Forbud mot terningkast fra 1. mars 2016

Begrepsforvirring ved bruk av terningkast.
Begrepsforvirring ved bruk av terningkast.

Visse tabloidaviser bruker i sine oppslag uttrykket ‘terningkast’ for å gi karakterer til filmer, bøker,  plater o.a. de har vurdert for sine lesere. I disse anmeldelsene er ordet terningkast fremhevet ved et bilde av en terning på sentral plass. Ved denne visuelle effekt forsterkes både uttrykket og inntrykket.

Vi tviler ikke på den grundige og objektive vurdering som utføres av disse kyndige anmelderne, men stusser likevel ved deres ordbruk. Resultatet av et terningkast er tilfeldig og uforutsigbart. Det er en enkel form for hasard, hvor utfallet styres av slumpetreff og vilkårlighet.

Da blir det en påfallende motsetning mellom den kjølige og veloverveide vurdering som vi skal belæres om og det uttrykk journalistene benytter for å uttrykke sin konklusjon. Men ordet motsetning er for svakt for å karakterisere dette; her er tale om en ren selvmotsigelse.

Vi er ikke ukjent med at visse journalister trives godt med slik begrepsforvirring, men når dette blir notorisk, bør de stoppes.

Flere forklaringer på fenomenet kan tenkes :
a) Uttrykket terningkast ble innført av en kjent journalist for mange år siden. Ingen våget å påpeke feilen og så bare ballet det på seg.

b) En sommervikar i VG eller Dagbladet har overanstrengt seg i et formuleringsforsøk, men viklet seg inn i en uløselig selvmotsigelse.

Språktilsynet mener :
Ord og uttrykk som utsettes for grov misbruk i redaksjonene bør rehabiliteres. Det kunne kanskje være en ekstra oppgave for Pressens Faglige Utvalg (PFU) ?

Forøvrig: Spesielt interesserte anbefales å lese videre om misbruk av metaforer, inkonsistente formuleringer og contradiction in terms.

Advertisements

Kjent forfatter kritiserer språket i mediene

I vår serie Aktuelle repriser av klassiske temaer gjengir vi her en tekst fra en  stilist.

Johan Borgen. Foto: flickr.com
Johan Borgen.
Foto: flickr.com

Vulgærspråket i mediene får kritikk
Johan Borgen svinget svepen over de som mishandler språket.
Her er hans oppriktige mening:

«Hele vår siviliserte hverdag er spekket med gale og misvisende ord. …. Aviser og blad omspenner et fra før av uvillig publikum med overdrivelser og kunstig søtstoff om dronninger og skrevende mannequiner. Det gjør de visstnok for å imøtekomme et innbilt krav hos publikum, et krav de selv har opparbeidet – altså av uhederlige motiver.

Ved å fjerne seg vesentlig fra sannheten også i disse små emner forråder de i virkeligheten ordet, ordenes verdi og innhold. …. Mot glosemakeri og affektasjon kan man ikke verge seg uten ved kyndig glosesensur i aviser og forlag. Men de mange villfarelser man møter er visselig uttrykk for en nød som skribentene føler: at de rimelige ord og sammensetninger er brukt opp; så må de skape seg og finne på noe nytt. ….

Emnet er de talentsvakes forvirrede forsøk på å gjøre ord til noe annet enn det de er, og de sant begavedes streben efter å nytte ordet i dets ytterste mulighetsrikdom, rytmisk, logisk, koloristisk.»

(Johan Borgen, Noen ord om ord, Utvalgte essayister, Grøndahl Dreyer, 1997)

Reklamespråket er mest irriterende, sier folket

44 % sier reklamespråket er mest irriterende
44 % sier reklamespråket er mest irriterende

Språkstatistikk forbindes ofte med prosentfordelingen mellom nynorsk og bokmål/riksmål. Idag presenterer vi statistikk på en ny måte. Undersøkelsen er enkel i sin form og svarene er subjektive. Slike spontane reaksjoner kan gi en god pekepinn om hva folk flest mener.

Vi har over en lengre periode invitert våre lesere til å bidra med meninger om ulike typer yrkes- eller bransjespråk. Som vist i høyre spalte på denne nettsiden er de bedt om å svare på hva som irriterer dem mest av fire ulike kategorier (akademikerspråk, byråkratspråk, politikerspråk, reklamespråk).

Lenge var misnøyen med politikerspråket og reklamespråket størst. I flere kvartaler lå de på samme nivå, med byråkratspråk på tredjeplass og akademikerspråk aller lavest.

