Forbud mot terningkast fra 1. mars 2016

Begrepsforvirring ved bruk av terningkast.
Begrepsforvirring ved bruk av terningkast.

Visse tabloidaviser bruker i sine oppslag uttrykket ‘terningkast’ for å gi karakterer til filmer, bøker,  plater o.a. de har vurdert for sine lesere. I disse anmeldelsene er ordet terningkast fremhevet ved et bilde av en terning på sentral plass. Ved denne visuelle effekt forsterkes både uttrykket og inntrykket.

Vi tviler ikke på den grundige og objektive vurdering som utføres av disse kyndige anmelderne, men stusser likevel ved deres ordbruk. Resultatet av et terningkast er tilfeldig og uforutsigbart. Det er en enkel form for hasard, hvor utfallet styres av slumpetreff og vilkårlighet.

Da blir det en påfallende motsetning mellom den kjølige og veloverveide vurdering som vi skal belæres om og det uttrykk journalistene benytter for å uttrykke sin konklusjon. Men ordet motsetning er for svakt for å karakterisere dette; her er tale om en ren selvmotsigelse.

Vi er ikke ukjent med at visse journalister trives godt med slik begrepsforvirring, men når dette blir notorisk, bør de stoppes.

Flere forklaringer på fenomenet kan tenkes :
a) Uttrykket terningkast ble innført av en kjent journalist for mange år siden. Ingen våget å påpeke feilen og så bare ballet det på seg.

b) En sommervikar i VG eller Dagbladet har overanstrengt seg i et formuleringsforsøk, men viklet seg inn i en uløselig selvmotsigelse.

Språktilsynet mener :
Ord og uttrykk som utsettes for grov misbruk i redaksjonene bør rehabiliteres. Det kunne kanskje være en ekstra oppgave for Pressens Faglige Utvalg (PFU) ?

Forøvrig: Spesielt interesserte anbefales å lese videre om misbruk av metaforer, inkonsistente formuleringer og contradiction in terms.

Kjent forfatter kritiserer språket i mediene

I vår serie Aktuelle repriser av klassiske temaer gjengir vi her en tekst fra en  stilist.

Johan Borgen. Foto: flickr.com
Johan Borgen.
Foto: flickr.com

Vulgærspråket i mediene får kritikk
Johan Borgen svinget svepen over de som mishandler språket.
Her er hans oppriktige mening:

«Hele vår siviliserte hverdag er spekket med gale og misvisende ord. …. Aviser og blad omspenner et fra før av uvillig publikum med overdrivelser og kunstig søtstoff om dronninger og skrevende mannequiner. Det gjør de visstnok for å imøtekomme et innbilt krav hos publikum, et krav de selv har opparbeidet – altså av uhederlige motiver.

Ved å fjerne seg vesentlig fra sannheten også i disse små emner forråder de i virkeligheten ordet, ordenes verdi og innhold. …. Mot glosemakeri og affektasjon kan man ikke verge seg uten ved kyndig glosesensur i aviser og forlag. Men de mange villfarelser man møter er visselig uttrykk for en nød som skribentene føler: at de rimelige ord og sammensetninger er brukt opp; så må de skape seg og finne på noe nytt. ….

Emnet er de talentsvakes forvirrede forsøk på å gjøre ord til noe annet enn det de er, og de sant begavedes streben efter å nytte ordet i dets ytterste mulighetsrikdom, rytmisk, logisk, koloristisk.»

(Johan Borgen, Noen ord om ord, Utvalgte essayister, Grøndahl Dreyer, 1997)

Nonsens fra akademikere

Hvem er ansvarlig for grov logikkfeil ?
Hvem er ansvarlig for grov logikkfeil ?

«Fortell oss noe vi ikke vet.» Slik lyder et kjent munnhell.

Ikke desto mindre setter vi denne gang søkelys på et nylig debattinnlegg fra tre akademikere. Dette trekløveret består av en professor, en master, en advokat. Ikke noe mindre.

Som medlemmer av Tilregnelighetsutvalget er de tilsynelatende ansvarlige for følgende uttalelse til en herværende avis:

«Enhver psykotisk person er ikke uten skyldevne». (Debattartikkelens tittel)

Etter denne oppsiktsvekkende uttalelse leser vi videre i deres innlegg. Her finner vi noe helt annet. Helt i slutten står det: «Utvalget mener ikke at enhver psykotisk person er uten skyldevne, osv. – »  Kort sagt: «Ikke enhver psykotisk person er uten skyldevne.»

Som vi ser vil feilaktig formulering av negasjon snu meningen på hodet. I dette alvorlige spørsmål dreier det seg ikke om bruk stilistisk finesse, men om presis og logisk uttrykksmåte.

Hvis de anklagede akademikere mot formodning ikke har begått den siterte uttalelse, men henviser til redaksjonens inngrep, antar vi at de har anledning til å befri seg fra denne påtale om logikkfeil ved å benytte adgangen til å fremsette regresskrav mot ansvarlig redaktør.

