Valgkamp, ordsvindel og uklar tale

Grapes and Wine 72
Uklar tale – særlig i valgkampen

Et ord til ettertanke i døsige dager:

”Korrekt språkbruk er en forutsetning for moralsk klarhet og hederlighet.

Mange kjeltringstreker kan oppstå når man forsynder seg mot grammatikk og syntaks.”

(Claudio Magris,  Mikrokosmos, norsk utg. 1999)

Kilde: Aftenposten, 21.4.2017 ( PEH)

 

Tvangsforing med nynorsk i NRK

Stop sign, close up 0234
Politikerne må stanse tvangsforingen med nynorsk

Hvorfor våger ikke politikerne å stanse galskapen ?

Tidligere statsråd Svarstad Haugland fikk ordnet med et eget reklamebyrå for nynorsk. Det ble plassert inne i selve NRK og heter Nynorsk mediesenter.

Resultatet ser og hører vi fortsatt – og i økende grad. Overvekten av nynorsk og dialekt merkes tydeligst i beste sendetid. For balansen del burde det jo være et tilsvarende organ for bokmål og riksmål – også integrert i NRK’s organisasjon. Men finnes det ?

Våger noen politikere å ta opp et slikt forslag ? De frykter vel at nynorskfolket vil skrike opp om at de er ”truet minoritet” og må ha omfattende særrettigheter.

Hvor lenge skal nynorskfolket ha spesielle fordeler ? Ca. 92 % av folket foretrekker bokmål/riksmål. Derfor må denne galskapen snart ta ende.

Det er ikke nynorsk som sådan folk er imot – det er statsstyrt tvang i kulturspørsmål.

 

Neger, stortingsmann og andre tabuord

PolitiskiltSpråkpolitiet kritiseres av Språktilsynet

Riktignok har vi Språktilsyn her i landet, men har vi også Språkpoliti ? Det kan se slik ut.

Dagens tekst henter vi fra juristenes virksomhet. Hvis vi skal tro det en avis gjengir fra Tingretten i Skien, er tilstander som minner om språkpolitiet i Orwells bok ”1984” også innført her i landet.

Det er skjedd ved hjelp av lovgiverne og det tilhørende rettsapparat. Det er visst skjedd bak vår rygg.

En kvinne ble idømt 14 dagers betinget fengsel og bot på 10.000 kroner for å ha kalt en mørkhudet mann for ”neger”. Utrolig.

Her ser vi to alternativer av saken, nemlig – Les videre

Klarspråk i staten

man reading stock quotes BE uid 1342681
Folk fortviler over byråkratspråket

Kaudervelsk fra byråkrater ?

”God kommunikasjon mellom myndighetene og borgerne er en forutsetning for å ivareta rettigheter og rettssikkerhet og dermed hindre en avmaktsfølelse.” Dette klippet fra lederen i en Vestfoldavis er treffende uttrykt, men gjelder et større problem.

Ifm. en nylig brukerundersøkelse om ”Klarspråk i staten” mente 9 av 10 byråkrater at de var gode i rettskrivning. Om dette sier avisens leder: ”Å skrive juridisk korrekt handler som kjent om mer enn rettskrivningsregler.”

Vi minner om to punkter som lett glemmes:
1) De som skal skrive for en større leserkrets bør først ha ryddet i eget hode.
2) De bør utforme teksten ut fra leserens perspektiv.

Kilde: Tønsberg Blad, 7. mai 2017

 

 Belastede miljøer – et villedende uttrykk

«Belastede miljøer» er et typisk sosionom-uttrykk som skjuler årsaken til et problem og vil ha oss til å fokusere på virkningen. Dermed et det skapt en villedende term, et hyppig brukt faguttrykk som er glidd inn i dagligtalen. Vi merker ikke engang at vi er utsatt for ordsvindel.

De ansvarlige og aktive parter i dette forholdet er alltid mennesker. Men slik er erkjennelse medfører ubehag og ødelegger sosionomenes og klientenes livsoppfatning.

Årsaken til elendigheten faller som regel innenfor to ulike grupper. De som er selvforskyldte og de som andre mennesker er skyld i. Men altfor ofte ser vi sosionomenes mani for bortforklaring av realitetene.

I deres ordliste finnes det ikke noe som heter ”selvstendig ansvar” for voksne mennesker.  De hevder at mennesker alltid må anses som offer for andres handlinger. Aldri for sin egne.

Her kommer uttrykket ”belastede miljøer” inn som et effektivt vern mot virkeligheten. Slik tilsløres realitetene og samtidig narres vi til å godta et forfalskende uttrykk.

