Forbud mot terningkast fra 1. mars 2016

Begrepsforvirring ved bruk av terningkast.
Begrepsforvirring ved bruk av terningkast.

Visse tabloidaviser bruker i sine oppslag uttrykket ‘terningkast’ for å gi karakterer til filmer, bøker,  plater o.a. de har vurdert for sine lesere. I disse anmeldelsene er ordet terningkast fremhevet ved et bilde av en terning på sentral plass. Ved denne visuelle effekt forsterkes både uttrykket og inntrykket.

Vi tviler ikke på den grundige og objektive vurdering som utføres av disse kyndige anmelderne, men stusser likevel ved deres ordbruk. Resultatet av et terningkast er tilfeldig og uforutsigbart. Det er en enkel form for hasard, hvor utfallet styres av slumpetreff og vilkårlighet.

Da blir det en påfallende motsetning mellom den kjølige og veloverveide vurdering som vi skal belæres om og det uttrykk journalistene benytter for å uttrykke sin konklusjon. Men ordet motsetning er for svakt for å karakterisere dette; her er tale om en ren selvmotsigelse.

Vi er ikke ukjent med at visse journalister trives godt med slik begrepsforvirring, men når dette blir notorisk, bør de stoppes.

Flere forklaringer på fenomenet kan tenkes :
a) Uttrykket terningkast ble innført av en kjent journalist for mange år siden. Ingen våget å påpeke feilen og så bare ballet det på seg.

b) En sommervikar i VG eller Dagbladet har overanstrengt seg i et formuleringsforsøk, men viklet seg inn i en uløselig selvmotsigelse.

Språktilsynet mener :
Ord og uttrykk som utsettes for grov misbruk i redaksjonene bør rehabiliteres. Det kunne kanskje være en ekstra oppgave for Pressens Faglige Utvalg (PFU) ?

Forøvrig: Spesielt interesserte anbefales å lese videre om misbruk av metaforer, inkonsistente formuleringer og contradiction in terms.

Advertisements

Språkrådet vil bare forvalte statsmål

Språkrådet vil bare forvalte statsmål
Språkrådet vil bare forvalte statsmål

Direktør Muruvik Vonen i Språkrådet har nylig skrevet en artikkel om forvaltning av norske språksamlinger. Teksten er ikke opprivende i seg selv. Til gjengjeld er den påfallende ved det den utelater.

Norsk språk er mer enn statsmål
Innledningsvis slår han an tonen ved å bruke et affektskapende uttrykk – offisiell rettskrivning. Uttrykket har i tillegg sterk signalverdi. Dette er nemlig fortsatt et kodeord for statlig, dvs. politikerstyrt, dirigering av språket. Språkrådet har på effektivt vis bekreftet sitt rykte som lydig medspiller i dette.

I sin omsorg for viktige norske språksamlinger omtaler han nørrønt (!), bokmål og nynorsk. Riksmål er overhodet ikke nevnt. Men hvorfor ikke ? Hvorfor er ikke direktøren i det offentlige organet Språkrådet interessert i å bistå ved forvaltning av riksmålet ? Passer det ikke ?

Moteriktig meningsforvirring med baklengsord
I artikkelen leser vi bl.a. » … om de ikke får andre til å ta over ansvaret …» Her uttaler språkdirektøren seg i politisk korrekt språk med baklengsord. Ansvar er ikke noe man ‘tar over’, det overtas eller overtas ikke.

Det er dessverre nødvendig å belære språkdirektøren om at ord har mening. I dette tilfelle er det ikke tale om manglende sans for subtile betydningsnyanser, men dårlig norsk.  En snekker kan f.eks. be lærlingen om å ‘ta over hammeren fra verktøykassen’, da i betydningen hente eller tilsvarende.

Språkdirektøren er såvisst ikke alene om å bruke slike baklengskonstruksjoner. Utfra den oppgave han har påtatt seg har vi likevel grunn til å forvente noe annet.

Så får da visse journalister fortsette med ‘streke under’ det andre understreker og ‘peke på’ når andre påpeker. I de kretser utvisker man forskjellen mellom ord i overført betydning og i direkte betydning ved hjelp av slagordet ‘alt er like bra.’

Kilde: Aftenposten, 14.7.2014

Ordsvindelen i Aftenposten fortsetter. Flyktningestrømmer kalles nå ”folkeflytting”

This image was selected as a picture of the we...
DDR bygget muren for å dele Berlin i to. (Photo credit: Wikipedia)

I en større artikkel i Aftenposten om Berlinmuren kunne vi bl.a. lese ”For å stanse folkeflyttingen mot vest bygget det østtyske DDR-regimet Berlinmuren i 1961.”

Vår kommentar:
Selv det enorme propagandaapparatet i DDR kunne ikke ha laget en mer forførende tekst. Knepet består i å kalle de enorme flyktningestrømmene for noe annet enn en flukt. I virkeligheten var det desperate mennesker som ville over til et fritt land.  Dette var så menn ingen vanlig ”folkeflytting.” Folk flyktet med livet som innsats.