I så fall kan det meget vel bli spørsmål om redaksjonen som kollegium er språklig tilregnelig.

Kilde: Aftenposten, 26.4. 2015

Dagbladet mestrer ikke nektelser

Dagbladet
Dagbladet mestrer ikke ikke ! (Photo credit: Wikipedia)

Hvis det var noe man skulle tro Dagbladet mestret, så var det nektelser. Men slik er det nok ikke.

Bruk av negasjoner er ikke bare et spørsmål om korrekt språk. Det er i like høy grad spørsmål om logikk.

I en stort oppslått artikkel om bokloven og merverdiavgift skriver avisens journalist Stian Fyen noen kommentarer. For tydelighetens skyld har vi her uthevet de kritiske ordene. Sitater:

”Fremskrittspartiet mener ikke bokloven legger til rette for digital nytenkning ( …. )”.

Vurdert utfra sammenhengen er meningen blitt forvrengt. Det burde nok stå : ”Fremskrittspartiet mener bokloven ikke legger til rette for digital nytenkning ( …. ).” Plassering av adverbet ’ikke’ skaper allverdens meningsforskjell.

Videre i samme artikkel leser vi: ” …. partiene har lenge varslet at Tajiks boklov kan komme til aldri å tre i kraft. ” Påny blir vi mistenksomme og lurer på hva partiene egentlig har varslet. Er det at Tajiks boklov aldri kommer til å tre i kraft ? Dette blir uklart.

Men som om dette ikke er nok skriver journalisten videre: ”Han mener ikke bokloven sikrer like konkurransevilkår  ( … ).» Her er nektelsesadverbet igjen feilplassert. Av sammenhengen tolker vi det annerledes, nemlig slik: Han mener bokloven ikke sikrer like konkurransevilkår  ( … )

Vi håper avisens språklige veileder gis anledning til å forklare redaksjonen hvordan feilplasserte negasjoner kan endre meningen i utsagn.

Kilde: Dagbladet, 18.9.2013

Ordsvindelen i Aftenposten fortsetter. Flyktningestrømmer kalles nå ”folkeflytting”

This image was selected as a picture of the we...
DDR bygget muren for å dele Berlin i to. (Photo credit: Wikipedia)

I en større artikkel i Aftenposten om Berlinmuren kunne vi bl.a. lese ”For å stanse folkeflyttingen mot vest bygget det østtyske DDR-regimet Berlinmuren i 1961.”

Vår kommentar:
Selv det enorme propagandaapparatet i DDR kunne ikke ha laget en mer forførende tekst. Knepet består i å kalle de enorme flyktningestrømmene for noe annet enn en flukt. I virkeligheten var det desperate mennesker som ville over til et fritt land.  Dette var så menn ingen vanlig ”folkeflytting.” Folk flyktet med livet som innsats.

Hvilket motiv har Aftenposten for å forskjønne et kommunistisk diktatur ? Hvorfor trykker Aftenposten slik ordsvindel ?

Kilde: Aftenposten, 25.4.2013

Ulykke i Aftenpostens redaksjonslokaler !

SAS 737-683 LN-RPY
Uhell med SAS-fly I USA slås opp som «ulykke».

I en bredt oppslått artikkel av Aftenpostens egen nyhetsredaktør kunne vi nylig lese følgende overskrift over fire spalter: ”Udramatisk flyulykke ble dramatisk.”

Vår kommentar: Teksten i artikkelen forteller oss noe annet. Det var et fly som sneiet borti et annet på en flyplass i USA. Mindre skade på en vinge, ingen skadet. Men hvorfor slås dette opp som en ”flyulykke” ? Det var jo bare et uhell.

Det er to mulige forklaringer. Enten vet ikke Aftenpostens nyhetsredaktør forskjellen på et uhell og en ulykke, eller så vet han det og gir blaffen bare for å opphisse leserne med en dramatisk overskrift. Uansett – begge deler er like ille.

I samme ordrike artikkel nevnes ordet ”kvalitetsjournalistikk” på en måte som synes å være en behendig plassert assosiasjon til den selvsamme nyhetsredaktørens tekst. ”My foot !” ville en brite ha sagt. Vi ser frem til et mer nøkternt og presist ordbruk.

Kilde: Aftenposten, 4.5.2013

Aftenposten sprer ugress på felles eiendom

 

The top of the front page of the norwegian new...

«Opposisjonen er lite imponert over barnehagemeldingen til skolebyråd Torger Ødegaard.» Dette er ingressen i Aftenposten 6.2. Hva er meningen ?  Etter normal språkforståelse har Ødegaard mottatt en melding.

Men ved å lese hele artikkelen innser vi at nettopp det motsatte er tilfelle. Han har skrevet og sendt en melding (om barnehager). Det er ikke første gang denne avisen gir oss grovt misvisende fremstilling av en sak. Men forvirring ved bruk av gal preposisjon burde vi vel være spart for ?

