Ordsvindel, lett forklart

Se nøye på deres ordvalg.
Er det redelig ?

Politikere og journalister er flinke til å bruke ren ordsvindel når de vil vri virkelighten til noe som passer i deres skjulte plan for påvirkning. Det blir synlig allerede i de sentrale ord de bruker. Her er noen vanlige knep de bruker til å fordreie virkelighten:

Hvis folks erfaringer innebærer noe negativt i en sak, pleier journalister og politikere å kalle det fordommer.

Når de ønsker å mistenkeliggjøre politiets arbeid med å fakke forbytere, stanse voldsmenn o.l. bruker de i stedet ordet politivold, mens det verdinøytrale vil være å skrive nødvendig maktbruk.

Når en offentlig etat får sterk og berettiget kritikk i en sak, vil byråkraten eller en «hjelpende» politiker ikke kalle det et alvorlig problem, men istedet en utfordring, med betydlig forbedringspotensial.

Når en farlig forbryter blir fakket, vil journalistene alltid sørge for å skjule fakta om vedkommendes etniske bakgrunn. De våger ikke fortelle leserne at det er en etiopier, pakistaner, marokkaner e.l. De omtaler vedkommende med hans alder, som om det skulle være et poeng, og kaller ham 28-åringen e.l.

Denne metoden med å bruke villedende omskrivninger er noe mer enn språklige tabber og hastverksarbeid. Vi bør ikke tro at det noe annet enn ren ordsvinel som tar sikte på å gi et forfalsket bilde av virkeligheten. Visse politikere og mange journalister deltar villig vekk med å fjerne oss fra realitetene når de er for ubehagelige.

 

 

 

 

 

 

 

 

Riksrevisjonen til kamp mot ordsvindel

 

Riksrevisjonen har nå fått et nytt spesialoppdrag. Etaten skal ta seg av ordsvindel begått av politikere og ansatte i offentlig forvaltning.

Antall politikere i Norge utgjør ca. 11.400 personer. Men byråkratene utgjør ca.  850.000 mennesker. Den nye avdelingen vil således få nok å gjøre.

I første omgang skal Riksrevisjonen sette søkelys på statsråder og stortingsrepresentanter. Misligheter i omgang med offentlige midler er en alvorlig sak. Misbruk blir påtalt og synderne må forklare seg.

Men like viktig er det å hindre at vårt språk blir utsatt for ordsvindlere som ødelegger vår viktigste kulturarv, nemlig et rettskaffent felles språk som er i samsvar med virkeligheten.

”Svindel med ord er like farlig som svindel med penger,” sier den nye avdelingssjefen i Riksrevisjonens tilsynsavdeling. ”Derfor må folkets tillitsvalgte lære seg å styre sin ordbruk og opptre sannferdig og redelig”.

Riksrevisjonen vil heretter ha mandat til å påtale verbal svindel og begrepsjuks. Hjemmelsgrunnlaget er hentet fra en eldre publikasjon utgitt i Midt-Østen.

”Vi er ikke interessert i gramatikalske finurligheter, men vil slå ned på forkastelige forsøk på å føre folk bak lyset ved hjelp av uredelige uttalelser, ” heter det i en pressemelding fra Riksrevisjonen.

Fra før er det innarbeidet en rekke standarder på ulike samfunnsområder. Disse har fått rettslig aksept og er grundig dekket i rettskildelæren. Vi kjenner dem som god forretningsskikk, god presseskikk, god forvaltningsskikk’ osv.

Den nye standarden skal hete  Klar tale.

Av åpenbare grunner er norske medier meget forsiktige med å uttale seg i sakens anledning.  Det er vel best slik.

For de spesielt interesserte henviser vi til Jonathan Swifts bok om pseudologi (L’art du mensonge politique). 1733/1933.

Hege Ulsteins metaformodifikasjon er farlig.

Støre i hardt vær- igjen.

Som kommentator i Dagsavisen er hun opptatt av ledelsen i Arbeiderpartiet og den synkende oppslutningen i meningsmålingene. Folks mumling om ny leder etter Støre har hittil vært lavmælt. Nå er den godt hørbar for hver uke som går. I denne situasjonen er rammende metaforer viktigere enn logisk analyse.

I sin omtale av Aps gjentatte krisemålinger uttaler hun at ” – ”Det virker som om de har snudd skuta opp ned, i stedet for rundt”, sier Ulstein. Med ”de” synes hun å mene partiledelsen.  

