Bli språkbevisst

I vår serie Aktuelle repriser av klassiske temaer gjengir vi her tekst av en velkjent sannsiger.

Bli språkbevisst, sa Georg Johannesen.

Georg Johannesen Foto: Dagbladet.
Georg Johannesen
Foto: Dagbladet.

Vår første professor i retorikk, Georg Johannesen, ble en gang intervjuet i fjernsynet. Et sentralt punkt i hans uttalelser gjaldt politikernes bruk av språket. Jo mer politikerne slipper til i dominerende NRK-programmer, jo mer aktuell bli Johannesens poeng. Vi bringer her et aktuelt utdrag:

(Intervjueren) : ”Hvordan skal vi så bruke språket ?”

”En må lære å lese fremmede tekster som om de var fremmede. Vi må lære å bli skeptiske til hva folk sier til oss før vi er sikker på hva de sier. Sånn som jeg sier ordet vi nå. Sett ordet i gåseøyne.

På bergensk sier vi ”Kem er det du vier deg med ? ”Altså hvem snakker du på vegne av.

Så f.eks. når en politiker sier: Vårt problem har lenge vært, så setter jeg gåseøyne rundt vårt og mener at han burde ha sagt: mitt problem har lenge vært. Jeg godtar ikke at han taler på vegne av meg. Jeg er kanskje helt uenig med ham.

Det kalles å være språkbevisst, skeptisk bevisst eller mediabevisst, ordbevisst. Det kan vi lære mye av. Ordene tåkelegger virkeligheten for oss. ( … ) ”

Kilde: Erik Eikvil. Intervju med Georg Johannesen, fra En bok om Georg Johannesen, Gyldendal. 1981.

Et tankevekkende nyord: ’kompiskapitalisme’

Bokbransjen tjener på på at staten hindrer fri konkurranse.
Bokbransjen tjener på at staten hindrer fri konkurranse.

Ikke alle nye ord er verd omtale. Men når de er assosiasjonskapende og åpner for nye tenkemåter, stopper vi opp og leser en gang til.

Fra en avisartikkel i september henter vi inn ordet ’kompiskapitalisme’. Det er Vidar Ringstad i Telemarksforskning som har introdusert det leser vi. I vårt avisklipp står det videre ”Han definerte kompiskapitalisme som en tilstand der målene til toneangivende politiske aktører stemmer overens med bransjeaktørenes kapitalistiske interesser.” 

Uttalelsen ble gitt i forbindelse med debatten om ny boklov, bokbransjens kamp for sine egeninteresser osv..

Vår kommentar:
Ordet er dekkende og betegnende for den kompiskjøring som har foregått mellom Arbeiderpartiets kulturpolitikere og de store innen bokbransjen. I den kartelltilstand som er skapt med politikernes samtykke er fri konkurranse en vederstyggelighet.

(At Ringstad ikke er konsekvent i sin bruk av genitiv regner vi her som en tilgivelig lapsus.)

Kilder: Aftenposten, 17.9.2013 / Morgenbladet, 8.2.2013.

Engelsk autoritet om rettskrivning og vrangskrivning

Samuel Johnson om rettskrivningen i England anno 1755

Dr. Samuel Johnson. (detail)
Dr. Samuel Johnson. (detail) (Photo credit: Wikipedia)

Det er på tide å minne om at strid om rettskrivning ikke bare er et særnorsk fenomen. Det ikke alle har fått med seg at det engelske språk i første omgang er normert av en privatperson. Fra en av hans uttalelser sakser vi dette:

» ( … ) enda mindre burde vårt skriftspråk rette seg etter det muntlige slurv, eller etterligne slikt som enhver forandring i tid og sted gjør forskjellig fra normen, eller kopiere de forandringer som igjen vil bli forandret mens man holder på å kopiere dem.

