Bli språkbevisst

I vår serie Aktuelle repriser av klassiske temaer gjengir vi her tekst av en velkjent sannsiger.

Bli språkbevisst, sa Georg Johannesen.

Georg Johannesen Foto: Dagbladet.
Georg Johannesen
Foto: Dagbladet.

Vår første professor i retorikk, Georg Johannesen, ble en gang intervjuet i fjernsynet. Et sentralt punkt i hans uttalelser gjaldt politikernes bruk av språket. Jo mer politikerne slipper til i dominerende NRK-programmer, jo mer aktuell bli Johannesens poeng. Vi bringer her et aktuelt utdrag:

(Intervjueren) : ”Hvordan skal vi så bruke språket ?”

”En må lære å lese fremmede tekster som om de var fremmede. Vi må lære å bli skeptiske til hva folk sier til oss før vi er sikker på hva de sier. Sånn som jeg sier ordet vi nå. Sett ordet i gåseøyne.

På bergensk sier vi ”Kem er det du vier deg med ? ”Altså hvem snakker du på vegne av.

Så f.eks. når en politiker sier: Vårt problem har lenge vært, så setter jeg gåseøyne rundt vårt og mener at han burde ha sagt: mitt problem har lenge vært. Jeg godtar ikke at han taler på vegne av meg. Jeg er kanskje helt uenig med ham.

Det kalles å være språkbevisst, skeptisk bevisst eller mediabevisst, ordbevisst. Det kan vi lære mye av. Ordene tåkelegger virkeligheten for oss. ( … ) ”

Kilde: Erik Eikvil. Intervju med Georg Johannesen, fra En bok om Georg Johannesen, Gyldendal. 1981.

Språket som sovemiddel

Dagens tekst henter vi fra en bok som både er breddfull av faglig innsikt og interessante refleksjoner. Dertil er den lettlest. Det skyldes nok at den er velskrevet. Et av bokens tankevekkende kapitler er «Språkets to stemmeleier».

Øyvind Pålshaugen. Foto: Arbeidsforsknings-instituttet
Øyvind Pålshaugen.
Foto: Arbeidsforsknings-instituttet

Sitat:
«Språket er jo ikke først og fremst et sovemiddel, men et arbeidsredskap.
Man kan ikke sove og arbeide på samme tid. Og likevel; forvaltning og politikk er ett, litteratur et annet og vitenskap er et tredje eksempel på arbeidsfelter der morsmålet er det viktigste arbeidsredskap. Folk med arbeid innen et av disse fagfeltene risikerer med andre ord hele tiden å vugge seg selv i halvsøvne nettopp når de arbeider som hardest.

På annen måte kan man ikke forklare den søvngjengeraktige språkbruken som preger så mange politiske dokumenter, offentlige utredninger og forskningsrapporter. Dette er ikke noe som bare jeg påstår, men noe folk med slikt arbeid til dels selv innser. Det framgår av at de fra tid til annen innbyr folk som har greie på slikt til å kritisere sin språkbruk. »

Boken anbefales for alle som har interesse av språkets uttrykksmuligheter utover de daglige trivialiteter.

Kilde: Språkets estetiske dimensjon. Vitenskapskritiske essays. Øyvind Pålshaugen. 2001

Et tankevekkende nyord: ’kompiskapitalisme’

Bokbransjen tjener på på at staten hindrer fri konkurranse.
Bokbransjen tjener på at staten hindrer fri konkurranse.

Ikke alle nye ord er verd omtale. Men når de er assosiasjonskapende og åpner for nye tenkemåter, stopper vi opp og leser en gang til.

Fra en avisartikkel i september henter vi inn ordet ’kompiskapitalisme’. Det er Vidar Ringstad i Telemarksforskning som har introdusert det leser vi. I vårt avisklipp står det videre ”Han definerte kompiskapitalisme som en tilstand der målene til toneangivende politiske aktører stemmer overens med bransjeaktørenes kapitalistiske interesser.” 

Uttalelsen ble gitt i forbindelse med debatten om ny boklov, bokbransjens kamp for sine egeninteresser osv..

Vår kommentar:
Ordet er dekkende og betegnende for den kompiskjøring som har foregått mellom Arbeiderpartiets kulturpolitikere og de store innen bokbransjen. I den kartelltilstand som er skapt med politikernes samtykke er fri konkurranse en vederstyggelighet.

(At Ringstad ikke er konsekvent i sin bruk av genitiv regner vi her som en tilgivelig lapsus.)

Kilder: Aftenposten, 17.9.2013 / Morgenbladet, 8.2.2013.