Hvilket motiv har Aftenposten for å forskjønne et kommunistisk diktatur ? Hvorfor trykker Aftenposten slik ordsvindel ?

Kilde: Aftenposten, 25.4.2013

Ulykke i Aftenpostens redaksjonslokaler !

SAS 737-683 LN-RPY
Uhell med SAS-fly I USA slås opp som «ulykke».

I en bredt oppslått artikkel av Aftenpostens egen nyhetsredaktør kunne vi nylig lese følgende overskrift over fire spalter: ”Udramatisk flyulykke ble dramatisk.”

Vår kommentar: Teksten i artikkelen forteller oss noe annet. Det var et fly som sneiet borti et annet på en flyplass i USA. Mindre skade på en vinge, ingen skadet. Men hvorfor slås dette opp som en ”flyulykke” ? Det var jo bare et uhell.

Det er to mulige forklaringer. Enten vet ikke Aftenpostens nyhetsredaktør forskjellen på et uhell og en ulykke, eller så vet han det og gir blaffen bare for å opphisse leserne med en dramatisk overskrift. Uansett – begge deler er like ille.

I samme ordrike artikkel nevnes ordet ”kvalitetsjournalistikk” på en måte som synes å være en behendig plassert assosiasjon til den selvsamme nyhetsredaktørens tekst. ”My foot !” ville en brite ha sagt. Vi ser frem til et mer nøkternt og presist ordbruk.

Kilde: Aftenposten, 4.5.2013

Aftenposten sprer ugress på felles eiendom

 

The top of the front page of the norwegian new...

«Opposisjonen er lite imponert over barnehagemeldingen til skolebyråd Torger Ødegaard.» Dette er ingressen i Aftenposten 6.2. Hva er meningen ?  Etter normal språkforståelse har Ødegaard mottatt en melding.

Men ved å lese hele artikkelen innser vi at nettopp det motsatte er tilfelle. Han har skrevet og sendt en melding (om barnehager). Det er ikke første gang denne avisen gir oss grovt misvisende fremstilling av en sak. Men forvirring ved bruk av gal preposisjon burde vi vel være spart for ?

Aftenposten er ikke alene om å tro at at preposisjonen ’til’ kan brukes overalt for å erstatte formuleringer med genitiv eller rett og slett ordet ‘fra’ for å gi mening. Helt generelt – hva er det som menes med formuleringer som «gaven til far, pakken til mor, brevet til Anne, talen til Andersen» ? Med Aftenpostens språkbruk er det stor risiko for forvirring og det som verre er.

Den journalistiske behandling av avisens tema dekker en halvside og er slått opp i stort format. Ved en eiendommelig tilfeldighet omhandler meldingen fra Ødegaard nettopp skjerpet språkopplæring – i barnehagene. Treåringer skal språksjekkes, man vil satse på kursing og etterutdanning står det.

Ikke vet vi hvor avisen rekrutterer sine journalister, men mistanken går i en spesiell retning. Vi sier ikke mer. En ting er sikkert – Aftenposten bør forbys i alle barnehager hvor det drives språkopplæring.

Om vi ikke har visst det før, så skjønner vi det nå. Redaksjonsledelsen i denne avisen arbeider etter prinsippet «Ærre så nøy’a ?». Artikkelen er skrevet av Hanne Mellingsæter.  Det er ikke kjent om avisen har noen som er ansvarlig for kvalitetssikring av tekster som skal trykkes.

Kilde: Aftenposten 6.2.2013

Revitalisering av dynamikken, sier ny president i NHO

Kristin Skogen Lund.
NHO

En meget ordrik avisartikkel forfattet av presidenten i NHO, Kristin Skogen Lund, gir grunn til kritikk. Dette skyldes tekstens distraherende effekt.

Innledningen dreier seg om en ny regnemåte, nemlig prosentandeler av det uklare begrepet ”suksess”.
Sitat: ”5 % av suksess handler om strategi eller planer. 15 % av suksess handler om den daglige gjennomføringsevnen.”

Ettersom disse formuleringer mildest talt er flertydige og avhengig av situasjonen må vi anta at hennes bruk av aritmetikk bare tjener til løs illustrasjon av en like løs tanke.

Kristin Skogen Lund, som også er konserndirektør i Telenor ASA, overrasker desto mer i sine refleksjoner om ”nyttig lærdom av 22.juli-kommisjonens funn.” Her benytter hun bedriftslivet som sammenligning og skriver bl.a. om ”ansvarliggjøre alle ansatte”, ( … ) de som sitter nærmest kundene, ( … ) kundekontakter ( … ) revitalisere dynamikken ved å ansvarliggjøre mellomledere og medarbeidere”. Alt dette er vel og bra, men vi savner et sentralt poeng. Les videre

Erfaringer eller fordommer i Aftenposten ?