Denne anbefaling av fasthet og uniformitet skyldes ikke den oppfatning at spesielle kombinasjoner av bokstaver skulle ha noe særlig å si for menneskets lykke, eller at man ikke med hell skulle få sagt sannheten, selv om stavemåten var fanatisk og feilaktig.  ( … )

Men jeg skulle ønske at språket (som hjelpemiddel) måtte være mindre utsatt for å komme i forfall, og at tegnene måtte vedbli å være de samme, slik som de ting de betegner. »

Samuel Johnson er særlig kjent for det store verket ”Ordbok over det engelske språk”. Johnsons autoritet på området gjorde at hans dom om hva som var god engelsk språkbruk ble stående som en faglig norm.

Her kan det passe med et sitat fra en kjent språkprofessor:
”I 1755 laget Samuel Johnson den første autoritative engelske ordbok og gjorde derved et akademi overflødig. Siden hans tid er det blitt tradisjon at et privat tiltak avgjør hva som er godt engelsk.” (Einar Haugen, tidl. professor i nordiske språk, bl.a. ved Harvard University i Cambridge, Massachusetts)

Kilde: Cappelens klassiske skrifter 1955. Samuel Johnson. Et utvalg.

Ord har mening, mener noen

English: Portrait drawing of Noah Webster, Ame...
Noah Webster fastsatte standarden for korrekt engelsk. Han var ikke politiker, han var leksikograf.

Gudmund Hernes og Per Egil Hegge er to herrer som ikke kvier seg for å opptre i avisspaltene. Nå opptrer de i samme sak, dog ikke samtidig. Dessuten står de visst på hver sin side. I sommer har de konkurrert om å drive reklame for språklig presisjon i normalprosa. Vi anerkjenner deres tiltak og vil kalle det forfriskende, særlig fordi det skjer meget uavhengig av de tallrike politisk styrte språkkontorer.

Deres verbale feide gjelder korrekt bruk av ordene overrasket, forbløffet og forskrekket i nærmere angitte situasjoner og sammenhenger (ref. eng. surprised, astonished, amazed).

Den meget pikante episoden som illustrerer Hegges poeng (leksikografen Noah Webster og hushjelpen) har en betydelig pedagogisk effekt. Vi regner med at flere vil skjerpe seg i bruk av de nevnte ordene etter dette.

Språktilsynets redaksjon vil uttrykke sin uforbeholdne glede over at det fortsatt finnes filologer og andre som har sans for språklige nyanser.

Kilde: Aftenposten, 10.7.2012

Snorres kongesagaer på moderne riksmål

Eriksson-Krohg-400x257

Kjell Arild Pollestad og Roy Jacobsen har stått for den nye utgaven av Snorres kongesagaer som nylig er utgitt på Gyldendal forlag.  Dette verket foreligger nå i tre bind og er illustrert med de gamle tegningene av Werenskiold, Munthe og Krohg.

Denne gangen kan historieinteresserte lesere glede seg over en utgave på moderne riksmål.

«Samnorskutgavene som har vært i bruk til nå bærer mer preg av å være innlegg i en språkpolitisk debatt enn å gjøre tekstene tilgjengelige for alle«,  sier Pollestad.

Lesere som misliker å lese vår historie på knotete samnorsk har hittil måttet lete lenge etter alternative oversettelser. Kjennere av tidligere Snorreutgaver vil nok fremheve professor Gustav Storms oversettelse fra 1900 (J.M. Stenersens & C0’s Forlag)  som den gjeveste. Storms utgave er skrevet på et klangfullt og stilsikkert riksmål som mange vil glede seg over. Nå er den bare tilgjengelig i noen antikvariater og i enkelte biblioteker.

En  spesiell ungdomsutgave av Pollestads oversettelse ventes klar til utdeling (!) på ungdomsskolene i løpet av august.

Kilde: Aftenposten, 20.2.2012

Ord for dagen: Joseph Brodskys hyldest til poesien

Når leste du et dikt sist ?

”Som vi vet er det tre måter å erkjenne på : analytisk, intuitivt og den måten som Bibelens profeter kjente: åpenbaring. Det som skiller poesien fra andre former for litteratur er at den benytter seg av alle tre måtene samtidig (med en forkjærlighet for den andre og den tredje måten).