Ulstein har dermed snudd en velbrukt metafor fra liggende stilling til noe opprørsk og truende.

En dame som er i stand til å utføre slike språklige grep, kan være uvanlig slagferdig. De som blir rammet av hennes tekster, kan bare passe seg.

Det spesielle i situasjonen er at kritikere trygt kan benytte seg av metaforer, mens partiet er nødtvunget til å bruke sin egen politiske analyse. Det er et spørsmål om troverdighet.

Onde tunger vi likevel ha det til at Ap forlengst har gått tom for både ideologi og gode politikere.

Aftenposten bryr seg, nå igjen ….

Aftenposten bør belære sine ansatte.

At språk er mer enn ortografi, semantikk og logikk vet de fleste av oss. Men hvis noen begynner å kalle det kultur, da er det fare på ferde.

For da kommer politikere og vil blande seg inn. Hamsun skrev sterkt kritisk mot disse maktmenneskenes forsøk på manipulering.

Nå har mediene overtatt den jobben.

 

Moteord innføres i skolene

Lærerne våger ikke korrigere sine elever.

Lærerne har forlengst godtatt elevenes bruk av ordet ’matte’ i skriftlige arbeider. Språkrådet går nå videre og godkjenner nyordene relle, gegge og fysse.

Inspirert av Språkrådets ettergivende holdning til språklig ugress, slang og lettvintheter offentliggjør vi nå deres siste godkjenning av rare norske ord. Tendensen sprer seg på flere områder og fagfelter.

”Me vonar at sovore nyskipnader vil spegle mangfaldet i dei einskilde landslutane. Stutte og femnande omgrep trengs for å stetta vyrdnaden for de gilde folkemålet i fleire av deildene. Skulefolk plar jamvel ha omframtomsut for skulane i dei inste krinsane i byane.” uttaler skulestyrar (hev vore) Sylfest Strutle i ei ny fråsegn om strevet for folkeleg folkemål.

Vi innser at den gammeldagse holdningen til ord som matematikk, religion, geografi, fysikk o.a. er på vikende front i norske skoler. Ingen lærer våger å korrigere elevenes misbruk av språket og bruk av ungdomsslang.

Den ubegrensede toleransen er basert på at ”Alt er like bra og alle skal med”.

De færreste lærere i norsk skole er heller ikke i stand til å klargjøre forskjellen mellom skriftspråk og talemål.

Ærresånøy’a ?

Unaturlig språk røper sosial usikkerhet

Etter en lengre studiereise til tidligere Østblokk-land som Polen, Ukraina, Romania og Moldava samt Tyrkia høsten 2010 har George Friedman (grunnlegger og direktør av Strategic Forecasting (www.Stratfor.com) skrevet om sine mange inntrykk.

I tillegg til sine observasjoner om de politiske forhold i disse landene har han også merket seg den stive og anstrengte stil som preget samtaleformene i disse områdene.

Stans tvangsforingen med nynorsk. Målloven må oppheves.

 

NRK tvangsforer oss med Nynorsk.

Nynorsk er et kunstig språk som ble konstruert på Ivar Aasens skrivepult. Han valgte ut noen spesielle vestlandsdialekter som utgangspunkt og kalte det ”landsmål”.

Som de fleste kunstige konstruksjoner trengte landsmålet støtte for å holde seg oppe. Støtten skaffet han seg fra noen stortingspolitikere.

Senere tok disse politikere seg retten til styre hele befolkningens språk. De tok seg også retten til å omdøpe landsmål til nynorsk.

En nasjons språk er folkets felles kulturarv. Det bør derfor ikke være lekeplass for politikernes påfunn. Vi får være glade for at de ikke ennå har blandet seg inn med ”regulering” av musikk og andre kunstformer.

Det var visse grupper med Arbeiderpartiet i spissen som presset gjennom enorm statsstøtte til nynorsk. Tiltross for at Aasen tydelig uttalte at hans ”landsmål” ikke skulle påtvinges noen, men være frivillig, har politikerne likevel innført nynorsk som tvangsforing. Til det bruker de ”målloven” og resultatet merkes både i skolene og særlig i NRK.

En tidligere nynorsk-statsråd (Haugland Svarstad) innførte bak ryggen på oss andre et spesielt propagandakontor for nynorsk inne i selve NRK-organisasjonen. Det heter Nynorsk Mediesenter.

Tvangsforingen merker vi i økende grad, særlig i NRK, og uten at lyttere og seerne har mulighet til demokratisk innsyn og påvirkning. Dette organ arbeider nemlig etter egne bestemmelser som den tidligere nynorsk-statsråd i sin tid fikk innført, uten publikums vitende.