Tvilsomt nivå i kulturdebatten

John Stuart Mill
Klartekst fra Stuart Mill til norsk kulturdebatt

Synne Skouen hadde et innlegg i Aftenpostens kulturdebatt 11. jan. 2013. Hun kritiserte bl.a. en bok utgitt av Civita (Kultur for kulturens skyld). I samme avis kunne man 15.1. lese et tilsvar fra Civita.

«Synne Skouen er et symptom på et problem i kulturlivet. Hun innrømmer at hun liker politikken vår, men hun vil likevel ikke støtte oss – fordi vi representerer høyresiden i norsk politikk.»

Hvorfor er dette interessant for Språktilsynet ?

I norske debatter forekommer det ofte eksempler på utsagn som åpenbart er styrt av følelser i stedet for fakta og fornuftsmessige resonnementer. (Vi forutsetter at referatene er korrekte. ) Begge parter kunne med fordel repetere hva en patentlig filosof har uttalt om denslags:

”En sannhet som burde vært innsett forkastes nemlig med desto større heftighet – fordi den blir fremsatt av personer man betrakter som motstandere. ” (John Stuart Mill)

Sjefer advares mot språkslurv

Professional talking on his cell phone and holding his head uid 1455069
Hvordan snakker sjefen ?

En undersøkelse som er gjennomført blant 600 ledere i næringslivet over hele landet gir klar beskjed om at språket har stor betydning for en leders omdømme. Denne undersøkelsen dekker en lang rekke ulike bransjer og er gjennomført av firmaet NORSTAT på oppdrag av Amesto.

Hvis en leder slurver med språket, kan han risikere å bli oppfattet som lite profesjonell, sies det i rapporten. Dermed får vi en ny bekreftelse på det retorikere alltid har visst:

Den som behersker språklige virkemidler utøver makt og skaffer seg dermed innflytelse.

Detaljeringsgraden i denne undersøkelsen er ikke tilgjengelig for oss, men språk kan være så mangt. Effektiv kommunikasjon skjer neppe på samme måte i ulike bransjer. Hvordan kan man f.eks. sammenligne språket i finansbransjen med språket i bygg- og anlegg ?

Om det er ledernes kunnskapsnivå, dannelsesnivå eller generelle evne til effektiv kommunikasjon i ulike sammenhenger sier undersøkelsen intet om. Da må vi kanskje gjøre oss opp noen tanker om dette selv?

Kilde: NITO Refleks, nr. 7/12

Begrepsforvirring gir riktig svar

Begrepsforvirring kan noen ganger gi riktig svar.

I realfag kan man som kjent ikke blande begrepene. Da blir det lett galt. Noe annet er det i politikk og andre obskure virksomheter. Men det finnes noe sjeldne tilfeller hvor lettferdig omgang med inkommensurable størrelser på uforklarlig vis likevel gir riktig svar.
Følg med :

– Hva er forskjellen mellom vannets kokepunkt og en rett vinkel ?

– Ti grader.

– Korrekt. Sitt ned.

Om det korrekte svar kom fra en elev som var like underfundig som læreren eller bare skyldes en heldig kortslutning vites ikke.  Vi må av prinsipielle grunner advare mot å kopiere tankegangen uten hjelp fra drevne sofister.

Politikernes besnærende ordbruk

EU politikere dekker gamle lån med nye.

”Nytt program for EU-vekst”

”Vi må satse mer på økonomisk vekst”

”Det er nødvendig å sette fart på økonomien”

Dette er bare et utvalg av de besnærende fraser vi leser i omtalen av den dype økonomiske krisen i Europa. Land etter land må søke om krisehjelp. De klarer ikke sine forpliktelser, mangler penger rett og slett.

Så tror de at problemene løses ved at de låner enorme beløp. Dette kalles ”redningspakker” o.l.. Men lån skal jo betjenes med renter og tilbakebetaling. Siden dette er ulystbetonte tanker blir det fortiet. Det ene lånet betales med et annet. Hittil har det jo gått så bra ….

I en avisartikkel sier sjefsøkonom Juel i Nordea Markets ”Det er ikke mulig å vedta seg til en høyere økonomisk vekst”. Hvis ikke sjefsøkonomen hadde sagt det, ville leserne sikkert ikke innsett det selv. Men hva med politikerne – vil de innse det ?

Eller er de blitt trollbundet av sine egne fraser ? Ved å bruke et språk som systematisk tilslører virkeligheten bidrar de aktivt til å gjøre problemene større og større.