For alle tre er gitt i språket og det er stunder da poeten ved hjelp av et enkelt ord, et enkelt rim, makter å trenge seg frem til et sted hvor ingen har vært før ham ( …. ) »

(Utdrag fra Brodskys Nobelprisforedrag 1987)

Kilde: Hvordan lese en bok, Joseph Brodsky, Essays, Aventura, 1995

Riksmålsforbundets språkpris tildelt Sverre Knudsen

Språktilsynet gratulerer med riksmålprisen

I et kortfattet avisoppslag leser vi at Sverre Knudsen er tildelt Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris. Bokens tittel er ‘Aarons maskin.’ Sverre Knudsen er forfatter, oversetter og musiker. Han har tidligere vunnet Spellemannsprisen.

Boken ble utgitt på Cappelen Damm i 2011 og er omtalt i en rekke aviser.  Vi gratulerer forfatteren med prisen. Samtidig etterlyser vi et initiativ fra en av de utallige statsfinansierte institusjonene for å arrangere en priskonkurranse for de beste bøker på bokmål.

Det kunne kanskje være noe for Språkrådet ? Det er sikkert mange bokmålsforfattere som ville hilse et slikt tiltak velkommen. Men hvis Språkrådet skulle være indisponert, kunne det selvsagt være aktuelt at et forlag påtok seg oppgaven. Idéen er herved fremsatt.

Kilde: Aftenposten, 4.2.2012

Til minne om Václav Havel

English: Václav Havel during his speech at the...

Den tsjekkiske forfatter, dramatiker og tidligere president, Václav Havel, døde den 18. desember 2012. Representanter fra mer enn 50 nasjoners regjeringer viste sin respekt ved å delta i hans begravelse i Praha.

I tillegg til sitt forfatterskap er Havel kjent for sin innsats i frigjøringsbevegelsen Charta 77. I 1989 ble han valgt som president i det frigjorte Tsjekkoslovakia etter kommunistregimets sammenbrudd. Helt frem til sin siste dag sto han i spissen for å bekjempe kommunistdiktaturet på Cuba.

Havel var alltid levende opptatt av språkets muligheter og ulike funksjoner, av ordets makt og avmakt. Det kan passe å gjengi noen utdrag fra hans essays ”Et ord om ordet” fra 1987:

”  –  dette foregikk på en tid da vi ble rammet av et totalitært regime. Det har nemlig fremdyrket en så dyp mistenksomhet i oss mot alle generaliseringer, ideologiske floskler, fraser, slagord, tanke-stereotyper og innsmigrende appeller til de forskjelligste plan av våre emosjoner, fra de laveste til de høyeste, at vi i dag for det meste allerede er immune mot hvilken som helst hypnotiserende lokkemat, om den hadde selv den suggestive skikkelsen som nasjonal eller nasjonalistisk appell tradisjonelt pleier å gi den.”

Kilde: Václav Havel, Forsøk på å leve i sannhet. Essays og taler 1977 – 1990. Gyldendal forlag.

Julenøtter til våre lesere

Språktilsynet ønsker alle lesere God Jul !

Til våre språkinteresserte lesere har vi denne gang laget noen julenøtter. Værsågod !

Fem uvanlige språkspørsmål.

  1. Hva sier en polyglott når han slår tommelfingeren i stedet for spikeren ?
  2. I år 1755 laget en forfatter den første autoritative engelske ordbok. Dermed gjorde han et helt akademi overflødig. Etter dette er det blitt en sikker tradisjon at et privat tiltak avgjør hva som er godt engelsk. Hva het forfatteren ?
  3. Hvilket privat tiltak gir anbefalte normer for godt fransk språk?
  4. Apropos semantikk og psykologi – hvem har skrevet følgende ? ” Det naturlige menneske, uvitende eller vitenskapsmann, vet ikke mer om de språklige krefter som virker på ham, enn de ville vet om gravitasjonen.”
  5. Hvilken norsk forfatter skrev dette: ” Det er ikke bare en personlig renslighetssak å gjennomskue folk som svindler med ordene. Hvis det blir en utbredt vane å undersøke om det er dekning for de ordene vi får tilbudt, blir vi ikke fullt så lett offer for politiske forførere.”

Svarene finner du her.