Begrepsforvirring i Aftenposten
En av Aftenpostens redaktører, Per Anders Madsen, skrev 10. august en artikkel med kommentarer til den ustabile situasjonen i Italia. Tittelen var «Fordommenes Europa». Madsen gjenga bl.a. indirekte uttalelser fra landets statsminister, Mario Monti. Ordet ’fordommer’ forekommer på flere sentrale steder i teksten.

Redaktør Madsens tekst har fått et eiendommelig preg ved hans sterkt vinklede ordbruk. Vi registrerer at han ikke ønsker – eller ikke evner – å skjelne mellom to ulike begreper – nemlig erfaringer og fordommer.

Det finnes to mulige forklaringer.

1) Hans kilde(r) Monti og Der Spiegel har selv konsekvent benyttet ’fordommer’ der hvor meningen er ’erfaringer’. I så fall burde Madsen ha reflektert over dette.

2) Madsen anser at disse begrepene er synonymer.

Språktilsynet mener:
Fordom er et uttrykk som er knyttet til en subjektiv verdivurdering, erfaring benyttes vanligvis om objektive forhold.

Hvis Madsen ønsker å late som om dette er samme sak, er det beklagelig.
Hvis det er en glipp, bør han korrigere.

Kilde: Aftenposten, 10.8.2012

Er Aftenposten manipulert eller driver den selv manipulering ?

The top of the front page of the norwegian new...
Driver Aftenposten manipulering ?

Det er god grunn til å stille spørsmålet slik. Lederartikkelen 25.6. lød slik : ”Barnefattigdom – et politisk ansvar”. Vi mener dette er et eksempel på manipulerende ordbruk.

Visste vi ikke bedre, kunne vi jo tro at dette bare var ett av de mange tiltak som avisen driver for å skape seg et image om å tale barnas sak. Det er visst ingen som har tenkt på barna i Norge før Aftenposten kom på idéen.

Barn er ikke myndige personer. De står under verge av sine foreldre. Ved å klistre prefikset barn- til enhver sak som de ønsker å skape sympati og blest om fjernes fokus fra sakens kjerne, nemlig de enkelte foreldres ansvar for sine barn. Hvis det er en ny kampanje med medfølelse som skal iverksettes, bør den rettes mot de stakkars foreldrene.

Med den fremstilling som benyttes i Aftenpostens leder skaper avisen inntrykk av at det er statens barn og statens ansvar. Vi leser tydelig i konklusjonen at dette først og fremst er et politisk ansvar.

Uttrykket ”barnefattigdom” er farlig ved at det i det skjulte appellerer direkte til vår medfølelse og sympati. Når fornuften blir kortsluttet på denne måten, markedsføres den politiske appell.

Er det slike aviser vi vil ha ?

Kilde: Aftenposten, 26.6.2012

En kjendisforfatter om moteord

Vi har tidligere kritisert dagspressen for dens tankeløse bruk av engelske ordog uttrykk. For å oppnå den ønskede effekt i kritikken gir vi idag ordet til en NRK-medarbeider og forfatter:

Ullernrevyen(16)
Forfatter Chr. Borch

”Ordet ”jobb”, som går igjen i omtrent alt vi sier i vår tid, uansett hva de snakker om, politikere som journalister, statsvitere som medisinere, har utviklet seg fra det gamle keltiske ordet gob, som betyr munn eller nebb. ( … ) I sin tid ble det utvidet til å beskrive en begrenset arbeidsinnsats. ( …. ) – en gang på 1970-tallet fikk det epidemisk spredning i det norske språk. ( … ) I kombinasjon med andre motebegreper er det nå blitt et sentralt element i et konstant meningsforvirrende sammensurium av motebegreper. ”

Kilde: Chr. Borch, Sannhetens kår.

Kvinnelige syere, matte og samkommune

Liv Signe Navarsete
Navarsete prøver å påtvinge forvaltningene et samnorsk-ord.

I den flom av språklig kaos som norsk dagspresse forsyner oss med har vi plukket ut noen av de verste eksemplene til latterliggjøring.

Vår største dagsavis, vi nevner ikke navnet, har bl.a. prestert å omtale syersker som ”kvinnelige syere”. Avisens ledende feature-journalist er den skyldige. Vi aner det konstante trykket fra redaksjonens rødstrømper: ”Syerske er et fy-ord, det må du vel skjønne !”

Samme avis holder seg med en geskjeftig kulturredaktør. I sin artikkel med bred dekning av akademiske priser i matematikk bruker han ordet i sin naturlige form, både ortografisk og semantisk. Men i siste del av teksten er han visst blitt utsatt for avisens interne pop-kultur-sensur.

Dermed slår han plutselig om og benytter skrivemåten ”matte” i resten av en ellers lesbar artikkel. Skyldes det hans frykt for ikke å skrive tilstrekkelig flatnorsk eller står kulturredaktøren under diktat fra ukjente makthavere ?

Et av regjeringens siste påfunn er noe den kaller ”samkommune”. En slik vanskapning av et ord kan bare komme fra et departement som er styrt av en nynorsk-statsråd (Liv Signe Navarsete, Senterpartiet). Innholdet i saken er bl.a. kritisert av andre politikere og er kalt et blindspor. Vi frykter at dette byråkratiske initiativ er like ille som den verbale vanskapning angir.