Når kritikken fra oss andre iblant stilner av og vi snur ryggen til, setter nynorsk-tilhengerne straks foten to skritt frem.

Nynorskfolket opptrer under mange kultur-hatter. Til sammen har de klart å presse staten for årlige bidrag på over 100.000.000 (hundre millioner) til sine egne organisasjoner. Med sine hundre millioner driver de systematisk støtte til sine egne; noen ganger åpent, andre ganger skjult.

Med denne pengesekken kjøper de seg også strategiske posisjoner mange andre steder. Hvis dette ikke er manipulering  – hva er det da ?

Nynorsktilhengerne utgjør bare ca. 8 % av befolkningen. Det er derimot 92 % som oppgir at de foretrekker bokmål/riksmål når de får velge fritt.

Hvis statsstøtten til disse skulle være forholdsmessig, hvilket tall blir så det ?

Vi har sagt det mange ganger før, men gjentar:

Det er ikke nynorsk som sådan vi er imot; det er politikernes inngrep, manipuleringen og tvangsforingen vi vil ha stanset.

Derfor må målloven oppheves.

Vi er ikke motstander av nynorsk –

Nynorsk bør være frivillig

For ikke å bli misforstått i noen av innleggene på dette nettstedet må vi presisere :

Det er ikke nynorsk folk flest er motstander av. Det de misliker er en viss type nynorsk-aktivister som trenger seg frem der de ikke hører hjemme.

Det er denne gruppen som ved omfattende kokkelimonke med politikere og departementer sørger for å skaffe seg enorme økonomiske fordeler i strid med den ubetydelige støtten den har i befolkningen.

For ordens skyld: De privatpersoner som ønsker å bruke nynorsk som skriftspråk må selvsagt ha full adgang til det. Dette er deres naturlige og demokratiske rettighet som ingen vil bestride.

Men dette bør ikke medføre at de får trenge seg frem i radio, fjernsyn og andre offentlige medier for å skaffe seg en uforholdsmessig stor plass i beste sendetid og spalteplass.

Det er dette aggressive påtrykk fra en språkform som er fremmed for mer en 90 % av folket vi er motstander av.

Nå husker du det: Det vi er imot er de påtrengende og manipulerende representanter for nynorsk-mafiaen, ikke nynorsk som sådan.

Danmark er det eneste riktige

Hurra for os !

Noen få mennesker klarer på en underfundig-naïv måte å få uttrykt kortprosa slik at vi oppfatter det som poesi.  Piet Hein var en av dem.

Det eneste riktige

Når klokken er 11 i Danmark,

er den 5 i USA,

10 i London og 18 i Kina,

og 13 omkring Moskva.

Hvor er vi danske et udvalgt folk,

at vi netop er født i selve

det lille velsignede land, hvor klokken

er 11, når den er 11.

Aftenpostens ekle ordsvindel

Advarsel om ordsvindel

Ordet presisere brukes for å klargjøre ytterligere noe som man har uttalt tidligere.

Hvis man ikke har uttalt utsagnet tidligere, er det feilaktig og samtidig villedende å bruke ordet presisere.

Da skaper man med overlegg en feiloppfatning. Slik underfundig villedning driver Aftenposten .

Den som fremsetter alvorlige feil ved avisomtale av privatpersoner pådrar seg ansvar for å korrigere sine feil og offentliggjøre en unnskyldning. Men når den skyldige er Aftenpostens redaksjon, da opplever vi noe annet.

Når Aftenposten skal korrigere en alvorlig feil den har begått, tyr den til bagatellisering og ordsvindel. Leserne er i de siste år blitt vant med at avisen benytter en høyt oppdrevet teknikk med tilslørende betegnelser.

Dermed sørger den både for å tildekke ubehagelige realiteter og gir oss formuleringer som inntil forveksling ligner et propert språkbruk. Vi gjenkjenner metoden fra kommunistisk propagandateknikk, slik den ble systematisk utviklet for å gi oss et fordreid virkelighetsbilde.

Et konkret eksempel er avisens rutine for å trykke beklagelser over begåtte feil. Det første vi opplever er at det overhodet ikke forekommer bruk av ord som feil og beklagelser, enn si unnskyldninger. Nei, de velger andre ord.

