Effekten av kjedelig språk

I vår serie Aktuelle repriser av klassiske temaer gjengir vi her tekst av en tidligere pressemann.

Statsråd Jørgen Løvland.
Foto: Regjeringen

Må kritikk av det offentlige alltid være i et kjedelig språk ?
Enhver som har forsøkt seg med skriftlig kritikk av politikermakt og det offentlige byråkrati har innsett at det raskt blir spørsmål om å velge en form som blir tatt alvorlig. Vil satire, ironi og morsomheter få den ønskede effekt ? Vil poenget bli oppfattet og vil adressaten reagere ? Svaret er alltid uvisst. For et par generasjoner siden skrev en dyktig pressemann en korttekst om akkurat dette.

«Den kjedelige tilgir vi så meget, en morsom mann tar en helst ikke alvorlig. Salig statsråd Løvland ble engang spurt om han hadde lagt merke til et angrep i en Oslo-avis på en av Kirkedepartementets gjerninger. «Vi behøver ikke ta hensyn til den artikkelen,» sa Løvland «den var jo morsomt skrevet.»

«Han skal sannelig få den kjedelig nok,» sa vedkommende redaktør og skrev en leder som formelig gnistret av talentløshet. Og se! da våknet departementet.

Kilde: Paul Gjesdahl, 1931.

17. april – en minnedag for Arbeiderpartiet

Åse Kleveland, gitarist og tidligere kulturminister. (Photo credit: Wikipedia)

For 17 år siden bestemte daværende kulturminister Åse Kleveland (Ap.) at NRK skulle ha et totalt frislepp av alskens dialekter og rare tungemål foran mikrofonen. I sitt forsvar for dette uttalte hun at ”Yrkesforbud i NRK på grunnlag av målform eller dialektbruk vil ikke bli godtatt”. Dette ble uttalt i Stortingets spørretime.

Episoden viser hvordan manipulerende ordbruk kan narre de mest edruelige politikere til hva som helst. Teknikken i dette tilfelle besto i å  fremstille krav om forståelig, normalisert talemål i landets dominerende medieorgan som om det skulle innebære ”yrkesforbud” for visse medarbeidere fra bygdene. Ordet ”yrkesforbud” har sterke følelsesmessige koblinger til totalitært styre og inviterte direkte til benektelse av noe slikt.

Daværende kulturminister hadde hverken sans for lytternes forventninger om begripelig språk i radio eller ryggrad til selv å hevde noe om kvalitet og talemål. Dermed gikk hun på den limpinnen som nynorskfolket på behendig vis hadde lagt til rette for henne.

Vår kommentar:
Det er usaklig og også irrelevant å tale om yrkesforbud i denne sammenhengen. Blant de mange tusen medarbeidere i NRK ville det ikke være noe problem å fylle stillingene foran mikrofonen med folk uten talefeil og ubegripelige dialekter. Dialektfanatikere har selvsagt ikke noe krav på fast plass foran mikrofonen.

Er det mulig å forestille seg at BBC ville slippe til medarbeidere som insisterte på å tale cockney-dialekt eller skotsk dialekt fra Ytre Hebridene ? Ikke det nei ? De har kanskje bestemte oppfatninger om at talespråk i offentlig sammenheng må oppfylle visse kvalitetsnormer.

Men ikke i Arbeiderpartiets NRK. For i bakvendtland kan alt gå an.

Kilde: Aftenposten, 17.4.2013

Journalist klager over språket

Får samiske stedsnavn forrang foran de norske ?

Kritiske kommentarer til medienes valg av tema kommer sjelden fra journalister. Men nå har det skjedd. En artikkel i venstresidens ledende dagsavis med tittelen ”Vår korrekte samvittighet” er skrevet av Einar Kr. Holtet. Han setter søkelys på en rekke forhold som både gjelder det politisk korrekte og det ømtålelige.