Tallene viser nå en tydelig tendens. Idag viser de akkumulerte tallene at reklamespråket skaper størst misnøye (44 %), mens politikerspråket og byråkratspråket er nokså like med hhv. 26 % og 22 %. Som tidligere er misnøyen minst med akademikerspråket, bare 8 %.

Tallene gir selvsagt grunnlag for tolkninger. Opptakten til fjorårets valgkamp og partienes hektiske mediebruk i månedene før valget kan ha vært en viktig faktor og bidratt til høy misnøye med politikerspråket i denne perioden.

At reklamespråket nå er kommet på topp som det mest irriterende, kan skyldes at politikerspråkets andel har sunket fordi tilstandene blant politikerne på en måte er normalisert etter valget. Akademikerspråket blir ofte utskjelt som for uforståelig og preget av akademisk jåleri. Tiltross for dette oppgir altså bare 8 % av våre lesere at de irriteres av akademikernes språkbruk.

Ordbok for underklassen. En advarsel til ansatte og innsatte.

Frasespråket  i mediene er en hån mot leserne.
Frasespråket i mediene er en hån mot leserne.

Det er sjelden å lese en bok som systematisk kritiserer språkbruken i en hel gruppe i samfunnet. To forfattere angriper manérakig bruk av uklare fraser i arbeidsliv og offentlig forvaltning.

«Kaospilot, coaching, plattform, mentor, kickoff, benchmarking. Språket er blitt infisert av ord og begreper hvis hensikt er å forvirre, distrahere og lure oss trill rundt. «

Dette mener forfatterne om nymotens fraser. De hevder de nye ordene blir brukt som ren hersketeknikk. Det er lederskiktet i næringsliv og i offentlig administrasjon som er er de verste på dette området.

I boken kritiserer de også hvordan staten er blitt beiteplass for «visjonære» karrièrejegere som driver offentlige institusjoner som om de var private bedrifter.

Ord og uttrykk som «dialogmøter», «eierskap til saker», «læringsplattformer»  og lignende intetsigende uttrykk fremheves her.  Politikere som Jens Stoltenberg og Grete Faremo får gjennomgå for sitt tåkeprat. Faremo blir  ansett som den verste.

«Moderne tåkeprat smitter over på oss alle, vår dagligtale er full av ord og uttrykk fra varehandelen.» sier de to.

Forfatterenes kritikk uttrykker det samme vi tidligere har hevdet i vår egen kritikk av reklamebransjen og økonomenes håpløse ordbruk.

Kilder: Ordbok for underklassen. Av Arne Klyve og Jon Severud. Spartacus forlag 2013 samt intervju i Dagsavisen 23.3.2013.

Meningsmåling viser at reklamespråk er verst.

Folk irriterer seg mest over reklamespråket
Folk irriterer seg mest over reklamespråket

Som et strategisk ledd i vårt utrettelige arbeid for å være i takt med de store mediene har vi idag gleden av å offentliggjøre en meget folkelig undersøkelse. Her er bakgrunnen:

Språktilsynet har på sine nettsider gjennomført en meningsmåling om språk. Leserne er blitt invitert til å si mening om hvilken avart av norsk språk de syns er verst.
Se høyre spalte.

Spørsmålet lød slik: Hva irriterer deg mest ? Svarene fordeler seg slik:

Reklamespråk   46 %
Byråkratspråk   24 %
Politikerspråk   21 %
Akademikerspråk   8 %

Vår tolkning: 46 % av respondentene er mest irritert over reklamespråket blant de fire som en nevnt, osv..

Siden spørsmålet er stilt i all enkelhet og utvalget av respondenter er mildest talt er uoversiktlig, gjør vi ikke krav på at dette er noen vitenskapelig undersøkelse. Hverken fra redaksjonen eller fra leserne er det gjort forsøk på å definere hva som ligger i de fire nevnte kategoriene. Ikke desto mindre gir tallene en tydelig indikasjon på synspunkter som er overraskende, iallfall for oss.

Redaksjonen hadde i sin enfoldighet på forhånd tippet at politikerspråket ville regnet som det verste. Men der tok vi feil. Det er reklamespråket som rangeres som verst. Det er ”dobbelt så ille” som byråkratenes og politikernes språk. Vi er også overrasket over at det såkalte akademikerspråket fikk den laveste kritikken blant de fire.

Resultatet av denne enkle meningsmålingen vil sikkert bli kritisert. Vi er spent på hva kritikken vil bli rettet mot. Burde vi ha anlagt en storstilet, systematisk og omfattende undersøkelse med mange definisjoner, kontrollspørsmål og matematisk analyse ? Eller burde respondentene tatt til vettet og gitt andre svar, de må vel vite bedre ? Burde vi ha søkt statlige myndigheter om tillatelse på forhånd ?