Aftenposten er ikke alene om å tro at at preposisjonen ’til’ kan brukes overalt for å erstatte formuleringer med genitiv eller rett og slett ordet ‘fra’ for å gi mening. Helt generelt – hva er det som menes med formuleringer som «gaven til far, pakken til mor, brevet til Anne, talen til Andersen» ? Med Aftenpostens språkbruk er det stor risiko for forvirring og det som verre er.

Den journalistiske behandling av avisens tema dekker en halvside og er slått opp i stort format. Ved en eiendommelig tilfeldighet omhandler meldingen fra Ødegaard nettopp skjerpet språkopplæring – i barnehagene. Treåringer skal språksjekkes, man vil satse på kursing og etterutdanning står det.

Ikke vet vi hvor avisen rekrutterer sine journalister, men mistanken går i en spesiell retning. Vi sier ikke mer. En ting er sikkert – Aftenposten bør forbys i alle barnehager hvor det drives språkopplæring.

Om vi ikke har visst det før, så skjønner vi det nå. Redaksjonsledelsen i denne avisen arbeider etter prinsippet «Ærre så nøy’a ?». Artikkelen er skrevet av Hanne Mellingsæter.  Det er ikke kjent om avisen har noen som er ansvarlig for kvalitetssikring av tekster som skal trykkes.

Kilde: Aftenposten 6.2.2013

Minneord over Asbjørn Aarnes i Aftenposten

The Norwegian literature professor Asbjørn Aarnes
professor Asbjørn Aarnes (Photo credit: Wikipedia)

Ulf Andenæs skrev nylig i en kommentarartikkel minneord om denne kulturpersonligheten som døde 8. januar. Disse minneord ga en varm og dekkende omtale av personen Asbjørn Aarnes og hans livsverk.

Gjennom et langt liv hadde Aarnes gitt vektige bidrag til norsk kulturliv. Hans innsats for skriftspråket og litteraturen er blant det vi husker best. Som aktiv forkjemper for riksmålet var han samtidig raus nok til utfolde seg på nynorsk, et målføre han behersket til fulle.

Teksten fra Andenæs var som vanlig av godt merke og han klarte å gi uttrykk for det mange gjerne ville ha uttrykt ved Asbjørn Aarnes’ bortgang. La det samtidig være sagt at på samme måte som det var format over Aarnes som formidler av europeisk kultur er det kvalitet i det Andenæs formidler som journalist.

Kilde: Aftenposten 9. 1.2013

Språkbruk på Blindern. Mørk materie, kvantesprang og konflikt blant konfliktforskere

Midtbygningen, Universitetet i Oslo (Karl Johan)
Les om forferdelig grusom matematikk og gigatunge beregninger.

Forskningsmagasinet Apollon utgis av Universitetet i Oslo (UiO). Dette gir forventninger om visse kvaliteter, både i form og innhold. Utgave 4/2012 er verd noen kommentarer.

I ellers fullt lesbare artikler om solatmosfæren og såkalt mørk materie dukker det opp uttrykk som ‘forferdelig grusom matematikk’,  ‘en grusom, matematisk forklaring’ og ‘gigatunge beregninger’. I beste fall er dette eksempler på sjuskete ordbruk fra de journalister som har produsert teksten. Hvorfor ikke kjempekul matte ?

Ellers er det flust av lettvintheter i det som kan tolkes som forsøk på forskningsformidling. I omtalen av mørk materie (dark matter) får vite at den ikke er synlig. Vi savner bl.a. omtale av hvilken del av frekvensspektret det dreier seg om. For hvem er denne materien usynlig ?

Redaktøren selv presenterer en artikkel om ‘Senter for fremragende forskning’. Betegnelsen på organisasjonen er påfallende. Kan det være at noe overivrige forskningsbyråkrater har tatt det engelskspråklige uttrykk ‘advanced research’ som modell ? Vi får inntrykk av at forskerne gir seg selv en ubeskjemmet, reservasjonsløs anerkjennelse allerede i navnet på sin organisasjon. Er det Forskningsrådet som står bak dette ?

Det at noen tar sikte på å arbeide med avansert forskning, kan de neppe bebreides for. Men blir den utfra denne målsetting automatisk fremragende ? Det virker som forskerne å teologisk vis innfører et dogme som premiss. Om disse menneskenes forskning er fremragende eller ei bør kanskje andre vurdere ? Les videre

Frislepp av heslige dialekter i NRK

Norwegian Broadcasting Corporation
NRK favoriserer åpenlyst dialektbruk.

Fra et leserbrev til en avis sakser vi denne gang følgende hjertesukk om NRKs plagsomme bruk av dialekter. Noen av disse er så heslige, umelodiøse og vanskelige å høre på at man straks søker over til en annen kanal.