Det ømtålelige består i at det er politisk korrekt å ikke nevne sakene i mediene, ikke engang med skjønnmalende omskrivninger. Vi sakser noen poenger fra Holtets artikkel:

”Svenske skolebarn skal ikke lenger ha lov til å synge nasjonalsangen eller delta i skoleavslutning etter kristen tradisjon.”

”Jeg ser at vår kulturpolitiske elite faktisk undertrykker bokmålet ved å fravriste oss en oppdatert ordbok på hovedmålet vårt. Boken skulle vært ferdig i 2014. Det skjer ikke.”

”Jeg har flertallets korrekt dårlige samvittighet for å mene at norske stedsnavn må få lov til å være som de er, uten at ”noen” på død og liv skal sette samisk navn på stedene – hele veien fra Finnmark til Trøndelag og kanskje enda lenger. Denne krampaktige tendensen er atter en gang politisk korrekt.”

Spørsmålet vi sitter igjen med er dette: Hvilke statlige etater i Sverige og Norge er ansvarlige for disse maktinngrep mot språket ? For dette skjer neppe tilfeldig og utilsiktet.

Kilde: Aftenposten, 26.6.2012

Politisk overstyring av kulturen

Skal politikerne bestemme spilleplanen for norske orkestre ?

Vi kjenner problemet som angitt i overskriften fra flere kanter.  Vår målsetting er å få stanset politikernes innblanding i språkutviklingen. Bakgrunnen er at språket utgjør et uvurderlig kulturelt felleseie og ikke skal tvangsstyres av politikerne.

Nå dukker det opp et nytt forsøk på politisk tvangsstyring, denne gang  av kulturformene teater og orkestervirksomhet.

I en avis kunne vi nylig lese at de teateransatte frykter staten vil komme til å misbruke sin makt til å detaljstyre norske kulturinstitusjoner.

”Vi er på vakt når vi ser tendens til å legge inn detaljerte politiske føringer,” sier styreleder i Norsk Teater- og Orkesterforening (NTO) . Den siste kulturmeldingen (St.m. nr. 10)  går langt i å gjøre kulturelt mangfold til en overstyrende føring, heter det. NTO mener meldingen griper inn i institusjonenes frihet til selv å legge opp sitt repertoar.

Arbeiderpartiets kulturminister ønsker ikke å kommentere saken. Neivel, det passer vel ikke.

Derfor tar Språktilsynet tar opp denne saken
Arbeiderpartiets politikere har i lang tid drevet målbevisst tvangsstyring av norsk språk. Dette har de gjort med uhemmet favorisering av et språklig mindretall og enorme utdelinger av offentlige midler til denne gruppen.

Det er uunngåelig at dette har skjedd på bekostning av flertallet. I tillegg til selve forskjellsbehandlingen har disse politikerne aktivt påvirket vårt språk med sine politiske føringer.

Disse politikerne har aldri våget å spørre sine velgere om deres holdning i språkspørsmålet.

Nå er turen kommet til teatre og orkestre. De skal gradvis tvinges til å innrette sitt kunstneriske opplegg slik politikerne vil. Det første kravet er det politisk korrekte trylleord ’kulturelt mangfold’. Hva kommer senere ?

Kilde: Aftenposten 14.2.2012

Må kritikk av det offentlige alltid være i et kjedelig språk ?

Kan det nytte å kritisere staten og byråkatiet ?

Enhver som har forsøkt seg med skriftlig kritikk av politikermakt og det offentlige byråkrati har innsett at det raskt blir spørsmål om å velge en form som blir tatt alvorlig. Vil satire, ironi og morsomheter få den ønskede effekt ? Vil poenget bli oppfattet og vil adressaten reagere ? Svaret er alltid uvisst. For et par generasjoner siden skrev en dyktig pressemann en korttekst om akkurat dette.

«Den kjedelige tilgir vi så meget, en morsom mann tar en helst ikke alvorlig. Salig statsråd Løvland ble engang spurt om han hadde lagt merke til et angrep i en Oslo-avis på en av Kirkedepartementets gjerninger. «Vi behøver ikke ta hensyn til den artikkelen,» sa Løvland «den var jo morsomt skrevet.»