Æresvold som misvisende uttrykk

Angry businessman yelling into bullhorn uid 1272232

Æresdrap bør kalles «barbarisk familievold»

Jan Bøhler, Ap. Oslo, har i en nylig artikkel skrevet om ”æresvold” blant innvandrere. Han setter søkelys på en rekke tilfeller av trakassering, trusler, vold og drap av familiemedlemmer. Bøhler skal ha ros og anerkjennelse for sin artikkel.

Men han glemmer at roten til ondet ligger i å akseptere og bruke selve begrepet ”æresvold”. Det er forstemmende at Bøhler (som er stortingsrepresentant) ikke tar seg umaken med å avvise dette villedende uttrykket. Når det assosieres med ”ære” skapes det straks en uklar idé om noe akseptabelt, endog rosverdig. Men i dette tilfelle er uttrykket både ondsinnet og kriminelt villedende. ”Det første trinn i underkastelse er å akseptere motpartens språkbruk. ” (C. Milosz)

Her dreier det seg om ukultur, barbariske skikker og mangel på siviliserte omgangsformer. Det er ikke tale om innvandrere fra vestlige kulturmiljøer. Å nei. Det er tale om innvandrere fra usiviliserte kulturer i Pakistan og lignende land. Ved sin opptreden viser de grov forakt for det land som mottar dem med åpne armer.

Det finnes ikke grunnlag for å si at trusler og drap av familiemedlemmer har noe med ære å gjøre. Den samling av medbragte vrangforestillinger som visse innvandrere prøver å praktisere i Norge skal ikke godtas. Her gjelder norske lover og norske skikker.

Heller ikke skal vi godta deres bedervede begreper knyttet til ære. For nordmenn har begrepet et helt annet meningsinnhold. Akkurat det burde vårt enorme støtte- og omsorgsapparat for innvandrere gjøre tydelig for dem ved ankomst.

Kort sagt skal vårt begrep ”ære” ikke kobles til begrepet ”vold” og andre kriminelle forhold. Det første punktet i å bekjempe dette ondet er derfor å innse at det dreier seg om en kulturkamp. Her føres kampen med semantiske våpen. Det burde Bøhler skjønne. Derfor er det avgjørende at problemet blir nevnt ved sitt rette navn.

Barbarisk familievold er et bedre uttrykk.

Bøhler skriver bl.a. ”vi på venstresiden har et stort ansvar for ikke å vike unna”. Han glemmer påpasselig at nettopp venstresiden har et langt og kullsvart synderegister når det gjelder manipulering av språket.

Her er det nødvendig både med klar tale og handling. Men det hjelper neppe med tilsnakk fra norske sosionomer. Innvandrernes eget presteskap burde motiveres til å starte en omfattende holdningskampanje i sine menigheter.

Kilde: Aftenposten 1.2. 2017

Er nynorsk ”betre” enn bokmål ?

man reading stock quotes BE uid 1342681
Folk fortviler over tvangsforingen med nynorsk.

Det mener tydeligvis en innsender til Aftenpostens spalte sid.no den 7/7 2016.

Dette medlem i Målungdommen fikk bred spalteplass med en lovtale om nynorsk i landets største avis. Så var det vel en knakende god tekst ? La oss se på det.

Spørsmålet om hva som er ”best” av riksmål, nynorsk og bokmål kan ikke besvares på objektivt vis. Det er et klassisk eksempel hvor personlig mening og preferanser er utslagsgivende. Slikt er ikke verd å diskutere.

Et helt avgjørende poeng i striden om nynorskbruk er utelatt i hans argumentasjon. I et demokrati bør valg av språkform bør være frivillig. Tvangstiltak og grov manipulering fra politikere i maktposisjon er en hån mot flertallets vilje.

Vi minner om at når nordmenn får velge fritt, har ca. 92 % tidligere svart at de foretrekker riksmål/bokmål. Via NRK er vi gjennom flere tiår tvangsforet med nynorsk vi ikke har bedt om.

Siden innsenderen tydelig flagger sitt britiske opphav, burde han vel forklare oss hvorfor det i Storbritannia ikke finnes et kunstig blandingsspråk som er sammensatt av dialekter fra noen avsidesliggende deler av England, Wales og Skottland.

Hvis svaret er gælisk, har britiske politikere aldri funnet på å tvinge det inn på befolkningen.

Innsenderen skriver bl.a. ” – eg meiner at det nynorske skriftspråket er mykje meir representativt for dialektmangfaldet i i Noreg.” Vi gjentar: Nynorsk er et kunstig språk som er dannet ved å blande sammen visse utvalgte vestlandsdialekter.

Ivar Aasen sa tydelig at hans landsmål (nynorsk) ikke måtte tvinges inn på noen. Den anerkjente filologen Asbjørn Aarnes hevdet at nynorsk har vært en ulykke for dialektene her i landet.