» ( … ) Som den første sjef for statskanalen tillot han (kringkastingssjef Bjerkaas) bruk av dialekter i nyhetssendinger. Det var et feilgrep. NRK ble satt langt tilbake med å være en god språkformidler. Faktisk kan man få inntrykk av at enkelte av NRK-journalistene legger ekstra vekt på å bruke sin lokale dialekt når de er på luften. ( … ) Statskanalen bør i større grad enn i dag ta hensyn til sine lyttere, fremfor sine ansattes behov for ordlegge seg på dialekt.»

For egen regning vil vi tilføye:

Talespråket er en kulturell ytringsform som kan formidle estetiske opplevelser. På samme måte som vi har musikalsk sans som kan skjelne det skjærende falske fra det melodiøse og velklingende, gleder vi oss over talere som umaker seg med å gjøre seg forståelig for lytterne.

Med de tallrike merkverdigheter som dialektbrukerne i NRK får slippe til med er det ofte vanskelig å forstå hva som menes. I det virvar av dialekter som nå kappes om å breie seg ut i NRK, blir begge disse hensyn hånet. En eneste mann (Bjerkaas) har tiltatt seg rett til pådytte lytterne noe de ikke har bedt om.

NRK våger ikke å gjennomføre en uhildet meningsmåling om dette temaet. Det ville bli sabotert av alle nynorskorganisasjoner i landet – og de vet å opptre som Tordenskjolds soldater. Den freidigste i å påvirke NRK ledelse er Nynorsk Mediesenter. Dette lett fordekte statsorgan er tett koblet til NRKs programvirksomhet og drives derfra. Det sørget en tidligere nynorsk-statsråd for, nemlig Hallgjerd Svarstad Haugstad. Det er dette de kaller demokrati på de kanter.

Kilde: Aftenposten, 29.9.2012

Ros til en journalist. Litt ris til redaktøren.

Inderøy, Nord-Trøndelag.
Inderøy, Nord-Trøndelag. (Photo credit: Wikipedia)

Det er ikke uvanlig at Språktilsynet kritiserer mediene. Schibsted-konsernet er en av de store og får hyppig unngjelde.

Som en oppmuntring uttrykker vi idag en honnør. Solveig Ruud har nylig skrevet en artikkel om dyrking av karve i Nord-Trøndelag. Den er hverken moteriktig, dramatisk eller politisk vinklet, slik journalisttekster pleier å være nå.

I stedet leser vi en tekst kjemisk fri for svada, verbalt jåleri og anstrengt sensasjonsmakeri. Ruud forteller, gir fakta og setter temaet om denne uvanlige form for åkerbruk inn i sin naturlige sammenheng. Det kreves mot til å skrive så enkelt og om et antatt trivielt tema. Resultatet ble likevel, eller kanskje nettopp derfor,  meget lesverdig.

Hovedpersonene i stykket – de oppfinnsomme karvedyrkerne – er imidlertid avspist med tre (3) korte setninger i siterte uttalelser. Hadde de ikke mer å si ?

Forøvrig registrerer vi at også i A-magasinet er det bilderedaktøren og grafiske designere som bestemmer. Men leserne kan utmerket godt unnvære intetsigende fargedekor i hysterisk store formater. Gi oss mer tekst i stedet. Vær så snill.

Kilde: A-magasinet, 24.8.2012.

Erfaringer eller fordommer i Aftenposten ?

Begrepsforvirring i Aftenposten
En av Aftenpostens redaktører, Per Anders Madsen, skrev 10. august en artikkel med kommentarer til den ustabile situasjonen i Italia. Tittelen var «Fordommenes Europa». Madsen gjenga bl.a. indirekte uttalelser fra landets statsminister, Mario Monti. Ordet ’fordommer’ forekommer på flere sentrale steder i teksten.

Redaktør Madsens tekst har fått et eiendommelig preg ved hans sterkt vinklede ordbruk. Vi registrerer at han ikke ønsker – eller ikke evner – å skjelne mellom to ulike begreper – nemlig erfaringer og fordommer.

Det finnes to mulige forklaringer.

1) Hans kilde(r) Monti og Der Spiegel har selv konsekvent benyttet ’fordommer’ der hvor meningen er ’erfaringer’. I så fall burde Madsen ha reflektert over dette.

2) Madsen anser at disse begrepene er synonymer.

Språktilsynet mener:
Fordom er et uttrykk som er knyttet til en subjektiv verdivurdering, erfaring benyttes vanligvis om objektive forhold.

Hvis Madsen ønsker å late som om dette er samme sak, er det beklagelig.
Hvis det er en glipp, bør han korrigere.

Kilde: Aftenposten, 10.8.2012

Er Aftenposten manipulert eller driver den selv manipulering ?

The top of the front page of the norwegian new...
Driver Aftenposten manipulering ?

Det er god grunn til å stille spørsmålet slik. Lederartikkelen 25.6. lød slik : ”Barnefattigdom – et politisk ansvar”. Vi mener dette er et eksempel på manipulerende ordbruk.

Visste vi ikke bedre, kunne vi jo tro at dette bare var ett av de mange tiltak som avisen driver for å skape seg et image om å tale barnas sak. Det er visst ingen som har tenkt på barna i Norge før Aftenposten kom på idéen.