«Han skal sannelig få den kjedelig nok,» sa vedkommende redaktør og skrev en leder som formelig gnistret av talentløshet. Og se! da våknet departementet.

Kilde: Paul Gjesdahl, 1931.

Notér forslag til et nytt moteord: Kjønnspoeng.

Konkurransen om å lansere nye og rare ord uten klart meningsinnhold går videre.  Nå er det Likestillings- og dikrimineringsombudet, Sunniva Ørstavik, som har meldt seg på med utkast til et nytt moteord. I et kort innlegg i Aftenposten har hun i en noe uklar argumentasjonsrekke brukt ordet ‘kjønnspoeng’ fire (4) ganger.

Ørstavik ser ut til å være opptatt av det hun kaller et ‘kjønnsdelt arbeidsmarked’. Kvinner som vil bli ingeniører, skal få kjønnspoeng. Men så skal menn også få kjønnspoeng, men på en litt annen måte, liksom.

Vi skjønner nå at dette landet er breddfullt av store og uløste problemer. Vi må alle være veldig glade for at noen står frem og kjemper for disse tingene. Og fremfor alt – vi bør være stolte av alle medarbeiderne i dette ombudet som virkelig står på.

Men temaet er ikke helt avsluttet med dette. I et poengtert leserinnlegg i Aftenposten arresterer Lars W. Gran statsråd Tora Aasland (Sosialistisk Venstreparti) for «graverende mangel på innsikt i statistikk.»  I den konkrete saken skriver han videre at » Utnevnelse til professor må følge kvalifikasjoner i faget. Hvilket kjønn man har i sakens anledning (sic) , er en ytterst sekundær egenskap.»

Etter dette kan det se ut om som om kjønnspoengforskriften ikke blir praktisert helt likt i de to organene. Har Ørstavik fått for mange kjønnspoeng og Aasland for få – eller er det omvendt ? Denne uvissheten må vi leve med.

Kilde: Aftenposten, 5.9.2011.

Ordfalskneri i medienes tid

Ordfalskneri i mediene ødelegger vår virkelighetsoppfatning

Gjennom mediene opplever vi på betryggende avstand grusomme kriger i fjerne land. Vi får det så hyppig inn på netthinnen at vi sløves i vår evne til deltagelse med ofrene. Det er i slike tider vi trenger profesjonelle, uhildede reportasjer og usminkede fakta som motvekt mot det politikerne vil fortelle oss.

Men fakta kan fordreies og sannheten kan forfalskes. Om misbruk av språket har en kjent forfatter skrevet følgende:

”Krigens fakta er opprørende. Å forfalske disse fakta og på den måten få dem til å virke mindre opprørende enn de virkelig er, og vårt eget ansvar mindre tungt, er en dobbel fordel. Ved å undertrykke og fordreie sannheten beskytter vi vår følsomhet og vår selvaktelse. Språket er blant annet et redskap vi mennesker bruker til å undertrykke og fordreie sannheten.

Når vi synes virkeligheten er altfor uhyggelig å se i øynene, skaper vi verbale alternativer til den virkeligheten, utsagn som ligger parallelt med den, men har en helt annen kvalitet. Det vi fra da av betrakter, er ikke det som vekker følelsesreaksjoner og moralsk fordømmelse hos oss, det er ikke krigen som et faktum, men den fiksjon om krigen som eksisterer i vårt behagelige ordfalskneri.

Når vi gransker nærmere vår tåpelige bruk av unøyaktig språk, viser det seg at den er det mest utsøkte lureri.”

Kilde: Aldous Huxley, sitert etter Carl Hambros bok ”Ting, tanke, tale”

Forbudte ord. Kvinner må skjule sitt kjønn.

Hvorfor skjules kvinners kjønn i yrkesbetegnelser ?