Da forfatter og kommentator Henrik Hovland en gang omtalt av Aftenposten på en grovt feilaktig måte i sin debatt med ham, kunne man vente en real unnskyldning og korrigering

Men hva skjedde ? Avisen trykket en godt bortgjemt petittekst langt bak i avisen.

Oppslaget fikk ny rekord i trang spaltebredde, 20 millimeter. Det var vel ikke meningen at den skulle få oppmerksomhet. Hvordan uttrykte avisen seg, var den tydelig ?

Avisen skrev slik : ”Aftenposten presiserer at forfatter og kommentator Henrik Hovland ikke var med i HV-016 da han  …. ”

Kjernen i dette er det taktiske valg av ordet presiserer. I denne sammenheng gir ordet oss inntrykk av at avisen tidligere har uttalt akkurat dette, men liksom gjentar og klargjør dette ytterligere nå.

Men dette er jo ikke tilfelle, avisen har ikke beklaget og korrigert dette tidligere. Dermed er leserne ført på villspor om fakta, de er blitt lurt av avisens ordsvindel. Denne teknikken er utbredt i Aftenposten og er neppe en glipp i travelheten.

Hvordan kan man ha tiltro til en avisredaksjon som behendig fordreier fakta til egen fordel ?

Kilde: Aftenposten 3.2.2011

En lærers armod eller manglende språksans

Lektor bommer om preposisjoner.

Heter det på eller i Oslo ? Slik kan noen spørre.

Tidligere var en norsklektor en som visste noe om vårt morsmål. Slik er det ikke lenger.

En lektor i den videregående skolen fikk tidligere  stor spalteplass i Aftenposten om sitt problem med preposisjoner.

Denne gangen gjaldt det bruk av preposisjoner ved stedsnavn. Over tre spalter utdypet hun sin nød. Teksten vitner om en lektor i villrede, både om selve spørsmålet og om svaret.

Hun burde kanskje lære seg noen etablerte regler. Andre klarer seg godt med alminnelig godt språkøre.

Det heter på et sted, men i en by. Hva som regnes som sted og hva som omtales som by, blir bestemt av folket i det aktuelle området. Ikke av departementet. Heller ikke av NRK eller Språkrådet. For der hersker forvirringen.

De som trenger en huskeregel for dette kan jo bare minnes Alf Prøysens vise: ”Han Lars er på Hamar med slakt – ”

Det er altså vanlig at større innlandsbyer omtales med på, dvs. på Røros, på Kongsvinger, på Gjøvik, på Kongsberg osv.

For kystbyer som Bodø, Tromsø, Kristiansund, Ålesund o.a. bruker man preposisjonen i.

Når det gjelder bygder, kommuner og fylker oppfattes disse som geografiske områder. Derfor bruker man konsekvent preposisjonen i, dvs. i Innbygda, i Stordal kommune, i Nordland fylke osv.  Forøvrig – at regler har unntak behøver vi ikke nevne.

De som tror at dette er et særnorsk fenomen kan jo ta en rask sammenligning med tilsvarende preposisjonsbruk i fransk og engelsk. Så får man svaret.

Mange blir dessverre villedet av språkfattige programmedarbeidere som får slippe til i NRK og i andre kanaler.

De vet hverken ut eller inn og bruker preposisjonen i overalt. Verre kan det ikke bli. De har vel fått støtte av Språkrådet.

Problemet består i at Universitetet slipper ut lektorer til skolen uten at de har elementære kunnskaper i sitt morsmål.

Målstriden som klassekamp

Våger Støre å støtte riksmålet ?

Det er dokumentert at klassekamp-strategene i Arbeiderpartiet har brukt målsaken som en fane for å støtte ”de undertrykte klasser”.

De undertrykte i denne sammenheng skulle da være visse grupper på Vestlandet som foretrekker nynorsk som skriftspråk.

Sammen med politikere fra dette området har Arbeiderpartiet gjennom tidene klart å trumfe gjennom en språkpolitikk som er i direkte motstrid med folkemeningen.

I dag får disse gruppene en uforholdsmessig stor plass i radio og fjernsyn samt i statlige publikasjoner. Politisk maktmisbruk kalles slikt. Finn-Erik Vinje skriver om dette i en av sine bøker:

”I mellomkrigstiden skaffet Arbeiderpartiet seg en språkpolitikk. Edvard Bull, professor i historie ved Universitetet i Oslo fra 1917 og viseformann i Arbeiderpartiet fra 1923 til sin død i 1932, skriver i 1921 i en artikkel i Socialdemokraten:

” (  …. ) Har vi rett i vår socialistiske grunnerkjennelse, at historiens viktigste og egentligste innhold er klassekamp, må klassekampsynspunktet og klasseinteressene også gjør seg gjeldende i en slik sak som målsaken, og ut fra dette må vi prøve å komme til et standpunkt i spørsmålet.”