Barn er ikke myndige personer. De står under verge av sine foreldre. Ved å klistre prefikset barn- til enhver sak som de ønsker å skape sympati og blest om fjernes fokus fra sakens kjerne, nemlig de enkelte foreldres ansvar for sine barn. Hvis det er en ny kampanje med medfølelse som skal iverksettes, bør den rettes mot de stakkars foreldrene.

Med den fremstilling som benyttes i Aftenpostens leder skaper avisen inntrykk av at det er statens barn og statens ansvar. Vi leser tydelig i konklusjonen at dette først og fremst er et politisk ansvar.

Uttrykket ”barnefattigdom” er farlig ved at det i det skjulte appellerer direkte til vår medfølelse og sympati. Når fornuften blir kortsluttet på denne måten, markedsføres den politiske appell.

Er det slike aviser vi vil ha ?

Kilde: Aftenposten, 26.6.2012

Korrupsjon eller kampfiksing ?

Venstresidens ledende dagsavis fører an i ordsvindelen.

Hederlighet og fair play er kravene innen idretten.

I de siste dagene har avisene vært fulle av reportasjer om en ny form for kriminalitet. Det dreier seg om mistanker om grov korrupsjon innen fotball.  Flere navngitte spillere er mistenkt for å tatt imot bestikkelser for å påvirke utfallet av fotballkamper i ønsket favør av de som betaler bestikkelsene.

Vi har tidligere lest reportasjer om slike  kriminalitet innen italiensk fotball. Nå er det også kommet til Norge. Det som er oppsiktsvekkende er ikke i første rekke at kriminalitet forekommer. Det som er påfallende er at mediene kappes om å bruke lovbryternes formildende uttrykk for å omtale forholdet. Dette viser seg som imøtekommende og tilgivende holdning i form av eufemismer i reportasjene.

Forfallet ytrer seg derved på flere måter. Lovbruddene omtales ikke med sine rette navn (grov korrupsjon), men omskrives til «kampfiksing». Lovbryterne kalles ikke lovbrytere, men»syndere». I kjølvannet av svindel på fotballbanen følger altså ordsvindel i avisredaksjonene.

Denne tendensen i mediene bidrar til å rettferdiggjøre lovbryternes forvridde språkbruk og minsker derved tapet av sosial fordømmelse.  På denne måten svekker mediene normale menneskers rettsfølelse og den alminnelige respekt for loven.

Det er vanskelig å komme bort fra at slik bevisst misbruk av språket bunner i et ganske spesielt samfunnsyn.

Kilde: Norske aviser i uke 28/2012.

Norskiraker eller irakernordmann ?

Irak uebersichtskarte
Hva er forskjellen på en irakernordmann og en norskiraker ?

Norskiraker eller irakernordmann ?  Norske journalisters språkbommerter er ustoppelige. På den måten ligner de på løvetann. Forskjellen er bare den at løvetann har en kort sesong, mens plagsomme språkbommerter er fordelt utover hele kalenderen.

En gjenganger blant disse tabbene er betegnelser som skal angi personer med to statsborgerskap eller en utlending som har fått norsk statsborgerskap.  Årsaken til forvirringen kan søkes i to høyst ulike forhold. Det ene er den direkte tankeløshet, det andre en forkjærligheten for ord som er lette å uttale, uten hensyn til om de er dekkende for saken.

Vi har påpekt det før , men eksemplet er verd å gjentas: En norskamerikaner er nordmann som har fått amerikansk statsborgerskap. På samme vis snakker vi om svenskamerikanere.  Men når journalister skal omtale våre nye landsmenn, blir semantikken plutselig snudd på hodet. Etablert språkbruk blir forkastet og forvirring oppstår.

I en avisnotis fra tidligere i sommer kunne vi lese om en kriminalsak fra Fredrikstad.  ”Norskiraker siktet for menneskehandel” lød overskriften. Av sammenhengen skjønner vi at det dreier seg om en iraker som enten bor i Norge og har fått statsborgerskap her, eller om en ulovlig innvandrer til Norge. Vedkommendes opphav er Irak, og han har hentet en ungjente derfra og holdt henne som slave i en lang periode.   Forstått med vanlig norsk språkbruk er dette ikke en nordmann som har flyttet til Irak. Forholdet er det motsatte og vedkommende burde da kalles irakernordmann, evt. irakisknordmann.

På tilsvarende vis omtaler vi f.eks. innvandrere fra Finland til Norge som finsknordmann og en fra Canada blir selvsagt en kanadiernordmann.   Vi ser det nødvendig å berolige evt. lesere som etter dette sitter klar med rasiststemplet. Dette har ikke noe med rasisme å gjøre. Det er bare et forsøk på å rydde opp i journalistenes villedende språkbruk. Hvis dét skulle falle noen tungt for brystet – ha oss unnskyldt.

Kilde: Aftenposten, 28.6.2012 og NTB, Oslo.

