Bli språkbevisst

I vår serie Aktuelle repriser av klassiske temaer gjengir vi her tekst av en velkjent sannsiger.

Bli språkbevisst, sa Georg Johannesen.

Georg Johannesen Foto: Dagbladet.
Georg Johannesen
Foto: Dagbladet.

Vår første professor i retorikk, Georg Johannesen, ble en gang intervjuet i fjernsynet. Et sentralt punkt i hans uttalelser gjaldt politikernes bruk av språket. Jo mer politikerne slipper til i dominerende NRK-programmer, jo mer aktuell bli Johannesens poeng. Vi bringer her et aktuelt utdrag:

(Intervjueren) : ”Hvordan skal vi så bruke språket ?”

”En må lære å lese fremmede tekster som om de var fremmede. Vi må lære å bli skeptiske til hva folk sier til oss før vi er sikker på hva de sier. Sånn som jeg sier ordet vi nå. Sett ordet i gåseøyne.

På bergensk sier vi ”Kem er det du vier deg med ? ”Altså hvem snakker du på vegne av.

Så f.eks. når en politiker sier: Vårt problem har lenge vært, så setter jeg gåseøyne rundt vårt og mener at han burde ha sagt: mitt problem har lenge vært. Jeg godtar ikke at han taler på vegne av meg. Jeg er kanskje helt uenig med ham.

Det kalles å være språkbevisst, skeptisk bevisst eller mediabevisst, ordbevisst. Det kan vi lære mye av. Ordene tåkelegger virkeligheten for oss. ( … ) ”

Kilde: Erik Eikvil. Intervju med Georg Johannesen, fra En bok om Georg Johannesen, Gyldendal. 1981.
Advertisements

Språket som sovemiddel

Dagens tekst henter vi fra en bok som både er breddfull av faglig innsikt og interessante refleksjoner. Dertil er den lettlest. Det skyldes nok at den er velskrevet. Et av bokens tankevekkende kapitler er «Språkets to stemmeleier».

Øyvind Pålshaugen. Foto: Arbeidsforsknings-instituttet
Øyvind Pålshaugen.
Foto: Arbeidsforsknings-instituttet

Sitat:
«Språket er jo ikke først og fremst et sovemiddel, men et arbeidsredskap.
Man kan ikke sove og arbeide på samme tid. Og likevel; forvaltning og politikk er ett, litteratur et annet og vitenskap er et tredje eksempel på arbeidsfelter der morsmålet er det viktigste arbeidsredskap. Folk med arbeid innen et av disse fagfeltene risikerer med andre ord hele tiden å vugge seg selv i halvsøvne nettopp når de arbeider som hardest.

På annen måte kan man ikke forklare den søvngjengeraktige språkbruken som preger så mange politiske dokumenter, offentlige utredninger og forskningsrapporter. Dette er ikke noe som bare jeg påstår, men noe folk med slikt arbeid til dels selv innser. Det framgår av at de fra tid til annen innbyr folk som har greie på slikt til å kritisere sin språkbruk. »

Boken anbefales for alle som har interesse av språkets uttrykksmuligheter utover de daglige trivialiteter.

Kilde: Språkets estetiske dimensjon. Vitenskapskritiske essays. Øyvind Pålshaugen. 2001

Kjent forfatter kritiserer språket i mediene

I vår serie Aktuelle repriser av klassiske temaer gjengir vi her en tekst fra en  stilist.

Johan Borgen. Foto: flickr.com
Johan Borgen.
Foto: flickr.com

Vulgærspråket i mediene får kritikk
Johan Borgen svinget svepen over de som mishandler språket.
Her er hans oppriktige mening:

«Hele vår siviliserte hverdag er spekket med gale og misvisende ord. …. Aviser og blad omspenner et fra før av uvillig publikum med overdrivelser og kunstig søtstoff om dronninger og skrevende mannequiner. Det gjør de visstnok for å imøtekomme et innbilt krav hos publikum, et krav de selv har opparbeidet – altså av uhederlige motiver.

Ved å fjerne seg vesentlig fra sannheten også i disse små emner forråder de i virkeligheten ordet, ordenes verdi og innhold. …. Mot glosemakeri og affektasjon kan man ikke verge seg uten ved kyndig glosesensur i aviser og forlag. Men de mange villfarelser man møter er visselig uttrykk for en nød som skribentene føler: at de rimelige ord og sammensetninger er brukt opp; så må de skape seg og finne på noe nytt. ….

Emnet er de talentsvakes forvirrede forsøk på å gjøre ord til noe annet enn det de er, og de sant begavedes streben efter å nytte ordet i dets ytterste mulighetsrikdom, rytmisk, logisk, koloristisk.»

(Johan Borgen, Noen ord om ord, Utvalgte essayister, Grøndahl Dreyer, 1997)

En forsinket beklagelse om fem bokstaver

Språk under lupen
Språk under lupen

Per Egil Hegge  har klaget over at vi ikke tilstrekkelig respekterer en forening han er medlem av. Det gjelder skrivemåten.