En annen historieprofessor, Halvdan Koht, var Arbeiderpartiets språkidelogiske talsmann i mellomkrigsårene. Han hevdet at riksmålet er ” i ophav og grunnlag (…) eit overklassemål ”

I 1933 kom ”arbeid for et samnorsk skriftsprog på folkemålets grunn ” inn i Arbeiderpartiets program. Samnorskpassusen ble stående like til 1953, da den ble fjernet. På dette tidspunkt var samnorsk blitt en belastet term.

(Kilde: Finn-Erik Vinje, Enhet og mangfold, Oslo 2002)

Arbeiderpartiet har i de siste tiårene vist at det har en viss evne til å legge bort gamle idéer om klassekamp og orientere seg mot virkeligheten.

Det er nå på høy tid at partiet skifter kurs i språkpolitikken.

Folk er lei av å bli tvangsforet med nynorsk.

Utfordring er politisk korrekt for problemer

Politikere våger ikke si «problem».

I det politiske språket erstatter politikerne ordet problem med et som ikke lyder så ubehagelig. De kaller det alltid utfordring. Så rart.

Men da bytter de vel om på nytt når de skal si utfordring og kaller det problem ? Ånei, det gjør de ikke.

For da vil de få de påpakning av sine kommunikasjonsrådgivere. Det er de som legger ord i munnen på våre folkevalgte nå.

Hvis man ikke visste om dette forholdet, kunne man jo tro at politikerne hadde installert en automat som utførte ”Finn og erstatt” for alle ord som kan gi ubehagelige assosiasjoner.

Ved å legge merke til politikernes ordvalg i kinkige saker, får vi beskjed om hvordan de prøver å bedra sine velgere. Akkurat det bør du huske til neste gang.

Farlig forurensing av språket

Avisenes forsider er som tivoliplakater

Reklamebransjen og underholdningsbransjen er de verste kildene til forurensing av språket. Virkningen ser vi daglig og ungdommen som er lettest å påvirke er mest utsatt.

De som arbeider i disse bransjene har det til felles at de appellerer til folks følelser, ikke til deres forstand. Derfor velger de uttrykksmåter og språk utfra dette. Resultatet blir en pop-kultur som er preget av total forakt for normale kvalitetsnormer og nekter seg lite av smakløsheter.

Aftenposten var tidligere regnet som en seriøs avis med lett synlige kvalitetsnormer og tydelig avstand til denslags. Under ny ledelse har blårussmentalitet og gammelsosialistisk ideologi gått sammen om en kynisk markedsføring av holdninger og meninger.

Det merkes både på deres ordbruk og språkbruk. For flere år siden hoppet avisens ledelse på den karusellen som drives av pop-kultur og reklamebransjen i fellesskap.

Nå bruker Aftenposten tre-fire  helsider daglig bare til å dekke pop-kultur. At dette stoffet pakkes inn i annen emballasje og presenteres freidig som «Kultur» gjør ingen forskjell.

At reklamebransjen har fått prioritet er lett å se. Avisen får jo ca. 82 % av sine inntekter direkte fra reklamen. Da er det jo ikke rart at avisen blir preget av sine oppdragsgiveres uttrykksmåter.

Konsekvensen av dette er at både redaksjonen og journalistene har akseptert å bruke underholdningsbransjens og reklamebransjens språk. Det er sørgelig, men sant.

Falske argumenter i språkdebatten

Falske argumenter i omløp

I Norge eksisterer det tre typer standardargumenter som benyttes flittig i språkdebatten. Disse argumentene brukes gjerne for å forsvare ortografisk og semantisk nonsens. I korthet kan de uttrykkes slik:

• Ærre så nøy’a ?
• Språkrådet har jo godkjent det !
• Du må bare ikke komme her og komme her ! ( – og tro at du kan lære oss noe.)

Disse standardargumentene kan selvsagt benyttes trinnvis eller om nødvendig kombineres. Enkelte har funnet det effektivt å benytte dem med stadige gjentagelser (den repeterende metode).

Den første argumenttypen er representativ for dem som er totalt fremmed for kvalitetsbegrepet innen språklig kommunikasjon. Hvorfor skal vi bry oss med folk som driver med den slags språklig pirk ?

