aldri å tre i kraft. ” Påny blir vi mistenksomme og lurer på hva partiene egentlig har varslet. Er det at Tajiks boklov aldri kommer til å tre i kraft ? Dette blir uklart.

Men som om dette ikke er nok skriver journalisten videre: ”Han mener ikke bokloven sikrer like konkurransevilkår  ( … ).» Her er nektelsesadverbet igjen feilplassert. Av sammenhengen tolker vi det annerledes, nemlig slik: Han mener bokloven ikke sikrer like konkurransevilkår  ( … )

Vi håper avisens språklige veileder gis anledning til å forklare redaksjonen hvordan feilplasserte negasjoner kan endre meningen i utsagn.

Kilde: Dagbladet, 18.9.2013

Ordsvindelen i Aftenposten fortsetter. Flyktningestrømmer kalles nå ”folkeflytting”

This image was selected as a picture of the we...
DDR bygget muren for å dele Berlin i to. (Photo credit: Wikipedia)

I en større artikkel i Aftenposten om Berlinmuren kunne vi bl.a. lese ”For å stanse folkeflyttingen mot vest bygget det østtyske DDR-regimet Berlinmuren i 1961.”

Vår kommentar:
Selv det enorme propagandaapparatet i DDR kunne ikke ha laget en mer forførende tekst. Knepet består i å kalle de enorme flyktningestrømmene for noe annet enn en flukt. I virkeligheten var det desperate mennesker som ville over til et fritt land.  Dette var så menn ingen vanlig ”folkeflytting.” Folk flyktet med livet som innsats.

Hvilket motiv har Aftenposten for å forskjønne et kommunistisk diktatur ? Hvorfor trykker Aftenposten slik ordsvindel ?

Kilde: Aftenposten, 25.4.2013

Ulykke i Aftenpostens redaksjonslokaler !

SAS 737-683 LN-RPY
Uhell med SAS-fly I USA slås opp som «ulykke».

I en bredt oppslått artikkel av Aftenpostens egen nyhetsredaktør kunne vi nylig lese følgende overskrift over fire spalter: ”Udramatisk flyulykke ble dramatisk.”

Vår kommentar: Teksten i artikkelen forteller oss noe annet. Det var et fly som sneiet borti et annet på en flyplass i USA. Mindre skade på en vinge, ingen skadet. Men hvorfor slås dette opp som en ”flyulykke” ? Det var jo bare et uhell.

Det er to mulige forklaringer. Enten vet ikke Aftenpostens nyhetsredaktør forskjellen på et uhell og en ulykke, eller så vet han det og gir blaffen bare for å opphisse leserne med en dramatisk overskrift. Uansett – begge deler er like ille.

I samme ordrike artikkel nevnes ordet ”kvalitetsjournalistikk” på en måte som synes å være en behendig plassert assosiasjon til den selvsamme nyhetsredaktørens tekst. ”My foot !” ville en brite ha sagt. Vi ser frem til et mer nøkternt og presist ordbruk.

Kilde: Aftenposten, 4.5.2013

Aftenposten sprer ugress på felles eiendom

 

The top of the front page of the norwegian new...

«Opposisjonen er lite imponert over barnehagemeldingen til skolebyråd Torger Ødegaard.» Dette er ingressen i Aftenposten 6.2. Hva er meningen ?  Etter normal språkforståelse har Ødegaard mottatt en melding.

Men ved å lese hele artikkelen innser vi at nettopp det motsatte er tilfelle. Han har skrevet og sendt en melding (om barnehager). Det er ikke første gang denne avisen gir oss grovt misvisende fremstilling av en sak. Men forvirring ved bruk av gal preposisjon burde vi vel være spart for ?

Aftenposten er ikke alene om å tro at at preposisjonen ’til’ kan brukes overalt for å erstatte formuleringer med genitiv eller rett og slett ordet ‘fra’ for å gi mening. Helt generelt – hva er det som menes med formuleringer som «gaven til far, pakken til mor, brevet til Anne, talen til Andersen» ? Med Aftenpostens språkbruk er det stor risiko for forvirring og det som verre er.