Økonomiske problemer kan bare løses når det er skapt en realistisk og dekkende problembeskrivelse. Først da kan politikerne begynne å vedta.

I mellomtiden svekker de sin troverdighet ved uhemmet bruk av tilslørende fraser.

Kilde: Aftenposten, 28.6.2012

Ordsvindel til forsvar for skatteunndragelse

Kunstsosiolog driver kunstferdig blanding av kortene.

Gjelder skatteloven også for malere ?

Odd Nerdrum er i Borgarting lagmannsrett nylig dømt til fengsel i 2 år og 6 måneder for skatteunndragelse. Saken er kommentert av flere. En av de merkeligste kommer fra en kunstsosiolog (sic). I en kommentar til dommen skriver han i Klassekampen at kunstmaler Nerdrum er uskyldig dømt.

Nerdrum har selv omtalt seg som ”den første kunstpolitiske fangen i Europa”. Kunstsosiologen mener at det bør nedsettes en egen granskningskommisjon for å studere hele rettsaken. Han omtaler også saken som justismord, intet mindre.

Kunstsosiologen blander kortene ganske freidig når han sammenligner Odd Nerdrums skatteunndragelse med Christian Krohgs kamp for trykkefrihet (anno 1886) og fremstiller dette som likeartede tilfeller. Han kaller dette et annet eksempel på ”kulturpolitisk fange.”

Av denne saken kan man notere seg flere konklusjoner:

  • Kunstnere krever å bli behandlet som hellige kyr.
  • Alle er like for loven, men noen er likere enn andre.
  • Den som klarer å fremstille seg som offer og en forfulgt uskyldighet, får raskt støtte i mediene.
  • Sympatisører viker ikke tilbake for ren ordsvindel.
 Kilde: Klassekampen, 7.7. 2012. Kunstsosiolog Dag Solhjell.

Sannheten er gjenfunnet, men den må begrunnes

Nødvendig å begrunne, sier Malnes i ny bok

Ja, nå er det endelig klarlagt: Det finnes én sannhet. Men hvor er den ? En ny bok kan kanskje hjelpe oss til å finne svaret.

I gamle dager måtte professorer beherske latin og flere kulturspråk. I dag er det annerledes. Flere av dem behersker knapt sitt morsmål eller folkelig klarspråk. Språktilsynet har ved flere tidligere anledninger kritisert professorer for deres løsaktighet i omgang med ord. Når unntak opptrer, er det desto mer gledelig.

Vi har nylig funnet ett.

I et kort, men poengtert intervju med Raino Malnes har journalist Frank Lynum stilt noen spørsmål av helt prinsipiell karakter. Her er noen utdrag:

Hvorfor må vi begrunne våre meninger ?
Det er viktig å begrunne, for ellers har ikke påstandene våre noen verdi, uansett hvor sterke de er og hvem de kommer fra.
( … )
Intellektuell redelighet er både tid- og plasskrevende, og sosiale medier inviterer til intellektuell løsaktighet.

Finnes det egentlig én sannhet, eller må vi ta alt med en klype salt ?
Ja, det er én sannhet. Alle virkelige fenomener, enten de er naturlige eller sosiale, har en bestemt beskaffenhet, og i den grad vi fordreier tingenes beskaffenhet, bommer vi på sannheten.
( … )
Hvordan henger dette sammen med retorikk ?
Ikke i det hele tatt. Retorikk handler om å tilrettelegge det man sier, slik at man får tilhørerne med seg . Tenk på Twitter og husk at en kjapp og kraftig ytring kan gi intellektuelt overtak som slett ikke er fortjent. Hvem som har størst retorisk ferdighet, har nok mye å si for hva som går for å være sant, men ingenting å si for hva som er sant. (Vår kursivering).

Med denne korte smaksprøven våger Språktilsynet å anbefale boken, ulest.

Ref. ”Kunsten å begrunne”, Raino Malnes, Gyldendal Akademisk, 2012.
Kilde: A-magasinet, 17.2. 2012.

Er meningsglede et fruktbart begrep ?

Glad over egne meninger eller over andres ?

Aftenposten  har i sine egenannonser for ledige stillinger i avisen benyttet uttrykket ”meningsglede”. Hva avisen mener dette skal bety er ikke helt klart. Vi mistenker fiffige forfattere av annonsetekster for å stå bak. Er dette et fruktbart begrep ?

Ondsinnede tunger vil ha det til at ”meningsglede” er hentet fra sosionom-miljøer og bare er en kamuflerende betegnelse på politiske skrikhalser og hylekor som uttrykker sine følelser. Men hvis det er tilfelle, skjønner vi ikke hvordan ordet er kommet inn i Aftenpostens spalter.