Vi godtar reservasjonsløst irettesettelsen fra Hegge (Aftenposten. 11.11. 2015) for at vi ikke «respekterer (Akademiet) så mye at alle de fem store forbokstavene blir med.».

Dette var meget beklagelig, men størrelsen på disse bokstavene sier han imidlertid intet om. I all munter vennskapelighet må vi tro at Hegge egentlig mener versaler.

Likevel: Ha oss unnskyldt. Vi mente ikke noe med det. Tastaturet må ha forskjøvet seg …. Det skal aldri gjenta seg.

P.S. Hegges øvrige momenter i Aftenposten gir foranledning til flere språklige repetisjonsøvelser. Mer om dette senere. Følg med.

Fritt eller gratis ?

Mange føler seg provosert av nynorskpress i mediene
Akademiet trenger hjelp !

Hvordan forsvarer språkorganisasjoner seg mot anglisismer ?

I en annonse om et språklig arrangementet i Litteraturhuset i Oslo 17/10 leser vi at det er FRI ADGANG. Å jasså ? FRI ?

Etter en rask kontekstanalyse skjønner vi at det dreier seg om noe helt annet en forholdet mellom fritt og ufritt. Det dreier seg om inngangspenger. Med andre ord: Gratis adgang.

Hvis arrangøren likevel påstår det var ment ÅPENT FOR ALLE, blir det siterte utsagn unødvendig siden det ligger implisitt i kunngjøringen.

Til alt overmål er annonsen innrykket av Det norske akademi for språk og litteratur. Hva slags organisasjon er dette blitt ?

Vi har rubrisert tilfellet under etiketten Språkfordervere. Neste gang dette akademiet skal henvende seg til offentligheten bør det på forhånd alliere seg med en språkkyndig person.

Kilde: Aftenposten, 15/10 2015

Dante – et 750 års jubileum. Mot heslige dialekter, for riksspråk.

Dante definerte et italiensk riksspråk
Dante definerte et italiensk riksspråk

Italierne og resten av verden kan i år feire 750 års jubileum for Dante Alighieris fødsel (1265 – 1321).

Dante var den første store dikter som opptatt av idéen om et felles riksspråk for landet. Han skrev engasjert om landets dialekter, talemål og skriftspråk. Med sin velutviklede sans for de velklingende og musikalske elementer i språket var han sterkt kritisk til visse lokale dialekter.

”Romerne ( … ) fortjener i alle fall å bli luket bort først i min opprydning. Jeg vil ikke ha noe med dem å gjøre i noen diskusjon om morsmålet. For det romerne har, kan knapt kalles et språk, det er snarere en ubehagelig stemmebruk, den styggeste av alle de italienske dialektene.

Om innbyggerne i Toscana (Midt-Italia) skriver han: ”De fleste toskanere har altså stagnert i sin egen stygge dialekt.” Men han kritiserter også landdistriktene. Om dialektene fra landsbygda og fjellområdene leser vi at ” – de har så groteske tonelag at det skjærer i ørene på vanlige folk fra byene.”

Når Dante redegjør for sin sluttvurdering av italienske dialekter skriver han: ”Jeg har funnet det jeg har lett etter, nemlig det folkespråket som tilhører alle bystatene i Italia, men uten at noen av dem kan påberope seg eierskapet.

Derfor kan jeg nå også definere det: Det er det opplyste, normative, autoritative og legitime folkespråket – og det er i forhold til dette folkespråket at alle dialektene i de italienske bystatene må bli målt, veid og sammenlignet.”

Dantes begrunnelse for at han kaller dette folkespråket autoritativt er at det er ”et språk som er felles for hele riket uten å tilhøre noen enkelt del av det.” Denne siste setningen fra Dante er like klar og poengtert som den er enkel. Fordi den uttrykker en sunn språkpolitisk idé om et riksspråk på en så overbevisende måte har hans konklusjon varig verdi.

Nettopp av denne grunn bør sitatet sirkuleres blant alle som er opptatt av norsk språkutvikling og frigjøring av språket fra politiske tvangstrøyer.

Dagbladet mestrer ikke nektelser

Dagbladet
Dagbladet mestrer ikke ikke ! (Photo credit: Wikipedia)

Hvis det var noe man skulle tro Dagbladet mestret, så var det nektelser. Men slik er det nok ikke.

Bruk av negasjoner er ikke bare et spørsmål om korrekt språk. Det er i like høy grad spørsmål om logikk.

I en stort oppslått artikkel om bokloven og merverdiavgift skriver avisens journalist Stian Fyen noen kommentarer. For tydelighetens skyld har vi her uthevet de kritiske ordene. Sitater:

”Fremskrittspartiet mener ikke bokloven legger til rette for digital nytenkning ( …. )”.

Vurdert utfra sammenhengen er meningen blitt forvrengt. Det burde nok stå : ”Fremskrittspartiet mener bokloven ikke legger til rette for digital nytenkning ( …. ).” Plassering av adverbet ’ikke’ skaper allverdens meningsforskjell.