Med hvilken rett påtvinger en politiker oss et slikt usmakelig  samnorsk-ord ?

Kilde: Aftenposten.

Politikernes bevisste ordsvindel – ”kampen mot fattigdom”

English: Erik Solheim, Norwegian Minister of D...
Erik Solheim: En sosialist banner i sin egen kirke

Noen politikere vil ha oss til å tro at vi kan bekjempe fattigdom ved å gi de fattige penger, mange penger, slik Utenriksdepartementet gjør. Dette kan ikke kalles annet enn bevisst ordsvindel og villedning av skattebetalerne. Det er de som må betale for de tiltak politikerne høster ære og berømmelse av.

”Fattigdom” er både av byråkrater og politikere definert i økonomisk termer som X % lavere enn en gitt gjennomsnitt av lønnsinntekt i et land. Med en slik relativ basis for et følelsesladet uttrykk er vi garantert at slik ”fattigdom” vil vare i all evighet.

Ved å benytte politiske paroler om å ”delta i kampen mot fattigdom” tilslører politikerne hva problemet består i. En tidligere sosialist, eks-statsråd Erik Solheim, Sosialistisk Venstreparti, har endelig innsett norsk U-hjelps monumentale feil og svikt. Det tok ham over seks (6) år å innse dette.

I et ferskt avisintervju sier han at bekjempelse av fattigdom ikke kan realiseres ved å gi penger direkte til de fattigste. Han sier bl.a. ”Pengene må gå til å støtte opp under næringslivet og bygge staten og velferden rundt næringslivet.”

Selv om han som sosialist nå har bannet i sin egen kirke (Aftenpostens spalter) har han bidratt til å fjerne en skadelig politisk klisjé. Nekter han virkelig å fortsette med politisk korrekte problembeskrivelser ?

En saksopplysning begrunner hvorfor dette er et seriøst tema og fortjener edruelig språkbruk. Av norske skattebetaleres penger gir politikerne i 2012 kr. 28.000.000.000 til underutviklede land i verden.

Kilde: Aftenposten, 18.5.2012

Nytt gjerningsord prøvekjøres i Aftenposten

Deutsch: Lutherbibel von 1534 English: Luther ...

Journalist Ingunn Økland skrev for en tid tilbake en artikkel ”Bibelen i 2011, Koranen i 2012”. Hennes tekst var slett ikke dårlig. For enkelte overbeviste tilhengere av klarspråk kunne hun med fordel ha skrevet enda tydeligere.

Det som vi reagerer på i rent språklig sammenheng er  hennes bruk av et merkelig ord – ”historisere”. Av sammenhengen må vi tro det er et verb, men akkurat der stanser vår forstand. Hva er det hun mener, hva er ordets betydningsinnhold ?

Det nærmeste vi kan gjette på at det er en utslag av en særegen dialekt fra Blindernområdet. Hvis noen likevel hevder at uttrykket ikke er stedbundet, parerer vi med å kalle det akademisk jåleri.

Assad Nasir har i samme avis (20.12.2011) også brukt dette uttrykket, også på en uklar måte. Kan det være et utslag av mangel på klare tanker ?

Vi mener: Et språklig ugress blir ikke en blomst ved at det formerer seg.

Kilde: Aftenposten 20.12. 2011 og 14.2.2012.

En skrivefør filolog i Aftenposten

Skrivefør filolog i Aftenposten
En viss hr. Hegge skriver jevnlig i en spalte i Aftenposten. Vi har nylig mottatt et avisklipp fra denne spalten. Her settes det søkelys på den høye barrièren mellom filologer og realister. Spaltisten redegjør mønstergyldig om en veiledning han har mottatt fra en ingeniør angående bruk av uttrykket kvalitetssikring.

Vi mener: Siden kvalitet og alle begrep som står i nær forbindelse med dette opptrer så sjelden i filologenes tekster, er det grunn til å gratulere med den plutselig oppståtte interesse for temaet. At begreper som kvalitetsnormer, kvalitetssikring, kvalitetskontroll og tilsvarende uttrykk ikke er selvfølgeligheter i slike miljøer har vi i grunnen hatt mistanke om lenge.

Innsenderen poengterer overfor spaltisten at termen kvalitetssikring ”benyttes i industriproduksjon og –prosesser”, hvilket er ubestridelig.

Det bør tilføyes at den presise terminologi som er skapt omkring kvalitetssikring og kvalitetskontroll gjelder alle prosesstyper hvor det er definert objektive kvalitetsnormer, ikke bare innen industriproduksjon.

Vi håper på tilgivelse for å sitere fra et sitat, dvs. fra ingeniørens veiledning rettet mot politikernes løsaktige omgang med dette uttrykk:

”Misbruken av ordet (kvalitetssikring) er svært beklagelig fordi det utvanner et presist begrep som næringslivet er avhengig av, og gir det en annen og feilaktig betydning i publikums bevissthet.”