For andre, særlig de som har fått innøvd en sterk lydighetsrefleks overfor statlige organer, er det nærmest utenkelig å opponere mot noe Språkrådet har funnet på.

Den siste argumenttypen viser hvordan gitarfilosofen Øystein Sunde har klart å forenkle hovedtemaet i Aksel Sandemoses Janteloven på en forbilledlig måte.

Spektakulær er in nå, faktisk kult altså –

Bruk heller et norsk ord.

Ordet spektakulær finnes både på engelsk og fransk, som spectacular (flott, praktfull, iøyefallende) og spectaculaire (iøyefallende, frapperende).

Blant sensasjonsjournalister og reklamemakere er det stadig oftere i bruk i norske tekster. Det virker som om de noen ganger går tom for saftige uttrykk og føler behov for å hente inn utenlandske ord for å uttrykke det de har på hjertet.

Med de fullgode norske ord som er antydet foran er dette igjen et eksempel på tankeløs og jålete ordbruk. Det er helst mennesker som mangler elementær kjennskap til sitt eget morsmål som bruker slike ord.

Ugress i språket bør lukes ut. Hyppig og grundig.

Bevisstløse oversettelser, anglisismer

Forbindelsen mellom mening og ord bør gå gjennom hjernen

Til daglig vasser vi i anglisismer. Ofte er slik ordbruk bare utslag av språklig jåleri, noen ganger tankeløshet eller også rent vrøvl.

Andre ganger kan imidlertid slike ord og uttrykk ha direkte nytteverdi pga. sin forbindelse til et nytt og presist meningsinnhold. Oftest er det dessverre bare uttrykk for språklig slapphet og giddesløshet.

I dagspressen vrimler det med merkverdigheter som bærer preg av hastige ordbokoppslag. Man oversetter enkeltord til det første og beste man finner, uten å bry seg om å oversette selve meningen.

Et utbredt eksempel er ”å slippe en bok” i stedet for å lansere en bok, et uttrykk som har fungert utmerket i mange generasjoner. Slippe er da ordbokoppslag av release.

I samme gate finner vi databransjens bruk av ”minne” som ordboksoppslag av memory. Her glemmer man den naturlige forskjellen mellom hukommelse og minne.

Gode minner kan man for eksempel ha om en begivenhet. God hukommelse dreier som evne og kapasitet til å fastholde symboler og sanseinntrykk. Siden databransjen i prinsipp gjelder behandling av tegn og symboler, burde denne feilaktige ordbruk opphøre.

En annen utbredt uvane som sikkert er påvirket av engelsk skrivemåte er oppdeling av flerleddede substantiver. Vi kan da oppleve konstruksjoner som panel ovn, gate selger, hunde mat, hage senter, bjørke ved, sesong salg osv.. Reklamebransjen er den ivrigste forkjemper for disse storartede oppfinnelsene.

Arbeider journalistene ?

Arbeider journalistene ?.

Det er mange år siden ordet arbeide var å se i Aftenposten. Med såpass mange ansatte er det mer enn merkelig at det er så få som arbeider der.

Som abonnent i en årrekke har man opplevet at det er helt fortrengt av ordet jobbe.

Bruksmåten tyder på at disse journalistene tror en jobb og et arbeid er en og samme sak. Men slik er det nok ikke.

Ordet arbeid betegner noe annet enn en jobb. Jobb betegner en relativt enkel, kortvarig og vel avgrenset virksomhet. Arbeid benyttes derimot om en aktivitet som er mer omfattende og varig.,

Generelt er det ikke behov for verbet jobbe. Det virker utmerket med å benytte ordet arbeide. Den påfallende motviljen for å bruke ordet arbeide er i seg selv tankevekkende.

Før massemediene og reklamespråket ble dominerende, var substantivet arbeid og verbet arbeide i aktet og æret bruk overalt. På ett eller annet tidspunkt må det ha skjedd noe, uten at vi riktig vet hva.

Assosiasjonen går til et visst politisk parti som med rene ord tidligere yndet å kalle seg sosialistisk. Vil Arbeiderpartiet av tidens tydelige trykk gå over til å kalle seg Jobbepartiet ? Og vil de ansatte i bedriftene dermed bli kalt jobberne ?

Personer med godt utviklet språksans løper ikke alltid løper bena av seg for å være i takt med de nye språkmotene. Dermed kan de risikere å bli oppfattet som plagsomt påståelige og problematiske å omgås.