I den grad eventuelle kommentarer når den nødvendige prestasjonshøyde skal vi vurdere offentliggjøring.

Finnbiff er diskriminering, sier Magga

Strolling reindeer (Rangifer tarandus) in the ...
Noen føler seg belastet av finnbiff. (Photo credit: Wikipedia)

NRK forsyner oss jevnlig med små og store sensasjoner. Nylig kunne man lese en uttalelse av Ole Henrik Magga som hevdet at ordet ’finnbiff’ er belastende. Så belastende er det at han krever produsentene må kvitte seg med betegnelsen. Intet mindre.

Vi hadde regnet med at den som kom med en slik påstand måtte være nynorskprofessor eller likestillingsprofessor, men nei. NRK opplyser at Magga er språkprofessor.

Om det er de finnbiffspisende konsumenter, finnene eller samene som føler dette som en belastning sies det intet om. Det professoren kanskje ikke har tenkt på er de samer og finner som spiser finnbiff, hva med dem ? Føler de seg belastet ?

Hva produsentene skal gjøre med sine lagere av finnbiff sier NRK-meldingen heller intet om. De må kanskje søke statsstøtte fra Likestillings- og diskrimineringsdepartementet ? Da vil det sikkert komme likelydene krav  fra mennesker som føler seg diskriminert av betegnelser som Vestlandslefse, Trøndersodd, Sandefjordspoteter, Løiten Akevitt osv.

En observatør i Aftenposten (vi sier ikke navnet)  har i sin faste spalte for kort tid siden fått trykket sine refleksjoner omkring eiendomsretten til ord. Dette har sammenheng med lovgivning ang. registrering av varemerker. (ref. Varemerkeloven, Lovdata.no )

Det må vel bety at hvis finnbiffprodusentene har fått registrert ordet ’finnbiff’ som lovlig varemerke, kan vi rolig spise videre.

Siden denne melding på NRKs TekstTV  er på nynorsk, ser vi ikke bort fra at det kan forekomme fortolkningsavvik som skyldes fenomenet ”gained or lost in translation”.

Kilde: NRK TekstTV 5.4.2012.

Fortsatt ordsvindel i bankene

Yes Bank
Bankenes rådgivere er ikke nøytrale.

Bankenes markedsføring av såkalte spareprodukter har fått hard medfart hos forbrukermyndighetene og i rettssystemet. Det fortjener de.  Et stikkord for denne skammelige del av deres virksomhet er bruk av villedende ord og uttrykk for å maksimere salget og sin profitt.

Noen av bankenes selgere er gitt tittelen «finansrådgiver .» I denne rollen opptrer i direkte salgsfremstøt for såkalte spareprodukter. Språktilsynet vil påpeke at betegnelsen ‘rådgiver’ er en betegnelse som bare bør benyttes når vedkommende opptrer som nøytral og uhildet sakkyndig i et konkret spørsmål.

Dette er ikke tilfelle for de «finansrådgivere» som driver som rene selgere. De er avlønnet av bankene og er hverken nøytrale eller uhildede. Derfor anser vi dette som ordsvindel.

I et konkret tilfelle som Forbrukerrådet har registrert ville den såkalte ‘finansrådgiver’ gjerne selge warrants/opsjoner til sin kunde. Haken var bare at ‘finansrådgiveren’ ikke var i stand til å fortelle kunden hva dette var for noe.

I dette tilfelle er uttrykket ordsvindel for svakt. Det finnes paragrafer i den sivile straffelov som dekker forholdet.

Kilde: Aftenposten, 2.2.2012

Språklig armod blant journalister

While Europe Slept: How Radical Islam is Destr...
Hvorfor lanseres ikke bøker lenger ?

På førstesiden i Aftenposten kunne vi nylig lese om en bok ”som slippes onsdag i neste uke.”  Slippes ? Hva er det avisen mener ? Er det noen som vil gi slipp på en bok, kanskje fordi den ikke er verd noe ? Eller er det et nytt tilfelle av datastyrt tekstproduksjon ?

Av teksten som følger skjønner vi at det dreier seg om en boklansering. Men hvorfor skriver ikke avisen det ? Ordet lansere har jo virket upåklagelig i flere generasjoner og har nettopp den betydning som avisoppslaget forteller om.

Vi mistenker reklamefolk og lettbente journalister for å regelmessig kopiere engelskspråklige uttrykk uten å bry seg med å gi teksten en gangbar norsk form.