Forøvrig tar vi avisklippet som et godt tegn på at angjeldende filolog fortsatt er skrivefør.

For de spesielt interesserte kan vi denne gang anbefale tekster av C. P. Snow og Norbert Wiener.

Kilde: Aftenposten 13.1.2012

Språklig armod blant journalister

While Europe Slept: How Radical Islam is Destr...
Hvorfor lanseres ikke bøker lenger ?

På førstesiden i Aftenposten kunne vi nylig lese om en bok ”som slippes onsdag i neste uke.”  Slippes ? Hva er det avisen mener ? Er det noen som vil gi slipp på en bok, kanskje fordi den ikke er verd noe ? Eller er det et nytt tilfelle av datastyrt tekstproduksjon ?

Av teksten som følger skjønner vi at det dreier seg om en boklansering. Men hvorfor skriver ikke avisen det ? Ordet lansere har jo virket upåklagelig i flere generasjoner og har nettopp den betydning som avisoppslaget forteller om.

Vi mistenker reklamefolk og lettbente journalister for å regelmessig kopiere engelskspråklige uttrykk uten å bry seg med å gi teksten en gangbar norsk form.

At engelskspråklige markedsførere bruker ordet ‘release’ vet vi fra før. Men de som vil omtale dette på norsk burde avstå fra primitive ordbokoppslag på ordet release, hvor de åpenbart har valgt det første og beste de finner (slippe). En begynnerfeil som journalister ofte gjør er å oversette enkeltord i stedet for å oversette mening.

I dette tilfellet finnes det et høyfrekvent ord i norsk normalprosa som de har oversett. Dermed serverer de sine lesere språklig slurv.

Men dette er ikke det verste. Her har vi bare påpekt ett enkelt tilfelle av språklig latskap og slurv. Når slikt blir gjentatt uten korreksjon og trykket i store opplag, vil det etter en tid få en slags status fordi mange godtar pressens kvalitetssvikt som det vanlige.

Dermed blir feilen opphøyd til å være uttrykk for en norm. Ved å akseptere en slik mentalitet sløves sansen for at ord faktisk har mening. Vi kunne trenge et språkråd med reell kompetanse.

Språktilsynet inntrykk:
Den norske presses språklige fallgrube er nå blitt så rommelig at en rekke journalister har tatt fast opphold i den.

Sammenblanding av nynorsk og bokmål

Norwegian Broadcasting Corporation
Er NRK under press fra nynorskorganisasjonene ?

I Aftenpostens programoversikter for radio og og fjernsyn leser vi til stadighet tekster hvor nynorsk og bokmål er blandet sammen. Noen ganger er tittelen på et program skrevet på nynorsk og den følgende omtale på bokmål, andre ganger er det omvendt.

Dette er forvirrende, ulogisk og skjemmende. Vi vet fra tidligere at en nynorsk-statsråd (Hallgjerd Svarstad Haugland) i 2004 klarte å favorisere nynorsk på bekostning av bokmål ved å få opprettet en egen nynorskavdeling i selve NRK-organisasjonen. Det kalles Nynorsk Mediesenter og finansiereres av staten.

Kan noen svare på hvem som står bak denne forvirrende sammenblandingen av nynorsk og bokmål i programomtalene ? Er det Språkrådet, Nynorsk Mediesenter, Nynorsk Pressekontor eller Noregs Mållag ?

Er det Språkrådet som velsigner denne lapskausen ?

Eller kanskje det er Aftenposten som lar seg overkjøre av presset fra nynorskmafiaen ?

Hva ville skje hvis noen prøvde å få trykket tekster på riksmål/bokmål i avisen Firda ?

Er meningsglede et fruktbart begrep ?

Glad over egne meninger eller over andres ?

Aftenposten  har i sine egenannonser for ledige stillinger i avisen benyttet uttrykket ”meningsglede”. Hva avisen mener dette skal bety er ikke helt klart. Vi mistenker fiffige forfattere av annonsetekster for å stå bak. Er dette et fruktbart begrep ?

Ondsinnede tunger vil ha det til at ”meningsglede” er hentet fra sosionom-miljøer og bare er en kamuflerende betegnelse på politiske skrikhalser og hylekor som uttrykker sine følelser. Men hvis det er tilfelle, skjønner vi ikke hvordan ordet er kommet inn i Aftenpostens spalter.

Som en passende kommentar siterer vi også denne gang Arne Næss: ”Det er viktig å huske på at eksistensen av en viss begrepsbetegnelse (K) på ingen måte garanterer at noe faller inn under begrepet, enn si at begrepet er nyttig.”

Dermed er nok sagt.

Kilder:
Aftenposten.
Arne Næss, Endel elementære logiske emner.

Rare ord fra anstrengte akademikere

English: Fireworks
Godt nyttår til alle språk- interesserte !

Forbruksforskning er alvorlige saker. I det minste forsøker forbruksforskerne å være seriøse, eller å foregi at de er det. Forsker Lisbet Berg ved Statens institutt for forbruksforskning har skrevet en rapport om forbrukererfaring.