Den journalistiske behandling av avisens tema dekker en halvside og er slått opp i stort format. Ved en eiendommelig tilfeldighet omhandler meldingen fra Ødegaard nettopp skjerpet språkopplæring – i barnehagene. Treåringer skal språksjekkes, man vil satse på kursing og etterutdanning står det.

Ikke vet vi hvor avisen rekrutterer sine journalister, men mistanken går i en spesiell retning. Vi sier ikke mer. En ting er sikkert – Aftenposten bør forbys i alle barnehager hvor det drives språkopplæring.

Om vi ikke har visst det før, så skjønner vi det nå. Redaksjonsledelsen i denne avisen arbeider etter prinsippet «Ærre så nøy’a ?». Artikkelen er skrevet av Hanne Mellingsæter.  Det er ikke kjent om avisen har noen som er ansvarlig for kvalitetssikring av tekster som skal trykkes.

Kilde: Aftenposten 6.2.2013

Ditt eget språk i språkåret 2013

NRK building in Oslo
NRK tvangsforer oss fortsatt med dialekter og nynorsk.

En pennefør bidragsyter til spaltene i A-magasinet har nylig skrevet  et saftig forsvar for bokmål.

I en tid hvor NRK og andre statsstyrte medier tvangsforer oss med nynorsk og dialekter døgnet rundt er Vetle Lid Larsens tekst forfriskende annerledes.

Her er det såvisst intet forsøk på lefling med statsmål eller andre avarter. Han innleder slik:

«Du skal være stolt over språket ditt, selv om du skriver bokmål. Du skal våge å ta ordet i forsamlinger, selv om du ikke har en interessant dialekt. Du skal ikke stå med lua i hånden, nederst ved bordet, fordi du ikke elsker diftonger, kløyvd infinitiv eller sier «Simit, sjå ka du’ruku svæka meg ta dusis.»

Kilde: Amagasinet, 25.1. 2013

Ros til en journalist. Litt ris til redaktøren.

Inderøy, Nord-Trøndelag.
Inderøy, Nord-Trøndelag. (Photo credit: Wikipedia)

Det er ikke uvanlig at Språktilsynet kritiserer mediene. Schibsted-konsernet er en av de store og får hyppig unngjelde.

Som en oppmuntring uttrykker vi idag en honnør. Solveig Ruud har nylig skrevet en artikkel om dyrking av karve i Nord-Trøndelag. Den er hverken moteriktig, dramatisk eller politisk vinklet, slik journalisttekster pleier å være nå.

I stedet leser vi en tekst kjemisk fri for svada, verbalt jåleri og anstrengt sensasjonsmakeri. Ruud forteller, gir fakta og setter temaet om denne uvanlige form for åkerbruk inn i sin naturlige sammenheng. Det kreves mot til å skrive så enkelt og om et antatt trivielt tema. Resultatet ble likevel, eller kanskje nettopp derfor,  meget lesverdig.

Hovedpersonene i stykket – de oppfinnsomme karvedyrkerne – er imidlertid avspist med tre (3) korte setninger i siterte uttalelser. Hadde de ikke mer å si ?

Forøvrig registrerer vi at også i A-magasinet er det bilderedaktøren og grafiske designere som bestemmer. Men leserne kan utmerket godt unnvære intetsigende fargedekor i hysterisk store formater. Gi oss mer tekst i stedet. Vær så snill.

Kilde: A-magasinet, 24.8.2012.

Erfaringer eller fordommer i Aftenposten ?

Begrepsforvirring i Aftenposten
En av Aftenpostens redaktører, Per Anders Madsen, skrev 10. august en artikkel med kommentarer til den ustabile situasjonen i Italia. Tittelen var «Fordommenes Europa». Madsen gjenga bl.a. indirekte uttalelser fra landets statsminister, Mario Monti. Ordet ’fordommer’ forekommer på flere sentrale steder i teksten.

Redaktør Madsens tekst har fått et eiendommelig preg ved hans sterkt vinklede ordbruk. Vi registrerer at han ikke ønsker – eller ikke evner – å skjelne mellom to ulike begreper – nemlig erfaringer og fordommer.