Videre i samme artikkel leser vi: ” …. partiene har lenge varslet at Tajiks boklov kan komme til aldri å tre i kraft. ” Påny blir vi mistenksomme og lurer på hva partiene egentlig har varslet. Er det at Tajiks boklov aldri kommer til å tre i kraft ? Dette blir uklart.

Men som om dette ikke er nok skriver journalisten videre: ”Han mener ikke bokloven sikrer like konkurransevilkår  ( … ).» Her er nektelsesadverbet igjen feilplassert. Av sammenhengen tolker vi det annerledes, nemlig slik: Han mener bokloven ikke sikrer like konkurransevilkår  ( … )

Vi håper avisens språklige veileder gis anledning til å forklare redaksjonen hvordan feilplasserte negasjoner kan endre meningen i utsagn.

Kilde: Dagbladet, 18.9.2013

Uforståelig forfatterforening setter enkeltinnbyggere i søkelyset

Fra en av våre observante lesere har vi nyligMann med penn, MM900286670[1] fått oversendt et klipp fra et sirkulære som en forfatterforening har sendt ut. I omtalen av et seminar står det bl.a.. ”Lovtekstene våre er viktige for alle, og leses av både jurister og enkeltinnbyggere. Men hvorfor er det så vanskelig å forstå dem ?” ( … )

Ja, slik kan man spørre. Pronomenet ’dem’ skal i tråd med etablerte normer for  tekstanalyse tolkes som en henvisning til det sistnevnte ledd i setningen foran hvor det agerende ledd forekommer. Derfor –

For vår egen del har vi ofte problemer med å forstå enkelte jurister. Noen ganger har vi vært inne på tanken at de kanskje ikke ønsker å bli forstått. Nå skjønner vi også at ”enkeltinnbyggerne” er vanskelige å forstå.

Er dette eneboere av den hardnakkede typen (eremitter) eller er det et nykonstruert antonym som skal markere forskjellen til ”dobbeltinnbyggere ? Her oppstår det alvorlig filologisk  tvil.

Vår leser spør: Hvorfor er det så vanskelig å forstå sirkulærer fra denne forfatterforeningen ? Hun er også forundret over at denne forfatterforeningen melder om et nytt fakultet. Med denne foreningen som kilde – fortsatt – heter nyskapningen ”Juridisk og Humanistisk fakultet ved UiO.”

Kilde: Norsk faglitterær- forfatter og oversetterforening

Odd Eidems jakt på språkfordervere

Dagens tekst henter vi fra den tidligere VG-journalist og forfatter Odd Eidem:

Front page
Verdens Gang (Photo credit: Wikipedia)

I forordet til boken ”Det norske språk fra uke til uke” (tidl. også spalte i VG) skriver han bl.a. ”Eksemplene forteller tvertimot at moderne norske journalister og forfattere, altså yrkesskribenter, har noe til felles med jevnt folk som går med ”inserater” til avisene: de gjør grammatikalske bommerter, de har ofte dårlig stilsans, noen ganger glemmer de ordenes betydning – og ikke sjelden viser de ufornuft. Leserne bør derfor spørre seg selv:
Hvordan er vi kommet opp i denne situasjonen ?

Ulykke i Aftenpostens redaksjonslokaler !

SAS 737-683 LN-RPY
Uhell med SAS-fly I USA slås opp som «ulykke».

I en bredt oppslått artikkel av Aftenpostens egen nyhetsredaktør kunne vi nylig lese følgende overskrift over fire spalter: ”Udramatisk flyulykke ble dramatisk.”

Vår kommentar: Teksten i artikkelen forteller oss noe annet. Det var et fly som sneiet borti et annet på en flyplass i USA. Mindre skade på en vinge, ingen skadet. Men hvorfor slås dette opp som en ”flyulykke” ? Det var jo bare et uhell.

Det er to mulige forklaringer. Enten vet ikke Aftenpostens nyhetsredaktør forskjellen på et uhell og en ulykke, eller så vet han det og gir blaffen bare for å opphisse leserne med en dramatisk overskrift. Uansett – begge deler er like ille.

I samme ordrike artikkel nevnes ordet ”kvalitetsjournalistikk” på en måte som synes å være en behendig plassert assosiasjon til den selvsamme nyhetsredaktørens tekst. ”My foot !” ville en brite ha sagt. Vi ser frem til et mer nøkternt og presist ordbruk.

Kilde: Aftenposten, 4.5.2013

Et leser kommenterer Språktilsynet

Begrepsforvirring i Civita
Leserbrev til Språktilsynet

Med tillatelse fra en leser gjengir vi følgende epost:

«Hei :)

Bra nettside dere har ! Jeg oppdaget den nettopp, så har ikke fått lest så mye der ennå, men ser at dere argumenterer saklig og korrekt i de eksemplene dere tar frem.

Jeg er opptatt av at kunnskap om språkforurensning, manipulasjon og tankefeil blir spredd, fordi allmennkunskap om dette vil sette folk bedre i stand til å ikke bli ofre for dette. Psykopater og mobbere bruker ofte mye av dette i sitt språk. Folk bør kjenne til de mange metodene som brukes for å skape løgner og bedrag.

