Falske argumenter i språkdebatten

Falske argumenter i omløp

I Norge eksisterer det tre typer standardargumenter som benyttes flittig i språkdebatten. Disse argumentene brukes gjerne for å forsvare ortografisk og semantisk nonsens. I korthet kan de uttrykkes slik:

• Ærre så nøy’a ?
• Språkrådet har jo godkjent det !
• Du må bare ikke komme her og komme her ! ( – og tro at du kan lære oss noe.)

Disse standardargumentene kan selvsagt benyttes trinnvis eller om nødvendig kombineres. Enkelte har funnet det effektivt å benytte dem med stadige gjentagelser (den repeterende metode).

Den første argumenttypen er representativ for dem som er totalt fremmed for kvalitetsbegrepet innen språklig kommunikasjon. Hvorfor skal vi bry oss med folk som driver med den slags språklig pirk ?

For andre, særlig de som har fått innøvd en sterk lydighetsrefleks overfor statlige organer, er det nærmest utenkelig å opponere mot noe Språkrådet har funnet på.

Den siste argumenttypen viser hvordan gitarfilosofen Øystein Sunde har klart å forenkle hovedtemaet i Aksel Sandemoses Janteloven på en forbilledlig måte.

Falske venner og lumske ordlikheter

Gjetting om engelske ord blir ofte galt

«Falske venner» er et innarbeidet uttrykk for at enkelte utenlandske ord skrives på en måte som er lik eller ligner på et norsk og dermed blir oppfattet som å ha samme betydning, men like gjerne kan bety noe helt annet.

Ordbokredaktører og språklærere pleier å ha en frodig samling med slike eksempler. Da benyttes det til skrekk og advarsel, noen ganger til ren underholdning. Men med norske journalister er det annerledes.

Uforståelig forfatterforening setter enkeltinnbyggere i søkelyset

Fra en av våre observante lesere har vi nylig fått oversendt et klipp fra et sirkulære som en forfatterforening har sendt ut. I omtalen av et seminar står det bl.a.. ”Lovtekstene våre er viktige for alle, og leses av både jurister og enkeltinnbyggere. Men hvorfor er det så vanskelig å forstå dem ?” ( … )

Ja, slik kan man spørre. Pronomenet ’dem’ skal i tråd med etablerte normer for  tekstanalyse tolkes som en henvisning til det sistnevnte ledd i setningen foran hvor det agerende ledd forekommer. Derfor –

For vår egen del har vi ofte problemer med å forstå enkelte jurister. Noen ganger har vi vært inne på tanken at de kanskje ikke ønsker å bli forstått. Nå skjønner vi også at ”enkeltinnbyggerne” er vanskelige å forstå.

Er dette eneboere av den hardnakkede typen (eremitter) eller er det et nykonstruert antonym som skal markere forskjellen til ”dobbeltinnbyggere ? Her oppstår det alvorlig filologisk  tvil.

Vår leser spør: Hvorfor er det så vanskelig å forstå sirkulærer fra denne forfatterforeningen ? Hun er også forundret over at denne forfatterforeningen melder om et nytt fakultet. Med denne foreningen som kilde – fortsatt – heter nyskapningen ”Juridisk og Humanistisk fakultet ved UiO.”

Kilde: Norsk faglitterær- forfatter og oversetterforening

Dårlig talespråk i NRK

Dårlig talespråk i radio og TV

En skrivefør dame, Birgitte Grimstad, har i et avisinnlegg klaget over  dårlig uttale hos programmedarbeidere i radio og TV.  Kritikken gjelder både programledere og TV-reportere.  Får de ikke opplæring i god diksjon før de slipper til foran mikrofonen ?

Gjennomgående slurvet uttale og manéraktig utfylling av alle små pauser med langvarig øøøøhh-ing er ting hun irriteres over. Hun er ikke alene om det. Talefeil og snøvling  er visst godtatt både av TV2 og  NRK. Det hører til i den moderne oppfatningen om alt «nå skal alt godtas, fordi alt er like bra.»