Der står det at ”Den enkelte forbruker har ikke tilstrekkelig oppmerksomhetskapasitet (vår utheving)  osv.. (Aftenposten 29.12.). Kan det ikke sies enklere ?

Andre språklige rariteter som vi plasserer i skuffen for verbalt jåleri er ”historisere” (Assam Nasir, Oslo, i en artikkel 20.12. og Ingunn Økland, i en debattartikkel 24.12.). Ordet ligner påfallende på problematisere som noen akademikere gjerne benytter i stedet for å beskrive et problem.

Aftenpostens redaksjon er ikke dårligere. Den har meldt seg på i konkurransen med sin ustoppelige misbruk av ordet identifisere. Nå sier avisen i en lederartikkel (19.12.) at vi skal ”identifisere rasismen”. På sportssidene i samme avis (30.12.) leser vi at hopperne ”har knekket koden”. Når fikk skihopperne kompetanse som kryptologer ?

Vår kommentar: Identifisering er et uttrykk som benyttes nå man skal fastslå en persons identitet. Hvis avisen likevel skulle insistere på å bli fortolket med det utvannede meningsinnhold, er dette fortsatt språklig kløneri. Et så uklart og fleksibelt uttrykk som rasisme lar seg ikke på noen måte ”identifisere”.

Vi skjønner at lederskribenten har lett etter et ord, men ikke funnet det. Det er ikke første gangen.

Kilde: Aftenposten, des. 2011.

Aftenposten trosser Språkrådet

Tvangsforingen med nynorsk må stanses

Norsk ekspedisjon på Sydpolen igjen – eller på Sørpolen ?

Etterpå skal de kanskje på ferie til Syden – eller blir det til Søren ?

Sydpolen er et navn som med aller største selvfølgelighet har virket utmerket i alle generasjoner. Men så fikk språkpolitikerne i Arbeiderpartiet og i Språkrådet det for seg at det ikke var norsk nok. De lot noen mennesker ved et bortgjemt institutt i Nord-Norge få lov til å bestemme et nytt navn. Hvorfor dette instituttet skulle påtvinge resten av Norge et helt annet navn er det ingen som forstår. Er det nynorskmafiaen som står bak ?

Slik kom vanskapningen Sørpolen inn i norske medier. NRKs medarbeidere var som vanlig først ute med spontan lydighet mot Språkrådets siste konstruksjon. Det ble Sørpolen i alle kanaler.

Aftenposten er fra tidligere kjent for å ha en språklig norm som ligger tett opptil riksmål. Avisen har i det siste trykket mange reportasjeartikler om den norske ekspedisjonen på Sydpolen, hvor bl.a. statsministeren deltok. Avisen har konsekvent benyttet navnet Sydpolen.

Når vi denne gangen litt motvillig roser Aftenposten er forklaringen til motviljen denne:

For det første har vi rost språklige kvaliteter i Aftenposten tidligere. Dernest kvier vi oss for å rose store organisasjoner. Derfor skjer det litt motvillig.

Men når det er sagt, avisen fortjener virkelig ros fordi den er konsekvent og våger å hevde sin egen språklige standard. Det er ikke alle medier som våger å være uavhengig av maktglade språkfordervere. Derfor bør nynorskmafiaens siste skurkestrek ikke godtas.

Sensur i Pakistan. Ukorrekte ord skal forbys.

Vil Pakistan forby bruk av visse ord i telefon ?

Pakistanske myndigheter vil nå forby bruk av 1700 ord på SMS. De hevder disse ordene er uanstendige. Dette er et forbud som de forsøker å gjennomføre via mobiloperatørene.

Pakistanske telemyndigheter har pålagt teleselskapene å blokkere SMS som inneholder bestemte ord angitt på en sensurliste. Begrunnelsen er besnærende – de vil gjøre dette for å beskytte forbrukerne (!). Tiltaket blir nå latterliggjort av pakistanske Twitter-brukere og andre.

I nyhetsmeldingen fra Pakistan sies det intet om hvordan forbudet vil bli gjennomført for telefonsamtaler, heller ikke i de daglige samtaler som landets ca.150.000.000 innbyggere fører seg imellom.

Pakistanske myndigheter har tidligere forsøkt seg med sensur av tegninger av Mohammed, da forbød de Facebook i en periode. Dessuten forbød de Youtube i 2008.

Når vi ler og gråter over de middelalderske tilstander i Pakistan, burde vil vel samtidig spørre om det finnes lignende tendenser i Norge.

Finnes det ord og uttrykk som pressgrupper innen politikk og medier ønsker å fjerne fra det norske språk ? Finnes det hylekor her i landet som trer i funksjon når vi bruker ord og uttrykk disse gruppene misliker ?

Språktilsynets redaksjon tar gjerne imot eksempler på politisk ukorrekte ord og uttrykk fra leserne.

Ros til Kristin Solberg, utrettelig journalist i Kabul.