Så det er bra dere gjør dette arbeidet. Det er alt for lite fokus på dette i skoleverket og media, -selv terapeuter og psykologer mangler kunnskap, mener jeg, og da kan de ikke heller hjelpe mennesker som blir ofre for dette.»

Undertegnet
Irene T. (pen name)

Engelsk autoritet om rettskrivning og vrangskrivning

Samuel Johnson om rettskrivningen i England anno 1755

Dr. Samuel Johnson. (detail)
Dr. Samuel Johnson. (detail) (Photo credit: Wikipedia)

Det er på tide å minne om at strid om rettskrivning ikke bare er et særnorsk fenomen. Det ikke alle har fått med seg at det engelske språk i første omgang er normert av en privatperson. Fra en av hans uttalelser sakser vi dette:

» ( … ) enda mindre burde vårt skriftspråk rette seg etter det muntlige slurv, eller etterligne slikt som enhver forandring i tid og sted gjør forskjellig fra normen, eller kopiere de forandringer som igjen vil bli forandret mens man holder på å kopiere dem.

Denne anbefaling av fasthet og uniformitet skyldes ikke den oppfatning at spesielle kombinasjoner av bokstaver skulle ha noe særlig å si for menneskets lykke, eller at man ikke med hell skulle få sagt sannheten, selv om stavemåten var fanatisk og feilaktig.  ( … )

Men jeg skulle ønske at språket (som hjelpemiddel) måtte være mindre utsatt for å komme i forfall, og at tegnene måtte vedbli å være de samme, slik som de ting de betegner. »

Samuel Johnson er særlig kjent for det store verket ”Ordbok over det engelske språk”. Johnsons autoritet på området gjorde at hans dom om hva som var god engelsk språkbruk ble stående som en faglig norm.

Her kan det passe med et sitat fra en kjent språkprofessor:
”I 1755 laget Samuel Johnson den første autoritative engelske ordbok og gjorde derved et akademi overflødig. Siden hans tid er det blitt tradisjon at et privat tiltak avgjør hva som er godt engelsk.” (Einar Haugen, tidl. professor i nordiske språk, bl.a. ved Harvard University i Cambridge, Massachusetts)

Kilde: Cappelens klassiske skrifter 1955. Samuel Johnson. Et utvalg.

Professor Higgins angrepet fra universitet

Her ser vi Rex Harrison  som professor Higgins og Audrey Hepburn som Eliza.  Stykket er basert på Pygmalion av Bernard Shaw.
Her ser vi Rex Harrison som professor Higgins og Audrey Hepburn som Eliza. Stykket er basert på Pygmalion av Bernard Shaw.

My Fair Lady ble nylig spilt i Folketeateret i Oslo. Stykkets hovedpersonen Higgins, professor i fonetikk, skal lære gatejenta Eliza Doolittle et dannet språk. Men stykkets opphavsmann, Bernard Shaw, hadde nok ikke regnet med motstanden fra Universitetet i Oslo.

I et stort oppslått avisintervju angriper språkprofessorene Janne Bondi Johannessen og Ruth Vatvedt Fjeld kjernen i stykket og hevder at stykket viser et «utdatert og fordomsfullt språk». De forsvarer energisk de språklige vulgariteter som Eliza benytter i sine replikker. Vi registrerer at disse professorene argumenterer med sine følelser.

Deres fiendtlighet mot den kvalitetsbevisste professor Higgins er uvanlig tydelig. Hva slag vitenskap er det de representer når de argumenterer med sine følelser ? Som representanter for en presumptiv vitenskap burde de vel legge for dagen en objektiv holdning ? Deres uttalelser i avisintervjuet gir i stedet inntrykk av at de driver holdningsskapende språkpolitikk.

Aftenpostens scenekritiker, Mona Levin, ga stykket god anmeldelse, men kalte de to professorene «språkrelativister». Hun var «rykende uenig» med dem og mente de bommet i sin karakteristikk.

Sammenholdt med deres tidligere uttalelser i mediene kan man lett få inntrykk av at de to professorene er erklærte forkjempere for en marxistisk språkpolitikk som skal brukes i klassekampens tjeneste. Her ikke bare godkjenner de, men faktisk applauderer vulgarisering av talespråket. Det andre kaller kvalitetsnormer blir nå nedsettende omtalt som «fordommer». Etter deres uttalelser skjønner vi at det ikke lenger finnes noe som heter språkfeil. Det er vel ikke politisk korrekt å påpeke at det gatespråk som Shaw viser oss i stykket er vulgariteter.

Vi må motstrebende innse at språk kan ikke lenger kan overlates til professorer. De bruker bare sin akademiske plattform til å drive språkpolitikk på vegne av «styresmaktene.» Fonetiske kvaliteter i talespråk og normer for dannet tale er tilsynelatende ukjent ved Universitetet i Oslo. Dette er ødeleggende for den smule respekt vi måtte ha for det de kaller sin vitenskap.