  1. Han bruker en interjeksjon som er gangbar i det språket han befinner seg i.
  2. Samuel Johnson.
  3. L’Académie Française, grunnlagt 1635.
  4. Benjamin Lee Whorf.
  5. Carl Hambro.

Bli språkbevisst, sa Georg Johannesen

Vær skeptisk til politikernes ordbruk
Vår første professor i retorikk, Georg Johannesen, ble en gang intervjuet i fjernsynet. Et sentralt punkt i hans uttalelser gjaldt politikernes bruk av språket. Jo mer politikerne slipper til i dominerende NRK-programmer, jo mer aktuell bli Johannesens poeng. Vi bringer her et aktuelt utdrag:

(Intervjueren) : ”Hvordan skal vi så bruke språket ?”

”En må lære å lese fremmede tekster som om de var fremmede. Vi må lære å bli skeptiske til hva folk sier til oss før vi er sikker på hva de sier. Sånn som jeg sier ordet vi nå. Sett ordet i gåseøyne. På bergensk sier vi ”Kem er det du vier deg med ? ”Altså hvem snakker du på vegne av.

Så f.eks. når en politiker sier: Vårt problem har lenge vært, så setter jeg gåseøyne rundt vårt og mener at han burde ha sagt: mitt problem har lenge vært. Jeg godtar ikke at han taler på vegne av meg. Jeg er kanskje helt uenig med ham.

Det kalles å være språkbevisst, skeptisk bevisst eller mediabevisst, ordbevisst. Det kan vi lære mye av. Ordene tåkelegger virkeligheten for oss. ( … ) ”

Kilde: Erik Eikvil. Intervju med Georg Johannesen, fra En bok om Georg Johannesen, Gyldendal. 1981.

Må kritikk av det offentlige alltid være i et kjedelig språk ?

Kan det nytte å kritisere staten og byråkatiet ?

Enhver som har forsøkt seg med skriftlig kritikk av politikermakt og det offentlige byråkrati har innsett at det raskt blir spørsmål om å velge en form som blir tatt alvorlig. Vil satire, ironi og morsomheter få den ønskede effekt ? Vil poenget bli oppfattet og vil adressaten reagere ? Svaret er alltid uvisst. For et par generasjoner siden skrev en dyktig pressemann en korttekst om akkurat dette.

«Den kjedelige tilgir vi så meget, en morsom mann tar en helst ikke alvorlig. Salig statsråd Løvland ble engang spurt om han hadde lagt merke til et angrep i en Oslo-avis på en av Kirkedepartementets gjerninger. «Vi behøver ikke ta hensyn til den artikkelen,» sa Løvland «den var jo morsomt skrevet

«Han skal sannelig få den kjedelig nok,» sa vedkommende redaktør og skrev en leder som formelig gnistret av talentløshet. Og se! da våknet departementet.

Kilde: Paul Gjesdahl, 1931.

Poesi kan vekke tanker som prosaen ikke mestrer

Poesien skaper nye ordbilder, uten språk

Språk er ikke bare prosa. Poesien blir ofte avglemt, unntatt ved festlige anledninger. Da benyttes den bare som ren dekorasjon. Vi anbefaler denne gang en klassiker som ofte ble sendt i NRKs tidligere programpost Ønskediktet. Av pietetshenyn har vi valgt å beholde poetens egen språkform.

Digtets Aand

Hvad ei med Ord kan nævnes
i det rigeste Sprog
det Uudsigelige
skal Digtet røbe dog.

Af Sprogets strenge bygning
af Tankeformers Baand
stiger en frigjort Tanke,
og den er Digtets aand.

Kilde: Johan S. Welhaven (1807 – 1873) Digtets Aand, 1. og 2. vers av i alt 15.

Teologisk klartekst fra Island

Sogneprest Geir Waage på Island taler klartekst

Noen få journalister utmerker seg både ved at de kan skrive og at de regelmessig tar for seg vesentlige tema. Å skrive betyr i denne sammenheng mer enn å beherske ortografi, syntaks og vokabular. Halvor Tjønn er en av disse få. Fra hans reportasje om tilstandene på Island har vi sakset følgende fra intervjuet med sogneprest Geir WaageReykholt:

”Samfunnet på Island har et akutt behov for å legge finanskrisen bak seg. De som sto for alt det gale, både kapitalister og politikere, trenger tilgivelse. Men for å få tilgivelse må de først bekjenne det de har gjort galt. Deretter må de angre. Det har de ikke gjort. Derfor er heller ikke tilgivelse mulig.”