Vi etterlyser ansvarlige ledere i radio og fjernsyn som tar mot til seg og innfører kvalitetsbegrepet i språklig sammenheng. Hittil er det bare i tekniske sammenhenger at dette begrepet er blitt forstått. Den nye kringkastingssjefen har en stor oppgave foran seg.

Det er ukjent om Språkrådet våger å ha meninger om kvalitet i talespråk.

Kilde: Aftenposten, 27.1.2013

Sjefer advares mot språkslurv

Hvordan snakker sjefen ?

En undersøkelse som er gjennomført blant 600 ledere i næringslivet over hele landet gir klar beskjed om at språket har stor betydning for en leders omdømme. Denne undersøkelsen dekker en lang rekke ulike bransjer og er gjennomført av firmaet NORSTAT på oppdrag av Amesto.

Hvis en leder slurver med språket, kan han risikere å bli oppfattet som lite profesjonell, sies det i rapporten. Dermed får vi en ny bekreftelse på det retorikere alltid har visst:

Den som behersker språklige virkemidler utøver makt og skaffer seg dermed innflytelse.

Detaljeringsgraden i denne undersøkelsen er ikke tilgjengelig for oss, men språk kan være så mangt. Effektiv kommunikasjon skjer neppe på samme måte i ulike bransjer. Hvordan kan man f.eks. sammenligne språket i finansbransjen med språket i bygg- og anlegg ?

Om det er ledernes kunnskapsnivå, dannelsesnivå eller generelle evne til effektiv kommunikasjon i ulike sammenhenger sier undersøkelsen intet om. Da må vi kanskje gjøre oss opp noen tanker om dette selv?

Kilde: NITO Refleks, nr. 7/12

Nytt gjerningsord prøvekjøres i Aftenposten

Journalist Ingunn Økland skrev for en tid tilbake en artikkel ”Bibelen i 2011, Koranen i 2012”. Hennes tekst var slett ikke dårlig. For enkelte overbeviste tilhengere av klarspråk kunne hun med fordel ha skrevet enda tydeligere.

Det som vi reagerer på i rent språklig sammenheng er  hennes bruk av et merkelig ord – ”historisere”. Av sammenhengen må vi tro det er et verb, men akkurat der stanser vår forstand. Hva er det hun mener, hva er ordets betydningsinnhold ?

Det nærmeste vi kan gjette på at det er en utslag av en særegen dialekt fra Blindernområdet. Hvis noen likevel hevder at uttrykket ikke er stedbundet, parerer vi med å kalle det akademisk jåleri.

Assad Nasir har i samme avis (20.12.2011) også brukt dette uttrykket, også på en uklar måte. Kan det være et utslag av mangel på klare tanker ?

Vi mener: Et språklig ugress blir ikke en blomst ved at det formerer seg.

Kilde: Aftenposten 20.12. 2011 og 14.2.2012.

Språklig armod blant journalister

Hvorfor lanseres ikke bøker lenger ?

På førstesiden i Aftenposten kunne vi nylig lese om en bok ”som slippes onsdag i neste uke.”  Slippes ? Hva er det avisen mener ? Er det noen som vil gi slipp på en bok, kanskje fordi den ikke er verd noe ? Eller er det et nytt tilfelle av datastyrt tekstproduksjon ?

Av teksten som følger skjønner vi at det dreier seg om en boklansering. Men hvorfor skriver ikke avisen det ? Ordet lansere har jo virket upåklagelig i flere generasjoner og har nettopp den betydning som avisoppslaget forteller om.

Vi mistenker reklamefolk og lettbente journalister for å regelmessig kopiere engelskspråklige uttrykk uten å bry seg med å gi teksten en gangbar norsk form.

At engelskspråklige markedsførere bruker ordet ‘release’ vet vi fra før. Men de som vil omtale dette på norsk burde avstå fra primitive ordbokoppslag på ordet release, hvor de åpenbart har valgt det første og beste de finner (slippe). En begynnerfeil som journalister ofte gjør er å oversette enkeltord i stedet for å oversette mening.