Kilde: Aftenposten, 23.11.2011.

Statsansatt etterlyser klarspråk fra statsråd

En statsansatt har i noen innlegg i Aftenposten satt søkelyset på pensjonsrettigheter for statsansatte. Han kritiserer visse sider ved nåværende ordning og får svar i avisen fra ansvarlig statsråd.

Så langt er dette uten faglig interesse for Språktilsynet. For oss er tydelig etterlysing av saklighet og høyere presisjon i statsrådens uttalelsen det sentrale. I sitt tilsvar til statsråden skrev den statsansatte 15.11. følgende (vår utheving) :

”Ved å uttale seg i generelle og upresise vendinger tilslører statsråden den reelle problemstillingen. Et høyere presisjonsnivå er imidlertid nødvendig.”

Deretter følger hans begrunnelse og forklaring av pensjonsproblemet, som altså er uinteressant her. Det vi derimot legger merke til er at den statsansatte i dette tilfelle er såpass selvbevisst at han også kritiserer statsråden for upassende bruk av nedlatende tone i sitt svar.

Den siterte uttalelsen (se foran) er såpass aktuell at den burde inngå som en generell advarsel til samtlige statsråder. Klarspråk er mangelvare i slike kretser.

Sin vane tro mener Aftenposten at den aktuelle statsansattes tjenestestilling og kontrafei er har avgjørende vekt og relevans i denne saken. Av denne grunn er dette slått stort opp.

Det burde avisen la være; vi anser slikt for tendensiøst utenomsnakk.

Kilde: Aftenposten, 15.11.2011.

En redaktør ber om kritikk og får det.

Ockhams razor fjerner utillatelige generaliseringer

Redaktør Åmås har sett på TV og skriver innledningsvis i Aftenposten:

NRK er fortsatt en av verdens mest kvalitetsbevisste allmennkringkastere ( … )”

Hvordan er det mulig for redaktøren å hevde noe så bastant og kategorisk ? Her står det ikke bare at ’NRK er’, men ’NRK er fortsatt’. Slike formuleringer kan vel passere hvis de kommer fra NRKs egen reklameavdeling, men ikke ellers.

Rent praktisk er det neppe mulig å foreta en døgnkontinuerlig evaluering av all verdens almenkringkastere. Men om så var, ville det fortsatt være et utall tolkningsvarianter av det kvalifiserende uttrykket ’kvalitetsbevisste’. Redaktørens påstand er uholdbar.

Vi mener: Avisens kvalitetskontroll burde ha strøket setningen.

Men dette er ikke alt. Redaktøren fortsetter slik:
”Det er bra at landets største mediehus har tatt på seg (sic) å lage noe så viktig som et naturvitenskapelig magasin ( … )”. Det er en grunnleggende meningsforskjell mellom ’å ta på seg noe’ og ’å påta seg noe’. I første tilfelle kan man ta på seg en jakke e.l.. I det andre tilfelle påtar man seg et ansvar e.l.. Vi forventer at redaktører både vet forskjellen og evner å uttrykke den skriftlig. Slike feil er ikke uvanlige, men kritikk av semantisk slurv er nødvendig.

Men nå er vel alt kritikkverdig ferdigkritisert ? Ånei. Redaktøren fortsetter: ( … ) ”Blant mye annet var han først til å vise at bevegelsen til (!) objekter på jorden og i himmelrommet følger samme lover.” Det står vitterlig ”bevegelsen til objekter”. Det er ikke mulig for leserne å vite om redaktøren forsøker å uttrykke noe med genitiv eller om det er en hittil upåaktet og obskur fysikk han refererer til.

Velmenende lesere har nå bestilt 1 stk. Ockhams razor til redaktør Knut Olav Åmås. Den skal være så bra, sies det. Åmås oppgir å være kultur- og debattredaktør i Aftenposten, av alle steder. Hegge er allerede varslet om behovet for skjerpet tilsyn.

Kilde: Aftenposten, 28.10.2011

Journalister mestrer ikke ikke

Journalisterne overrasker oss med rare formuleringer

Aftenposten har mange journalister. Kanskje altfor mange. Når kvalitetskontrollen av dette avisproduktet regelmessig svikter, ledes vi til å tro akkurat det. Dominerende overskrifter med provoserende språkfeil er det flust av.

Et ferskt eksempel var en stort oppslått artikkel om jernbaneplaner med tittelen ”Alle kan ikke vinne”. Av sammenhengen fremgår det at avisen burde ha skrevet ”Ikke alle kan vinne.”

Forskjellen er ikke uvesentlig. Men slik påtale finnes det jo motargumenter mot, se vår tidligere kortartikkel om dette.

Journalistene John Hultgren og Sveinung Berg Bentzrød har satt sine navn under Aftenpostens artikkel.

Kilde: Aftenposten, 14.10.2011

Manipulerende språkbruk fra politiker i Forsvarsdepartementet.