I en prangende overskrift på førstesiden vil VG fortelle oss om en kvinnelig lærer. Vi glipper med øynene idet vi leser teksten. Kvinnelig lærer – det er vel ikke lærerinne  de mener ?

En ytterliggående gren av tidens kvinnebevegelse har på uforklarlig vis fått det for seg at yrkesbetegnelser må og skal være kjønnsnøytrale i alle sammenhenger. Det virker umiddelbart som et spontant utslag av slagordet ”Alle er like nå !” Slik systematisk kjønnsforvirring har også fått gjennomslag innen offentlig forvaltning, men det gjør ikke saken bedre. Hvorfor må kvinner skjule sitt kjønn i yrkesbetegnelser ? Hvorfor kan de ikke være lærerinner, sangerinner, skuespillerinner ?

At det i stillingsannonser o.l. ikke bør benyttes sk. kjønnsdiskriminerende betegnelser er vi vel fort enige om. Noe helt annet er det når en person er ansatt i en stilling og utøver det bestemte yrket. Da er vedkommende ikke fratatt sin kjønn og bør heller ikke utsettes for den form for rabiate kjønnsutslettelse som vi ofte ser eksempler på.

Vi kjenner VG som en særdeles pågående avis når det gjelder voldtektshistorier. I slike samfunnsbyggende reportasjer er det som regel to personer innblandet. Hvis dette skjer blant undervisningspersonell eller innen sykepleien er det ikke saklig uinteressant hvilket kjønn forøver og offer representerer (lærer/lærerinne, sykepleier/sykepleierske). Det nyfikne leserne blir holdt i uvitenhet om, vil etterforskningen forhåpentligvis avdekke. Men med den ordbruk VG legger opp til gir avisen da sine lesere fire teoretisk mulige kjønnskombinasjoner for å forstå reportasjen.

Når rollene i et skuespill eller i en film skal besettes, er heller ikke kandidatenes kjønn likegyldig. Da hjelper det ikke å presentere seg som skuespiller hvis det kreves en skuespillerinne. På tilsvarende vis nytter det ikke med en sanger det når man trenger en sopran.

Men kan man ikke være imøtekommende og si ”kvinnelig sanger”? Nei, spar oss for vrøvl. En sopran er en sangerinne, intet annet.

På engelsk bruker man både actor og actress og på fransk er bruken av kjønnsbestemte titler og yrkesbetegnelser svært utbredt. I et utall sammenhenger er det rett og slett nødvendig å angi det kjønn man har med å gjøre. I kulturspråk som fransk og tysk er sansen for klarhet og presisjon i ordbruken langt bedre utviklet enn på norsk.

Kilde: Verdens Gang, 5.8.2011.

Politisk korrekt mening, men likevel ukorrekt. Politisk språkkunst.

Erik Solheim, Sosialistisk Venstreparti, statsråd i Stoltenberg-regjeringen 2011 kritiserte i en kronikk i Dagens Næringsliv 2009 bruk av såkalte ”skatteparadiser”. De er til for å skjule penger skapt gjennom korrupsjon, kriger, narkotika eller for å snyte på skatten, skrev han. Uttalelsen var ikke direkte oppsiktsvekkende fra hans parti, siden den var så overbevisende politisk korrekt.

Hvis man ikke visste bedre, kunne man faktisk tro uttalelsen kom direkte fra ledelsen i Skattedirektoratet. I det minste måtte det vel være et uttrykk for regjeringens holdning.

I en notis i Aftenposten kunne man nylig lese at ledelsen for et annet betydelig statsorgan, Statens pensjonsfond, hadde et motsatt syn på denne saken. Staten eier nemlig aksjer i 8 selskaper registrert i skatteparadiser. Statens pensjonsfond har ingen planer om å ta dette opp med de aktuelle selskaper, ” – det er ikke på vår agenda. ” sa direktør i Statens pensjonsfond. Tiltross for journalistens modige oppfølgingsspørsmål, holdt direktøren fast ved sitt standpunkt og forsvarte de aktuelle selskapene.