Det finnes to mulige forklaringer.

1) Hans kilde(r) Monti og Der Spiegel har selv konsekvent benyttet ’fordommer’ der hvor meningen er ’erfaringer’. I så fall burde Madsen ha reflektert over dette.

2) Madsen anser at disse begrepene er synonymer.

Språktilsynet mener:
Fordom er et uttrykk som er knyttet til en subjektiv verdivurdering, erfaring benyttes vanligvis om objektive forhold.

Hvis Madsen ønsker å late som om dette er samme sak, er det beklagelig.
Hvis det er en glipp, bør han korrigere.

Kilde: Aftenposten, 10.8.2012

Er Aftenposten manipulert eller driver den selv manipulering ?

The top of the front page of the norwegian new...
Driver Aftenposten manipulering ?

Det er god grunn til å stille spørsmålet slik. Lederartikkelen 25.6. lød slik : ”Barnefattigdom – et politisk ansvar”. Vi mener dette er et eksempel på manipulerende ordbruk.

Visste vi ikke bedre, kunne vi jo tro at dette bare var ett av de mange tiltak som avisen driver for å skape seg et image om å tale barnas sak. Det er visst ingen som har tenkt på barna i Norge før Aftenposten kom på idéen.

Barn er ikke myndige personer. De står under verge av sine foreldre. Ved å klistre prefikset barn- til enhver sak som de ønsker å skape sympati og blest om fjernes fokus fra sakens kjerne, nemlig de enkelte foreldres ansvar for sine barn. Hvis det er en ny kampanje med medfølelse som skal iverksettes, bør den rettes mot de stakkars foreldrene.

Med den fremstilling som benyttes i Aftenpostens leder skaper avisen inntrykk av at det er statens barn og statens ansvar. Vi leser tydelig i konklusjonen at dette først og fremst er et politisk ansvar.

Uttrykket ”barnefattigdom” er farlig ved at det i det skjulte appellerer direkte til vår medfølelse og sympati. Når fornuften blir kortsluttet på denne måten, markedsføres den politiske appell.

Er det slike aviser vi vil ha ?

Kilde: Aftenposten, 26.6.2012

Korrupsjon eller kampfiksing ?

Venstresidens ledende dagsavis fører an i ordsvindelen.

Hederlighet og fair play er kravene innen idretten.

I de siste dagene har avisene vært fulle av reportasjer om en ny form for kriminalitet. Det dreier seg om mistanker om grov korrupsjon innen fotball.  Flere navngitte spillere er mistenkt for å tatt imot bestikkelser for å påvirke utfallet av fotballkamper i ønsket favør av de som betaler bestikkelsene.

Vi har tidligere lest reportasjer om slike  kriminalitet innen italiensk fotball. Nå er det også kommet til Norge. Det som er oppsiktsvekkende er ikke i første rekke at kriminalitet forekommer. Det som er påfallende er at mediene kappes om å bruke lovbryternes formildende uttrykk for å omtale forholdet. Dette viser seg som imøtekommende og tilgivende holdning i form av eufemismer i reportasjene.

Forfallet ytrer seg derved på flere måter. Lovbruddene omtales ikke med sine rette navn (grov korrupsjon), men omskrives til «kampfiksing». Lovbryterne kalles ikke lovbrytere, men»syndere». I kjølvannet av svindel på fotballbanen følger altså ordsvindel i avisredaksjonene.

Denne tendensen i mediene bidrar til å rettferdiggjøre lovbryternes forvridde språkbruk og minsker derved tapet av sosial fordømmelse.  På denne måten svekker mediene normale menneskers rettsfølelse og den alminnelige respekt for loven.

Det er vanskelig å komme bort fra at slik bevisst misbruk av språket bunner i et ganske spesielt samfunnsyn.

Kilde: Norske aviser i uke 28/2012.

Norskiraker eller irakernordmann ?

Irak uebersichtskarte
Hva er forskjellen på en irakernordmann og en norskiraker ?