At de får anledning til å opptre med skråsikre meninger i et stort oppslått avisintervju kan vi bare registrere. Verre blir det når den ene også er mangeårig «bokmålskonsulent» i NRK.  En ting er sikkert: Med «bokmålsprofessorer» av denne sorten har bokmålet ikke behov for motstandere.

Vi har forlengst innsett at kvalitetsnormering av norsk språk ikke kommer fra NRK. Nå er vi også ganske sikre på at den heller ikke kommer fra Universitetet i Oslo.

Kilde: Aftenposten, 15.2.2013

Babyspråk i NRK

NRK Marienlyst, inngang
NRK forsvarer babyspråk i programmene.

En engasjert dame har i Aftenposten kritisert NRK for å tillate babyspråk i programmene. Hun reagerer på at NRKs språkkonsulenter forsvarer Østfold-l og skj-lyd som gangbar uttale.

Damen skriver bl.a. «Som lærer har jeg forsøkt å avvende elevene med disse l-lydene og skjempeskjedelige skj-lydene, men NRK har motarbeidet mine forsøk på det sterkeste . . . » ( … ) Hvis det nå reises en ny debatt om høy- og lavstatusspråk, er min påstand at barn som har språkbevisste foreldre vil snakke uten babyspråk når de går ut av videregående og inn i voksenverdenen. Deres måte å snakke på vil gi dem en såkalt høyere status når det blir aktuelt med utdannelse og jobb.»

Vår kommentar:
NRKs språkpolitikk er en fast del av den klassepolitikk som visse kretser i Arbeiderpartiet fortsatt plager sine lyttere med. En av metodene er å slippe frem programmedarbeidere med grove uttalefeil og ubegripelige dialektuttrykk. Det skal liksom være så gildt. Det forsvares av deres politikere som «kampen for mangfoldet».

Det er på tide at NRKs språkkonsulenter begynner å reflektere over hva kvalitet  i talespråk innebærer.

Kilde:Aftenposten, 22.2.2013

Aftenposten sprer ugress på felles eiendom

 

The top of the front page of the norwegian new...

«Opposisjonen er lite imponert over barnehagemeldingen til skolebyråd Torger Ødegaard.» Dette er ingressen i Aftenposten 6.2. Hva er meningen ?  Etter normal språkforståelse har Ødegaard mottatt en melding.

Men ved å lese hele artikkelen innser vi at nettopp det motsatte er tilfelle. Han har skrevet og sendt en melding (om barnehager). Det er ikke første gang denne avisen gir oss grovt misvisende fremstilling av en sak. Men forvirring ved bruk av gal preposisjon burde vi vel være spart for ?

Aftenposten er ikke alene om å tro at at preposisjonen ’til’ kan brukes overalt for å erstatte formuleringer med genitiv eller rett og slett ordet ‘fra’ for å gi mening. Helt generelt – hva er det som menes med formuleringer som «gaven til far, pakken til mor, brevet til Anne, talen til Andersen» ? Med Aftenpostens språkbruk er det stor risiko for forvirring og det som verre er.

Den journalistiske behandling av avisens tema dekker en halvside og er slått opp i stort format. Ved en eiendommelig tilfeldighet omhandler meldingen fra Ødegaard nettopp skjerpet språkopplæring – i barnehagene. Treåringer skal språksjekkes, man vil satse på kursing og etterutdanning står det.

Ikke vet vi hvor avisen rekrutterer sine journalister, men mistanken går i en spesiell retning. Vi sier ikke mer. En ting er sikkert – Aftenposten bør forbys i alle barnehager hvor det drives språkopplæring.

Om vi ikke har visst det før, så skjønner vi det nå. Redaksjonsledelsen i denne avisen arbeider etter prinsippet «Ærre så nøy’a ?». Artikkelen er skrevet av Hanne Mellingsæter.  Det er ikke kjent om avisen har noen som er ansvarlig for kvalitetssikring av tekster som skal trykkes.

Kilde: Aftenposten 6.2.2013

Dårlig talespråk i NRK

Dårlig talespråk i radio og TV
Dårlig talespråk i radio og TV

En skrivefør dame, Birgitte Grimstad, har i et avisinnlegg klaget over  dårlig uttale hos programmedarbeidere i radio og TV.  Kritikken gjelder både programledere og TV-reportere.  Får de ikke opplæring i god diksjon før de slipper til foran mikrofonen ?

Gjennomgående slurvet uttale og manéraktig utfylling av alle små pauser med langvarig øøøøhh-ing er ting hun irriteres over. Hun er ikke alene om det. Talefeil og snøvling  er visst godtatt både av TV2 og  NRK. Det hører til i den moderne oppfatningen om alt «nå skal alt godtas, fordi alt er like bra.»

Vi etterlyser ansvarlige ledere i radio og fjernsyn som tar mot til seg og innfører kvalitetsbegrepet i språklig sammenheng. Hittil er det bare i tekniske sammenhenger at dette begrepet er blitt forstått. Den nye kringkastingssjefen har en stor oppgave foran seg.

Det er ukjent om Språkrådet våger å ha meninger om kvalitet i talespråk.