At teologer betjener seg av logiske resonnementer tilhører sjeldenhetene. Når en teolog i tillegg tar konsekvensen av sitt resonnement og våger å presentere konklusjonen, selv om det er en bitter erkjennelse, blir uttalelsen virkelig interessant.

I denne artikkelen møtte vi to mennesker som mestrer det vanskeligste av alt, nemlig å uttrykke seg i klartekst – uten svada.

Kilde: Aftenposten, 9.10.2011.

Curlingforeldre er ikke interessert i curling

Curlingforeldre er et nytt ord med megetsigende innhold. For å avverge en potensiell misforståelse allerede i starten på denne miniforelesning, vil vi presisere at det ikke dreier seg om foreldre som er uvanlig interessert i curling. Som våre intelligente lesere sikkert har oppfattet ligger ordets betydning i den metaforiske, for ikke å si allegoriske, tolkning.

Foreldre som er overivrig engasjert med å glatte ut enhver tenkelig ujevnhet for sine barn fortjener å bli kalt curlingforeldre. De glemmer at barn trenger trening i å mestre de ujevnheter de møter på livets vei. Overbeskyttende foreldre er derfor neppe heldig for barns utvikling. Av frykt for å bli imøtegått av moderne barnepedagoger, sosionomer o.l. velger vi å stoppe akkurat her.

Vår ros går til konstruktøren(e) av uttrykket. ’Curlingforeldre’ vitner om språklig oppfinnsomhet som kombinerer en treffende karakteristikk med mild ironi.

Myten om Shakespeare skapte en industri.

Mye taler for at Francis Bacon er mannen bak Shakespeares verker

I en informativ artikkel om engelsk språk, antagelig foranlediget av Babels forvirring i Halden nylig (dvs. konferansen for Den internasjonale språk- og litteraturorganisasjonen, FILLM), skriver den oftest ryddige journalisten Kjell Dragnes bl.a. i en undertekst ”SHAKESPEARE. Britenes store dramatiker skal ha brukt over 20.000 ord i sine skuespill.”

Dragnes’ bruk av prøvende konjunktiv ser ut til å gjelde antall ord, ikke selve forfatterskapet. Og det er synd, for den langvarige og velbegrunnede kritikk mot påstanden om Shakespeare som den virkelige forfatter har fått stadig nye talsmenn. Det største innslaget hittil i Norge er den omfattende dokumentasjon som Petter Amundsen leverte, bl.a. gjennom en serie TV-programmer fra NRK i desember 2009 og i boken Organisten.

Her er det ført meget sterk dokumentasjon for at William Shakespeare bare var en betalt stråmann for Francis Bacon. Pga. sin høye stilling kunne ikke Bacon stå frem under eget navn; det var for risikabelt under dronning Elizabeths styre. Shakespeare etterlot seg ikke et eneste manuskript, brev eller bok. De få signaturer som finnes fra hans hånd (?) ansees tvilsomme og uautentiske. Mange eksperter anser at han må ha vært analfabet, slik som hans foreldre og hans datter var.

Med andre ord: William Shakespeare behersket neppe 20.000 ord. Det var nok heller Francis Bacon som gjorde det. Men den omfattende industri omkring Shakespeare-navnet lar seg ikke affisere av den slags påstander. Heller ikke de 307 Shakespeare-professorene omkring i verden.

Interessante opplysninger på : www.sirbacon.org og www.baconsocietyinc.org

Ros til to journalister i en viss Oslo-avis

Det finnes fortsatt pressefolk som kan skrive.