At engelskspråklige markedsførere bruker ordet ‘release’ vet vi fra før. Men de som vil omtale dette på norsk burde avstå fra primitive ordbokoppslag på ordet release, hvor de åpenbart har valgt det første og beste de finner (slippe). En begynnerfeil som journalister ofte gjør er å oversette enkeltord i stedet for å oversette mening.

I dette tilfellet finnes det et høyfrekvent ord i norsk normalprosa som de har oversett. Dermed serverer de sine lesere språklig slurv.

Men dette er ikke det verste. Her har vi bare påpekt ett enkelt tilfelle av språklig latskap og slurv. Når slikt blir gjentatt uten korreksjon og trykket i store opplag, vil det etter en tid få en slags status fordi mange godtar pressens kvalitetssvikt som det vanlige.

Dermed blir feilen opphøyd til å være uttrykk for en norm. Ved å akseptere en slik mentalitet sløves sansen for at ord faktisk har mening. Vi kunne trenge et språkråd med reell kompetanse.

Språktilsynet inntrykk:
Den norske presses språklige fallgrube er nå blitt så rommelig at en rekke journalister har tatt fast opphold i den.

Si din mening til Språktilsynet

Hva mener du ?
Vi inviterer nå Språktilsynets lesere til å si sin hjertens mening om aktuelle språkspørsmål.
Etterhvert vil vi presentere flere muligheter til å komme med slike meningsytringer.
Du trenger selvsagt ikke oppgi navn eller annen referanse.

Forbud mot terningkast fra 1. mars

Begrepsforvirring ved bruk av terningkast.
Begrepsforvirring ved bruk av terningkast.

Visse tabloidaviser bruker i sine oppslag uttrykket ‘terningkast’ for å gi karakterer til filmer, bøker,  plater o.a. de har vurdert for sine lesere. I disse anmeldelsene er ordet terningkast fremhevet ved et bilde av en terning på sentral plass. Ved denne visuelle effekt forsterkes både uttrykket og inntrykket.

Vi tviler ikke på den grundige og objektive vurdering som utføres av disse kyndige anmelderne, men stusser likevel ved deres ordbruk. Resultatet av et terningkast er tilfeldig og uforutsigbart. Det er en enkel form for hasard, hvor utfallet styres av slumpetreff og vilkårlighet.

Da blir det en påfallende motsetning mellom den kjølige og veloverveide vurdering som vi skal belæres om og det uttrykk journalistene benytter for å uttrykke sin konklusjon. Men ordet motsetning er for svakt for å karakterisere dette; her er tale om en ren selvmotsigelse.

Vi er ikke ukjent med at visse journalister trives godt med slik begrepsforvirring, men når dette blir notorisk, bør de stoppes.

Flere forklaringer på fenomenet kan tenkes :
a) Uttrykket terningkast ble innført av en kjent journalist for mange år siden. Ingen våget å påpeke feilen og så bare ballet det på seg.

b) En sommervikar i VG eller Dagbladet har overanstrengt seg i et formuleringsforsøk, men viklet seg inn i en uløselig selvmotsigelse.

Språktilsynet mener :
Ord og uttrykk som utsettes for grov misbruk i redaksjonene bør rehabiliteres. Det kunne kanskje være en ekstra oppgave for Pressens Faglige Utvalg (PFU) ?

Forøvrig: Spesielt interesserte anbefales å lese videre om misbruk av metaforer, inkonsistente formuleringer og contradiction in terms.

Negativ tilvekst – en frase fra økonomene

Kan en tilvekst være negativ ?

Vi har tidligere kritisert økonomene for deres løsslupne bruk av fraser og klisjéer. Kort sagt, vi registrerer at de ikke benytter troverdig terminologi.
En tidligere offentliggjort undersøkelse av stillingsannonser i deres bransje viste et påfallende overforbruk av floskler.

«Negativ tilvekst» er et slik uttrykk som fra tid til annen dukker opp i mediene. Vi gjetter på at det er hentet fra økonomenes regnskapsterminologi.

Etter normal ordbruk kan en tilvekst bare være i en retning, dvs. en økning, en stigning, en vekst, en positiv utvikling.

Hvis den økonomiske utvikling går i motsatt retning, taler vi om en minskning, en reduksjon, en negativ utvikling.

Men økonomene vil altså ha det til at det finnes to sorter tilvekst, en negativ og en positiv. Med så uklare begreper ser det ikke lyst ut for økonomien her til lands.

Noen burde gi økonomene ved NHH og BI et kurs i bruk av antonymer (læren om ord med motsatt betydning.)

Er meningsglede et fruktbart begrep ?