Norskiraker eller irakernordmann ?  Norske journalisters språkbommerter er ustoppelige. På den måten ligner de på løvetann. Forskjellen er bare den at løvetann har en kort sesong, mens plagsomme språkbommerter er fordelt utover hele kalenderen.

En gjenganger blant disse tabbene er betegnelser som skal angi personer med to statsborgerskap eller en utlending som har fått norsk statsborgerskap.  Årsaken til forvirringen kan søkes i to høyst ulike forhold. Det ene er den direkte tankeløshet, det andre en forkjærligheten for ord som er lette å uttale, uten hensyn til om de er dekkende for saken.

Vi har påpekt det før , men eksemplet er verd å gjentas: En norskamerikaner er nordmann som har fått amerikansk statsborgerskap. På samme vis snakker vi om svenskamerikanere.  Men når journalister skal omtale våre nye landsmenn, blir semantikken plutselig snudd på hodet. Etablert språkbruk blir forkastet og forvirring oppstår.

I en avisnotis fra tidligere i sommer kunne vi lese om en kriminalsak fra Fredrikstad.  ”Norskiraker siktet for menneskehandel” lød overskriften. Av sammenhengen skjønner vi at det dreier seg om en iraker som enten bor i Norge og har fått statsborgerskap her, eller om en ulovlig innvandrer til Norge. Vedkommendes opphav er Irak, og han har hentet en ungjente derfra og holdt henne som slave i en lang periode.   Forstått med vanlig norsk språkbruk er dette ikke en nordmann som har flyttet til Irak. Forholdet er det motsatte og vedkommende burde da kalles irakernordmann, evt. irakisknordmann.

På tilsvarende vis omtaler vi f.eks. innvandrere fra Finland til Norge som finsknordmann og en fra Canada blir selvsagt en kanadiernordmann.   Vi ser det nødvendig å berolige evt. lesere som etter dette sitter klar med rasiststemplet. Dette har ikke noe med rasisme å gjøre. Det er bare et forsøk på å rydde opp i journalistenes villedende språkbruk. Hvis dét skulle falle noen tungt for brystet – ha oss unnskyldt.

Kilde: Aftenposten, 28.6.2012 og NTB, Oslo.

En kjendisforfatter om moteord

Vi har tidligere kritisert dagspressen for dens tankeløse bruk av engelske ordog uttrykk. For å oppnå den ønskede effekt i kritikken gir vi idag ordet til en NRK-medarbeider og forfatter:

Ullernrevyen(16)
Forfatter Chr. Borch

”Ordet ”jobb”, som går igjen i omtrent alt vi sier i vår tid, uansett hva de snakker om, politikere som journalister, statsvitere som medisinere, har utviklet seg fra det gamle keltiske ordet gob, som betyr munn eller nebb. ( … ) I sin tid ble det utvidet til å beskrive en begrenset arbeidsinnsats. ( …. ) – en gang på 1970-tallet fikk det epidemisk spredning i det norske språk. ( … ) I kombinasjon med andre motebegreper er det nå blitt et sentralt element i et konstant meningsforvirrende sammensurium av motebegreper. ”

Kilde: Chr. Borch, Sannhetens kår.

Kvinnelige syere, matte og samkommune

Liv Signe Navarsete
Navarsete prøver å påtvinge forvaltningene et samnorsk-ord.

I den flom av språklig kaos som norsk dagspresse forsyner oss med har vi plukket ut noen av de verste eksemplene til latterliggjøring.

Vår største dagsavis, vi nevner ikke navnet, har bl.a. prestert å omtale syersker som ”kvinnelige syere”. Avisens ledende feature-journalist er den skyldige. Vi aner det konstante trykket fra redaksjonens rødstrømper: ”Syerske er et fy-ord, det må du vel skjønne !”

Samme avis holder seg med en geskjeftig kulturredaktør. I sin artikkel med bred dekning av akademiske priser i matematikk bruker han ordet i sin naturlige form, både ortografisk og semantisk. Men i siste del av teksten er han visst blitt utsatt for avisens interne pop-kultur-sensur.