Kilde: Aftenposten, 27.1.2013

Krav om enklere språk i norske lover og regelverk

The Storting is to be the final authority in m...
Stortinget kritiseres for uforståelige lover.

Vi leser i flere aviser at norske lover er så vanskelige å forstå. Den som har forsøkt å få frem meningen i nynorske lovtekster vil ha forståelse for krav om enklere lovspråk. Idag gjelder det nemlig en svært udemokratisk regel om at det er formannen i den aktuelle lovkomitéen som bestemmer hvilket språk loven skal skrives på.

Vi må påny minne om at når folk får velge fritt, vil ca. 92 % foretrekke riksmål/bokmål. Tallet er basert på en omfattende meningsmåling. Men visse språkpolitikere på Stortinget misliker folkets mening og driver derfor grov favorisering av nynorsk overalt hvor de kan komme til.

Når det gjelder såkalt vanskelige lovtekster er det generelt minst to typer. Den ene sorten er skrevet med en bevisst ønske om å være uklar og tvetydig. Den andre sorten er skrevet med en knivskarp presisjon i ordvalg og uttrykksmåte.

Vi bør heller ikke se bort fra at det finnes en tredje type, nemlig en sort tekster som er skrevet av udugelige mennesker, dvs. av en komité – hvilket er det samme. Resultatet kjenner vi.

Når det gjelder å forstå skrevne tekster, er det også her en bergenser som er sannsigeren. “Å lære norsk er å lære å tenke. Å lære en person å tenke er like vanskelig som å helbrede en sinnssyk.”  (prof. Georg Johannesen, Den norske skrivemåten.). Vi vil anta at dette gjelder tekstforfattere i like stor grad som lesere.

Sjefer advares mot språkslurv

Professional talking on his cell phone and holding his head uid 1455069
Hvordan snakker sjefen ?

En undersøkelse som er gjennomført blant 600 ledere i næringslivet over hele landet gir klar beskjed om at språket har stor betydning for en leders omdømme. Denne undersøkelsen dekker en lang rekke ulike bransjer og er gjennomført av firmaet NORSTAT på oppdrag av Amesto.

Hvis en leder slurver med språket, kan han risikere å bli oppfattet som lite profesjonell, sies det i rapporten. Dermed får vi en ny bekreftelse på det retorikere alltid har visst:

Den som behersker språklige virkemidler utøver makt og skaffer seg dermed innflytelse.

Detaljeringsgraden i denne undersøkelsen er ikke tilgjengelig for oss, men språk kan være så mangt. Effektiv kommunikasjon skjer neppe på samme måte i ulike bransjer. Hvordan kan man f.eks. sammenligne språket i finansbransjen med språket i bygg- og anlegg ?

Om det er ledernes kunnskapsnivå, dannelsesnivå eller generelle evne til effektiv kommunikasjon i ulike sammenhenger sier undersøkelsen intet om. Da må vi kanskje gjøre oss opp noen tanker om dette selv?

Kilde: NITO Refleks, nr. 7/12

George Orwell om språklig forfall

English: George Orwell in Hampstead On the cor...
George Orwell, 1903 – 1950

Uten at det vel er tilsiktet har rikspolitikere en sterk innflytelse på språket. Da ser vi bort fra de direkte påtrykk og tvangsmessige inngrep som foregår i forbindelse med norsk språkpolitikk.

I like stor grad skjer nemlig påvirkningen ved deres ustoppelige produksjon av politiske uttalelser som mediene daglig overdynger oss med. Deres bruk av utslitte fraser, kampanjeklisjéer og politisk korrekte formuleringer gjentas så hyppig at det er vanskelig å verge seg mot det.

Når vi får det litt på avstand, blir sammenhengen mellom et uklart og uryddig språk og like uklare og uryddige tanker tydelig for enhver. Men dette gjelder kanskje ikke bare for norske politikere ? Det er en åpenbar risiko for at utenlandske politikeres uklare språk og uklare tanker blir formidlet kritikkløst til oss via naive og kritikkløse oversettelser.

Eric Blair, bedre kjent under sitt forfatternavn George Orwell, er en av de mange som har reflektert over forfall i språket. Han skriver: Les videre

Utenlandske helsearbeidere som ikke kan norsk

Doktor in sestra
Helsepersonell som ikke kan norsk.

Statens autorisasjonskontor for helsepersonell er bekymret fordi utenlandsk helsepersonell har så dårlige kunnskaper i norsk.

Dårlige språkkunnskaper truer pasientenes sikkerhet – og rimeligvis også deres liv og helse. Dette statlige kontor beklager seg over regelverket; de har ikke muligheter til å stille krav.

Dette eksemplet på byråkratisk galskap er dessverre ikke enestående. Det statlige kontor kunne kanskje ta mot til seg og vise et initiativ ? Var det for meget å be om at de som skal ta hånd om pasienter lærer seg godt norsk slik at de kan kommunisere effektivt og feilfritt med dem ?