Prisen på F-35 kjenner ingen.
En statssekretær i Forsvarsdepartementet (FD) har i Aftenposten 21.10.11. fått spalteplass for et innlegg om kampflykjøpet (F-35). Han argumenterer mot det Kjell Dragnes tidligere har skrevet om saken. Statssekretær Roger Ingebrigtsen (Arbeiderpartiet) skriver nå bl.a.

1) ”De aller fleste mener at Dragnes tok feil i transportflysaken og jeg mener han tar feil i kampflysaken.” Språktilsynets kommentar: Dette er en uhørt og skammelig form for argumentasjon som alle lærebøker i elementær logikk advarer mot. Statssekretær Ingebrigtsen forsøker åpenbart å antyde, nesten eksplisitt, at siden Dragnes tok feil forrige gang, tar han nok feil nå også. En slik påstand er selvsagt ikke akseptabel, hverken som premiss eller konklusjon.

2) Ingebrigtsen skriver videre  ” – flyet  kan bli dyrere enn antatt og produksjonstempoet kan bli forskjøvet. Ingenting av dette er nytt.” Språktilsynets kommentar: Det er ikke spørsmålet om dette er nytt eller ikke som er interessant. Det som bør telle er hvilken relevans og vekt dette har, for ikke å snakke om konsekvenser.

3) Ingebrigtsen kaller Dragnes’ artikler om saken for ”kampanjejournalistikk.” Språktilsynets kommentar: Akkurat denne form for ”kampanjejournalistikk” trenger det norske samfunnet mer av.

4) Et moment som lett glemmes er dette: Ingebrigtsen er avlønnet for å forsvare politikerne i departementet. Dragnes er som journalist avlønnet for noe helt annet.

5) Det åpne spørsmål er fortsatt om kravene fra Forsvaret med hensikt var satt slik at bare det amerikanske flyet kunne bli aktuelt.

6) Som i alle spørsmål av stor betydning er det viktigste å sjekke premissene for diskusjonen, deres relevans og vekt. Her kan det virke som om premissene er oversett.

Det forekommer ofte vrøvl og vås i Aftenposten, men tekster fra Dragnes leses alltid med stor oppmerksomhet. Denne journalisten trenger såvisst ikke hjelp til å ordlegge seg. Når Språktilsynet refser politikeren i FD, er det fordi vi igjen møter en manipulerende tekst som bryter mot etablerte saklighetsnormer for debatt mellom voksne mennesker. Dette angår den opplyste opinion.

Forslag: Noen bør sende et eksempler av PWZ’s bok ”Den logiske sandkasse” til Ingebrigtsen, med en spesiell henvisning til saklighetsnormene, side 201 – 202. Det kan trenges.

Kilde: Aftenposten, 21.10.2011

Ros til to kvinner for klarspråk

Kvinner synger ut om vrøvl i mediene.

Kvinner som taler klarspråk er ofte befriende å møte. Her fremhever vi to ferske eksempler:

Journalist Marianne Sunde går i en artikkel i rette med Torbjørn Jagland for hans begrunnelse for Nobels fredspris 2012. (ref. Imperialistisk pristildeling, Aftenposten 11.10.2011). Jagland er som kjent et lett bytte for dem som vil påpeke selvmotsigelser, forsnakkelser, forskrivelser og annet tullball. Det sørger han regelmessig for selv. Denne gang var temaet viktig og påtalen var nødvendig.

Takk til Sunde.

En annen myndig og kyndig dame, forfatter Tove Steinbo, Oslo, har i en kort artikkel (ref. Kritikken til dem som har ansvar, Aftenposten, 10.10.2011) påpekt hvor ansvaret ligger etter den grusomme Utøya-tragedien. Den sittende regjering har det overordnede ansvar og forsøk på bortforklaringer blir påtalt i hennes no-nonsense-artikkel.

Takk til Steinbo.

Teologisk klartekst fra Island

Sogneprest Geir Waage på Island taler klartekst

Noen få journalister utmerker seg både ved at de kan skrive og at de regelmessig tar for seg vesentlige tema. Å skrive betyr i denne sammenheng mer enn å beherske ortografi, syntaks og vokabular. Halvor Tjønn er en av disse få. Fra hans reportasje om tilstandene på Island har vi sakset følgende fra intervjuet med sogneprest Geir WaageReykholt:

”Samfunnet på Island har et akutt behov for å legge finanskrisen bak seg. De som sto for alt det gale, både kapitalister og politikere, trenger tilgivelse. Men for å få tilgivelse må de først bekjenne det de har gjort galt. Deretter må de angre. Det har de ikke gjort. Derfor er heller ikke tilgivelse mulig.”

At teologer betjener seg av logiske resonnementer tilhører sjeldenhetene. Når en teolog i tillegg tar konsekvensen av sitt resonnement og våger å presentere konklusjonen, selv om det er en bitter erkjennelse, blir uttalelsen virkelig interessant.

I denne artikkelen møtte vi to mennesker som mestrer det vanskeligste av alt, nemlig å uttrykke seg i klartekst – uten svada.

Kilde: Aftenposten, 9.10.2011.