I dette tilfellet finnes det et høyfrekvent ord i norsk normalprosa som de har oversett. Dermed serverer de sine lesere språklig slurv.

Men dette er ikke det verste. Her har vi bare påpekt ett enkelt tilfelle av språklig latskap og slurv. Når slikt blir gjentatt uten korreksjon og trykket i store opplag, vil det etter en tid få en slags status fordi mange godtar pressens kvalitetssvikt som det vanlige.

Dermed blir feilen opphøyd til å være uttrykk for en norm. Ved å akseptere en slik mentalitet sløves sansen for at ord faktisk har mening. Vi kunne trenge et språkråd med reell kompetanse.

Språktilsynet inntrykk:
Den norske presses språklige fallgrube er nå blitt så rommelig at en rekke journalister har tatt fast opphold i den.

Det norske språk fra uke til uke

Mange språklige rariteter i avisene

Våre tidligere eksempler fra Odd Eidems samling av språkfordervelser har slått godt an. Som journalist i Verdens Gang mottok Eidem et rikholdig utvalg av språklige rariteter som lesere hadde sendt inn. Nå følger vi opp med nye sitater av gamle fordervelser.

Fra innelivet i Vestfold:
Eldre dame eller frue ønskes til hjelp i huset og delta med en som må holde sengen. (Ann. Sandefjords Blad)

Værutsiktene:
Det vil trolig bli litt kaldere, men vi må også regne med synkende temperatur. (Flekkefjordsposten)

Før årsoppgjøret:
Skatt som blir beregnet etter reglene i dette ledd, skal dog ikke overstige halvparten av den del av den inntekt som ligger over grensen etter første punktum for skattepliktige i klasse 1 og høyere klasser eller over grensen etter annet punktum for skattepliktige i klasse 0. (Kgl. kunngjøring av 9. juli 1948 om verneskatt)

Og tilslutt:
Vi kan bare opplyse at bokhandlerne har en overveldende trafikk nå oppunder jul, og en ikke så ganske liten prosent av disse blir uten tvil å finne under julegranen. (Christiansands Tidende)

Kilde: Det norske språk fra uke til uke, ved Odd Eidem, Dreyers forlag.

Journalister mestrer ikke ikke

Journalisterne overrasker oss med rare formuleringer

Aftenposten har mange journalister. Kanskje altfor mange. Når kvalitetskontrollen av dette avisproduktet regelmessig svikter, ledes vi til å tro akkurat det. Dominerende overskrifter med provoserende språkfeil er det flust av.

Et ferskt eksempel var en stort oppslått artikkel om jernbaneplaner med tittelen ”Alle kan ikke vinne”. Av sammenhengen fremgår det at avisen burde ha skrevet ”Ikke alle kan vinne.”

Forskjellen er ikke uvesentlig. Men slik påtale finnes det jo motargumenter mot, se vår tidligere kortartikkel om dette.

Journalistene John Hultgren og Sveinung Berg Bentzrød har satt sine navn under Aftenpostens artikkel.

Kilde: Aftenposten, 14.10.2011

Flere språkblomster og mer ugress

Yrkesskribenter lager ofte morsomme språkfeil.

Den 8.7.2011 presenterte vi en samling språkblomster og ugress på denne siden. Siden den slo så godt an har vi funnet frem flere.

Journalist og forfatter Odd Eidem ba for mange år siden leserne i Verdens Gang om å være med på jakt etter språkfordervere. ”Jeg fikk flere bidrag enn jeg hadde ventet. De strømmet inn fra alle landets kanter; etterhvert var det samlet et stort materiale som etter mitt skjønn forteller meget om språklig usikkerhet i Norge”,  skrev han i forordet.

Resultatet av dette initiativet ble en liten bok – ”Det norske språk fra uke til uke”. Vi har tidligere presentert et utvalg fra den. Her kommer flere språkblomster og mer ugress.