Statssekretær Kåss (Ap) kaller denne skandalen for ‘utviklingen’. Forklaringen vi leser i avisen består for det beste av kompliserende utenomsnakk. Det er ikke holdbart for pasientene å bli avspist med komitéer og utredninger.

Det er et minstemål at norske pasienter som tas hånd om av helsepersonell at de møter mennesker som kan norsk og selv kan gjøre seg forstått på en feilfri måte.  Man kan lett forestille seg dramatiske situasjoner som får fatale utfall.

Temaet ‘pasientkommunikasjon’ har mer enn nok av usikkerhet i seg fra før, om ikke utenlandsk helsepersonell skal gjøre det verre. Hvor lenge må pasientene vente på departementet, på statskontoret, på byråkratene ?

Kilde: Aftenposten 10.8.2012

Norskiraker eller irakernordmann ?

Irak uebersichtskarte
Hva er forskjellen på en irakernordmann og en norskiraker ?

Norskiraker eller irakernordmann ?  Norske journalisters språkbommerter er ustoppelige. På den måten ligner de på løvetann. Forskjellen er bare den at løvetann har en kort sesong, mens plagsomme språkbommerter er fordelt utover hele kalenderen.

En gjenganger blant disse tabbene er betegnelser som skal angi personer med to statsborgerskap eller en utlending som har fått norsk statsborgerskap.  Årsaken til forvirringen kan søkes i to høyst ulike forhold. Det ene er den direkte tankeløshet, det andre en forkjærligheten for ord som er lette å uttale, uten hensyn til om de er dekkende for saken.

Vi har påpekt det før , men eksemplet er verd å gjentas: En norskamerikaner er nordmann som har fått amerikansk statsborgerskap. På samme vis snakker vi om svenskamerikanere.  Men når journalister skal omtale våre nye landsmenn, blir semantikken plutselig snudd på hodet. Etablert språkbruk blir forkastet og forvirring oppstår.

I en avisnotis fra tidligere i sommer kunne vi lese om en kriminalsak fra Fredrikstad.  ”Norskiraker siktet for menneskehandel” lød overskriften. Av sammenhengen skjønner vi at det dreier seg om en iraker som enten bor i Norge og har fått statsborgerskap her, eller om en ulovlig innvandrer til Norge. Vedkommendes opphav er Irak, og han har hentet en ungjente derfra og holdt henne som slave i en lang periode.   Forstått med vanlig norsk språkbruk er dette ikke en nordmann som har flyttet til Irak. Forholdet er det motsatte og vedkommende burde da kalles irakernordmann, evt. irakisknordmann.

På tilsvarende vis omtaler vi f.eks. innvandrere fra Finland til Norge som finsknordmann og en fra Canada blir selvsagt en kanadiernordmann.   Vi ser det nødvendig å berolige evt. lesere som etter dette sitter klar med rasiststemplet. Dette har ikke noe med rasisme å gjøre. Det er bare et forsøk på å rydde opp i journalistenes villedende språkbruk. Hvis dét skulle falle noen tungt for brystet – ha oss unnskyldt.

Kilde: Aftenposten, 28.6.2012 og NTB, Oslo.

Nytt fra NRKs språklaboratorium – ”Slossing i nasjonalforsamlingen”

Norwegian Broadcasting Corporation
NRK maltrakterer språket

Utdrag fra NRK Tekst TV, 25. mai 2012:

«Slossing i nasjonalforsamlingen

 De folkevalgte i Ukraina havnet torsdag i slosskamp i nasjonalforsamlingen, under en debatt om den stadig økende bruken av russisk språk i landet.

  Et lovforslag fra president Viktor Janukovitsj om å gjøre russisk til offisielt språk fikk politikerne til å gjyve løs på hverandre. Det er ikke første gang at folkevalgte ryker i tottene på hverandre. I 2010 kaste de egg på hverandre.”

Akkurat slik står det på NRK Tekst TV-sider. Den oppmerksomme leser vil selvsagt registrere at NRK ikke mestrer bøyning av verbet ’å slåss’. Dermed blir det også galt i presens partisipp; det heter ’slåssing.’ Dessuten skriver vi ’slåsskamp’. Men det stopper ikke der. Verbet ’gyve’ er også blitt maltraktert i samme stil.

I teorien er det flere mulige forklaringer på dette:

1) NRK har et hemmelig språklaboratorium hvor de tester ut publikums reaksjoner på diverse spontane verbale nyskapninger. Dette eksemplet er ett av flere i en serie.

2) NRK har et fordekt samarbeid med Språkrådet om å markedsføre sk. nye og valgfrie former.

3) NRKs rekrutteringspolitikk og faglige krav til programmedarbeidere er senket til et nytt lavmål.

Hvis ikke NRK snart hevder språklige kvalitetskrav til sine medarbeidere, kan vi meget vel forestille oss en slåsskamp i vårt eget Storting, av samme type som i Ukrainas nasjonalforsamling.