Men da må det vel være språket det er noe galt med ? Nei og atter nei. Det er ikke språket i seg selv det er noe galt med: det er språkbrukerne, menneskene. Slik er det bestandig.

I forbindelse med denne ordbruken kan vi noen ganger oppleve tilfeller av korrigerende uttrykksmåter. Hvis man i tankeløshet og uten respekt for dagen språkmote kommer i skade for å spørre en bekjent ”Hvor arbeider du nå ?”, kan man risikere å bli korrigert på det aller tydeligste når vedkommende svarer ”Nå jobber jeg i kommunen.”

Hvis man i samme stil spør om når en person er ferdig på arbeidet om ettermiddagen, risikerer man å få vite at vedkommende er ferdig på jobben klokken fem. Dermed er det meste sagt.

Men vent nå litt, vi er ikke helt ferdige med denne språkbruksanalysen. Er det ikke også slik at dette er et typisk by-land skille, slik å forstå at i byene sier de shoppe og på landet sier de handle ? Slik var det kanskje da tendensen til å favorisere engelske ord var i sin spede begynnelse.

Massemediene har sørget for at reklamespråket også blitt mer utbredt i landområdene. Der hvor det tidligere fantes en sunn tilbøyelighet til å gjøre narr av alle former for språklige narraktigheter, er det nå stadig flere bønder som både shopper på supern’n og det som verre er.

Aggressive gjester

Liker du ubudte gjester ?

Når nynorskfolk med politikernes hjelp tvinger sin målform inn på mennesker som ikke ønsker den,  kan det best sammenlignes med aggressive, ubudte gjester.

De trenger seg inn i andres hus uten å være invitert.

Ikke nok med det, de later også som de er hører hjemme der. Når vi skal invitere gjester til vårt hus, vil vi gjerne selv bestemme hvem som skal komme.

Hvis et statlig kontor henviser til vedtak i Stortinget og krever å bestemme i stedet for oss, er det noe grunnleggende galt i dette samfunnet. Slik er det også med det viktigste av alle kulturelle spørsmål, nemlig valg av språkform og bruk av vårt norske språk.

For å gjenta – vi respekterer fullt ut at de som på personlig og tvangsfritt grunnlag ønsker å benytte nynorsk i privat sammenheng selvsagt skal ha rett til det.

Men dette skal ikke medføre at vi andre skal bli utsatt for press og påtrykk fra en språkform som er fremmed for oss og som vi ikke ønsker.

Ordsvindel: Nedbygging, avvikling eller rasering av Forsvaret ?

Uttrykket nedbygging er sjelden påtalt av de ellers så årvåkne filologer, kanskje fordi de faktisk ikke ennå har oppdaget hulheten og hykleriet som ligger i bruk av dette uttrykket.

Verbet å bygge trenger ingen nærmere forklaring, man bygger i aller bokstaveligste forstand oppover. Ikke nedover.

Ordet er et fast element hos politikere når de nødtvungent skal forklare hvorfor de år etter år målbevisst reduserer vår militære forsvarsevne. Vi legger merke til at de alltid unngår å gi oss rene ord for pengene.

Istedet får vi høre anstrengte omskrivninger, tilslørende betegnelser og byråkratisk jargon som liksom skal være troverdig. Men det er jo nettopp troverdigheten som mangler.

Det at de i edru tilstand gir seg til å omtale en klar svekkelse og reduksjon av det norske forsvar med et uttrykk som skal gi positive assosiasjoner istedet for reelle og saklige, er en hån mot hele befolkningen.

Ved å knytte svekkelsen til et positivt begrep (bygging) tror de vel at de gjør oss en god gjerning. Ordsvindel er en passende betegnelse på slikt.

Når man støter på slike tilfeller, er det George Orwells ord som ringer i ørene på oss. «Mennesker som skriver slik har tydeligvis glemt at ord har mening.»

Anstrengt språk røper sosial usikkerhet

Etter en lengre studiereise til tidligere Østblokk-land som Polen, Ukraina, Romania og Moldava samt Tyrkia høsten 2010 har George Friedman

skrevet om sine mange inntrykk.

I tillegg til sine observasjoner om de politiske forhold i disse landene har han også merket seg den stive og anstrengte stil som preget samtaleformene i disse områdene.

Han opplevde at hans samtalepartnere alltid veiet sine ord og var på vakt. Han mente det kunne skyldes det konstante sosiale press som disse menneskene var omgitt av og som gjorde omgangsformen spesiell.