Grunnen til at saken interesserer Språktilsynet er at det åpenbart er dissens på høyeste hold om hva som skal regne som politisk korrekt mening. Det som er et forkastelig skatteparadis for statsråd Solheim er det likevel ikke når den regjering han representerer skal maksimere sin egen profitt.

Den politiske språkkunst sier oss da: Skatteparadiser er forkastelige, men samtidig fullt akseptable.

Kilde: Aftenposten, 25.8.2011

Rasering, avvikling eller nedbygging av Forsvaret ?

Hvilken forsvarsevne har Forsvaret idag ?

Uttrykket nedbygging er sjelden påtalt av de ellers så årvåkne filologer, kanskje fordi de faktisk ikke ennå har oppdaget hulheten og hykleriet som ligger i bruk av dette uttrykket. Verbet å bygge trenger ingen nærmere forklaring, man bygger i aller bokstaveligste forstand oppover. Ikke nedover.

Ordet er et fast element hos politikere når de nødtvungent skal forklare hvorfor de år etter år målbevisst reduserer vår militære forsvarsevne. Vi legger merke til at de alltid unngår å gi oss rene ord for pengene. Istedet får vi høre anstrengte omskrivninger, tilslørende betegnelser og byråkratisk jargon som liksom skal være troverdig. Men det er jo nettopp troverdigheten som mangler.

Det at de i edru tilstand gir seg til å omtale en klar svekkelse og reduksjon av det norske forsvar med et uttrykk som skal gi positive assosiasjoner istedet for reelle og saklige, er en hån mot hele befolkningen. Ved å knytte svekkelsen til et positivt begrep (bygging) tror de vel at de gjør oss en god gjerning. Ordsvindel er vel en passende betegnelse på slikt.

Når man støter på slike tilfeller, er det George Orwells ord som ringer i ørene på oss. «Mennesker som skriver slik har tydeligvis glemt at ord har mening.»

Språklig fortielse om Sosialistisk Venstreparti

I den pågående valgkampen foran årets kommune- og fylkestingsvalg sies det mye rart. Men rart er også det som ikke sies,  det som aktivt forties. Det er en naturlig forventning at et parti som tydelig flagger ordet ”sosialistisk” i sitt rette navn også gir en tydelig og dekkende omtale av dette i sitt opplegg for praktisk politikk i neste fireårsperiode.

En glorete og påkostet valgbrosjyre med tittelen ”Oslo SVs program 2011-2015.”  I håp om å finne avklaring av dette partiets forhold til sosialismen, leser man gjennom alle 30 sidene. Men nei, ordet er ikke nevnt, ikke i teksten, ikke i stikkordsregistret. Slik påfallende uvilje mot å bruke den ene halvparten av sitt egentlige navn kan ikke kalles noe annet enn identitetsproblem. Vi skjønner at språket også kan brukes til megetsigende fortielser.

Når partiets representanter omtaler sitt parti sier de alltid ESSVE (SV) – aldri Sosialistisk Venstreparti. Hvorfor ikke ? Er det for slitsomt ?

Det psykologiske dilemma som avsløres ved disse eksemplene vitner om en politisk ideologi som har forvitret og som ingen tror på lenger. Når ”sosialistisk” ikke lenger har troverdighet og har mistet sin slagordkraft for massene, velger partiledelsen å fjerne ordet fra sitt vokabular. Det er vel etter råd fra sitt reklamebyrå, må vi tro. Snart blir vel sosialisme et språklig tabu i disse kretser.

Et parti som på en og samme tid både er sosialistisk og ikke-sosialistisk har et alvorlig identitetsproblem. Det kan bare appellere til velgere som plages av samme type problem.

Sosialt trykk skaper språklig usikkerhet

Etter en lengre studiereise til tidligere Østblokk-land som Polen, Ukraina, Romania og Moldava samt Tyrkia høsten 2010 har George Friedman (grunnlegger og direktør av Strategic Forecasting (www.Stratfor.com) skrevet om sine mange inntrykk.