Glad over egne meninger eller over andres ?

Aftenposten  har i sine egenannonser for ledige stillinger i avisen benyttet uttrykket ”meningsglede”. Hva avisen mener dette skal bety er ikke helt klart. Vi mistenker fiffige forfattere av annonsetekster for å stå bak. Er dette et fruktbart begrep ?

Ondsinnede tunger vil ha det til at ”meningsglede” er hentet fra sosionom-miljøer og bare er en kamuflerende betegnelse på politiske skrikhalser og hylekor som uttrykker sine følelser. Men hvis det er tilfelle, skjønner vi ikke hvordan ordet er kommet inn i Aftenpostens spalter.

Som en passende kommentar siterer vi også denne gang Arne Næss: ”Det er viktig å huske på at eksistensen av en viss begrepsbetegnelse (K) på ingen måte garanterer at noe faller inn under begrepet, enn si at begrepet er nyttig.”

Dermed er nok sagt.

Kilder:
Aftenposten.
Arne Næss, Endel elementære logiske emner.

Bridgespillere kommer til kort med nytt, rart ord

Bridgeforbundet forderver språketI en annonse hvor Norsk Bridgeforbund nylig søkte ny generalsekretær kunne man lese følgende: ”Bridge er tankeidrett som spilles av mennesker …. ( … )”

Det eiendommelige uttrykket tankeidrett fortjener kommentar.

Ifølge Riksmålsordboken er idrett ”konkurransesport, især slik som krever legemlig dyktighet, styrke og/eller utholdenhet.” Denne definisjonen stemmer godt med ordets etablerte meningsinnhold i normalprosa.

Hvis nå disse velorganiserte kortspillerne turer frem med å bruke ’tankeidrett’ om sin virksomhet, hva da med kinasjakk og ludo ? Vil ikke også de titusener av  kaballeggere også kreve å bli omtalt på en så anerkjennende måte ?

Vi vet av erfaring hvordan fiffige PR-byråer forsøker seg med såkalte nyord i kampanjer for sine kunder. Slik virksomhet fører regelmessig til fordervelse av språket. Bridgeforbundets forsøk på utnytte den godvilje som knyttes til begrepet idrett oppfattes som en ren tilsnikelse og er kritikkverdig.

Av annonsen fremgår det at forbundet har plassert sitt kontor på Ullevål Stadion. Dette kan neppe forstås som noe annet enn et ønske om å bli regnet som et idrettsforbund, med alt dette kan medføre av velvillig oppmerksomhet fra staten. I dette tiltaket er imidlertid bridgespillere som forsøker å opptre som idrettsmenn kommet til kort.

Vår oppfordring: Bridgeforbundet bør kaste kortene, stokke omhyggelig og dele ut på nytt.

Kilde: Aftenposten, 3.11. 2011

Kjent forfatter kritiserer språket i mediene

Vulgærspråket i mediene får kritikk

Kan du gjette hvilken kjent forfatter som har skrevet følgende ? (Svaret finner du nederst.)

«Hele vår siviliserte hverdag er spekket med gale og misvisende ord. ….  Aviser og blad omspenner et fra før av uvillig publikum med overdrivelser og kunstig søtstoff om dronninger og skrevende mannequiner. Det gjør de visstnok for å imøtekomme et innbilt krav hos publikum, et krav de selv har opparbeidet – altså av uhederlige motiver. Ved å fjerne seg vesentlig fra sannheten også i disse små emner forråder de i virkeligheten ordet, ordenes verdi og innhold. ….  Mot glosemakeri og affektasjon kan man ikke verge seg uten ved kyndig glosesensur i aviser og forlag. Men de mange villfarelser man møter er visselig uttrykk for en nød som skribentene føler: at de rimelige ord og sammensetninger er brukt opp; så må de skape seg og finne på noe nytt. …. Emnet er de talentsvakes forvirrede forsøk på å gjøre ord til noe annet enn det de er, og de sant begavedes streben efter å nytte ordet i dets ytterste mulighetsrikdom, rytmisk, logisk, koloristisk.»

(Johan Borgen, Noen ord om ord, Utvalgte essayister, Grøndahl Dreyer, 1997)

Statoil søker Asbjørnsen og Moe

Statoils eventyrlige virksomhet trenger storyteller.

Engelsk er arbeidsspråket i Statoil. Fordelen med å drive virksomheten som et aksjeselskap er blant annet at man ikke er forpliktet til å bruke ”båe målføre”, dvs. oppfylle hysteriske nynorskkvoter i intern og ekstern kommunikasjon. Tanken på en situasjon med Statoil som en del av offentlig forvaltning med nynorsk og bokmål/riksmål på kryss og tvers i en hektisk internasjonal virksomhet er ikke lystelig, skjønt for en kort stund blir det kanskje nettopp det.