Det er ikke vanlig at Språktilsynet roser journalister. Når vi nå gjør et unntak er det godt begrunnet. Uvanlig er det også at vi navngir dem, siden vi tidligere har kritisert en viss Oslo-avis for litt av hvert. Anerkjennelsen kommer post festum, siden deres tekster ble utgitt i juli i år. Dette spiller vel liten rolle, siden «Words are the only things that last forever.»
Ola Henmo skal ha honnør for sin artikkel «Perler for svin ? » Begrunnelsen er at han med enkle og overbevisende grep klarte å blottstille det verbale vrøvl som sk. vinkjennere breier seg med i store aviser. Nå er de latterliggjort slik som de fortjener.

Pål V. Hagesæther skal ha honnør for sin artikkel «Tenker koffert». Begrunnelsen her er at han leverer en tekst som er kjemisk fri for dill og jåleri. Han skriver om et tilsynelatende trivielt tema, men som likevel vokser ved å være klar, enkel, troverdig og tillitvekkende.

Kilde: A-magasinet, 22.7.2011

Dikt er en personlig gave

Anrop fra scenen

Bak scenen hvem der
Og hvorfor taler du ikke
Hvorfor bruker du ennå ikke
folkets språk hvem der hvem der

Vel er vi uten regissør
men hvor er vår alles tjener
suffløren som både kjenner ordene
og handlingen i dette nattens teater

(Fra Arnold Eidslotts diktsamling Davids nøkkel, 2001)

Fredrik Stabell om unnlatelse som en oversett rettighet

Livet er ikke bare en lek; det skal også være en dans på roser.

Dagens korttekst er hentet fra en bok av den tidligere berømte filosof fra Drøbak, Fredrik Stabel, mest kjent for sin elleville spalte i Dagbladet for en  mannsalder siden. I Dusteforbundets spalter brukte han sin særegne språklige begavelse til å punktere oppblåste akademikere og tanketomme byråkrater.  Han skrev til  glede for mange og til heftig forargelse for de utpekte. En av hans underfundige innlegg lød slik:

«Pressefrihet består ikke bare i retten til å skrive hva man vil, men også (og like meget) i retten til å la være. Vi benytter oss i dag av denne rett.»

God helg !

Forskjellen på en vellykket formulering og et godt argument. Et lite jubileum.

Denne formuleringen – uttrykt i spørsmåls form – er tittelen på et av essayene i Øyvind Pålshaugens essaysamling ”Språkets estetiske dimensjon”. Det er nå gått ti år siden den ble utgitt, men siden da har den bare øket sin betydning i seriøse debatter om språkets ulike funksjoner.

I en tid med opphetede debatter og ved politiske oppgjør foran et valg, er det særlig ett av hans essays som påny er blitt dagsaktuell. Vi siterer noen sentrale punkter fra essayet med tittelen ”Er det noen forskjell på en vellykket formulering og et godt argument ?”

”Et godt argument er noe du må bøye deg for – hvis du ikke har et bedre. En vellykket formulering derimot, avtvinger en helt annen form for tilslutning. ( … ) Med gode argumenter kan man muligens opprette fornuft, men med en vellykket formulering kan man kanskje utrette mirakler. Ikke vet vi, hva gjør du ? ( … ) Så en vellykket formulering som dukker opp i en vitenskapelig argumentasjon , er ikke annet enn rett ord på feil plass.”

Et annet sted i boken finner vi et fyndord som muligens må regnes som apokryft, men som har desto større appell til alle som er engasjerte i språk og ulike former for språkbruk:

”Gud er død og nå er også troen på grammatikken i ferd med å forvitre.”

Med de siterte smakebiter er boken herved anbefalt.

Kilde: Øyvind Pålshaugen, Språkets estetiske dimensjon, Vitenskapskritiske essay, Spartacus, 2001.

Forfatter kritiserer massemedienes språk

Kan du gjette hvilken kjent forfatter som har skrevet følgende ? (Svaret finner du nederst.)