Som en passende kommentar siterer vi også denne gang Arne Næss: ”Det er viktig å huske på at eksistensen av en viss begrepsbetegnelse (K) på ingen måte garanterer at noe faller inn under begrepet, enn si at begrepet er nyttig.”

Dermed er nok sagt.

Kilder:
Aftenposten.
Arne Næss, Endel elementære logiske emner.

Språklige nyskapninger i Sverige

Håkan Juholt på presskonferens, direkt efter a...
Håkan Juholt (sos.dem.) er blitt godt kjent for sine forhastede uttalelser.

Også i Sverige har man notert seg en rekke språklige nyskapninger i år.

Etter sine mange forunderlige og problematiske uttalelser i mediene  i løpet av 2011 har sosialdemokratenes (SD) partileder Håkan Juholt fått et slikt nyord oppkalt etter seg.

En Juholtare er blitt betegnelsen på en forhastet uttalelse som man snart tvinges til å gå tilbake på. Den svenske dementiforskningen har med dette fått et nytt uttrykk til rådighet.

Et annet nyord svenskene har fått med seg er arabisk vår. Dette nyordet er de nok ikke alene om. Spørsmålet er om man bør tolke uttrykket som en sesongbasert avvikling av totalitære styreformer eller om det kan være en langvarig politisk årstid.

Kilde: Sveriges Radio

Julenøtter til våre lesere

Språktilsynet ønsker alle lesere God Jul !

Til våre språkinteresserte lesere har vi denne gang laget noen julenøtter. Værsågod !

Fem uvanlige språkspørsmål.

  1. Hva sier en polyglott når han slår tommelfingeren i stedet for spikeren ?
  2. I år 1755 laget en forfatter den første autoritative engelske ordbok. Dermed gjorde han et helt akademi overflødig. Etter dette er det blitt en sikker tradisjon at et privat tiltak avgjør hva som er godt engelsk. Hva het forfatteren ?
  3. Hvilket privat tiltak gir anbefalte normer for godt fransk språk?
  4. Apropos semantikk og psykologi – hvem har skrevet følgende ? ” Det naturlige menneske, uvitende eller vitenskapsmann, vet ikke mer om de språklige krefter som virker på ham, enn de ville vet om gravitasjonen.”
  5. Hvilken norsk forfatter skrev dette: ” Det er ikke bare en personlig renslighetssak å gjennomskue folk som svindler med ordene. Hvis det blir en utbredt vane å undersøke om det er dekning for de ordene vi får tilbudt, blir vi ikke fullt så lett offer for politiske forførere.”

Svarene finner du her.

  1. Han bruker en interjeksjon som er gangbar i det språket han befinner seg i.
  2. Samuel Johnson.
  3. L’Académie Française, grunnlagt 1635.
  4. Benjamin Lee Whorf.
  5. Carl Hambro.

Problemer omdøpes til utfordringer. Det er politisk korrekt.

Politisk korrekt språk villeder folket
Politikere er mestere i å presentere falske bilder av virkeligheten. Sannferdige og dekkende beskrivelser av tilstandene i samfunnet blir de ikke populære på.

I det politiske språket erstatter politikerne ordet problem med et som ikke lyder så ubehagelig. De kaller det alltid utfordring. Så rart. Men da bytter de vel om på nytt når de skal si utfordring og kaller det problem ? Ånei, det gjør de ikke.

For da vil de få de påpakning av sine kommunikasjonsrådgivere. Det er de som legger ord i munnen på våre folkevalgte nå.

Hvis man ikke visste om dette forholdet, kunne man jo tro at politikerne hadde installert en automat som utførte ”Finn og erstatt” for alle ord som kan gi ubehagelige assosiasjoner. Ved å legge merke til politikernes ordvalg i kinkige saker, får vi beskjed om hvordan de prøver å bedra sine velgere. Akkurat det bør du huske til neste gang.

Neste gang du hører en politiker snakke om en utfordring, bør du regne med det er et problem – et ubehagelig problem.

Bli språkbevisst, sa Georg Johannesen

Vær skeptisk til politikernes ordbruk
Vår første professor i retorikk, Georg Johannesen, ble en gang intervjuet i fjernsynet. Et sentralt punkt i hans uttalelser gjaldt politikernes bruk av språket. Jo mer politikerne slipper til i dominerende NRK-programmer, jo mer aktuell bli Johannesens poeng. Vi bringer her et aktuelt utdrag:

(Intervjueren) : ”Hvordan skal vi så bruke språket ?”