I tillegg til sine observasjoner om de politiske forhold i disse landene har han også merket seg den stive og anstrengte stil som preget samtaleformene i disse områdene. Han opplevde at hans samtalepartnere alltid veiet sine ord og var på vakt. Han mente det kunne skyldes det konstante sosiale press som disse menneskene var omgitt av og som gjorde omgangsformen spesiell.

Da han etter den langvarige reisen møtte kolleger og venner hjemme i Austin i Texas, ble han slått av kontrasten mellom det han nylig hadde opplevet i disse miljøene og amerikanernes avslappede holdning og deres uanstrengte omgangsformer.

Disse to hendelsene, fra tidligere Østblokk-land og fra Texas, er tilsynelatende uten indre sammenheng, men de belyser likevel ett og samme forhold. Når mennesker opplever et ubehagelig sosialt trykk, er usikker på sin egen posisjon i nærmiljøet og frykter andres reaksjoner, vil dette få tydelige negativ innvirkning på deres kommunikasjon med medmennesker.

Deres språklige uttrykksformer blir deretter. Når vi neste gang fristes til å tolke lingvistiske symptomer i vårt eget miljø, kan vi lettere stille diagnosen.

(Kilde: L’Express 6.april 2006 og Stratfor Newsletter 2010)

Vulgære argumenter om språk

I Norge eksisterer det tre typer standardargumenter som benyttes flittig i språkdebatten. Disse argumentene brukes gjerne for å forsvare ortografisk og semantisk nonsens. I korthet kan de uttrykkes slik:

• Ærre så nøy’a ?
• Språkrådet har jo godkjent det !
• Du må bare ikke komme her og komme her ! ( – og tro at du kan lære oss noe.)

Disse standardargumentene kan selvsagt benyttes trinnvis eller om nødvendig kombineres. Enkelte har funnet det effektivt å benytte dem med stadige gjentagelser (den repeterende metode).

Den første argumenttypen er representativ for dem som er totalt fremmed for kvalitetsbegrepet innen språklig kommunikasjon. Hvorfor skal vi bry oss med folk som driver med den slags språklig pirk ?

For andre, særlig de som har fått innøvd en sterk lydighetsrefleks overfor statlige organer, er det nærmest utenkelig å opponere mot noe Språkrådet har funnet på.

Den siste argumenttypen viser hvordan gitarfilosofen Øystein Sunde har klart å forenkle hovedtemaet i Aksel Sandemoses Janteloven på en forbilledlig måte.

Massemediene kjæler for utvalgte akademikere

Det er kanskje filologer og særlig lingvister som har gjort størst skade på det norske språk, fordi de jevnt over er forkjempere og forsvarere av et normløst språk. Deres innsats er begrenset til å observere tilfeldig språkbruk – og deretter attestere som vitenskapsmenn (!) at dette er godkjent.

Vi har en begrunnet mistanke om at hvis de en sjelden gang våger å uttale seg normativt i språkspørsmål, er det i egenskap av privatpersoner, men under effektivt akademisk dekke som skal gi inntrykk av stor vitenskapelighet. Den duknakkede holdning som de viser overfor de dominerende politikere er lett synlig og desto mer forstemmende.

På denne måten kan en tilfeldig akademiker innen et politisk nettverk få større innflytelse over landets språkpolitikk enn majoriteten i folket. Denne udemokratiske innflytelse forsterkes effektivt ved at massemediene uhemmet kjæler for visse akademikere som har gitt tydelige signaler om sitt politisk korrekte ståsted.

Hvem er verst av mediene ? Ved side av NRK er det Dagsavisen, Dagbladet og Klassekampen.

Språklig schizofreni i statlige stillingsannonser

Navn og betegnelser på offentlige institusjoner har stor signalvirkning. Vi forventer at navnet på en statsinstitusjon som et departement, etat eller et underliggende organ skal være nøkternt beskrivende og dekkende for dets funksjon.