I innlegget fra den nynorskskrivende briten savner vi omtale av den prinsipielle forskjellen mellom talemål og skriftspråk. I engelsk er det bare ett skriftspråk.

Britiske politikerne har hatt vett nok til ikke å herse med språket. Normering av engelsk skjer uten politisk innblanding og er et kulturelt tiltak i privat regi.

I Norge har vi vært utsatt for infiltrasjon av nynorsktilhengere i en lang rekke offentlige etater. Der har de i fred og ro fått sabotere flertallets språkbruk med god hjelp av politikere fra Vestlandet.

Et eksempel er den arrogante dominansen av nynorske tekster fra det offentlige Arkivverket. Et annet er en mektig organisasjon inne i selve NRKs store apparat. Det er det omfattende Nynorsk mediesenter som er pådriver for nynorsk overalt, uansett hva lyttere og seere mener. Et mediesenter for å ivareta riksmål og bokmål finnes ikke i NRK.

Ville britene ha funnet seg i slikt ? Neppe. Men i bakvendtland kan alt gå an.

Forbud mot terningkast fra 1. mars 2016

Begrepsforvirring ved bruk av terningkast.
Begrepsforvirring ved bruk av terningkast.

Visse tabloidaviser bruker i sine oppslag uttrykket ‘terningkast’ for å gi karakterer til filmer, bøker,  plater o.a. de har vurdert for sine lesere. I disse anmeldelsene er ordet terningkast fremhevet ved et bilde av en terning på sentral plass. Ved denne visuelle effekt forsterkes både uttrykket og inntrykket.

Vi tviler ikke på den grundige og objektive vurdering som utføres av disse kyndige anmelderne, men stusser likevel ved deres ordbruk. Resultatet av et terningkast er tilfeldig og uforutsigbart. Det er en enkel form for hasard, hvor utfallet styres av slumpetreff og vilkårlighet.

Da blir det en påfallende motsetning mellom den kjølige og veloverveide vurdering som vi skal belæres om og det uttrykk journalistene benytter for å uttrykke sin konklusjon. Men ordet motsetning er for svakt for å karakterisere dette; her er tale om en ren selvmotsigelse.

Vi er ikke ukjent med at visse journalister trives godt med slik begrepsforvirring, men når dette blir notorisk, bør de stoppes.

Flere forklaringer på fenomenet kan tenkes :
a) Uttrykket terningkast ble innført av en kjent journalist for mange år siden. Ingen våget å påpeke feilen og så bare ballet det på seg.

b) En sommervikar i VG eller Dagbladet har overanstrengt seg i et formuleringsforsøk, men viklet seg inn i en uløselig selvmotsigelse.

Språktilsynet mener :
Ord og uttrykk som utsettes for grov misbruk i redaksjonene bør rehabiliteres. Det kunne kanskje være en ekstra oppgave for Pressens Faglige Utvalg (PFU) ?

Forøvrig: Spesielt interesserte anbefales å lese videre om misbruk av metaforer, inkonsistente formuleringer og contradiction in terms.

Bli språkbevisst

I vår serie Aktuelle repriser av klassiske temaer gjengir vi her tekst av en velkjent sannsiger.

Bli språkbevisst, sa Georg Johannesen.

Georg Johannesen Foto: Dagbladet.
Georg Johannesen
Foto: Dagbladet.

Vår første professor i retorikk, Georg Johannesen, ble en gang intervjuet i fjernsynet. Et sentralt punkt i hans uttalelser gjaldt politikernes bruk av språket. Jo mer politikerne slipper til i dominerende NRK-programmer, jo mer aktuell bli Johannesens poeng. Vi bringer her et aktuelt utdrag:

(Intervjueren) : ”Hvordan skal vi så bruke språket ?”

”En må lære å lese fremmede tekster som om de var fremmede. Vi må lære å bli skeptiske til hva folk sier til oss før vi er sikker på hva de sier. Sånn som jeg sier ordet vi nå. Sett ordet i gåseøyne.

På bergensk sier vi ”Kem er det du vier deg med ? ”Altså hvem snakker du på vegne av.

Så f.eks. når en politiker sier: Vårt problem har lenge vært, så setter jeg gåseøyne rundt vårt og mener at han burde ha sagt: mitt problem har lenge vært. Jeg godtar ikke at han taler på vegne av meg. Jeg er kanskje helt uenig med ham.

Det kalles å være språkbevisst, skeptisk bevisst eller mediabevisst, ordbevisst. Det kan vi lære mye av. Ordene tåkelegger virkeligheten for oss. ( … ) ”

Kilde: Erik Eikvil. Intervju med Georg Johannesen, fra En bok om Georg Johannesen, Gyldendal. 1981.