”En må lære å lese fremmede tekster som om de var fremmede. Vi må lære å bli skeptiske til hva folk sier til oss før vi er sikker på hva de sier. Sånn som jeg sier ordet vi nå. Sett ordet i gåseøyne. På bergensk sier vi ”Kem er det du vier deg med ? ”Altså hvem snakker du på vegne av.

Så f.eks. når en politiker sier: Vårt problem har lenge vært, så setter jeg gåseøyne rundt vårt og mener at han burde ha sagt: mitt problem har lenge vært. Jeg godtar ikke at han taler på vegne av meg. Jeg er kanskje helt uenig med ham.

Det kalles å være språkbevisst, skeptisk bevisst eller mediabevisst, ordbevisst. Det kan vi lære mye av. Ordene tåkelegger virkeligheten for oss. ( … ) ”

Kilde: Erik Eikvil. Intervju med Georg Johannesen, fra En bok om Georg Johannesen, Gyldendal. 1981.

Poesi kan vekke tanker som prosaen ikke mestrer

Poesien skaper nye ordbilder, uten språk

Språk er ikke bare prosa. Poesien blir ofte avglemt, unntatt ved festlige anledninger. Da benyttes den bare som ren dekorasjon. Vi anbefaler denne gang en klassiker som ofte ble sendt i NRKs tidligere programpost Ønskediktet. Av pietetshenyn har vi valgt å beholde poetens egen språkform.

Digtets Aand

Hvad ei med Ord kan nævnes
i det rigeste Sprog
det Uudsigelige
skal Digtet røbe dog.

Af Sprogets strenge bygning
af Tankeformers Baand
stiger en frigjort Tanke,
og den er Digtets aand.

Kilde: Johan S. Welhaven (1807 – 1873) Digtets Aand, 1. og 2. vers av i alt 15.

Curlingforeldre er ikke interessert i curling

Curlingforeldre er et nytt ord med megetsigende innhold. For å avverge en potensiell misforståelse allerede i starten på denne miniforelesning, vil vi presisere at det ikke dreier seg om foreldre som er uvanlig interessert i curling. Som våre intelligente lesere sikkert har oppfattet ligger ordets betydning i den metaforiske, for ikke å si allegoriske, tolkning.

Foreldre som er overivrig engasjert med å glatte ut enhver tenkelig ujevnhet for sine barn fortjener å bli kalt curlingforeldre. De glemmer at barn trenger trening i å mestre de ujevnheter de møter på livets vei. Overbeskyttende foreldre er derfor neppe heldig for barns utvikling. Av frykt for å bli imøtegått av moderne barnepedagoger, sosionomer o.l. velger vi å stoppe akkurat her.

Vår ros går til konstruktøren(e) av uttrykket. ’Curlingforeldre’ vitner om språklig oppfinnsomhet som kombinerer en treffende karakteristikk med mild ironi.

Språklig nødverge eller kinesisk klartekst med skjult mening.

Kommunistpartiet i Kina overvåker folkets meninger.

Kommunikasjon mellom mennesker som må leve under er autoritært regime er risikabelt og derfor vanskelig. Det fikk nordmenn merke i tiden 1940 – 45. Mange presseoppslag forteller nå om hvordan det kinesiske kommunistpartiet og dets hjelpere forsøker å hindre en normal offentlig samtale og åpne meningsytringer.

Maktapparatets massive trykk mot befolkningen gir seg mange utslag. Et av disse er at folket skaper nye og dramatiske meninger til trivielle utsagn som ellers ville ha unnsluppet den omfattende overvåkingen.

En avisreportasje i august gir et talende eksempel på hvordan dramatisk mening legges inn i et hverdagslig uttrykk. ”Å ta en spasertur sammen” er blitt en kodet appell om å gå ut på gatene for å delta i en demonstrasjon og vise sin misnøye med den politiske ledelse.

Appellen er blitt spredd i deres sosiale medier, dvs. kinesiske varianter av Twitter og Facebook.

Tiltross for myndighetenes forsøk på å blokkere slike meningsytringer, fortsetter mikrobloggerne sin virksomhet. Et autoritært, kommunistisk regime har fått et nytt problem å hanskes med. Det er folkets språklige oppfinnsomhet i kombinasjon med moderne massemedier.

Kilde: Aftenposten, 17.8. 2011

Ros til to journalister i en viss Oslo-avis

Det finnes fortsatt pressefolk som kan skrive.