Kilde: NRK tekst TV, 25.5.2012

Finnbiff er diskriminering, sier Magga

Strolling reindeer (Rangifer tarandus) in the ...
Noen føler seg belastet av finnbiff. (Photo credit: Wikipedia)

NRK forsyner oss jevnlig med små og store sensasjoner. Nylig kunne man lese en uttalelse av Ole Henrik Magga som hevdet at ordet ’finnbiff’ er belastende. Så belastende er det at han krever produsentene må kvitte seg med betegnelsen. Intet mindre.

Vi hadde regnet med at den som kom med en slik påstand måtte være nynorskprofessor eller likestillingsprofessor, men nei. NRK opplyser at Magga er språkprofessor.

Om det er de finnbiffspisende konsumenter, finnene eller samene som føler dette som en belastning sies det intet om. Det professoren kanskje ikke har tenkt på er de samer og finner som spiser finnbiff, hva med dem ? Føler de seg belastet ?

Hva produsentene skal gjøre med sine lagere av finnbiff sier NRK-meldingen heller intet om. De må kanskje søke statsstøtte fra Likestillings- og diskrimineringsdepartementet ? Da vil det sikkert komme likelydene krav  fra mennesker som føler seg diskriminert av betegnelser som Vestlandslefse, Trøndersodd, Sandefjordspoteter, Løiten Akevitt osv.

En observatør i Aftenposten (vi sier ikke navnet)  har i sin faste spalte for kort tid siden fått trykket sine refleksjoner omkring eiendomsretten til ord. Dette har sammenheng med lovgivning ang. registrering av varemerker. (ref. Varemerkeloven, Lovdata.no )

Det må vel bety at hvis finnbiffprodusentene har fått registrert ordet ’finnbiff’ som lovlig varemerke, kan vi rolig spise videre.

Siden denne melding på NRKs TekstTV  er på nynorsk, ser vi ikke bort fra at det kan forekomme fortolkningsavvik som skyldes fenomenet ”gained or lost in translation”.

Kilde: NRK TekstTV 5.4.2012.

En skrivefør filolog i Aftenposten

Skrivefør filolog i Aftenposten
En viss hr. Hegge skriver jevnlig i en spalte i Aftenposten. Vi har nylig mottatt et avisklipp fra denne spalten. Her settes det søkelys på den høye barrièren mellom filologer og realister. Spaltisten redegjør mønstergyldig om en veiledning han har mottatt fra en ingeniør angående bruk av uttrykket kvalitetssikring.

Vi mener: Siden kvalitet og alle begrep som står i nær forbindelse med dette opptrer så sjelden i filologenes tekster, er det grunn til å gratulere med den plutselig oppståtte interesse for temaet. At begreper som kvalitetsnormer, kvalitetssikring, kvalitetskontroll og tilsvarende uttrykk ikke er selvfølgeligheter i slike miljøer har vi i grunnen hatt mistanke om lenge.

Innsenderen poengterer overfor spaltisten at termen kvalitetssikring ”benyttes i industriproduksjon og –prosesser”, hvilket er ubestridelig.

Det bør tilføyes at den presise terminologi som er skapt omkring kvalitetssikring og kvalitetskontroll gjelder alle prosesstyper hvor det er definert objektive kvalitetsnormer, ikke bare innen industriproduksjon.

Vi håper på tilgivelse for å sitere fra et sitat, dvs. fra ingeniørens veiledning rettet mot politikernes løsaktige omgang med dette uttrykk:

”Misbruken av ordet (kvalitetssikring) er svært beklagelig fordi det utvanner et presist begrep som næringslivet er avhengig av, og gir det en annen og feilaktig betydning i publikums bevissthet.”

Forøvrig tar vi avisklippet som et godt tegn på at angjeldende filolog fortsatt er skrivefør.

For de spesielt interesserte kan vi denne gang anbefale tekster av C. P. Snow og Norbert Wiener.

Kilde: Aftenposten 13.1.2012

Snorres kongesagaer på moderne riksmål

Eriksson-Krohg-400x257

Kjell Arild Pollestad og Roy Jacobsen har stått for den nye utgaven av Snorres kongesagaer som nylig er utgitt på Gyldendal forlag.  Dette verket foreligger nå i tre bind og er illustrert med de gamle tegningene av Werenskiold, Munthe og Krohg.

Denne gangen kan historieinteresserte lesere glede seg over en utgave på moderne riksmål.

«Samnorskutgavene som har vært i bruk til nå bærer mer preg av å være innlegg i en språkpolitisk debatt enn å gjøre tekstene tilgjengelige for alle«,  sier Pollestad.

Lesere som misliker å lese vår historie på knotete samnorsk har hittil måttet lete lenge etter alternative oversettelser. Kjennere av tidligere Snorreutgaver vil nok fremheve professor Gustav Storms oversettelse fra 1900 (J.M. Stenersens & C0’s Forlag)  som den gjeveste. Storms utgave er skrevet på et klangfullt og stilsikkert riksmål som mange vil glede seg over. Nå er den bare tilgjengelig i noen antikvariater og i enkelte biblioteker.

En  spesiell ungdomsutgave av Pollestads oversettelse ventes klar til utdeling (!) på ungdomsskolene i løpet av august.

Kilde: Aftenposten, 20.2.2012