Språket som sovemiddel

Dagens tekst henter vi fra en bok som både er breddfull av faglig innsikt og interessante refleksjoner. Dertil er den lettlest. Det skyldes nok at den er velskrevet. Et av bokens tankevekkende kapitler er «Språkets to stemmeleier».

Øyvind Pålshaugen. Foto: Arbeidsforsknings-instituttet
Øyvind Pålshaugen.
Foto: Arbeidsforsknings-instituttet

Sitat:
«Språket er jo ikke først og fremst et sovemiddel, men et arbeidsredskap.
Man kan ikke sove og arbeide på samme tid. Og likevel; forvaltning og politikk er ett, litteratur et annet og vitenskap er et tredje eksempel på arbeidsfelter der morsmålet er det viktigste arbeidsredskap. Folk med arbeid innen et av disse fagfeltene risikerer med andre ord hele tiden å vugge seg selv i halvsøvne nettopp når de arbeider som hardest.

På annen måte kan man ikke forklare den søvngjengeraktige språkbruken som preger så mange politiske dokumenter, offentlige utredninger og forskningsrapporter. Dette er ikke noe som bare jeg påstår, men noe folk med slikt arbeid til dels selv innser. Det framgår av at de fra tid til annen innbyr folk som har greie på slikt til å kritisere sin språkbruk. »

Boken anbefales for alle som har interesse av språkets uttrykksmuligheter utover de daglige trivialiteter.

Kilde: Språkets estetiske dimensjon. Vitenskapskritiske essays. Øyvind Pålshaugen. 2001

Effekten av kjedelig språk

I vår serie Aktuelle repriser av klassiske temaer gjengir vi her tekst av en tidligere pressemann.

Statsråd Jørgen Løvland. Foto: Regjeringen
Statsråd Jørgen Løvland.
Foto: Regjeringen

Må kritikk av det offentlige alltid være i et kjedelig språk ?
Enhver som har forsøkt seg med skriftlig kritikk av politikermakt og det offentlige byråkrati har innsett at det raskt blir spørsmål om å velge en form som blir tatt alvorlig. Vil satire, ironi og morsomheter få den ønskede effekt ? Vil poenget bli oppfattet og vil adressaten reagere ? Svaret er alltid uvisst. For et par generasjoner siden skrev en dyktig pressemann en korttekst om akkurat dette.

«Den kjedelige tilgir vi så meget, en morsom mann tar en helst ikke alvorlig. Salig statsråd Løvland ble engang spurt om han hadde lagt merke til et angrep i en Oslo-avis på en av Kirkedepartementets gjerninger. «Vi behøver ikke ta hensyn til den artikkelen,» sa Løvland «den var jo morsomt skrevet.»

«Han skal sannelig få den kjedelig nok,» sa vedkommende redaktør og skrev en leder som formelig gnistret av talentløshet. Og se! da våknet departementet.

Kilde: Paul Gjesdahl, 1931.

Kjent forfatter kritiserer språket i mediene

I vår serie Aktuelle repriser av klassiske temaer gjengir vi her en tekst fra en  stilist.

Johan Borgen. Foto: flickr.com
Johan Borgen.
Foto: flickr.com

Vulgærspråket i mediene får kritikk
Johan Borgen svinget svepen over de som mishandler språket.
Her er hans oppriktige mening:

«Hele vår siviliserte hverdag er spekket med gale og misvisende ord. …. Aviser og blad omspenner et fra før av uvillig publikum med overdrivelser og kunstig søtstoff om dronninger og skrevende mannequiner. Det gjør de visstnok for å imøtekomme et innbilt krav hos publikum, et krav de selv har opparbeidet – altså av uhederlige motiver.

Ved å fjerne seg vesentlig fra sannheten også i disse små emner forråder de i virkeligheten ordet, ordenes verdi og innhold. …. Mot glosemakeri og affektasjon kan man ikke verge seg uten ved kyndig glosesensur i aviser og forlag. Men de mange villfarelser man møter er visselig uttrykk for en nød som skribentene føler: at de rimelige ord og sammensetninger er brukt opp; så må de skape seg og finne på noe nytt. ….

Emnet er de talentsvakes forvirrede forsøk på å gjøre ord til noe annet enn det de er, og de sant begavedes streben efter å nytte ordet i dets ytterste mulighetsrikdom, rytmisk, logisk, koloristisk.»

(Johan Borgen, Noen ord om ord, Utvalgte essayister, Grøndahl Dreyer, 1997)

En forsinket beklagelse om fem bokstaver

Språk under lupen
Språk under lupen

Per Egil Hegge  har klaget over at vi ikke tilstrekkelig respekterer en forening han er medlem av. Det gjelder skrivemåten.