Dermed slår han plutselig om og benytter skrivemåten ”matte” i resten av en ellers lesbar artikkel. Skyldes det hans frykt for ikke å skrive tilstrekkelig flatnorsk eller står kulturredaktøren under diktat fra ukjente makthavere ?

Et av regjeringens siste påfunn er noe den kaller ”samkommune”. En slik vanskapning av et ord kan bare komme fra et departement som er styrt av en nynorsk-statsråd (Liv Signe Navarsete, Senterpartiet). Innholdet i saken er bl.a. kritisert av andre politikere og er kalt et blindspor. Vi frykter at dette byråkratiske initiativ er like ille som den verbale vanskapning angir.

Med hvilken rett påtvinger en politiker oss et slikt usmakelig  samnorsk-ord ?

Kilde: Aftenposten.

Mediene forvrenger virkeligheten ved sitt ordbruk

The 12 Nigerian states with Sharia law
De 12 nigerianske delstater med Sharia lovgivning (Photo credit: Wikipedia)

Store nyhetskanaler som BBC og CNN har en skremmende innflytelse på publikums oppfatning av virkeligheten. Vi merker det på mange måter, men tydeligst når presset om politisk korrekt språkbruk fargelegger reportasjene.

Nyhetssendinger om forfølgelsene og krigstragediene i Nigeria er et fersk eksempel. I dette landet med 170.000.000 innbyggere driver en norsk hjelpeorganisasjon (Stefanusalliansen) sitt arbeid. Vi sakser fra et reisebrev i deres magasin:

”Stefanus-alliansen er invitert hit fordi kirkene i det nordlige Nigeria er rammet av kraftige forfølgelser, og nå ønsker vi å finne et konkret prosjekt å støtte. De islamistiske terroristene i Boko Haram hater alt som har med Vesten og kristendom å gjøre. De angriper kirker, boliger og butikker eid av kristne. ( … )

– Men internasjonale medier gir ofte et skjevt bilde av det som skjer, forteller pastor Yunusa.

 – Det gjelder selv seriøse medier som BBC og CNN. De unnlater å fortelle at det stort sett er kristne som rammes av volden og uretten. I stedet snakker de om ”sekterisk vold” og ”etnisk-religiøs konflikt”, som om det er to likeverdige grupper som slåss mot hverandre.

Det er verd å gjentas: Tendensiøst bruk av akademiske uttrykk kan skjule sannheten på en besnærende måte.

Kilde: Magasinet Stefanus, nr. 2/2012.

En skrivefør filolog i Aftenposten

Skrivefør filolog i Aftenposten
En viss hr. Hegge skriver jevnlig i en spalte i Aftenposten. Vi har nylig mottatt et avisklipp fra denne spalten. Her settes det søkelys på den høye barrièren mellom filologer og realister. Spaltisten redegjør mønstergyldig om en veiledning han har mottatt fra en ingeniør angående bruk av uttrykket kvalitetssikring.

Vi mener: Siden kvalitet og alle begrep som står i nær forbindelse med dette opptrer så sjelden i filologenes tekster, er det grunn til å gratulere med den plutselig oppståtte interesse for temaet. At begreper som kvalitetsnormer, kvalitetssikring, kvalitetskontroll og tilsvarende uttrykk ikke er selvfølgeligheter i slike miljøer har vi i grunnen hatt mistanke om lenge.

Innsenderen poengterer overfor spaltisten at termen kvalitetssikring ”benyttes i industriproduksjon og –prosesser”, hvilket er ubestridelig.

Det bør tilføyes at den presise terminologi som er skapt omkring kvalitetssikring og kvalitetskontroll gjelder alle prosesstyper hvor det er definert objektive kvalitetsnormer, ikke bare innen industriproduksjon.

Vi håper på tilgivelse for å sitere fra et sitat, dvs. fra ingeniørens veiledning rettet mot politikernes løsaktige omgang med dette uttrykk:

”Misbruken av ordet (kvalitetssikring) er svært beklagelig fordi det utvanner et presist begrep som næringslivet er avhengig av, og gir det en annen og feilaktig betydning i publikums bevissthet.”

Forøvrig tar vi avisklippet som et godt tegn på at angjeldende filolog fortsatt er skrivefør.

