Arbeidsforbud i Aftenposten

Det er mange år siden ordet arbeide var å se i Aftenposten. Med såpass mange ansatte er det mer enn merkelig at det er så få som arbeider der. Som abonnent i en årrekke har man opplevet at det er helt fortrengt av ordet jobbe.

Bruksmåten tyder på at disse journalistene tror en jobb og et arbeid er en og samme sak. Men slik er det nok ikke. Ordet arbeid betegner noe annet enn en jobb. Jobb betegner en relativt enkel, kortvarig og vel avgrenset virksomhet. Arbeid benyttes derimot om en aktivitet som er mer omfattende og varig.

Generelt er det ikke behov for verbet jobbe. Det virker utmerket med å benytte ordet arbeide. Den påfallende motviljen for å bruke ordet arbeide er i seg selv tankevekkende. Før massemediene og reklamespråket ble dominerende, var substantivet arbeid og verbet arbeide i aktet og æret bruk overalt. På ett eller annet tidspunkt må det ha skjedd noe, uten at vi riktig vet hva.

Assosiasjonen går til et visst politisk parti som med rene ord tidligere yndet å kalle seg sosialistisk. Vil Arbeiderpartiet av tidens tydelige trykk gå over til å kalle seg Jobbepartiet ? Og vil de ansatte i bedriftene dermed bli kalt jobberne ?

Personer med godt utviklet språksans løper ikke alltid løper bena av seg for å være i takt med de nye språkmotene. Dermed kan de risikere å bli oppfattet som plagsomt påståelige og problematiske å omgås. Men da må det vel være språket det er noe galt med ? Nei og atter nei. Det er ikke språket i seg selv det er noe galt med: det er språkbrukerne, menneskene. Slik er det bestandig.

I forbindelse med denne ordbruken kan vi noen ganger oppleve tilfeller av korrigerende uttrykksmåter. Hvis man i tankeløshet og uten respekt for dagen språkmote kommer i skade for å spørre en bekjent ”Hvor arbeider du nå ?”, kan man risikere å bli korrigert på det aller tydeligste når vedkommende svarer ”Nå jobber jeg i kommunen.” Hvis man i samme stil spør om når en person er ferdig på arbeidet om ettermiddagen, risikerer man å få vite at vedkommende er ferdig på jobben klokken fem. Dermed er det meste sagt.

Men vent nå litt, vi er ikke helt ferdige med denne språkbruksanalysen. Er det ikke også slik at dette er et typisk by-land skille, slik å forstå at i byene sier de shoppe og på landet sier de handle ? Slik var det kanskje da tendensen til å favorisere engelske ord var i sin spede begynnelse. Massemediene har sørget for at reklamespråket også blitt mer utbredt i landområdene. Der hvor det tidligere fantes en sunn tilbøyelighet til å gjøre narr av alle former for språklige narraktigheter, er det nå stadig flere bønder som både shopper på supern’n og det som verre er.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s