Vi godtar reservasjonsløst irettesettelsen fra Hegge (Aftenposten. 11.11. 2015) for at vi ikke «respekterer (Akademiet) så mye at alle de fem store forbokstavene blir med.».

Dette var meget beklagelig, men størrelsen på disse bokstavene sier han imidlertid intet om. I all munter vennskapelighet må vi tro at Hegge egentlig mener versaler.

Likevel: Ha oss unnskyldt. Vi mente ikke noe med det. Tastaturet må ha forskjøvet seg …. Det skal aldri gjenta seg.

P.S. Hegges øvrige momenter i Aftenposten gir foranledning til flere språklige repetisjonsøvelser. Mer om dette senere. Følg med.

Anglisismer nok en gang. Fritt eller gratis ?

Reagerer du på anglisismer ?
Reagerer du på anglisismer ?

Med sin kritikkløse etteraping av engelske uttrykk har reklamespråket og popkulturen ødelagt flere generasjoners sans for å uttrykke seg klart.

Et eksempel: Free på engelsk blir til stadighet oversatt til fritt på norsk, uansett mening. Dermed oppstår skrivemåten fri når det menes gratis. Sansen for presise uttrykksmåter blir sløvet. Vi leser om frie smaksprøver, frie lesereksemplarer, frie konserter, fri leveringsmåned osv.

På den annen side har vi fortsatt fri presse, fri ferdsel, fri partidannelse osv.  Nå er det tydeligvis ulikt meningsinnhold i ord som fri og gratis. Ikke alt som er fritt er gratis. Heller ikke er alt som er gratis fritt.

Vi har tidligere påtalt at Det Norske Akademiet for Språk og Litteratur brukte en slik anglisisme (fri ≠ gratis). Akademiet har reagert med å forsvare sin uttrykksmåte og begrunner påstanden om korrekt språk ved hjelp av statistikk. Vi tar avstand fra slik argumentasjon i språkspørsmål.

Statistikk er ingen brukbar veileder i språkspørsmål . Det er heller ikke bare spørsmål om rett eller galt i forhold til en statlig ordliste, men i like stor grad et spørsmål om godt eller dårlig.

I språkspørsmål bør kvalitet gjelde fremfor kvantitet.

Fritt eller gratis ?

Mange føler seg provosert av nynorskpress i mediene
Akademiet trenger hjelp !

Hvordan forsvarer språkorganisasjoner seg mot anglisismer ?

I en annonse om et språklig arrangementet i Litteraturhuset i Oslo 17/10 leser vi at det er FRI ADGANG. Å jasså ? FRI ?

Etter en rask kontekstanalyse skjønner vi at det dreier seg om noe helt annet en forholdet mellom fritt og ufritt. Det dreier seg om inngangspenger. Med andre ord: Gratis adgang.

Hvis arrangøren likevel påstår det var ment ÅPENT FOR ALLE, blir det siterte utsagn unødvendig siden det ligger implisitt i kunngjøringen.

Til alt overmål er annonsen innrykket av Det norske akademi for språk og litteratur. Hva slags organisasjon er dette blitt ?

Vi har rubrisert tilfellet under etiketten Språkfordervere. Neste gang dette akademiet skal henvende seg til offentligheten bør det på forhånd alliere seg med en språkkyndig person.

Kilde: Aftenposten, 15/10 2015

Tvangsforing med heslige dialekter i offentlige media

NRK tvangsforer lytterne med dialekter
NRK tvangsforer lytterne med dialekter

Visse norske dialekter oppviser en total mangel på språklig musikalitet: Dette gjør at folk reagerer negativt.

I NRKs radio- og fjernsynskanaler opplever vi det som en plagsom blanding av slufselyder, vokalforvrengninger samt knudrete og kvistfulle språklyder som ingen begriper.

Selv for mennesker med et minimum av musikalitet og språksans er det en lidelse for øret. Folk flest mener at bruk av dialekter bør begrenses til det lokale miljø hvor de hører hjemme.

Mange hevder at dialekter ikke bør prakkes på andre i offentlige medier. Slikt er ren hensynsløshet og røper manglende sans for høflighet. Det umelodiske og det uforståelige i mange dialekter gjør at de ikke kan regnes som normgivende for almenheten.

Nynorsk er som kjent basert på en samling vestlandsdialekter. Ivar Aasen frarådet tydelige at det skulle bli tvunget på folk. Ikke destor mindre har hans tilhengere arbeidet iherdig nettopp for dette.

Av dette sneversyn kan det ikke skapes noe riksspråk som er felles for hele landet. Såpass skjønner også nynorsktilhengerne. Men mange politikere er redd for å støte disse gruppene som skriker høyest om statsstøtte og særrettigheter.