Visse skribenter lager noen ganger setninger som uttrykker noe annet enn det de mener:
”Etter tiltak av Christiania Sædelighedsforening ble det i 1883 holdt en rekke protestmøter mot den offentlige prostitusjon i statskirkemenighetene i Oslo.” (Norsk Kulturhistorie)

”Det fremsettes begjæring om kastrasjon – når det menes påkrevet – av anstaltbestyrere, verge, kurator eller politimester.” (Dagbladet)

”Etter det systemet vi nå velger etter, har Arbeiderbladet fått langt flere stortingsmenn en det har velgere i landet.” (Dagbladet)

Eksempler på setninger som ikke har noen mening overhodet:
”Truleg går han og ut ifrå – det er ikkje nemnt i referatet – at bortfallet av de i brigda i høvet mellom dei einskilde prisane som subsidieordninga har ført med seg, vil vera ein føremon.” (John Ingar Moe i Von og Vilje)

”I byene går vann og elektrisitet så å si inn i ”det daglige brød”. Slik er det ikke på landet. Tvert i mot.” (Uttalelse av Flatabø (V) ifølge Dagbladets referat)

”Men det er byråkratismens inderste vesen å frasverge seg i selvsuggestion muligheten av at all denne selvforsikrete uskyldshvithet ved et hendelig uhell kan inneholde en tusendels milligram arsenikk. ” (Leder i avisen Tromsø)

Kilde: Det norske språk fra uke til uke.

Begrepsforvirringen sprer seg i offentlig forvaltning

Begrepsforvirringen sprer seg i staten.

Kjell Aukrust hadde en uforlignelig evne til å latterliggjøre det latterlige. I utallige bøker og enda flere tegninger var han en representant for den sunne folkehumoren. I en av hans lokalreportasjer fra øvre Østerdal, omtalte han et reklameskilt. Det hadde teksten ALVDAL BENSINPUMPE OG SØNN.

Uvitende om at de har kopiert denne høyst påfallende titulatur har Meteorologisk institutt, Oslo, tatt i bruk en tilsvarende betegnelse for sin øverste leder. I et ferskt leserinnlegg til Aftenposten omtaler Jens Sunde seg som ”meteorologi- og klimadirektør”. Det ser ikke ut som om sammenblandingen av to høyst ulike begrepskategorier bekymrer etaten noe.

Vi har tidligere påtalt lignende sammenblanding av begreper hos det som kaller seg Likestillings- og diskrimineringsombudet. (Ref. artikkelen Språklig schizofreni, 15.8.2011).

Hvis dette blir en tendens, kan det bli nødvendig å begrense adgangen til tastaturene innen offentlig forvaltning.

Kilde: Aftenposten,. 9.10.2011

Betydningen av ’n’ eller behovet for språklig presisjon

Herved bringer vi en vennlig påminnelse om betydningen av en bestemt bokstav (n).

En utbredt form for språklig slurv er sammenblanding av substantiv dannet av verb og presens partisipp av det samme verb. La oss nå se på tre eksempler:

bygging – bygning

skaping – skapning

påvirking – påvirkning

Det første ordet i eksemplene betegner prosessen, det andre betegner resultatet av den.

Som vi har nevnt i en tidligere kommentar vil noen kanskje bli fristet til å protestere mot en slik forventning til konsekvent skrivemåte (og tenkemåte). Ut fra vår erfaring kan slike protester ofte rubriseres på forhånd, nemlig slik:

• Ærre så nøy’a ?
• Språkrådet har jo godkjent det !
• Du må bare ikke komme her og komme her ! ( – og tro at du kan lære oss noe.)

«Språklig mangfold i eteren»

Respekt for mikrofonen, var Rolf Kirkvaags motto.