For de spesielt interesserte kan vi denne gang anbefale tekster av C. P. Snow og Norbert Wiener.

Kilde: Aftenposten 13.1.2012

Vil departementet forby tabuordene ?

Genialiteten har sine grenser, men når det gjelder stupiditeten er jeg ikke riktig sikker. (Albert Einstein)

Albert Einstein during a lecture in Vienna in 1921
- har stupiditeten grenser ?

Dette sitat burde stått som en ekstra ingress over en stort oppslått artikkel i A-magasinet, datert 16.3.2012, signert av journalist Bjørn Egil Halvorsen. Her kan vi lese om tidens tabuord som er viet fire helsider med overdimensjonert grafikk som iøyefallende utstyr. Nå skal vi lære hva som er politisk korrekt.

Listen over antatte tabuord er lang: neger, vanfør, same, sigøyner, sangerinne, krøpling, bastard osv.. Men det er ikke bare antall tabuord som forundrer oss. Hvis dette hadde vært konstant, ville forholdet vært oversiktlig og håndterbart. Men faktum er at antall tabuord bare vokser og vokser –  Det må vel ha en årsak ?

Vi mistenker Lysbakkens krets i Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet for å stå bak en omfattende holdningskampanje som skal forsøke å frata oss både ord og begreper. Det er ikke til å unngå at George Orwells Nytale i boken «1984» må siteres, nok en gang.

«Hensikten med Nytale var ikke å utvide, men å innskrenke tankens område, og dette målet ble indirekte fremmet ved at man skar ordvalget ned til et minimum.”

Det departementet aldri vil klare å utrydde, er de assosiasjoner som er knyttet til ordene vi bruker.  Straks et erstatningsord kommer i bruk, vil de uunngåelige assosiasjoner følge med. Derfor vil denne påtvungne ordstafetten aldri få noen ende.

For de spesielt interesserte anbefales Ogden & Richards.

Språklig armod blant journalister

While Europe Slept: How Radical Islam is Destr...
Hvorfor lanseres ikke bøker lenger ?

På førstesiden i Aftenposten kunne vi nylig lese om en bok ”som slippes onsdag i neste uke.”  Slippes ? Hva er det avisen mener ? Er det noen som vil gi slipp på en bok, kanskje fordi den ikke er verd noe ? Eller er det et nytt tilfelle av datastyrt tekstproduksjon ?

Av teksten som følger skjønner vi at det dreier seg om en boklansering. Men hvorfor skriver ikke avisen det ? Ordet lansere har jo virket upåklagelig i flere generasjoner og har nettopp den betydning som avisoppslaget forteller om.

Vi mistenker reklamefolk og lettbente journalister for å regelmessig kopiere engelskspråklige uttrykk uten å bry seg med å gi teksten en gangbar norsk form.

At engelskspråklige markedsførere bruker ordet ‘release’ vet vi fra før. Men de som vil omtale dette på norsk burde avstå fra primitive ordbokoppslag på ordet release, hvor de åpenbart har valgt det første og beste de finner (slippe). En begynnerfeil som journalister ofte gjør er å oversette enkeltord i stedet for å oversette mening.

I dette tilfellet finnes det et høyfrekvent ord i norsk normalprosa som de har oversett. Dermed serverer de sine lesere språklig slurv.

Men dette er ikke det verste. Her har vi bare påpekt ett enkelt tilfelle av språklig latskap og slurv. Når slikt blir gjentatt uten korreksjon og trykket i store opplag, vil det etter en tid få en slags status fordi mange godtar pressens kvalitetssvikt som det vanlige.

Dermed blir feilen opphøyd til å være uttrykk for en norm. Ved å akseptere en slik mentalitet sløves sansen for at ord faktisk har mening. Vi kunne trenge et språkråd med reell kompetanse.

Språktilsynet inntrykk:
Den norske presses språklige fallgrube er nå blitt så rommelig at en rekke journalister har tatt fast opphold i den.

Forbud mot terningkast fra 1. mars

Begrepsforvirring ved bruk av terningkast.
Begrepsforvirring ved bruk av terningkast.