For å unngå eventuelle misforståelser er det nødvendig å klargjøre et grunnleggende punkt. Det er ikke dialekter som sådan folk flest er motstandere av. Det folk er imot er den utilslørte bruk av tvang, diktat og politikerinngrep. Vi er imot tvangsforing med dialekter i offentlige medier.

Folk ønsker ikke å utrydde dialekter, de bør bare ikke trenge seg frem der de ikke hører hjemme. Offentlige mediekanaler bør være for hele nasjonen og språket som benyttes der bør derfor være et normert felles- og riksdekkende språk.

Dante – et 750 års jubileum. Mot heslige dialekter, for riksspråk.

Dante definerte et italiensk riksspråk
Dante definerte et italiensk riksspråk

Italierne og resten av verden kan i år feire 750 års jubileum for Dante Alighieris fødsel (1265 – 1321).

Dante var den første store dikter som opptatt av idéen om et felles riksspråk for landet. Han skrev engasjert om landets dialekter, talemål og skriftspråk. Med sin velutviklede sans for de velklingende og musikalske elementer i språket var han sterkt kritisk til visse lokale dialekter.

”Romerne ( … ) fortjener i alle fall å bli luket bort først i min opprydning. Jeg vil ikke ha noe med dem å gjøre i noen diskusjon om morsmålet. For det romerne har, kan knapt kalles et språk, det er snarere en ubehagelig stemmebruk, den styggeste av alle de italienske dialektene.

Om innbyggerne i Toscana (Midt-Italia) skriver han: ”De fleste toskanere har altså stagnert i sin egen stygge dialekt.” Men han kritiserter også landdistriktene. Om dialektene fra landsbygda og fjellområdene leser vi at ” – de har så groteske tonelag at det skjærer i ørene på vanlige folk fra byene.”

Når Dante redegjør for sin sluttvurdering av italienske dialekter skriver han: ”Jeg har funnet det jeg har lett etter, nemlig det folkespråket som tilhører alle bystatene i Italia, men uten at noen av dem kan påberope seg eierskapet.

Derfor kan jeg nå også definere det: Det er det opplyste, normative, autoritative og legitime folkespråket – og det er i forhold til dette folkespråket at alle dialektene i de italienske bystatene må bli målt, veid og sammenlignet.”

Dantes begrunnelse for at han kaller dette folkespråket autoritativt er at det er ”et språk som er felles for hele riket uten å tilhøre noen enkelt del av det.” Denne siste setningen fra Dante er like klar og poengtert som den er enkel. Fordi den uttrykker en sunn språkpolitisk idé om et riksspråk på en så overbevisende måte har hans konklusjon varig verdi.

Nettopp av denne grunn bør sitatet sirkuleres blant alle som er opptatt av norsk språkutvikling og frigjøring av språket fra politiske tvangstrøyer.

Ny direktør søkes til Språkrådet

Muruvik Vonen fratrådte i januar 2015.
Muruvik Vonen fratrådte i januar 2015.

Muruvik Vonen fratrådte i januar stillingen som direktør av Språkrådet. En ansatt i departementet har i mellomtiden bestyrt oppgaven.

Ved forrige ansettelsesprosess oppsto det stor uro blant søkerne og det endte med at de trakk seg. Omstendighetene omkring dette kom ikke ut til offentligheten og ny direktør lot vente på seg.

Etter en tids nøling valgte daværende statsråd Huitfeldt (Arbeiderpartiet) å ansette professor Muruvik Vonen. Ikke uventet har han utmerket seg som en iherdig nynorskforkjemper. Resultatet ble fortsatt favorisering av nynorsk.

Nå er denne stillingen igjen ledig. Vedkommende skal bl.a. » – styrke virksomheten i sitt samfunnsoppdrag» heter det i annonsen.

Det gnagende spørsmål er om det atter skal ansettes en nynorskmann i denne sentrale stillingen. Arbeiderpartiet har tidligere passet på å ansette erklærte nynorsktilhengere.

Av denne grunn er Språkrådet med rette blitt oppfattet som en ren dekkorganisasjon for Noregs Mållag. Navn som Sylfest Lomheim, Muruvik Vonen og tidligere utnevnelser i tilsvarende stilinger vitner om det.

Den åpenbare urett som tidligere politikere har begått mot de 92 % av befolkningen må en gang rettes opp. Et gammelt ord sier at urett foreldes ikke. Vi tilføyer – ikke engang når den begås av politikere.

Kilde: Annonse i Aftenposten, 11. mai 2015

Nonsens fra akademikere

Hvem er ansvarlig for grov logikkfeil ?
Hvem er ansvarlig for grov logikkfeil ?

«Fortell oss noe vi ikke vet.» Slik lyder et kjent munnhell.