Et offentlig ombud som heter Likestillings- og diskrimineringsombudet har en annen oppfatning. Den første del i deres navn skal vel gi oss beskjed om hvilken sak de arbeider for å fremme. Da er det jo naturlig at siste del av navnet brukes på samme vis, men nei. Av sammenhengen skal det nok forstås som det de ønsker å bekjempe, dvs. en motsatt betegnelse. Dette kan neppe kalles annet enn verbal schizofreni (spaltet sinn).

I en fersk stillingsannonse fra dette ombud serverer de høyst frivillig flere merkverdigheter.

Innledningsvis forteller de hvilke minoritetsgrupper de ønsker å bistå. I samme tekst sier de ”Vi ønsker derfor medarbeidere som speiler mangfoldet i samfunnet.” og ”Dialog med et bredere utvalg av befolkningen.”

De som har observert hvordan statlige organer sakte og sikkert har etablert et politisk korrekt språk, vil raskt gjenkjenne de siterte formuleringer som eksempler på politisk kodede budskap. Klarteksten bak disse setningene ligger i de megetsigende uttrykkene ”speiler mangfoldet i samfunnet” og ”et bredere utvalg av befolkningen”.

Man merker hensikten og blir forstemt. Reklamebyrået Visindi har i tillegg til ombudet satt sitt navn under denne stillingsannonsen.

Kilde: Aftenposten. 10.8.2011

Vær på vakt mot politikernes ordbruk

Vi nærmer oss raskt en ny valgkamp. Igjen skal vi oppleve at ulike politikere tar i bruk sine propagandaknep for å lokke velgerne. Men er de troverdige – kan vi ha tillit til det politiske språk de gjør bruk av ? En aktuell kommentar henter vi denne gang fra en amerikaner som i 15 år var leder for USAs komité ”Public Doublespeak” :

”Selv om det er sant at politikere kan bruke de ord de ønsker, kan vi svare at språket virker bare når de som bruker det er enige om hva ordene betyr; og at betydningen av ord ikke kan forandres ensidig uten samtykke fra andre. Disse eksemplene ( … ) illustrerer hvordan politikere ignorer dette språkprinsippet og gjør hva de vil med språket og mot språket.

Denne korrumpering av det offentlige språk fører ikke bare til mangel på kommunikasjon, men til sammenbrudd av det offentlige ordskifte og til mistro og forakt for dem som korrumperer språket til fordel for sin egen sak.” (red. overs.)

Moralen er : En gang bør vi lære oss forskjellen på retorikk og ordsvindel.

Kilde: William Lutz, The New Doublespeak, 1996

Språkrådets nye direktør : Hva sier Muruvik Vonen ?

I en kronikk som Aftenposten velvilligst trykket 23. mai har Språkrådets nye direktør, Arnfinn Muruvik Vonen, uttrykt sine spredte synspunkter om litt av hvert, mest om språk, men også med korte visitter til andre temaer. Her er det mest runde alminneligheter, men nok av merkverdigheter til at man må lese teksten to ganger. Her er noen kommentarer til direktørens tekst.

”Der det er mulig å bruke norsk, der er det oftest også mest effektivt og gir best kvalitet.”

Hvor har han dette fra ? Er det nasjonalromantikk i ny innpakning eller er det forsøk på å kopiere fru Brundtlands skryteuvaner ? Ubegrunnede påstander fremsatt av mennesker i høye stillinger har vi hørt mer enn nok av. Spar oss for slikt.

”Det er en viktig språkpolitisk oppgave å sørge for at statlige organer bruker klart språk i sin kommunikasjon.”

Et svensk sitat klargjør det hele: ”Det dunkelt sagde er det dunkelt tänkte.” Som tidligere pedagog burde vel direktøren gripe ondet ved roten og starte en  kampanje for å få offentlig norsk administrasjon til å tenke tydeligere før de tyr til tastaturet. En annen professor sa det slik: “Å lære norsk er å lære å tenke. Å lære en person å tenke er like vanskelig som å helbrede en sinnssyk.”  (prof. Georg Johannesen, Den norske skrivemåten).