«Hele vår siviliserte hverdag er spekket med gale og misvisende ord. ….  Aviser og blad omspenner et fra før av uvillig publikum med overdrivelser og kunstig søtstoff om dronninger og skrevende mannequiner. Det gjør de visstnok for å imøtekomme et innbilt krav hos publikum, et krav de selv har opparbeidet – altså av uhederlige motiver. Ved å fjerne seg vesentlig fra sannheten også i disse små emner forråder de i virkeligheten ordet, ordenes verdi og innhold. ….  Mot glosemakeri og affektasjon kan man ikke verge seg uten ved kyndig glosesensur i aviser og forlag. Men de mange villfarelser man møter er visselig uttrykk for en nød som skribentene føler: at de rimelige ord og sammensetninger er brukt opp; så må de skape seg og finne på noe nytt. …. Emnet er de talentsvakes forvirrede forsøk på å gjøre ord til noe annet enn det de er, og de sant begavedes streben efter å nytte ordet i dets ytterste mulighetsrikdom, rytmisk, logisk, koloristisk.»

(Johan Borgen, Noen ord om ord, Utvalgte essayister, Grøndahl Dreyer, 1997)

Tattatetu – et lingvistisk klenodium

De av våre lesere som tror at Språktilsynets redaksjon bare er opptatt av vidløftigheter i det skriftlige, bør nok tro om igjen.

Mellom alvorlige klager over det sørgelige forfallet i norsk språk, særlig slik som det praktiseres av statsorganene og massemediene, kan det passe med omtale av et lingvistisk funn i Sør-Trøndelag høsten 1966.

Historien er sann, den er fra Trondhjem og klenodiet ble funnet i Adresseavisen. Øverst på forsiden var det dengang reservert plass for små annonser, sikkert ikke billig. Et firma i kontormaskinbransjen (Agnar Lindbakk AS)  hadde i lang tid sine fiffige tekstannonser i miniformat på denne plass. En gang kunne man lese følgende korttekst der:

            Mannen i huset til sin kone: ”Hvor har du gjort av den gamle undertrøya mi ?”

Kona: ”Tattatetu !”

Siden avisens lesere var godt drevne i dialektisk tale, var det ikke gitt forklaring på hennes svar. For ikke-trøndere røper vi her klarteksten: ”Jeg har tatt den til tue !” (dvs. gulvtue, gulvklut)

Moral: Visse dialekter gjør seg best som underholdning – og da i små mengder.

En kinesisk anbefaling om lesevaner

«Klassikere skal man lese om vinteren, for da er man bedre istand til å konsentrere sine tanker.

Les historie om sommeren, for da har man best tid.

Les de gamle filosofer om høsten, for deres tanker er så betagende.

Les de nye forfatteres samlede verker om våren, for da vender naturen tilbake til livet.»

Chang Chao (kinesisk litterat)

Lånte metaforer forvirrer, sier oversetter

Fra vårt rikholdige arkiv med stadig  aktuelle avisutklipp blir vi minnet om metaforenes funksjon i språket.

I en poengtert og høyst relevant artikkel i Aftenposten skrev oversetter Kari Bolstad : «Størst  forvirring skaper de lånte metaforene. Vårt eget språk er fullt av bilder som vi ikke lenger ser, fordi de er så velbrukte. Importerer vi derimot metaforer fra andre språk, aktiviserer de straks bilder i hodene våre, og ikke nødvendigvis de riktige.»

Det er godt sagt. Enhver avisleser støter på slike tilfeller daglig. Det beste vi kan gjøre er å påpeke de verste språktabbene og latterliggjøre det som er verd å le av.

Kilde: Aftenposten, 6.5.2008

Vanskelig å lære norsk, sa Georg Johannesen

Det er ikke bare profesjonelle retorikere som mener det er vanskelig å lære norsk. Men noe av forklaringen er at det henger sammen med  tenkeevnen. «Å lære norsk er å lære å tenke. Å lære en person å tenke er like vanskelig som å helbrede en sinnssyk.»  (prof. Georg Johannesen, Den norske skrivemåten.)

Danmark er det eneste riktige

Noen få mennesker klarer på en underfundig-naïv måte å få uttrykt kortprosa slik at vi oppfatter det som poesi.  Piet Hein var en av dem.

Det eneste riktige.

Når klokken er 11 i Danmark,
er den 5 i USA,
10 i London og 18 i Kina,
og 13 omkring Moskva.

Hvor er vi danske et udvalgt folk,
at vi netop er født i selve
det lille velsignede land, hvor klokken
er 11, når den er 11.