En kjendisforfatter om moteord

Vi har tidligere kritisert dagspressen for dens tankeløse bruk av engelske ordog uttrykk. For å oppnå den ønskede effekt i kritikken gir vi idag ordet til en NRK-medarbeider og forfatter:

Ullernrevyen(16)
Forfatter Chr. Borch

”Ordet ”jobb”, som går igjen i omtrent alt vi sier i vår tid, uansett hva de snakker om, politikere som journalister, statsvitere som medisinere, har utviklet seg fra det gamle keltiske ordet gob, som betyr munn eller nebb. ( … ) I sin tid ble det utvidet til å beskrive en begrenset arbeidsinnsats. ( …. ) – en gang på 1970-tallet fikk det epidemisk spredning i det norske språk. ( … ) I kombinasjon med andre motebegreper er det nå blitt et sentralt element i et konstant meningsforvirrende sammensurium av motebegreper. ”

Kilde: Chr. Borch, Sannhetens kår.

Mediene forvrenger virkeligheten ved sitt ordbruk

The 12 Nigerian states with Sharia law
De 12 nigerianske delstater med Sharia lovgivning (Photo credit: Wikipedia)

Store nyhetskanaler som BBC og CNN har en skremmende innflytelse på publikums oppfatning av virkeligheten. Vi merker det på mange måter, men tydeligst når presset om politisk korrekt språkbruk fargelegger reportasjene.

Nyhetssendinger om forfølgelsene og krigstragediene i Nigeria er et fersk eksempel. I dette landet med 170.000.000 innbyggere driver en norsk hjelpeorganisasjon (Stefanusalliansen) sitt arbeid. Vi sakser fra et reisebrev i deres magasin:

”Stefanus-alliansen er invitert hit fordi kirkene i det nordlige Nigeria er rammet av kraftige forfølgelser, og nå ønsker vi å finne et konkret prosjekt å støtte. De islamistiske terroristene i Boko Haram hater alt som har med Vesten og kristendom å gjøre. De angriper kirker, boliger og butikker eid av kristne. ( … )

– Men internasjonale medier gir ofte et skjevt bilde av det som skjer, forteller pastor Yunusa.

 – Det gjelder selv seriøse medier som BBC og CNN. De unnlater å fortelle at det stort sett er kristne som rammes av volden og uretten. I stedet snakker de om ”sekterisk vold” og ”etnisk-religiøs konflikt”, som om det er to likeverdige grupper som slåss mot hverandre.

Det er verd å gjentas: Tendensiøst bruk av akademiske uttrykk kan skjule sannheten på en besnærende måte.

Kilde: Magasinet Stefanus, nr. 2/2012.

En skrivefør filolog i Aftenposten

Skrivefør filolog i Aftenposten
En viss hr. Hegge skriver jevnlig i en spalte i Aftenposten. Vi har nylig mottatt et avisklipp fra denne spalten. Her settes det søkelys på den høye barrièren mellom filologer og realister. Spaltisten redegjør mønstergyldig om en veiledning han har mottatt fra en ingeniør angående bruk av uttrykket kvalitetssikring.

Vi mener: Siden kvalitet og alle begrep som står i nær forbindelse med dette opptrer så sjelden i filologenes tekster, er det grunn til å gratulere med den plutselig oppståtte interesse for temaet. At begreper som kvalitetsnormer, kvalitetssikring, kvalitetskontroll og tilsvarende uttrykk ikke er selvfølgeligheter i slike miljøer har vi i grunnen hatt mistanke om lenge.

Innsenderen poengterer overfor spaltisten at termen kvalitetssikring ”benyttes i industriproduksjon og –prosesser”, hvilket er ubestridelig.

Det bør tilføyes at den presise terminologi som er skapt omkring kvalitetssikring og kvalitetskontroll gjelder alle prosesstyper hvor det er definert objektive kvalitetsnormer, ikke bare innen industriproduksjon.

Vi håper på tilgivelse for å sitere fra et sitat, dvs. fra ingeniørens veiledning rettet mot politikernes løsaktige omgang med dette uttrykk:

”Misbruken av ordet (kvalitetssikring) er svært beklagelig fordi det utvanner et presist begrep som næringslivet er avhengig av, og gir det en annen og feilaktig betydning i publikums bevissthet.”

Forøvrig tar vi avisklippet som et godt tegn på at angjeldende filolog fortsatt er skrivefør.

For de spesielt interesserte kan vi denne gang anbefale tekster av C. P. Snow og Norbert Wiener.

Kilde: Aftenposten 13.1.2012

Språklig armod blant journalister

While Europe Slept: How Radical Islam is Destr...
Hvorfor lanseres ikke bøker lenger ?

På førstesiden i Aftenposten kunne vi nylig lese om en bok ”som slippes onsdag i neste uke.”  Slippes ? Hva er det avisen mener ? Er det noen som vil gi slipp på en bok, kanskje fordi den ikke er verd noe ? Eller er det et nytt tilfelle av datastyrt tekstproduksjon ?