Kontrasten oppstår idet vi leser en fersk stillingsannonse fra Statoil rettet til det norske arbeidsmarked. I denne annonse søker selskapet en ”storyteller”. Uttrykket er en såpass eiendommelig stillingsbetegnelse at vi har valgt å fremheve det både med fete typer og anførselstegn. Det dreier seg om en person som i avdelingen for ”global business services” skal arbeide med ”writing, editing and publishing news and content in Statoil’s corporate communication channels.”

Fra indre kretser i Statoils avdeling for ”Fancy linguistic innovations” har vi fått pålitelig informasjon om at en rekke søkere allerede har meldt seg. Et overveldende antall viser seg å hete Asbjørnsen og Moe.

Kilde: Teknisk Ukeblad, 32/2011

Bør Bjørn Kjos i Norwegian ta et kurs i norsk ?

Bjørn Kjos 'tilkommer' refs for dårlig norsk i sine annonser
Ordet ’tilkommer’ ser ut til å skape store problemer for en ny generasjon nordmenn. Det er en hevdvunnen oppfatning at dets hovedbetydning er «å ha rett til», «å ha krav på» .  (Eks.: NN tilkommer pensjon fra 1.6.2012 ). Men takket være en ny generasjon tekstforfattere i reklamebyråene ser det ut til at meningsinnholdet nå blir vridd til det motsatte og antyder at det skal bety noe som kommer i tillegg til ordinær pris for en vare eller tjeneste. Dette ser vi hyppig eksempler på i annonser og brosjyrer fra ulike større firmaer. En mulig forklaring er at reklamebyråene tankeløst overtar ordet ’tilkommer’ fra svensk, uten å kjenne dets betydningsinnhold på norsk.

Etr ferskt eksempel er flyselskapet Norwegian som i en annonse forteller oss at «Ved bestilling på (tlf.nr. ) eller reisebyrå tilkommer et servicehonorar.» En naiv tolkning av setningen kan jo være at kundene blir godskrevet et visst beløp på denne måten. Med med kjennskap til den aggressive smartness slike selskaper benytter må vi nok tro om igjen.

Direktør Bjørn Kjos og likesinnede, bl.a. direktøren i Tele2, bør ta et kurs i norsk. Det vil kanskje hjelpe.

Grasrota bør komme til orde.

For privatpersoner som reagerer på grove språkfeil i mediene finnes det ikke så mange muligheter til meningsytringer. Leserbrev i lokalavisen og private kommentarer i nærmiljøet får liten oppmerksomhet og knapt noen virkning. På Internett  forsvinner det i mengden av trivialiteter.

Vedkommende risikerer derimot sosial kritikk for å opptre som plagsom bedreviter. I beste fall opplever man at ens samtalepartner trekker på skuldrene og sier

«Javisst,  jeg er enig med deg, men hva så ? Vi kan jo intet gjøre, dagspressens journalister lar seg ikke belære av leserbrev og dessuten er det alltid de som får det siste ordet. De har jo makten, vet du.

Og så må du huske på at vi ikke liker å stikke oss frem og heller ikke ønsker vi å komme i tottene på dem som har større debattiver og mer utholdenhet enn oss.»

Vi minnes en uttalelse fra vår mest kjente retoriker: ”Ytringsfrihet er snakkefrihet i et land der de maktesløse vet at de ikke har noe å si og der makthaverne vet at de ikke har noe å frykte.” (Georg Johannesen)

Bevisstløse oversettelser og anglisismer

Til daglig vasser vi i anglisismer. Ofte er slik ordbruk bare utslag av rent jåleri, noen ganger tankeløshet eller også rent vrøvl. Andre ganger kan imidlertid slike ord og uttrykk ha direkte nytteverdi pga. sin forbindelse til et nytt og presist meningsinnhold. Oftest er det dessverre bare uttrykk for språklig slapphet og giddesløshet.

I dagspressen vrimler det med merkverdigheter som bærer preg av hastige ordbokoppslag. Journalistene oversetter enkeltord til det første og beste de finner, uten å bry seg om å oversette selve meningen. Et utbredt eksempel er ”å slippe en bok” bok i stedet for å lansere en bok, et uttrykk som har fungert utmerket i mange generasjoner. Slippe er da ordbokoppslag av release.