Det er ikke vanlig at Språktilsynet roser journalister. Når vi nå gjør et unntak er det godt begrunnet. Uvanlig er det også at vi navngir dem, siden vi tidligere har kritisert en viss Oslo-avis for litt av hvert. Anerkjennelsen kommer post festum, siden deres tekster ble utgitt i juli i år. Dette spiller vel liten rolle, siden «Words are the only things that last forever.»
Ola Henmo skal ha honnør for sin artikkel «Perler for svin ? » Begrunnelsen er at han med enkle og overbevisende grep klarte å blottstille det verbale vrøvl som sk. vinkjennere breier seg med i store aviser. Nå er de latterliggjort slik som de fortjener.

Pål V. Hagesæther skal ha honnør for sin artikkel «Tenker koffert». Begrunnelsen her er at han leverer en tekst som er kjemisk fri for dill og jåleri. Han skriver om et tilsynelatende trivielt tema, men som likevel vokser ved å være klar, enkel, troverdig og tillitvekkende.

Kilde: A-magasinet, 22.7.2011

Grasrota bør komme til orde.

For privatpersoner som reagerer på grove språkfeil i mediene finnes det ikke så mange muligheter til meningsytringer. Leserbrev i lokalavisen og private kommentarer i nærmiljøet får liten oppmerksomhet og knapt noen virkning. På Internett  forsvinner det i mengden av trivialiteter.

Vedkommende risikerer derimot sosial kritikk for å opptre som plagsom bedreviter. I beste fall opplever man at ens samtalepartner trekker på skuldrene og sier

«Javisst,  jeg er enig med deg, men hva så ? Vi kan jo intet gjøre, dagspressens journalister lar seg ikke belære av leserbrev og dessuten er det alltid de som får det siste ordet. De har jo makten, vet du.

Og så må du huske på at vi ikke liker å stikke oss frem og heller ikke ønsker vi å komme i tottene på dem som har større debattiver og mer utholdenhet enn oss.»

Vi minnes en uttalelse fra vår mest kjente retoriker: ”Ytringsfrihet er snakkefrihet i et land der de maktesløse vet at de ikke har noe å si og der makthaverne vet at de ikke har noe å frykte.” (Georg Johannesen)

Er politikernes språk i samsvar med sannheten om tingene ?

Kan vi stole på politikerspråket ?
Når vi etterhvert får lagt det politiske sirkus om kommunevalget bak oss, kan vi betrakte det med et litt kjøligere blikk. For ca. 2500 år siden slet kineserne med samme problem som vi nok en gang har opplevet på ubehagelig nært hold.

Den kinesiske filosofen Konfucius ( 551- 479 f.Kr.) hevdet at sosial forvirring og uorden  ofte skyldes svikt i å oppfatte, forstå og forholde seg til virkeligheten. Et helt grunnleggende trekk ved dette er sviktende evne til å kalle tingene ved sine rette navn (betegnelser). Hans anbefalte løsning av dette problemet kalles korreksjon av navn (rectification of names). For å forklare prinsippet fortalte han følgende til sine elever:

Zi-lu sa: Herskeren i provinsen Wei venter på deg, forat du skal lede hans regjering. Hva vil du anse som det første man bør gjøre ?

Mesteren svarte: Det som er nødvendig er å korrigere navn (betegnelser) som blir brukt.

Zi-lu svarte: Jasså, virkelig ? Du tar helt feil. Hvorfor må man gjennomføre en slik korreksjon ?

Mesteren sa: Hvor ukultivert du er. Når det gjelder hva han ikke vet, bør en overlegen (superior) mann utvise forsiktig tilbakeholdenhet. Hvis navnene ikke er korrekte, vil språket ikke være i samsvar med sannheten om tingene.

Hvis språket ikke er i samsvar med sannheten om tingene, vil tiltakene ikke bli gjennomført med hell.

Når tiltakene ikke blir gjennomført med hell, vil dannet opptreden og musikklivet ikke utvikle seg.

Når dannet opptreden og musikklivet ikke utvikler seg, vil avstraffelser ikke bli fastsatt på passende vis.

Når avstraffelser ikke blir fastsatt på passende vis, vil folket ikke vite hvordan det skal oppføre seg.

En overlegen mann vil derfor anse det nødvendig at de betegnelser han bruker blir uttrykt skikkelig, og også at det som han uttrykker blir gjennomført skikkelig. Det en overlegen mann krever er bare at det ikke er noe ukorrekt i de ord han bruker.

Kilde: Confucius, Analects,, XIII, 3, tr. Legge

Fredrik Stabell om unnlatelse som en oversett rettighet

Livet er ikke bare en lek; det skal også være en dans på roser.