Da han etter den langvarige reisen møtte kolleger og venner hjemme i Austin i Texas, ble han slått av kontrasten mellom det han nylig hadde opplevet i disse miljøene og amerikanernes avslappede holdning og deres uanstrengte omgangsformer.

Disse to hendelsene, fra tidligere Østblokk-land og fra Texas, er tilsynelatende uten indre sammenheng, men de belyser likevel ett og samme forhold.

Når mennesker opplever et ubehagelig sosialt trykk, er usikker på sin egen posisjon i nærmiljøet og frykter andres reaksjoner, vil dette få tydelige negativ innvirkning på deres kommunikasjon med medmennesker.

Deres språklige uttrykksformer blir deretter. Når vi neste gang fristes til å tolke lingvistiske symptomer i vårt eget miljø, kan vi lettere stille diagnosen.

(Kilde: L’Express 6.april 2006 og Stratfor Newsletter 2010)

Norsk-amerikaner eller amerikaner-nordmann ?

 Hva er en norsk-pakistaner, hva er en pakistaner- nordmann ?

En norsk-amerikaner vet alle hva er. Det er en person som er født og oppvokst i Norge, men har emigrert til USA og fått amerikansk statsborgerskap.

Men da må vi vel også vite hva en dansk-amerikaner og en svensk-amerikaner er ?

For tilsvarende forhold bruker vi betegnelsene en tyrker-nordmann, en iraner-nordmann, en koreaner-nordmann osv..

Men med ett er språket gått i vranglås og det oppstår uforklarlige språkhemninger i massemediene og i den offentlige forvaltning.

I stedet for den etablerte språkvanen dukker det opp alskens verbale krumspring med kunstige omskrivninger av virkeligheten.

Det er ikke lenger noen som vet forskjellen  på en pakistaner-nordmann og en norsk-pakistaner.

Hvilke grupper er det som driver denne galskapen ?

Kritikk av motespråket i mediene

Popbransjen ordbruk  påvirker ungdommen

Kan du gjette hvilken kjent forfatter som har skrevet følgende sitat ? (Svaret finner du nederst.)

«Hele vår siviliserte hverdag er spekket med gale og misvisende ord. ….  Aviser og blad omspenner et fra før av uvillig publikum med overdrivelser og kunstig søtstoff om dronninger og skrevende mannequiner. Det gjør de visstnok for å imøtekomme et innbilt krav hos publikum, et krav de selv har opparbeidet – altså av uhederlige motiver. Ved å fjerne seg vesentlig fra sannheten også i disse små emner forråder de i virkeligheten ordet, ordenes verdi og innhold. ….  Mot glosemakeri og affektasjon kan man ikke verge seg uten ved kyndig glosesensur i aviser og forlag. Men de mange villfarelser man møter er visselig uttrykk for en nød som skribentene føler: at de rimelige ord og sammensetninger er brukt opp; så må de skape seg og finne på noe nytt. …. Emnet er de talentsvakes forvirrede forsøk på å gjøre ord til noe annet enn det de er, og de sant begavedes streben efter å nytte ordet i dets ytterste mulighetsrikdom, rytmisk, logisk, koloristisk.»

(Johan Borgen, Noen ord om ord, Utvalgte essayister, Grøndahl Dreyer, 1997)

Avvikling, nedbygging eller rasering av Forsvaret ?

Hva vil politikerne med Forsvaret ?

Uttrykket nedbygging er sjelden påtalt av de ellers så årvåkne filologer, kanskje fordi de faktisk ikke ennå har oppdaget hulheten og hykleriet som ligger i bruk av dette uttrykket.

Verbet å bygge trenger ingen nærmere forklaring, man bygger i aller bokstaveligste forstand oppover. Ikke nedover.

Ordet er et fast element hos politikere når de nødtvungent skal forklare hvorfor de år etter år målbevisst reduserer vår militære forsvarsevne.

Språkrådet sprer sitt ugress i bokmålets hage

Noen plager oss med sitt ugress

«Når nynorsken ikke får tilslutning blant folk flest, skal vi iallfall ødelegge bokmålet ved hjelp av salamimetoden.»

Vi ser stadige utslag av den ustoppelige kampanjen med nynorsk-påvirkning mot bokmålet.

Dermed får vi et bokmål som ikke utvikler seg på fritt grunnlag, men stadig saboteres av en tapende konkurrent.

Vi konstaterer en klar tendens til målrettet påvirkning som består i at nynorsk-forkjemperne bevisst forsøker å smugle inn sine gloser i bokmålets ordforråd.