I samme gate finner vi databransjens bruk av ”minne” som ordboksoppslag av memory. Her glemmer man den naturlige forskjellen mellom hukommelse og minne. Gode minner kan man for eksempel ha om en begivenhet. God hukommelse dreier som evne og kapasitet til å fastholde symboler og sanseinntrykk. Siden databransjen i prinsipp gjelder behandling av tegn og symboler, burde denne feilaktige ordbruk opphøre.

Hva sier Språkrådet til slikt ? De sier vel tja. Normativ semantikk er ikke deres område. Ikke det heller.

En annen utbredt uvane som sikkert er påvirket av engelsk skrivemåte er oppdeling av flerleddede substantiver. Vi kan da oppleve konstruksjoner som panel ovn, gate selger, hunde mat, hage senter, bjørke ved, sesong salg osv.. Reklamebransjen er den ivrigste forkjemper for disse storartede oppfinnelsene.

Lumske likheter og falske venner

Gjetting om engelske ord blir ofte feil

«Falske venner» er et innarbeidet uttrykk for at enkelte utenlandske ord skrives på en måte som er lik eller ligner på et norsk og dermed blir oppfattet som å ha samme betydning, men like gjerne kan bety noe helt annet.

Ordbokredaktører og språklærere pleier å ha en frodig samling med slike eksempler. Da benyttes det til skrekk og advarsel, noen ganger til ren underholdning. Men med norske journalisterer det annerledes. Det oppfatter som regel ikke poenget i dette og lager sine egne oversettelser, enten fordi de ikke eier språkkunnskaper eller fordi de simpelthen ikke gidder å bry seg.

Et eksempel: På norsk benyttes ordet kode i ulike sammenhenger. Dette forekommer bl.a. i datateknisk, transmisjonsteknisk eller kryptografisk betydning og har da høyst ulike betydninger. Fordi fagfolk på disse områdene pleier å benytte en presis terminologi, oppstår det sjelden misforståelser.

Den ukritiske bruk av dette uttrykket man til stadighet ser i avisene kan tyde på journalisters hastige oppslag i en ordbok. De tar det første og beste de finner og bruker det. Det er imidlertid forskjell på å oversette et ord og å oversette meningen.

Et gjennomgående fenomen i deres misbruk av ord er at de fort vekk skriver om kleskoder når vi av sammenhengen aner at de kanskje mener klesnormer, regler for antrekk eller noe lignende. Ordet kleskode gir imidlertid ingen som helst mening. Det faktum at kode har ulike betydningsvarianter på engelsk og på norsk har de ikke fått med seg. Det er sannsynligvis bare journalister og villfarne filologer som kan akseptere slik ordbruk.

Enkelte ganger støter man på avisoppslag av den mer heseblesende typen, hvor journalister skriver om vansker med å knekke FrP-koden e.l.. Her er ordet kode tydeligvis brukt som et slags synonym for hemmelighet.

Tankegangen bak denne uttrykksmåten virker temmelig forvirret, all den stund politiske partiers programmer blir dyttet på oss. Deres sentrale og lokale organisasjonsform er som alle andre partier er tilgjengelig for enhver og utbroderes på deres egne nettsider m.v.. Hva dette partiets dramatiske hemmelighet da skulle bestå i vet bare vedkommende journalist.

Språklig fortielse om Sosialistisk Venstreparti

I den pågående valgkampen foran årets kommune- og fylkestingsvalg sies det mye rart. Men rart er også det som ikke sies,  det som aktivt forties. Det er en naturlig forventning at et parti som tydelig flagger ordet ”sosialistisk” i sitt rette navn også gir en tydelig og dekkende omtale av dette i sitt opplegg for praktisk politikk i neste fireårsperiode.

En glorete og påkostet valgbrosjyre med tittelen ”Oslo SVs program 2011-2015.”  I håp om å finne avklaring av dette partiets forhold til sosialismen, leser man gjennom alle 30 sidene. Men nei, ordet er ikke nevnt, ikke i teksten, ikke i stikkordsregistret. Slik påfallende uvilje mot å bruke den ene halvparten av sitt egentlige navn kan ikke kalles noe annet enn identitetsproblem. Vi skjønner at språket også kan brukes til megetsigende fortielser.

Når partiets representanter omtaler sitt parti sier de alltid ESSVE (SV) – aldri Sosialistisk Venstreparti. Hvorfor ikke ? Er det for slitsomt ?

Det psykologiske dilemma som avsløres ved disse eksemplene vitner om en politisk ideologi som har forvitret og som ingen tror på lenger. Når ”sosialistisk” ikke lenger har troverdighet og har mistet sin slagordkraft for massene, velger partiledelsen å fjerne ordet fra sitt vokabular. Det er vel etter råd fra sitt reklamebyrå, må vi tro. Snart blir vel sosialisme et språklig tabu i disse kretser.