”Det er nødvendig å gi plass for språklig mangfold i eteren.” Omtrent slik uttalte en innsender seg til Aftenposten i vår. Som de fleste nå vet er ”språklig mangfold” en forskjønnende omskrivning (eufemisme) for noe helt annet, nemlig kritikkløs aksept av skjemmende uttalefeil, heslige dialekter, oversettertabber og anglisismer i uskjønn blanding. Når slike realiteter blir for påtrengende og ubehagelige, tyr noen grupper til bruk av behendig språkpolitisk manipulering og kaller det noe annet. Uttrykket ”språklig mangfold” er som hentet ut fra en ordliste for politisk korrekt språkbruk, hvor normløsheten er satt i system etter en klassekamp-oppskrift vi trodde var kassert for flere mannsaldre siden.

På tysk finnes det to uttrykk som er dekkende for saken, nemlig plattdeutsch og bühnendeutsch. Man trenger ikke nødvendigvis ha spesielt godt språkøre for å glede seg over en velklingende stemme som taler et tydelig og velnormert språk. Det holder med en viss evne til å reagere på mislyder og umelodiøst stemmebruk. Når vi unødig ofte må tåle nyhetssendinger og viktige programposter fremført med snøvlende stemmer og slufset uttale, skrur vi heller over til en utenlandsk stasjon.

Vi kan lett få inntrykk av at ordet språkkultur er både forlatt og forhatt her i landet, og spesielt for talespråk. Snart er det bare talepedagoger og sceneinstruktører som våger å korrigere uskjønn tale. I NRK finnes det overhodet ikke fagfolk som kan gi den sårt tiltrengte opplæring og veiledning til dem som opptrer foran mikrofonen. Dette opplever vi som ren kvalitetssvikt

Forfatter kritiserer massemedienes språk

Kan du gjette hvilken kjent forfatter som har skrevet følgende ? (Svaret finner du nederst.)

«Hele vår siviliserte hverdag er spekket med gale og misvisende ord. ….  Aviser og blad omspenner et fra før av uvillig publikum med overdrivelser og kunstig søtstoff om dronninger og skrevende mannequiner. Det gjør de visstnok for å imøtekomme et innbilt krav hos publikum, et krav de selv har opparbeidet – altså av uhederlige motiver. Ved å fjerne seg vesentlig fra sannheten også i disse små emner forråder de i virkeligheten ordet, ordenes verdi og innhold. ….  Mot glosemakeri og affektasjon kan man ikke verge seg uten ved kyndig glosesensur i aviser og forlag. Men de mange villfarelser man møter er visselig uttrykk for en nød som skribentene føler: at de rimelige ord og sammensetninger er brukt opp; så må de skape seg og finne på noe nytt. …. Emnet er de talentsvakes forvirrede forsøk på å gjøre ord til noe annet enn det de er, og de sant begavedes streben efter å nytte ordet i dets ytterste mulighetsrikdom, rytmisk, logisk, koloristisk.»

(Johan Borgen, Noen ord om ord, Utvalgte essayister, Grøndahl Dreyer, 1997)

Babelsk forvirring og fonetisk anarki i NRK

Vi vet jo hvordan NRK behandler klager fra lytterne, men likevel dette:

Den spesielle tilstand for norsk tale i NRK utgjør en babelsk forvirring. Normer for korrekt tale og uttale finnes ikke lenger i denne statsinstitusjonen. (Den forblir jo statsinstitusjon like fullt, selv om den teknisk sett er organisert som et AS.)

Blandingen av heslige dialekter, nynorsk og ulike former for hårdnakket talefeil er etterhvert blitt et varemerke for språket i NRK. Vi kjenner slagordet fra et visst parti: ”Alt er like bra – og alle skal med !”

Hvis ikke søvnigheten hindrer medlemmene, burde Kringkastingsrådet belære programredaksjonene om at det finnes kvalitetsnormer også for talespråk.

Rolf Kirkvaags motto som radioreporter og programskaper var som kjent ”Ha respekt for mikrofonen !”. Dette innebærer bl.a. å vise respekt for lytterne. Første skritt for NRK bør nå være å fjerne de dilettanter som er rekruttert på fordekte kvoter for dialekt- og nynorsktalende.