Ikke desto mindre setter vi denne gang søkelys på et nylig debattinnlegg fra tre akademikere. Dette trekløveret består av en professor, en master, en advokat. Ikke noe mindre.

Som medlemmer av Tilregnelighetsutvalget er de tilsynelatende ansvarlige for følgende uttalelse til en herværende avis:

«Enhver psykotisk person er ikke uten skyldevne». (Debattartikkelens tittel)

Etter denne oppsiktsvekkende uttalelse leser vi videre i deres innlegg. Her finner vi noe helt annet. Helt i slutten står det: «Utvalget mener ikke at enhver psykotisk person er uten skyldevne, osv. – »  Kort sagt: «Ikke enhver psykotisk person er uten skyldevne.»

Som vi ser vil feilaktig formulering av negasjon snu meningen på hodet. I dette alvorlige spørsmål dreier det seg ikke om bruk stilistisk finesse, men om presis og logisk uttrykksmåte.

Hvis de anklagede akademikere mot formodning ikke har begått den siterte uttalelse, men henviser til redaksjonens inngrep, antar vi at de har anledning til å befri seg fra denne påtale om logikkfeil ved å benytte adgangen til å fremsette regresskrav mot ansvarlig redaktør.

I så fall kan det meget vel bli spørsmål om redaksjonen som kollegium er språklig tilregnelig.

Kilde: Aftenposten, 26.4. 2015

Ulogisk om sidemål i Oslo-skolene

Blir elevene bedre av å slippe nynorsk ?
Blir elevene bedre av å slippe nynorsk ?

Det har vært tilløp til debatt om sidemål i Oslo-skolen.
En professor Grøgaard har gitt en forklaring på hvorfor Oslo-elevene har gjort det så bra på nasjonale prøver. På 4 – 8. trinn slipper de nemlig nynorsk. Dermed kaster de ikke bort undervisningstid på et fag de finner unyttig.

Leder i Noregs Mållag, Marit Aakre Tennø, hevder noe annet. I sin imøtegåelse av Grøgaard skriver hun bl.a. «Såleis er det umogeleg at norskundervisninga til desse elevane kan verta «øydelagd» av nynorskundervisning.» (Vår uth.)

Vår kommentar:
En ting er at nynorskundervisning i seg selv kan være ødeleggende for elevenes motivering når de er påtvunget dette mot sin egen og foreldrenes vilje.

Iht. FNs menneskerettighetserklæring art. 26.3 er det «foreldrene som har fortrinnsrett til å velge hva slags undervisning deres barn skal få.»

Det andre er jo at slik sidemål tar undervisningstid fra andre fag. Nettoresultatet for elevene blir tydeligvis bedret i Oslo-skolene. Så må da Mållaget mene hva de vil om årsaken.

Kilde: Aftenposten, 15.4 2015

Byråkratspråk blant bønder

Byråkratspråk flytter på landet
Byråkratspråk flytter på landet

«Vi har lite jord, men bruker store ord»,  slik skriver en avisjournalist i en lederartikkel om hva norske bønder driver med. Artikkelen var et apropos til vårens jordbruksoppgjør.

Her er et utvalg å prøve seg på : Mattrygghet, dekningsbidrag, prisnedskrivelse, målpris,  kanaliseringspolitikk,  høytytende,  samvirke,  importvern.

Bak hvert av uttrykkene vi har sakset finnes det en høyere abstraksjon med effektivt kodet mening. Vi skjønner at bøndenes moderne terminologi ikke er tilpasset vanlige bytullinger.

Kilde: Aftenposten, 23.4. 2015

Sverige leder an i språkmekanikk

Svensk språkmekanikk med et nytt produkt
Svensk språkmekanikk med et nytt produkt

I god tid etter 1. april kunne man lese en avisnotis om det banebrytende arbeid som  Svenska Akademien utfører. Det dreier seg denne gang om en ny verbal oppfinnelse som skal gjøre det slutt på forskjellen mellom kjønnene.

Heretter kan svensker bruke det nye ordet «hen» som 100 % kjønnsnøytral betegnelse på en eller annen person – med uklart kjønn.

Ordet skal visstnok erstatte de tidligere ordene herr, fru og frøken.
Det er foreløbig uklart om det skal benyttes i tiltale eller i omtale.

Nyordningen er allerede innført i svenske barnehager, sies det.
Svensk injurielovgivning vil nå bli endret slik at åpenlys sabotasje av dette nyordet vil bli rammet av påtale og bøter. Da nytter det ikke hva hen sier til sitt forsvar.

Kilde: Aftenposten, 12.4. 2015.

Kulturminister Widvey må rydde opp

Krav om rettferdighet i språkspørsmålet

Widvey har mottatt vår utfordring
Widvey har mottatt vår utfordring

Vi har tidligere sendt en appell til Kulturdepartementet om å gjenopprette rettferdige ordninger i språkspørsmål. Vi har fått bekreftelse på at brevet er mottatt, men utover dette er intet konkret skjedd.