Av teksten som følger skjønner vi at det dreier seg om en boklansering. Men hvorfor skriver ikke avisen det ? Ordet lansere har jo virket upåklagelig i flere generasjoner og har nettopp den betydning som avisoppslaget forteller om.

Vi mistenker reklamefolk og lettbente journalister for å regelmessig kopiere engelskspråklige uttrykk uten å bry seg med å gi teksten en gangbar norsk form.

At engelskspråklige markedsførere bruker ordet ‘release’ vet vi fra før. Men de som vil omtale dette på norsk burde avstå fra primitive ordbokoppslag på ordet release, hvor de åpenbart har valgt det første og beste de finner (slippe). En begynnerfeil som journalister ofte gjør er å oversette enkeltord i stedet for å oversette mening.

I dette tilfellet finnes det et høyfrekvent ord i norsk normalprosa som de har oversett. Dermed serverer de sine lesere språklig slurv.

Men dette er ikke det verste. Her har vi bare påpekt ett enkelt tilfelle av språklig latskap og slurv. Når slikt blir gjentatt uten korreksjon og trykket i store opplag, vil det etter en tid få en slags status fordi mange godtar pressens kvalitetssvikt som det vanlige.

Dermed blir feilen opphøyd til å være uttrykk for en norm. Ved å akseptere en slik mentalitet sløves sansen for at ord faktisk har mening. Vi kunne trenge et språkråd med reell kompetanse.

Språktilsynet inntrykk:
Den norske presses språklige fallgrube er nå blitt så rommelig at en rekke journalister har tatt fast opphold i den.

Forbud mot terningkast fra 1. mars

Begrepsforvirring ved bruk av terningkast.
Begrepsforvirring ved bruk av terningkast.

Visse tabloidaviser bruker i sine oppslag uttrykket ‘terningkast’ for å gi karakterer til filmer, bøker,  plater o.a. de har vurdert for sine lesere. I disse anmeldelsene er ordet terningkast fremhevet ved et bilde av en terning på sentral plass. Ved denne visuelle effekt forsterkes både uttrykket og inntrykket.

Vi tviler ikke på den grundige og objektive vurdering som utføres av disse kyndige anmelderne, men stusser likevel ved deres ordbruk. Resultatet av et terningkast er tilfeldig og uforutsigbart. Det er en enkel form for hasard, hvor utfallet styres av slumpetreff og vilkårlighet.

Da blir det en påfallende motsetning mellom den kjølige og veloverveide vurdering som vi skal belæres om og det uttrykk journalistene benytter for å uttrykke sin konklusjon. Men ordet motsetning er for svakt for å karakterisere dette; her er tale om en ren selvmotsigelse.

Vi er ikke ukjent med at visse journalister trives godt med slik begrepsforvirring, men når dette blir notorisk, bør de stoppes.

Flere forklaringer på fenomenet kan tenkes :
a) Uttrykket terningkast ble innført av en kjent journalist for mange år siden. Ingen våget å påpeke feilen og så bare ballet det på seg.

b) En sommervikar i VG eller Dagbladet har overanstrengt seg i et formuleringsforsøk, men viklet seg inn i en uløselig selvmotsigelse.

Språktilsynet mener :
Ord og uttrykk som utsettes for grov misbruk i redaksjonene bør rehabiliteres. Det kunne kanskje være en ekstra oppgave for Pressens Faglige Utvalg (PFU) ?

Forøvrig: Spesielt interesserte anbefales å lese videre om misbruk av metaforer, inkonsistente formuleringer og contradiction in terms.

Negativ tilvekst – en frase fra økonomene

Kan en tilvekst være negativ ?

Vi har tidligere kritisert økonomene for deres løsslupne bruk av fraser og klisjéer. Kort sagt, vi registrerer at de ikke benytter troverdig terminologi.
En tidligere offentliggjort undersøkelse av stillingsannonser i deres bransje viste et påfallende overforbruk av floskler.

«Negativ tilvekst» er et slik uttrykk som fra tid til annen dukker opp i mediene. Vi gjetter på at det er hentet fra økonomenes regnskapsterminologi.

Etter normal ordbruk kan en tilvekst bare være i en retning, dvs. en økning, en stigning, en vekst, en positiv utvikling.

Hvis den økonomiske utvikling går i motsatt retning, taler vi om en minskning, en reduksjon, en negativ utvikling.

Men økonomene vil altså ha det til at det finnes to sorter tilvekst, en negativ og en positiv. Med så uklare begreper ser det ikke lyst ut for økonomien her til lands.

Noen burde gi økonomene ved NHH og BI et kurs i bruk av antonymer (læren om ord med motsatt betydning.)

Er meningsglede et fruktbart begrep ?

Glad over egne meninger eller over andres ?

Aftenposten  har i sine egenannonser for ledige stillinger i avisen benyttet uttrykket ”meningsglede”. Hva avisen mener dette skal bety er ikke helt klart. Vi mistenker fiffige forfattere av annonsetekster for å stå bak. Er dette et fruktbart begrep ?