Baklengsordene trives godt i Aftenposten

En stadig strøm av baklengsord møter oss i Aftenpostens spalter. Man kommer i tanker om en unevnelig politisk ideologi som sier at ”når alle gjør samme feil, må vi jo regne den som tillatt.”

Overskriften i dette tilfellet lyder ”Svensker tar over norsk vei.” Ingressen: ”Et statlig svensk selskap tar over over drift og vedlikehold av 641 kilometer vei i Norge.” Av brødteksten skjønner vi at et svensk selskap har overtatt drift og vedlikehold av en lang veistrekning i Norge.

Slik dekoding av journalistenes motespråk hører med til lesernes daglige innsats for å reparere avisens regelmessige språkvrøvl. Noen i redaksjonsledelsen bør holde et langt seminar for bl.a. å lære sine yngste medarbeidere forskjellen mellom ord som som angir overført betydning og direkte betydning.

Eksemplene er mange:
– streke under istf. understreke,

– peke på istf. påpeke,

– ta på seg istf. påta seg,

– gå gjennom istf. gjennomgå. osv., osv..

Forøvrig:
Grunnen til at akkurat Aftenposten blir kritisert så  ofte og så grundig i våre spalter er kort og godt at avisen er så dominerende at den fortjener saklig motvekt.

Kilde: Aftenposten, ved Johnny Hultgren og Sveinung Berg Bentzrød, 28.6. 2011

Kritisk korrektur tilbake / igjen ?

En i og for seg triviell språkfeil, både muntlig og skriftlig, er forveksling av begrepene som uttrykkes gjennom ”tilbake” og ”igjen”. At den er triviell gjør den ikke mindre skjemmende. Et ferskt eksempel fra Aftenposten viser hva det dreier seg om. Avisens overskrift lyder: Oslostudenter får igjen penger. (… ) Studenter helt tilbake fra 2003 kan ha strømpenger til gode. ( … )

Av sammenhengen fremgår det (det går ikke frem !) at det dreier seg om tilbakebetaling av penger. Avisen burde nok ha skrevet ”Oslostudenter får tilbake penger”.

Feilen avdekker en systemsvikt i landets største avis. Aftenposten fjernet ortografisk korrektur i sin redaksjonelle virksomhet for mange år siden og tok i bruk programmer for stavekontroll. Det var nok nødvendig, men slett ikke tilstrekkelig.

Stadig oftere ser vi plagsomme tilfeller av manglende kritisk korrektur. Blant nyansatte journalister er det stadig færre med god språksans og et ryddig begrepsapparat. Det er disse menneskene som er betrodd å holde publikum orientert.

I denne onde sirkel med språklig fordervelse hjelper det ikke om sjefsredaktør  Hilde Haugsgjerd opptrer med sine uklare uttalelser om kvalitetsprodukt osv.. Det som mangler er at avisen tar mot til seg og offentliggjør hva den mener med kvalitet i redaksjonell sammenheng.

Kilde: Aftenposten, ved journalist Jeanette Sjøberg, 13. aug. 2011.

Språkblomster og ugress, innsamlet ved Odd Eidem

Journalisten og forfatteren Odd Eidem hadde for mange år siden en egen språkspalte i Verdens Gang – Det norske språk fra uke til uke. Her kunne man lese underholdende eksempler på språkblomster som leserne hadde plukket i aviser og andre publikasjoner. Spalten var populær og antall bidrag øket. En utsøkt samling av de mest bisarre og merkverdige ble samlet i hefter som Dreyers Forlag utga.

I forordet til en av disse skrev Eidem: ”- Jeg fikk flere bidrag enn jeg hadde ventet. ( …. ) Studerer man nemlig de eksempler som er valgt ut til denne boken, vil man snart oppdage at de slett ikke bare er ”morsomme blomster”.