Et parti som på en og samme tid både er sosialistisk og ikke-sosialistisk har et alvorlig identitetsproblem. Det kan bare appellere til velgere som plages av samme type problem.

Vulgære argumenter om språk

I Norge eksisterer det tre typer standardargumenter som benyttes flittig i språkdebatten. Disse argumentene brukes gjerne for å forsvare ortografisk og semantisk nonsens. I korthet kan de uttrykkes slik:

  • Ærre så nøy’a ?
  • Språkrådet har jo godkjent det !
  • Du må bare ikke komme her og komme her ! ( – og tro at du kan lære oss noe.)

Disse standardargumentene kan selvsagt benyttes trinnvis eller om nødvendig kombineres. Enkelte har funnet det effektivt å benytte dem med stadige gjentagelser (den repeterende metode).

Den første argumenttypen er representativ for dem som er totalt fremmed for kvalitetsbegrepet innen språklig kommunikasjon. Hvorfor skal vi bry oss med folk som driver med den slags språklig pirk ?

For andre, særlig de som har fått innøvd en sterk lydighetsrefleks overfor statlige organer, er det nærmest utenkelig å opponere mot noe Språkrådet har funnet på.

Den siste argumenttypen viser hvordan gitarfilosofen Øystein Sunde har klart å forenkle hovedtemaet i Aksel Sandemoses Janteloven på en forbilledlig måte.

Språklig schizofreni i statlige stillingsannonser

Navn og betegnelser på offentlige institusjoner har stor signalvirkning. Vi forventer at navnet på en statsinstitusjon som et departement, etat eller et underliggende organ skal være nøkternt beskrivende og dekkende for dets funksjon.

Et offentlig ombud som heter Likestillings- og diskrimineringsombudet har en annen oppfatning. Den første del i deres navn skal vel gi oss beskjed om hvilken sak de arbeider for å fremme. Da er det jo naturlig at siste del av navnet brukes på samme vis, men nei. Av sammenhengen skal det nok forstås som det de ønsker å bekjempe, dvs. en motsatt betegnelse. Dette kan neppe kalles annet enn verbal schizofreni (spaltet sinn).

I en fersk stillingsannonse fra dette ombud serverer de høyst frivillig flere merkverdigheter.

Innledningsvis forteller de hvilke minoritetsgrupper de ønsker å bistå. I samme tekst sier de ”Vi ønsker derfor medarbeidere som speiler mangfoldet i samfunnet.” og ”Dialog med et bredere utvalg av befolkningen.”

De som har observert hvordan statlige organer sakte og sikkert har etablert et politisk korrekt språk, vil raskt gjenkjenne de siterte formuleringer som eksempler på politisk kodede budskap. Klarteksten bak disse setningene ligger i de megetsigende uttrykkene ”speiler mangfoldet i samfunnet” og ”et bredere utvalg av befolkningen”.

Man merker hensikten og blir forstemt. Reklamebyrået Visindi har i tillegg til ombudet satt sitt navn under denne stillingsannonsen.

Kilde: Aftenposten. 10.8.2011

Verbal svindel og misbruk av ord i databransjen

I databransjens reklameavdelinger arbeider ikke bare dataspesialister. Der finnes også tekstforfattere fra reklamebransjen. Og disse menneskene vet hvordan de skal fordreie virkeligheten ved hjelp av fiffig ordteknikk.

Vedlikeholdsavgift” er et uttrykk man støter på i reklamen for spesielle dataprogrammer til bedrifter, slik som regnskapssystemer o.l.. Ordet er aldri fremhevet, men blir påpasselig skrevet med liten skrift slik: ”Vedlikeholdsavgift er obligatorisk.” Ordet gir inntrykk av at disse dataprogrammene trenger vedlikehold på en så spesiell måte at en skulle tro de var utsatt for mekanisk slitasje.

Sannheten er snarere at disse dataprogrammene uten unntak er uferdige, fulle av feil og er med overlegg gjort så umedgjørlige, stive og ufleksible at brukerne ikke kan utføre de mest elementære innstillinger og funksjoner selv, men er gjort avhengige av programleverandøren. Dette er deres veletablerte forretningsknep. Leverandøren har i tillegg har sikret seg og sine rettigheter på alle bauger og kanter. Dermed er brukeren lokket inn i evigvarende avbetaling for et produkt som han aldri blir eier av, men bare får bruksrett til.

Når skal dette bedrageriet, denne ordsvindelen opphøre ?