”Lovverket innholder nokså detaljerte bestemmelser for bruken av nynorsk og bokmål i det offentlige.”

Her har det vel falt ut en faglig beklagelse over at lovgiverne har grepet inn med tallmessig diktat på et rent kulturelt område og innført en påtvungen favorisering av et mindretall.

” – større forståelse for at den norske kulturarven også omfatter andre språk enn norsk.”

Hans selvmotsigelse består i at ”norsk kulturarv» også omfatter annet en norsk. Hvis man skal godta slikt, er ordet ”norsk” effektivt tømt for enhver mening. Vi anbefaler at direktøren påny studerer f.eks. ”Endel logiske emner” av Arne Næss eller ”Den logiske sandkasse” av Peter Wessel Zappfe.

”Nabospråkene våre, svensk og dansk, er i en særstilling når det gjelder å knytte bånd til verden ( … ) ”

Tidligere direktører har på effektivt vis gjort seg beryktet for sin åpenlyse favorisering av nynorsk og dialekter i alle mulige sammenhenger. Dette har skjedd på bekostning av bokmål/riksmål. Et av refrengene som nynorskfolket benytter i sin argumentasjon er at vi andre (dvs. ca. 92 % av befolkningen) er ”heimedanskar” og raljert kraftig over forbindelsen mellom riksmål/bokmål og dansk. Dermed har de også skapt seg en dyptgående nevrose i forholdet til Danmark og alt som er dansk. Vi aner liksom at disse menneskene knytter neven i bukselomma når temaet kommer opp.

”Alle språk har samme potensial for å kunne fungere komplett og samfunnsbærende.”

Denne påstanden burde nok ha vært strøket allerede på kladdestadiet. Ikke bare er den skjemmet av manglende respekt for Ockham’s razor; den er også påfallende i sin imitasjon av Arbeiderpartiets reviderte sosialistideologi om at ”Alt er like bra”, ”Nå skal alle med” o.l..

”Men alle eier språket, og alle er med på å forme den fremtidige språksituasjonen gjennom sitt eget språkbruk.”

Første del av setningen tolker vi velvillig som en påminnelse om at et språk er et kulturelt felleseie. Vi har på våre nettsider poengtert akkurat dette. Siste del av setningen blir imidlertid tvilsom. Er dette er propagandistisk uttalelse som skal tolkes normativt, eller er det antydning om at Språkrådet vil slå inn på nye veier ? Uklarheten i denne uttalelsen og i flere andre består at direktøren ikke skjelner mellom skriftspråk og talemål. Vi kan ikke vite om dette er tilsiktet eller ikke.

Kort sagt: Direktørens tekst er ikke direkte opprørende, men inneholder påfallende mange alminneligheter og uklarheter. Slikt kan vel passe fra en talerstol, men neppe i en kronikk.

Likevel: Haud illaudabilis.

Manipulering med ord eller skjulte betydninger

Muhammad Usman Rana har i Aftenposten 2.5.2011 uttalt at Pakistan er på vei til å bli en moderne islamsk rettstat. I et leserinnlegg til avisen kalt ”Ranas Nyspråk” påpekes det at Rana hadde påstått at pakistanske myndigheter står ”skulder ved skulder” med kristne og andre avlandets minoriteter. Sannheten er den motsatte skrev innsenderen, idet han henviste til pakistansk blasfemilov som tillater dødsstraff. 

Det spesielle ved Ranas uttalelser er nok at begrepet ”islamsk rettsstat” har en skjult betydning som ikke er lett å begripe for blåøyde nordmenn. At deres ”rettsstat” er ”islamsk” betyr kort og godt at den er basert på Koranen og de ”hellige tolkninger” av den. Hvis vi omsider har lært hva Sharia-lovgivning betyr, forstår vi hva som menes med ”moderne islamsk rettsstat.”

Kilde: Aftenposten 4.5.2011