Dagens korttekst er hentet fra en bok av den tidligere berømte filosof fra Drøbak, Fredrik Stabel, mest kjent for sin elleville spalte i Dagbladet for en  mannsalder siden. I Dusteforbundets spalter brukte han sin særegne språklige begavelse til å punktere oppblåste akademikere og tanketomme byråkrater.  Han skrev til  glede for mange og til heftig forargelse for de utpekte. En av hans underfundige innlegg lød slik:

«Pressefrihet består ikke bare i retten til å skrive hva man vil, men også (og like meget) i retten til å la være. Vi benytter oss i dag av denne rett.»

God helg !

Ordfalskneri i medienes tid

Ordfalskneri i mediene ødelegger vår virkelighetsoppfatning

Gjennom mediene opplever vi på betryggende avstand grusomme kriger i fjerne land. Vi får det så hyppig inn på netthinnen at vi sløves i vår evne til deltagelse med ofrene. Det er i slike tider vi trenger profesjonelle, uhildede reportasjer og usminkede fakta som motvekt mot det politikerne vil fortelle oss.

Men fakta kan fordreies og sannheten kan forfalskes. Om misbruk av språket har en kjent forfatter skrevet følgende:

”Krigens fakta er opprørende. Å forfalske disse fakta og på den måten få dem til å virke mindre opprørende enn de virkelig er, og vårt eget ansvar mindre tungt, er en dobbel fordel. Ved å undertrykke og fordreie sannheten beskytter vi vår følsomhet og vår selvaktelse. Språket er blant annet et redskap vi mennesker bruker til å undertrykke og fordreie sannheten.

Når vi synes virkeligheten er altfor uhyggelig å se i øynene, skaper vi verbale alternativer til den virkeligheten, utsagn som ligger parallelt med den, men har en helt annen kvalitet. Det vi fra da av betrakter, er ikke det som vekker følelsesreaksjoner og moralsk fordømmelse hos oss, det er ikke krigen som et faktum, men den fiksjon om krigen som eksisterer i vårt behagelige ordfalskneri.

Når vi gransker nærmere vår tåpelige bruk av unøyaktig språk, viser det seg at den er det mest utsøkte lureri.”

Kilde: Aldous Huxley, sitert etter Carl Hambros bok ”Ting, tanke, tale”

Forbudte ord. Kvinner må skjule sitt kjønn.

Hvorfor skjules kvinners kjønn i yrkesbetegnelser ?
I en prangende overskrift på førstesiden vil VG fortelle oss om en kvinnelig lærer. Vi glipper med øynene idet vi leser teksten. Kvinnelig lærer – det er vel ikke lærerinne  de mener ?

En ytterliggående gren av tidens kvinnebevegelse har på uforklarlig vis fått det for seg at yrkesbetegnelser må og skal være kjønnsnøytrale i alle sammenhenger. Det virker umiddelbart som et spontant utslag av slagordet ”Alle er like nå !” Slik systematisk kjønnsforvirring har også fått gjennomslag innen offentlig forvaltning, men det gjør ikke saken bedre. Hvorfor må kvinner skjule sitt kjønn i yrkesbetegnelser ? Hvorfor kan de ikke være lærerinner, sangerinner, skuespillerinner ?

At det i stillingsannonser o.l. ikke bør benyttes sk. kjønnsdiskriminerende betegnelser er vi vel fort enige om. Noe helt annet er det når en person er ansatt i en stilling og utøver det bestemte yrket. Da er vedkommende ikke fratatt sin kjønn og bør heller ikke utsettes for den form for rabiate kjønnsutslettelse som vi ofte ser eksempler på.

Vi kjenner VG som en særdeles pågående avis når det gjelder voldtektshistorier. I slike samfunnsbyggende reportasjer er det som regel to personer innblandet. Hvis dette skjer blant undervisningspersonell eller innen sykepleien er det ikke saklig uinteressant hvilket kjønn forøver og offer representerer (lærer/lærerinne, sykepleier/sykepleierske). Det nyfikne leserne blir holdt i uvitenhet om, vil etterforskningen forhåpentligvis avdekke. Men med den ordbruk VG legger opp til gir avisen da sine lesere fire teoretisk mulige kjønnskombinasjoner for å forstå reportasjen.

Når rollene i et skuespill eller i en film skal besettes, er heller ikke kandidatenes kjønn likegyldig. Da hjelper det ikke å presentere seg som skuespiller hvis det kreves en skuespillerinne. På tilsvarende vis nytter det ikke med en sanger det når man trenger en sopran.