Visse tabloidaviser bruker i sine oppslag uttrykket ‘terningkast’ for å gi karakterer til filmer, bøker,  plater o.a. de har vurdert for sine lesere. I disse anmeldelsene er ordet terningkast fremhevet ved et bilde av en terning på sentral plass. Ved denne visuelle effekt forsterkes både uttrykket og inntrykket.

Vi tviler ikke på den grundige og objektive vurdering som utføres av disse kyndige anmelderne, men stusser likevel ved deres ordbruk. Resultatet av et terningkast er tilfeldig og uforutsigbart. Det er en enkel form for hasard, hvor utfallet styres av slumpetreff og vilkårlighet.

Da blir det en påfallende motsetning mellom den kjølige og veloverveide vurdering som vi skal belæres om og det uttrykk journalistene benytter for å uttrykke sin konklusjon. Men ordet motsetning er for svakt for å karakterisere dette; her er tale om en ren selvmotsigelse.

Vi er ikke ukjent med at visse journalister trives godt med slik begrepsforvirring, men når dette blir notorisk, bør de stoppes.

Flere forklaringer på fenomenet kan tenkes :
a) Uttrykket terningkast ble innført av en kjent journalist for mange år siden. Ingen våget å påpeke feilen og så bare ballet det på seg.

b) En sommervikar i VG eller Dagbladet har overanstrengt seg i et formuleringsforsøk, men viklet seg inn i en uløselig selvmotsigelse.

Språktilsynet mener :
Ord og uttrykk som utsettes for grov misbruk i redaksjonene bør rehabiliteres. Det kunne kanskje være en ekstra oppgave for Pressens Faglige Utvalg (PFU) ?

Forøvrig: Spesielt interesserte anbefales å lese videre om misbruk av metaforer, inkonsistente formuleringer og contradiction in terms.

Behov for klarspråk og frispråk i nettdebatter

Screen 301
Nettdebatter bør være for grasrota

La nettdebattene være fora for menigmann !

I et uvanlig poengtert avisinnlegg nylig har Wenche Nøst, Oslo, rettet kritikk mot Aftenpostens holdning til nettdebatter. Avisen vil at flere politikere skal delta.

Nøst imøtegår dette og sier «Men politikerne har allerede alle kanaler. De uttaler seg ikke privat , men ut fra partiprogram og med hensyn til sine egne. ( … ) Men i dag mangler menigmanns røst. Den største samfunnsparten komme nesten ikke til orde.»

Nøst oppfordrer Aftenposten til å gi folkemeningen og anonymiteten en sjanse. Stadig flere avisredaksjoner opptrer slik at vanlige mennesker avstår fra å reagere mot grov urett. Den usaklige personeksponering de blir utsatt for gjør at belastningen blir for stor.

Årsaken er journalistenes uvane med å drive personfokusering når det i stedet gjelder konkrete saker som bør løses. Når kan vi vente oss en annen oppførsel fra avisene ?

Vår honnør til Wenche Nøst.

Negativ tilvekst – en frase fra økonomene

Kan en tilvekst være negativ ?

Vi har tidligere kritisert økonomene for deres løsslupne bruk av fraser og klisjéer. Kort sagt, vi registrerer at de ikke benytter troverdig terminologi.
En tidligere offentliggjort undersøkelse av stillingsannonser i deres bransje viste et påfallende overforbruk av floskler.

«Negativ tilvekst» er et slik uttrykk som fra tid til annen dukker opp i mediene. Vi gjetter på at det er hentet fra økonomenes regnskapsterminologi.

Etter normal ordbruk kan en tilvekst bare være i en retning, dvs. en økning, en stigning, en vekst, en positiv utvikling.

Hvis den økonomiske utvikling går i motsatt retning, taler vi om en minskning, en reduksjon, en negativ utvikling.

Men økonomene vil altså ha det til at det finnes to sorter tilvekst, en negativ og en positiv. Med så uklare begreper ser det ikke lyst ut for økonomien her til lands.

Noen burde gi økonomene ved NHH og BI et kurs i bruk av antonymer (læren om ord med motsatt betydning.)