De forteller tvert imot at moderne norske journalister og forfattere, altså yrkesskribenter, har noe felles med jevnt folk som går med ”inserater” til avisene: de gjør grammatikalske bommerter, de har ofte dårlig stilsans, noen ganger glemmer de ordenes betydning – ikke sjelden viser de åpenbar ufornuft ( …. )»

Siden Eidems samlinger har like stor underholdningsverdi som pedagogisk effekt, vil vi gjengi et kresent utvalg fra hans eget utvalg. Vel bekomme !

Som et ledd i skattesnyteriet hadde Engene arbeiderforening arrangert møte på Folkets Hus, Sætre, onsdag. (Fremtiden)

Med sauene står det betre til enn venta. Det er etter måten få dyr som har stroke med, og dei ser no ut til å ha kvikna til att. (Sunnmøre Arbeideravis)

Vi føler oss ikke korpulent til å uttale oss om denne saken. (Fjell-Ljom)

De som har sloppet sauer på Botnerøya i Vansjø. må melde fra til undertegnede innen 3 dager, ellers blir de avlivet. (Annonse i Mos Avis)

Rettsvitner: Alle i herredet fastboende personer over 23 år, unntatt personer som er fradømt statsborgerlige rettigheter, er åndssvake eller sinnsyke. (Offentlig kunngjøring i Gudbrandsdølen).

Kilde: Odd Eidem. Det norske språk fra uke til uke.

Journalistenes barnehagespråk – eller matte som moteord

Matematikk er skikkelig vanskelig det. Til og med selve fagets navn er så vanskelig at det må folkeliggjøres. For da kommer alle med ! – som det heter i slagordet fra Arbeiderpartiet.

Matte heter det nå. Det må jo være riktig når det står overalt i avisene.

Ordet er på alles lepper og brukes med påtatt selvfølgelighet av voksne som er opptatt av å være på parti med de unge. Lærere som hverken er voksne av år eller i utvikling tror visst de viser imøtekommende holdning når de selv tar i bruk barnespråket.

Man merker seg tendensen og blir forstemt. Hva med fysse, gegge, relle og histe ? Når blir dette gjengs uttrykk i norske skoler ?

Minne eller hukommelse ?

Databransjen har glemt forskjellen på hukommelse og minne

Finnes det fortsatt noen gamle stabukker som sier hukommelse ? Nå som alle har skjønt at det heter minne ? Spørsmålet kan oppfattes ironisk, men er alvorligere enn som så. Det dreier seg om et omfattende tap av mening. For noen betyr dette en hel del. Hva er forklaringen på at stadig flere taler om minne når vi ut fra sammenhengen skjønner at de egentlig mener hukommelse ? Visste man ikke bedre, kunne man jo lett tro at det er visse grupper som arbeider aktivt for å redusere vårt ordforråd.

En kollega som arbeider i databransjen har fortalt oss følgende:

Bedøvende argumenter i språkdebatten

I Norge eksisterer det tre typer standardargumenter som benyttes flittig i språkdebatten. Disse argumentene brukes gjerne for å forsvare ortografisk og semantisk nonsens. I korthet kan de uttrykkes slik:

• Ærre så nøy’a ?
• Språkrådet har jo godkjent det !
• Du må bare ikke komme her og komme her ! ( – og tro at du kan lære oss noe.)

Disse standardargumentene kan selvsagt benyttes trinnvis eller om nødvendig kombineres. Enkelte har funnet det effektivt å benytte dem med stadige gjentagelser (den repeterende metode).

Den første argumenttypen er representativ for dem som er totalt fremmed for kvalitetsbegrepet innen språklig kommunikasjon. Hvorfor skal vi bry oss med folk som driver med den slags språklig pirk ?

For andre, særlig de som har fått innøvd en sterk lydighetsrefleks overfor statlige organer, er det nærmest utenkelig å opponere mot noe Språkrådet har funnet på.

Den siste argumenttypen viser hvordan gitarfilosofen Øystein Sunde har klart å forenkle hovedtemaet i Aksel Sandemoses Janteloven på en forbilledlig måte.