Her kan du lese og evt. laste ned vårt brev til Kulturdepartementet (PDF).  Følg linken nedenfor:

Vi mottar gjerne kommentarer fra våre lesere.

Kort moralpreken mot misbruk av eufemismer

Visse politikere sminker virkeligheten ved hjelp av eufemismer.
Visse politikere sminker virkeligheten ved hjelp av eufemismer.

Benektelser av kjensgjerninger, overlagt uvitenhet og ønsketenkning er det som preger vår tid. Hvis man kjenner sannheten om en sak og likevel benekter dette faktum, er det en hån mot sannheten og mot ens medmennesker.

Eufemismer er effektive verktøy til å fordreie eller skjule sannheten om forhold som noen regner som ømtålelige og beklemmende.

En forfatter kan benytte eufemismer i et dramatisk teaterstykke for å skape en spesiell psykologisk effekt. Men bruk av eufemismer unntatt i rent litterære sammenhenger som i drama, skjønnlitteratur og poesi, vil korrumpere både tanken og språket.

Når en politiker forsøker å beskrive virkeligheten på en tendensiøs måte ved hjelp av eufemismer, bør vi være på vakt.

Hensikten med å bruke eufemismer i seriøse tekster og taler i politiske, kulturelle, moralske og sosiale spørsmål er å er å benekte virkeligheten ved å hindre at den bli omtalt med sine rette ord.

Eufemismer er ikke det samme som metaforer. Hensikten er rett og slett å skjule sannheten, å tildekke fakta med besnærende uttrykk og ulne talemåter. Hensikten med å bruke eufemismer er å unngå at folk oppfatter realitetene og tar stilling til dem.

Eufemismer blir ofte brukt av mennesker som ønsker å bruke et «politisk korrekt» språk. Når de selv kjenner realitetene, men likevel vanemessig omskriver dem til et sminket språk er dette et tegn på grov uredelighet. Noen anser det som språklig urenslighet.

Slike skammelige uvaner kan kureres, men det kreves stort personlig mot og vilje for å gjennomføre en radikal endring. Om vi ikke klarer å forandre visse politikere, kan vi kanskje påtale de tilfeller vi finner krenkende ?

Moral: Tingene må nevnes ved sine rette navn.

Kilde: Edward Cline i www.familysecuritymatters.com

 

Språkrådet vil bare forvalte statsmål

Språkrådet vil bare forvalte statsmål
Språkrådet vil bare forvalte statsmål

Direktør Muruvik Vonen i Språkrådet har nylig skrevet en artikkel om forvaltning av norske språksamlinger. Teksten er ikke opprivende i seg selv. Til gjengjeld er den påfallende ved det den utelater.

Norsk språk er mer enn statsmål
Innledningsvis slår han an tonen ved å bruke et affektskapende uttrykk – offisiell rettskrivning. Uttrykket har i tillegg sterk signalverdi. Dette er nemlig fortsatt et kodeord for statlig, dvs. politikerstyrt, dirigering av språket. Språkrådet har på effektivt vis bekreftet sitt rykte som lydig medspiller i dette.

I sin omsorg for viktige norske språksamlinger omtaler han nørrønt (!), bokmål og nynorsk. Riksmål er overhodet ikke nevnt. Men hvorfor ikke ? Hvorfor er ikke direktøren i det offentlige organet Språkrådet interessert i å bistå ved forvaltning av riksmålet ? Passer det ikke ?

Moteriktig meningsforvirring med baklengsord
I artikkelen leser vi bl.a. » … om de ikke får andre til å ta over ansvaret …» Her uttaler språkdirektøren seg i politisk korrekt språk med baklengsord. Ansvar er ikke noe man ‘tar over’, det overtas eller overtas ikke.

Det er dessverre nødvendig å belære språkdirektøren om at ord har mening. I dette tilfelle er det ikke tale om manglende sans for subtile betydningsnyanser, men dårlig norsk.  En snekker kan f.eks. be lærlingen om å ‘ta over hammeren fra verktøykassen’, da i betydningen hente eller tilsvarende.

Språkdirektøren er såvisst ikke alene om å bruke slike baklengskonstruksjoner. Utfra den oppgave han har påtatt seg har vi likevel grunn til å forvente noe annet.

Så får da visse journalister fortsette med ‘streke under’ det andre understreker og ‘peke på’ når andre påpeker. I de kretser utvisker man forskjellen mellom ord i overført betydning og i direkte betydning ved hjelp av slagordet ‘alt er like bra.’

Kilde: Aftenposten, 14.7.2014