Ondsinnede tunger vil ha det til at ”meningsglede” er hentet fra sosionom-miljøer og bare er en kamuflerende betegnelse på politiske skrikhalser og hylekor som uttrykker sine følelser. Men hvis det er tilfelle, skjønner vi ikke hvordan ordet er kommet inn i Aftenpostens spalter.

Som en passende kommentar siterer vi også denne gang Arne Næss: ”Det er viktig å huske på at eksistensen av en viss begrepsbetegnelse (K) på ingen måte garanterer at noe faller inn under begrepet, enn si at begrepet er nyttig.”

Dermed er nok sagt.

Kilder:
Aftenposten.
Arne Næss, Endel elementære logiske emner.

Rare ord fra anstrengte akademikere

English: Fireworks
Godt nyttår til alle språk- interesserte !

Forbruksforskning er alvorlige saker. I det minste forsøker forbruksforskerne å være seriøse, eller å foregi at de er det. Forsker Lisbet Berg ved Statens institutt for forbruksforskning har skrevet en rapport om forbrukererfaring.

Der står det at ”Den enkelte forbruker har ikke tilstrekkelig oppmerksomhetskapasitet (vår utheving)  osv.. (Aftenposten 29.12.). Kan det ikke sies enklere ?

Andre språklige rariteter som vi plasserer i skuffen for verbalt jåleri er ”historisere” (Assam Nasir, Oslo, i en artikkel 20.12. og Ingunn Økland, i en debattartikkel 24.12.). Ordet ligner påfallende på problematisere som noen akademikere gjerne benytter i stedet for å beskrive et problem.

Aftenpostens redaksjon er ikke dårligere. Den har meldt seg på i konkurransen med sin ustoppelige misbruk av ordet identifisere. Nå sier avisen i en lederartikkel (19.12.) at vi skal ”identifisere rasismen”. På sportssidene i samme avis (30.12.) leser vi at hopperne ”har knekket koden”. Når fikk skihopperne kompetanse som kryptologer ?

Vår kommentar: Identifisering er et uttrykk som benyttes nå man skal fastslå en persons identitet. Hvis avisen likevel skulle insistere på å bli fortolket med det utvannede meningsinnhold, er dette fortsatt språklig kløneri. Et så uklart og fleksibelt uttrykk som rasisme lar seg ikke på noen måte ”identifisere”.

Vi skjønner at lederskribenten har lett etter et ord, men ikke funnet det. Det er ikke første gangen.

Kilde: Aftenposten, des. 2011.

En redaktør ber om kritikk og får det.

Ockhams razor fjerner utillatelige generaliseringer

Redaktør Åmås har sett på TV og skriver innledningsvis i Aftenposten:

NRK er fortsatt en av verdens mest kvalitetsbevisste allmennkringkastere ( … )”

Hvordan er det mulig for redaktøren å hevde noe så bastant og kategorisk ? Her står det ikke bare at ’NRK er’, men ’NRK er fortsatt’. Slike formuleringer kan vel passere hvis de kommer fra NRKs egen reklameavdeling, men ikke ellers.

Rent praktisk er det neppe mulig å foreta en døgnkontinuerlig evaluering av all verdens almenkringkastere. Men om så var, ville det fortsatt være et utall tolkningsvarianter av det kvalifiserende uttrykket ’kvalitetsbevisste’. Redaktørens påstand er uholdbar.

Vi mener: Avisens kvalitetskontroll burde ha strøket setningen.

Men dette er ikke alt. Redaktøren fortsetter slik:
”Det er bra at landets største mediehus har tatt på seg (sic) å lage noe så viktig som et naturvitenskapelig magasin ( … )”. Det er en grunnleggende meningsforskjell mellom ’å ta på seg noe’ og ’å påta seg noe’. I første tilfelle kan man ta på seg en jakke e.l.. I det andre tilfelle påtar man seg et ansvar e.l.. Vi forventer at redaktører både vet forskjellen og evner å uttrykke den skriftlig. Slike feil er ikke uvanlige, men kritikk av semantisk slurv er nødvendig.

Men nå er vel alt kritikkverdig ferdigkritisert ? Ånei. Redaktøren fortsetter: ( … ) ”Blant mye annet var han først til å vise at bevegelsen til (!) objekter på jorden og i himmelrommet følger samme lover.” Det står vitterlig ”bevegelsen til objekter”. Det er ikke mulig for leserne å vite om redaktøren forsøker å uttrykke noe med genitiv eller om det er en hittil upåaktet og obskur fysikk han refererer til.

Velmenende lesere har nå bestilt 1 stk. Ockhams razor til redaktør Knut Olav Åmås. Den skal være så bra, sies det. Åmås oppgir å være kultur- og debattredaktør i Aftenposten, av alle steder. Hegge er allerede varslet om behovet for skjerpet tilsyn.

Kilde: Aftenposten, 28.10.2011