Men kan man ikke være imøtekommende og si ”kvinnelig sanger”? Nei, spar oss for vrøvl. En sopran er en sangerinne, intet annet.

På engelsk bruker man både actor og actress og på fransk er bruken av kjønnsbestemte titler og yrkesbetegnelser svært utbredt. I et utall sammenhenger er det rett og slett nødvendig å angi det kjønn man har med å gjøre. I kulturspråk som fransk og tysk er sansen for klarhet og presisjon i ordbruken langt bedre utviklet enn på norsk.

Kilde: Verdens Gang, 5.8.2011.

Visitt i et verbalt museum. Klassekampen og sjøormen.

Klassekampen - utgått på dato

Når et ord blir tappet for mening, svekkes det og dør. Noen ganger kan det ta tid før det forsvinner ut av vår verden. Men merkelig nok – enkelte av dem havner på verbale muséer hvor vi kan studere dem nærmere. Et slikt ord er sjøormen. Til tross for spredte notiser om at den skal være observert, er det ikke lenger noen som tror på den. Fenomenet er forlengst avslørt som et optisk bedrag, en luftspeiling.

Det er bare en betegnelse som henger igjen, en etterlevning fra en forlengst forlatt forestillingsverden. Tiltross for mange, lange og detaljerte beskrivelser gjennom tidene, er den glidd ut av vår oppfatning om virkeligheten. Ordet finnes fortsatt i noen ordlister, javisst – men det har ikke lenger noe meningsinnhold. Det er ingen realitet.

Et annet ord i det verbale museum er klassekamp. Her i landet finnes det fortsatt en avis som smykker seg med dette navnet. Den er basert på en forlatt ideologi som bygget hele sitt politiske begrepsapparat på ordet klasse. Da dette ordet forsvant, fallt de tilhørende tanker sammen som et korthus. Dens forestillingsverden var avhengig av at dette ordet ble brukt som et slags mantra i et høyt, besvergende toneleie for å proklamere en politisk trosbekjennelse. Etter den systematiske utryddelsen av flere millioner av folkefiender og en rekke havarerte statsdannelser er ordet forlengst tømt for mening. Bare den typografiske rammen er fortsatt synlig som bildet av et skjelett, en nifs raritet.

Idag ser vi Klassekampen som en ideologisk ruin som bare holdes oppe av en typografisk forskaling og av stadige strie strømmer med statlige penger. Det er dens sympatisører i statens mangslungne byråkrati som holder den under armene.

Men vrangforestillinger kan som kjent være vanskelig å utrydde. Vil vi noen gang få se siste notis om sjøormen ? Vi kjenner fenomenet fra en populær sang: ”He is dead, but won’t lie down.”

Politisk korrekt mening, men likevel ukorrekt. Politisk språkkunst.

Erik Solheim, Sosialistisk Venstreparti, statsråd i Stoltenberg-regjeringen 2011 kritiserte i en kronikk i Dagens Næringsliv 2009 bruk av såkalte ”skatteparadiser”. De er til for å skjule penger skapt gjennom korrupsjon, kriger, narkotika eller for å snyte på skatten, skrev han. Uttalelsen var ikke direkte oppsiktsvekkende fra hans parti, siden den var så overbevisende politisk korrekt.

Hvis man ikke visste bedre, kunne man faktisk tro uttalelsen kom direkte fra ledelsen i Skattedirektoratet. I det minste måtte det vel være et uttrykk for regjeringens holdning.

I en notis i Aftenposten kunne man nylig lese at ledelsen for et annet betydelig statsorgan, Statens pensjonsfond, hadde et motsatt syn på denne saken. Staten eier nemlig aksjer i 8 selskaper registrert i skatteparadiser. Statens pensjonsfond har ingen planer om å ta dette opp med de aktuelle selskaper, ” – det er ikke på vår agenda. ” sa direktør i Statens pensjonsfond. Tiltross for journalistens modige oppfølgingsspørsmål, holdt direktøren fast ved sitt standpunkt og forsvarte de aktuelle selskapene.

Grunnen til at saken interesserer Språktilsynet er at det åpenbart er dissens på høyeste hold om hva som skal regne som politisk korrekt mening. Det som er et forkastelig skatteparadis for statsråd Solheim er det likevel ikke når den regjering han representerer skal maksimere sin egen profitt.

Den politiske språkkunst sier oss da: Skatteparadiser er forkastelige, men samtidig fullt akseptable.

Kilde: Aftenposten, 25.8.2011